Immunsuppressivt middel.

ATC-nr.: L04A A31

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk

Opplæringsmateriell:

RMP-materiell i samarbeid med Legemiddelverket




Miljørisiko i Norge
 L04A A31
Teriflunomid
 
PNEC: 30 μg/liter
Salgsvekt: 5,747896 kg
Miljørisiko: Bruk av teriflunomid gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Teriflunomid har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Teriflunomid er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 12.05.2016) er utarbeidet av Sanofi AB.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 14 mg: Hver tablett inneh.: Teriflunomid 14 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Indigokarmin aluminiumlake (E 132).


Indikasjoner

Til behandling av voksne med relapserende remitterende multippel sklerose (MS).

Dosering

Behandlingen bør startes og overvåkes av lege som har erfaring med behandling av multippel sklerose.
Voksne: Anbefalt dose er 14 mg 1 gang daglig.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering nødvendig ved lett eller moderat nedsatt leverfunksjon. Kontraindisert ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Ingen dosejustering nødvendig ved lett, moderat eller alvorlig nedsatt nyrefunksjon, som ikke er dialysekrevende. Barn og ungdom: Sikkerhet og effekt hos barn 10-18 år er ikke fastslått. Bruk hos barn 0-10 år er ikke relevant. Ingen tilgjengelige data. Eldre ≥65 år: Brukes med forsiktighet pga. utilstrekkelige sikkerhets- og effektdata.
Administrering: Kan tas med eller uten mat. Svelges hele med vann.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Alvorlig nedsatt leverfunksjon. Alvorlig immunsvikt. Signifikant svekket benmargsfunksjon. Signifikant anemi, leukopeni, nøytropeni, trombocytopeni. Alvorlig aktiv infeksjon. Alvorlig nedsatt dialysekrevende nyrefunksjon. Alvorlig hypoproteinemi, f.eks. nefrotisk syndrom. Graviditet. Amming. Kvinner som planlegger graviditet.

