TABLETTER, filmdrasjerte 600 mg/200 mg/245 mg: Hver tablett inneh.: Efavirenz 600 mg, emtricitabin 200 mg, tenofovirdisoproksilfumarat tilsv. tenofovirdisoproksil 245 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Rødt og sort jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Behandling av infeksjoner forårsaket av humant immunsviktvirus-1 (hiv-1) hos voksne ≥18 år med virologisk suppresjon til hiv-1 RNA-nivåer på <50 kopier/ml ved nåværende antiviral kombinasjonsbehandling i >3 måneder. Pasientene skal ikke ha erfart virologisk svikt ved tidligere antiretroviral behandling, og de skal ikke ha utviklet virusstammer med mutasjoner som viser signifikant resistens overfor noen av de 3 komponentene i preparatet før oppstart av første antiretrovirale behandlingsregime.

Dosering

Behandlingen bør initieres av lege med erfaring i hiv-behandling.
Voksne >18 år: 1 tablett daglig.
Dosejustering: Sammen med rifampicin kan det, for pasienter med kroppsvekt ≥50 kg, vurderes en tilleggsdose av efavirenz på 200 mg/dag (800 mg totalt). Hvis behandling med en av komponentene må seponeres, eller ved behov for dosejustering, er preparater med hver enkeltkomponent, efavirenz, emtricitabin og tenofovirdisoproksil tilgjengelige.
Seponering: Ved seponering må det tas hensyn til den lange halveringstiden for efavirenz, og lange intracellulære halveringstider for tenofovir og emtricitabin. Pga. individuell variasjon mht. disse parametrene og fare for resistensutvikling, må retningslinjer for hiv-behandling følges og årsaken til seponeringen tas i betraktning.
Glemt dose/Oppkast: Glemt dose skal tas så snart som mulig, men dersom det er gått >12 timer fra normalt doseringstidspunkt, skal den ikke tas. Vanlig doseringsplan følges videre. Ved oppkast <1 time etter doseinntak skal det tas en ny dose.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Forsiktighet utvises ved lett nedsatt leverfunksjon Anbefales ikke ved moderat nedsatt leverfunksjon. Se Forsiktighetsregler. Nedsatt nyrefunksjon: Anbefales ikke ved moderat eller alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR <50 ml/minutt) da relevant dosejustering av emtricitabin og tenofovirdisoproksil ikke kan oppnås med kombinasjonstabletten. Se Forsiktighetsregler. Barn og ungdom <18 år: Anbefales ikke. Eldre >65 år: Forsiktighet bør utvises pga. økt frekvens av redusert lever- eller nyrefunksjon.
Administrering: Skal tas uten mat (vanligvis 1 time før eller 2 timer etter mat) og helst ved sengetid, for å begrense nevrologiske bivirkninger av efavirenz. Bør svelges hele med vann.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Alvorlig nedsatt leverfunksjon (CPT klasse C). Samtidig bruk av johannesurt (prikkperikum), elbasvir/grazoprevir, vorikonazol, terfenadin, astemizol, cisaprid, midazolam, triazolam, pimozid, bepridil eller sekalealkaloider (f.eks. ergotamin, dihydroergotamin, ergonovin og metylergonovin). Familiehistorie med plutselig død, medfødt QTC-forlengelse eller tilstander som gir QTC-forlengelse. Tidligere symptomatiske hjertearytmier, klinisk relevant bradykardi eller hjertesvikt med redusert LVEF. Alvorlige elektrolyttforstyrrelser, f.eks. hypokalemi eller hypomagnesemi. Samtidig bruk av legemidler som gir QTC-forlengelse (proarytmisk), slik som antiarytmika klasse Ia og III, nevroleptika, antidepressiver, visse antibiotika inkl. enkelte makrolider, fluorokinoloner, antimykotika av imidazol- og triazoltypen, flekainid, visse antimalariamidler og metadon.