Forsiktighetsregler

Økte leverenzymnivåer er sett, vanligvis i løpet av de 6 første månedene. ALAT bør evalueres før behandlingsstart, hver 2. uke i de 6 første behandlingsmånedene og deretter hver 8. uke, eller som indisert ved kliniske tegn og symptomer på leversykdom. Ved ALAT >2-3 × øvre normalgrense (ULN) må kontroll gjøres ukentlig. Behandlingen bør avsluttes ved mistanke om leverskade. Ved ALAT >3 × ULN bør seponering vurderes. Pasienter med allerede eksisterende leversykdom kan ha økt risiko, og bør overvåkes nøye mht. tegn på leversykdom. Teriflunomid bør brukes med forsiktighet hos pasienter som inntar betydelige mengder alkohol. Teriflunomid bør ikke brukes ved alvorlig hypoproteinemi, f.eks. ved nefrotisk syndrom, pga. økt konsentrasjon av ikke-bundet teriflunomid i plasma. Blodtrykksøkning kan forekomme under behandling. Blodtrykket må kontrolleres før behandlingsstart og deretter regelmessig. Hypertensjon bør være tilfredsstillende kontrollert før og under behandling. Ved alvorlig, aktiv, akutt eller kronisk infeksjon bør behandlingsstart utsettes inntil restitusjon. Pasienten bør oppfordres til å rapportere infeksjonssymptomer under behandlingen. Ved alvorlig infeksjon bør behandlingsutsettelse vurderes. Akselerert eliminasjon kan ev. utføres. Fordeler og risiko evalueres før behandlingen gjenopptas. Sikkerheten ved bruk hos pasienter med latent tuberkulose er ukjent. Ved positiv tuberkulosescreeningstest må pasienten få standard tuberkulosebehandling før teriflunomidbehandling startes. Interstitiell lungesykdom (ILD) er rapportert. Forverring av ILD er sett under behandling med modersubstansen leflunomid. ILD kan oppstå akutt når som helst under behandling, og kan være dødelig. Symptomer som vedvarende hoste og dyspné kan være grunnlag for å avslutte behandlingen og iverksette videre undersøkelser. Akselerert eliminering bør vurderes ved seponering. Gjennomsnittlig reduksjon av antall hvite blodceller på <15% fra ULN er sett. Nylig utført total blodcelletelling, inkl. differensialtelling av hvite blodceller og blodplater, bør være tilgjengelig før teriflunomidbehandling, og vurderes utført under behandlingen iht. kliniske tegn og symptomer (f.eks. infeksjon). Pasienter med allerede eksisterende anemi, leukopeni og/eller trombocytopeni, svekket benmargsfunksjon eller risiko for benmargssuppresjon, har økt risiko for hematologiske sykdommer. Hvis dette inntreffer, bør prosedyren for akselerert teriflunomideliminasjon fra plasma vurderes. Ved alvorlige hematologiske reaksjoner, inkl. pancytopeni, må teriflunomid og ev. samtidig myelosuppressiv behandling seponeres, og akselerert teriflunomideliminasjon vurderes. Alvorlige hudreaksjoner, inkl. Stevens-Johnsons syndrom (SJS) og toksisk epidermal nekrolyse (TEN), er rapportert. Legemiddelutslett med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS) er rapportert ved behandling med modersubstansen leflunomid. Ved ulcerøs stomatitt bør teriflunomid seponeres. Ved reaksjoner i hud og/eller slimhinner som fører til mistanke om SJS eller TEN, må teriflunomidbehandling og ev. annen mulig utløsende behandling avsluttes, og akselerert eliminasjonsprosedyre må startes umiddelbart. I slike tilfeller bør ikke pasienten reeksponeres for teriflunomid. Perifer nevropati er rapportert. De fleste pasientene ble bedre etter seponering, men store variasjoner i endelig utfall. Ved bekreftet perifer nevropati bør behandlingen seponeres, og akselerert eliminasjon vurderes. Vaksinasjon med inaktivert antigen er sikkert og effektivt. Vaksinasjon med levende, svekkede vaksiner kan medføre risiko for infeksjoner, og bør derfor unngås. Samtidig administrering av teriflunomid og modersubstansen leflunomid anbefales ikke. Samtidig administrering av antineoplastiske eller immunsuppressive midler som brukes i MS-behandling er ikke evaluert. Studier der teriflunomid ble gitt samtidig med interferon beta eller glatirameracetat i opptil 1 år, avdekket ingen spesifikke sikkerhetsproblemer, men høyere bivirkningsfrekvens ble observert. Den langsiktige sikkerheten for disse kombinasjonene er ikke fastslått. Bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Måling av ionisert kalsiumnivå kan vise feilaktig nedsatte verdier. Måling av total albuminjustert serumkalsiumkonsentrasjon anbefales ved tvil. Bytte til eller fra teriflunomid: Ingen behandlingspause kreves når man begynner med teriflunomid etter interferon beta eller glatirameracetat, eller når man begynner med interferon beta eller glatirameracetat etter teriflunomid. Pga. natalizumabs lange halveringstid kan samtidig eksponering, og dermed immunpåvirkning, forekomme i opptil 2-3 måneder etter seponering av natalizumab, dersom behandling med teriflunomid startes umiddelbart. Forsiktighet er påkrevd. Et 6-ukersintervall uten behandling er nødvendig for utskillelse av fingolimod fra sirkulasjonen, og det tar 1-2 måneder før lymfocyttallet er returnert til normalt nivå etter seponering. Oppstart av teriflunomid i dette tidsintervallet fører til samtidig fingolimodeksponering, og kan gi additiv immunpåvirkning, og forsiktighet er påkrevd. Etter teriflunomidseponering vil oppstart av andre behandlinger innenfor intervallet på 5 halveringstider (ca. 3,5 måneder, men kan være lengre) føre til samtidig teriflunomideksponering, og kan gi additiv immunpåvirkning, og forsiktighet er påkrevd.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L04A A31
Behandling med kolestyramin eller aktivt kull fører til rask og signifikant reduksjon i plasmakonsentrasjonen. Rifampicin og andre kjente potente CYP- og transportørinduktorer som karbamazepin, fenobarbital, fenytoin og johannesurt (prikkperikum), bør brukes med forsiktighet, pga. redusert teriflunomideksponering. Teriflunomid hemmer CYP2C8 og forsiktighet må utvises ved samtidig bruk av CYP2C8-substrater. CYP1A2-substrater bør brukes med forsiktighet under behandlingen, da samtidig bruk kan føre til redusert virkning av disse preparatene. Ved samtidig bruk av warfarin og teriflunomid er det sett 25% reduksjon av høyeste INR. Tett oppfølging og INR-kontroll anbefales. Teriflunomid hemmer OAT3, og forsiktighet anbefales ved samtidig bruk med OAT3-substrater. For rosuvastatin anbefales dosereduksjon på 50% ved samtidig bruk av teriflunomid. For andre substrater av BCRP og OATP-familien, spesielt HMG-CoA-reduktasehemmere, bør samtidig administrering av teriflunomid skje med forsiktighet. Pasienten bør overvåkes nøye mht. tegn og symptomer på for høy eksponering, og dosereduksjon bør vurderes.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Se Kontraindikasjoner.
Graviditet: Sikker prevensjon må brukes under og etter behandling så lenge plasmakonsentrasjonen av teriflunomid er >0,02 mg/liter. Det er mulig at man ved mistanke om graviditet kan redusere risikoen for fosteret ved rask og umiddelbar akselerert eliminasjon. Dersom graviditet ønskes, kreves verifisering med 2 separate plasmakonsentrasjonsmålinger med minst 14 dagers mellomrom, og en periode på 1,5 måned mellom første forekomst av plasmakonsentrasjon <0,02 mg/liter og befruktning, også etter akselerert eliminasjon. Hvis akselerert eliminasjon ikke brukes, kan man forvente at plasmanivået av teriflunomid er >0,02 mg/liter i gjennomsnittlig 8 måneder, men hos noen kan det ta opptil 2 år. Risikoen for embryoføtal toksisitet overført via mannen anses som lav.
Amming: Kontraindisert pga. utskillelse i morsmelk.
Fertilitet: Ingen påvirkning forventes.
Teriflunomid

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Diaré, kvalme. Hud: Alopesi. Lever/galle: Økt ALAT. Nevrologiske: Hodepine. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi, nøytropeni. Gastrointestinale: Smerter i øvre abdomen, oppkast, tannverk. Hjerte/kar: Hypertensjon, hjertebank. Hud: Utslett, akne. Immunsystemet: Milde allergiske reaksjoner. Infeksiøse: Influensa, øvre luftveisinfeksjon, urinveisinfeksjon, bronkitt, sinusitt, faryngitt, cystitt, viral gastroenteritt, oral herpes, tanninfeksjon, laryngitt, fotsopp. Kjønnsorganer/bryst: Menoragi. Lever/galle: Økt γ-GT, økt ASAT. Muskel-skjelettsystemet: Smerte, myalgi, artralgi. Nevrologiske: Parestesi, isjias, karpaltunnelsyndrom. Nyre/urinveier: Pollakisuri. Psykiske: Uro. Undersøkelser: Vekttap, redusert antall nøytrofile, redusert antall leukocytter, økt kreatinfosfokinase. Øvrige: Smerter. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Mild trombocytopeni. Nevrologiske: Hyperestesi, nevralgi, perifer nevropati. Øvrige: Posttraumatisk smerte. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Gastrointestinale: Pankreatitt, stomatitt. Hud: Alvorlige hudreaksjoner, neglelidelser. Immunsystemet: Hypersensitivitetsreaksjoner (akutte eller forsinkede) inkl. anafylaksi og angioødem. Infeksiøse: Alvorlige infeksjoner inkl. sepsis. Lever/galle: Akutt hepatitt. Luftveier: ILD. Øvrige: Asteni.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Ingen erfaring.
Behandling: Kolestyramin eller aktivt kull kan akselerere eliminasjonen. Akselerert eliminasjonsprosedyre: Etter seponering av teriflunomid: Kolestyramin 8 g (ev. 4 g hvis 8 g ikke tolereres godt) 3 ganger daglig i 11 dager, alternativt aktivt kull-pulver 50 g hver 12. time i 11 dager.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: L04A A31

Egenskaper

Klassifisering: Immunmodulerende middel med antiinflammatoriske egenskaper.
Virkningsmekanisme: Hemmer enzymet dihydroorotat-dehydrogenase (DHO-DH), som er nødvendig for de novo-syntese av pyrimidin. Dette gir redusert proliferasjon av celler i celledeling, som trenger de novo-syntese av pyrimidin for å utvikles. Nøyaktig mekanisme for terapeutisk virkning på MS er ikke fullt ut forstått, men medieres av et redusert antall lymfocytter.
Absorpsjon: Median Tmax er 1-4 timer etter gjentatt oral administrering. Biotilgjengeligheten er nesten 100%. 95% av steady state-konsentrasjonen oppnås etter ca. 100 dager (3,5 måneder). Beregnet AUC-akkumuleringsrate er ca. 34 ganger.
Proteinbinding: >99% til plasmaproteiner.
Halveringstid: Medianverdien for t1/2 er ca. 19 dager etter gjentatte doser på 14 mg.
Metabolisme: Metaboliseres i moderat grad og er eneste komponent som detekteres i plasma.
Utskillelse: Utskilles gjennom mage-tarmkanalen, i hovedsak uendret via gallen og høyst sannsynlig ved direkte sekresjon. Elimineres langsomt fra plasma. Uten akselerert eliminasjon tar det i gjennomsnitt 8 måneder å oppnå plasmakonsentrasjoner <0,02 mg/liter, men pga. individuelle variasjoner kan det ta opptil 2 år. Akselerert eliminasjon kan brukes når som helst etter seponering.