Forsiktighetsregler

Leversykdom/nedsatt leverfunksjon: Se Dosering. Fordi efavirenz hovedsakelig metaboliseres av CYP-systemet, må forsiktighet utvises ved lett nedsatt leverfunksjon. Pasientene bør overvåkes nøye mht. bivirkninger, spesielt nevrologiske bivirkninger av efavirenz. Laboratorieprøver bør utføres regelmessig for å evaluere leversykdommen. Pasienter med underliggende leverdysfunksjon, inkl. kronisk aktiv hepatitt, har økt frekvens av leverfunksjonsforstyrrelser under antiretroviral kombinasjonsterapi (CART) og bør overvåkes i samsvar med vanlig praksis. Ved forverring av leversykdommen eller vedvarende forhøyede serumtransaminaseverdier, må fordelen ved behandling veies mot risikoen for signifikant levertoksisitet. Måling av leverenzymer anbefales også ved samtidig bruk av andre legemidler forbundet med levertoksisitet. Da leversvikt har forekommet uten underliggende leversykdom eller andre identifiserbare risikofaktorer, bør måling av leverenzymer vurderes for alle pasienter. Pasienter med hiv- og HBV- eller HCV-virusinfeksjon: Samtidig hiv- og HBV-infiserte som seponerer behandlingen med Atripla må overvåkes nøye med både klinisk oppfølging og laboratorieoppfølging, i minst 4 måneder etter seponering, pga. økt fare for forverringer av hepatitt. Hvis relevant, kan behandling av hepatitt B gjenopptas. Ved fremskreden leversykdom eller cirrhose anbefales det å ikke seponere behandlingen, da forverring av hepatitt kan medføre hepatisk dekompensasjon. QTC-forlengelse har forekommet med efavirenz. Ved økt risiko for torsades de pointes, inkl. samtidig legemiddelbruk, bør alternativ behandling vurderes. Psykiatriske symptomer: Efavirenz kan gi psykiatriske bivirkninger. Psykiatriske sykdommer i anamnesen synes å gi økt risiko for alvorlige psykiatriske bivirkninger, særlig alvorlig depresjon ved depresjon i anamnesen. Alvorlig depresjon, selvmord, vrangforestillinger, psykoselignende oppførsel og katatoni kan forekomme. Ved symptomer på dette bør pasienten umiddelbart kontakte lege. Nevrologiske bivirkninger inkl. svimmelhet, søvnløshet, døsighet, konsentrasjonsproblemer og unormale drømmer, forekommer hyppig med efavirenz. De begynner vanligvis de første behandlingsdagene og forsvinner etter 2-4 uker. Pasienten må informeres om at det er sannsynlig at symptomene avtar ved fortsatt behandling. Krampeanfall: Forsiktighet må utvises ved krampeanfall i anamnesen. Nedsatt nyrefunksjon: Se Dosering. Akutt nyresvikt etter start av en høy dose eller flere NSAID har forekommet ved bruk av tenofovirdisoproksil hos pasienter med risikofaktorer for nyredysfunksjon. Ved samtidig bruk av et NSAID bør nyrefunksjonen overvåkes tilstrekkelig. Nyresvikt, nedsatt nyrefunksjon, forhøyet kreatinin, hypofosfatemi og proksimal tubulopati (inkl. Fanconis syndrom) er rapportert, og det anbefales at ClCR beregnes før behandling igangsettes, og at nyrefunksjon (ClCR og serumfosfat) kontrolleres etter 2-4 ukers behandling, etter 3 måneders behandling, og deretter hver 3.