Sist endret: 17.09.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

28.05.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Aubagio, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
14 mg28 stk. (blister)
061112
H-resept
-
8845,20CSPC_ICON
84 stk. (blister)
142480
H-resept
-
26463,00CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdomen (bukhule): Abdomen er det anatomiske begrepet for buken eller bukhulen.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

akne (acne vulgaris, kviser): Infeksjon i huden som oppstår når en talgkjertel tetter seg.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

allergisk reaksjon (hypersensitivitetsreaksjon, overfølsomhetsreaksjon, overømfintlighetsreaksjon): Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antiinflammatorisk: Betennelsesdempende. Som motvirker betennelse, dvs. opphovning, rødhet og smerter.

antineoplastisk: Legemiddel som er tumorhemmende og motvirker kreft (kreftcelledrepende).

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

cyp (cytokrom p-450, cyp450): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

cyp1a2: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP1A2-hemmere og CYP1A2-induktorer.

cyp2c8: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C8-hemmere og CYP2C8-induktorer.

cystitt (blærekatarr, urinblærebetennelse): Betyr generelt katarr i en blære, men det er i prinsippet alltid urinblæren det vises til. Hvilke symptomer som opptrer og hvordan de skal behandles, avhenger delvis av om det er mann eller kvinne som er rammet og delvis på om infeksjonen gjentar seg eller ikke. Symptomer kan være svie ved vannlating og hyppig vannlatingstrang. Sykdommen kan behandles med antibiotika.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

faryngitt (halskatarr, halsbetennelse): Betennelse i slimhinnen og lymfatisk vev i svelget (farynks). Skyldes som regel en infeksjon av virus (70%) eller bakterier (30%). En infeksjon av virus går som regel over av seg selv etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastroenteritt (mage-tarmkatarr, mage-tarmbetennelse): Fellesnavn for ulike infeksjoner i mage-tarmkanalen. Forårsakes vanligvis av bakterier eller virus. En gastroenteritt inkluderer ofte kvalme, oppkast og/eller diaré, og kroppen mister dermed mye væske. Ved behandling vil man derfor forsøke å erstatte væsketapet. Skyldes infeksjonen bakterier kan den behandles med antibiotika.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hmg-coa-reduktasehemmere (statiner): Legemiddelgruppe som hemmer enzymet hydroksymetylglutarylkoenzym A (HMG-CoA) i leveren og i andre vev. HMG-CoA er et enzym i tidlig fase av kolesterolsyntesen. Enzymet katalyserer og er hastighetsbegrensende i dannelse av forstadier til kolesterol og en rekke andre biologisk viktige substanser.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

ild (interstitiell lungesykdom, ils): Interstitielle lungesykdommer er en heterogen gruppe av lungesykdommer. Diffuse lungeparenkymsykdommer er foretrukken betegnelse, i engelsk litteratur brukes "diffuse parenchymal lung disease" (DPLD).

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

influensa: Infeksjon i luftveiene forårsaket av influensavirus. Symptomer er smerter i muskler og ledd, hodepine, vondt i halsen, hoste, snue, kuldegysninger og feber.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

menoragi (kraftig menstruasjonsblødning, økt menstruasjonsblødning): Kraftig og regelmessig menstruasjon som varer mer enn 8 dager og/eller med blødningsmengde over 80 ml/menstruasjon. Hos de fleste er årsaken ukjent, men kjente årsaker er livmorinnlegg (spiral) og livmorknuter (myomer).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

ms (multippel sklerose): Multippel sklerose er en kronisk, tilbakevendende sykdom med episoder (attakker) av f.eks. halvsidig lammelse eller sanseforstyrrelser, blindhet på det ene øyet, lammelse av begge ben, koordinasjonsforstyrrelser i armer/ben eller øynene.

nefrotisk syndrom: Tilstand som kjennetegnes av store mengder protein i urinen, lavt albuminnivå i blodet og væskeansamling i kroppen. Skyldes ofte nyresykdom.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

sinusitt (bihulebetennelse): Infeksjon i hulrommene i ansiktsskjelettet rundt nesen. Betennelsen skyldes bakterier eller virus. Bihulebetennelse varer oftest 1-2 uker, og man blir normalt helt frisk igjen.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

ten (toksisk epidermal nekrolyse, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tuberkulose: Tuberkulose er en infeksjon som skyldes bakterien Mycobacterium tuberculosis. Infeksjonen rammer oftest lungene, men kan også ramme andre steder i kroppen.

uln: Øvre normalgrense.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

γ-gt (gammaglutamyltransferase, ggt): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).