-6. måned hos pasienter uten risikofaktorer mht. nyrefunksjon. Ved risiko for nedsatt nyrefunksjon er det nødvendig å kontrollere nyrefunksjonen oftere. Hvis serumfosfatnivået er <1,5 mg/dl (0,48 mmol/liter) eller ClCR synker til <50 ml/minutt, bør det foretas en kontroll av nyrefunksjonen innen 1 uke, herunder målinger av glukose- og kaliumkonsentrasjonen i blodet og konsentrasjonen av glukose i urinen. Doseringsintervallet bør justeres dersom ClCR synker til <50 ml/minutt. Seponering bør også vurderes ved ClCR <50 ml/minutt eller serumfosfat <1 mg/dl (0,32 mmol/liter), samt ved progressiv nedsettelse av nyrefunksjonen der ingen annen årsak kan identifiseres. Laktacidose: Pasienter med nedsatt leverfunksjon (CPT klasse C) eller som får legemidler kjent for å indusere laktacidose, har økt risiko for alvorlig laktacidose, ev. fatal. Hudreaksjoner: Må seponeres ved utvikling av alvorlig utslett med blemmedannelse, avskalling, påvirkning av slimhinner eller feber. Anbefales ikke ved tidligere livstruende hudreaksjon (f.eks. Stevens-Johnsons syndrom) ved bruk av NNRTI. Vekt og metabolske parametre: Vektøkning og økt lipid- og glukosenivå i blodet kan forekomme ved antiretroviral behandling. Kan være forbundet med både sykdomskontroll og livsstil. For lipider er det i noen tilfeller vist at det er en effekt av behandlingen. For monitorering av lipid- og glukosenivå i blodet, se etablerte retningslinjer for hiv-behandling. Lipidforstyrrelser skal behandles hensiktsmessig. Mitokondriell dysfunksjon etter eksponering in utero: Nukleos(t)idanaloger kan påvirke mitokondriefunksjonen i varierende grad, noe som er mest tydelig med stavudin, didanosin og zidovudin. Det er rapportert mitokondriell dysfunksjon hos hiv-negative spedbarn eksponert in utero og/eller postnatalt for nukleosidanaloger. Disse behandles hovedsakelig med regimer som inneholder zidovudin. De viktigste bivirkningene var hematologiske forstyrrelser (anemi, nøytropeni) og metabolske forstyrrelser (hyperlaktatemi, hyperlipasemi), ofte forbigående. I sjeldne tilfeller har det vært senere forekommende nevrologiske forstyrrelser (hypertoni, kramper, unormal atferd), men det er ukjent om dette er forbigående eller permanent. Disse funnene skal vurderes for alle barn eksponert for nukleos(t)idanaloger in utero, som har alvorlige kliniske funn med ukjent etiologi, spesielt nevrologiske funn. Disse funnene påvirker ikke gjeldende nasjonale retningslinjer for bruk av antiretroviral behandling hos gravide, for å forhindre vertikal hiv-overføring. Immunreaktiveringssyndrom: De første ukene eller månedene kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå hos pasienter med alvorlig immunsvikt. Dette kan medføre alvorlige tilstander, eller forverring av symptomer, f.eks. cytomegalovirusretinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis jirovecii-pneumonier. Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes og ev. behandles. Autoimmune sykdommer (som Graves sykdom og autoimmun hepatitt) kan også forekomme ved immun reaktivering. Tidspunkt for utbrudd er variabelt, og utbrudd kan oppstå flere måneder etter behandlingsstart. Osteonekrose: Da osteonekrose kan oppstå, særlig ved fremskreden hiv-sykdom og/eller langtids-CART, bør pasienten rådes til å kontakte lege ved leddverk og smerter, leddstivhet eller bevegelsesproblemer. Hvis skjelettforandringer (som i sjeldne tilfeller har ført til frakturer) mistenkes, bør en egnet undersøkelse gjennomføres, da dette kan være forbundet med proksimal renal tubulopati. Hiv-1-utviklede mutasjoner: Bør ikke brukes hos pasienter med hiv-1 som utvikler mutasjon av K65R, M184V/I eller K103N. Selv om effektiv viral suppresjon med antiretroviral behandling reduserer risikoen for seksuell overføring av hiv betraktelig, kan en gjenværende risiko ikke utelukkes. Beskyttelse ved seksuell kontakt må fortsatt benyttes. Hjelpestoffer: Inneholder 23,6 mg natrium pr. dose, og er så godt som natriumfritt.

Interaksjoner