Angiotensin II-reseptorantagonist.

ATC-nr.: C09C A06

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 C09C A06
Kandesartan
 
PNEC: 100 μg/liter
Salgsvekt: 832,253537 kg
Miljørisiko: Bruk av kandesartan gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Kandesartan har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Kandesartan er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 13.03.2017) er utarbeidet av AstraZeneca.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER 4 mg, 8 mg, 16 mg og 32 mg: Hver tablett inneh.: Kandesartancileksetil 4 mg, resp. 8 mg, 16 mg og 32 mg, laktosemonohydrat, hjelpestoffer. Fargestoff: 8 mg, 16 mg og 32 mg: Rødt jernoksid (E 172).


Indikasjoner

Behandling av primær hypertensjon hos voksne. Behandling av hypertensjon hos barn og ungdom 6-<18 år. Behandling av voksne pasienter med hjertesvikt og nedsatt systolisk venstre ventrikkelfunksjon (venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon ≤40%) når ACE-hemmere ikke tolereres, eller som tilleggsbehandling til ACE-hemmere hos pasienter med symptomatisk hjertesvikt til tross for optimal behandling når mineralkortikoidreseptorantagonister ikke tolereres.

Dosering

Hypertensjon: Mesteparten av den antihypertensive effekten oppnås innen 4 uker. Voksne: Anbefalt startdose og vanlig vedlikeholdsdose er 8 mg 1 gang daglig. Hos noen pasienter der blodtrykket ikke er tilstrekkelig kontrollert, kan dosen økes til 16 mg daglig, og maks. 32 mg daglig. Behandlingen skal tilpasses blodtrykksresponsen. Kan også administreres med andre antihypertensive legemidler. Bruk av hydroklortiazid er vist å gi en antihypertensiv tilleggseffekt. Barn og ungdom 6-<18 år: Anbefalt startdose er 4 mg 1 gang daglig. Doser >32 mg er ikke studert. Pasienter <50 kg: Hvor blodtrykk ikke er tilstrekkelig kontrollert kan dosen økes til maks. 8 mg 1 gang daglig. Pasienter ≥50 kg: Hvor blodtrykk ikke er tilstrekkelig kontrollert kan dosen økes til maks. 8 mg 1 gang daglig og ved behov økes til 16 mg 1 gang daglig. Barn 1-<6 år: Sikkerhet og effekt er ikke vist. Ingen doseanbefalinger kan gis.
Hjertesvikt: Voksne: Anbefalt startdose er 4 mg 1 gang daglig. Opptitrering til måldosen på 32 mg 1 gang daglig (maks. dose) eller til den høyeste tolererte dosen, gjøres ved å doble dosen med intervaller på minst 2 uker. Evaluering av pasienter med hjertesvikt bør alltid omfatte vurdering av nyrefunksjon, inkl. overvåkning av serumkreatinin og kalium. Kan gis sammen med annen hjertesviktbehandling, inkl. ACE-hemmere, betablokkere, diuretika og digitalis eller en kombinasjon av disse legemidlene. Kan administreres sammen med en ACE-hemmer ved symptomatisk hjertesvikt til tross for optimal standard hjertesviktbehandling når mineralkortikoidreseptorantagonister ikke tolereres. Kombinasjon med en ACE-hemmer og et kaliumsparende diuretikum anbefales ikke, og bør kun vurderes etter grundig nytte-/risikovurdering. Barn og ungdom <18 år: Sikkerhet og effekt ved behandling av hjertesvikt er ikke fastslått.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Kontraindisert ved alvorlig nedsatt leverfunksjon og/eller kolestase. Hypertensjon: En startdose på 4 mg 1 gang daglig anbefales ved lett til moderat nedsatt leverfunksjon. Dosen justeres etter respons. Hjertesvikt: Det er ikke nødvendig med spesiell startdosering til pasienter med lett til moderat nedsatt leverfunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Hypertensjon: Startdosen er 4 mg til pasienter med nedsatt nyrefunksjon, inkl. pasienter på hemodialyse. Dosen bør titreres etter respons. Begrenset erfaring ved svært alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller terminal nyresvikt (ClCR <15 ml/minutt). Hjertesvikt: Det er ikke nødvendig med spesiell startdosering til pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Barn med mulig intravaskulær volumdeplesjon (f.eks. pasienter som behandles med diuretika, spesielt de med nedsatt nyrefunksjon): Behandling bør settes i gang under nøye medisinsk tilsyn og en lavere startdose enn den normale bør vurderes. Eldre: Det er ikke nødvendig med spesiell startdosering til eldre. Intravaskulær hypovolemi: Hypertensjon: En startdose på 4 mg kan vurderes til pasienter med risiko for hypotensjon, f.eks. pasienter med mulig hypovolemi. Hjertesvikt: Det er ikke nødvendig med spesiell startdosering til pasienter med intravaskulær hypovolemi. Mørkhudede pasienter (av afrikansk opprinnelse): Antihypertensiv effekt av kandesartan er mindre hos denne pasientgruppen enn hos ikke-mørkhudede pasienter. Det kan derfor være hyppigere behov for opptitrering av dosen og for tilleggsbehandling for å oppnå blodtrykkskontroll.
Administrering: Dosen tas 1 gang daglig og bør helst tas til samme tid hver dag. Svelges med vann. Kan tas med eller uten mat. Kan deles i 2 like doser (delestrek).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. 2. og 3. trimester av svangerskapet. Alvorlig nedsatt leverfunksjon og/eller kolestase. Barn <1 år. Samtidig bruk med legemidler som inneholder aliskiren er kontraindisert ved diabetes mellitus eller nedsatt nyrefunksjon (GFR <60 ml/minutt/1,73 m2).

Forsiktighetsregler

Samtidig bruk av ACE-hemmere, angiotensin II-reseptorantagonister eller aliskiren er vist å gi økt risko for hypotensjon, hyperkalsemi og nedsatt nyrefunksjon (inkl. akutt nyresvikt) pga. dobbel blokade av RAAS, og er derfor ikke anbefalt. Dersom dobbel blokade vurderes som absolutt nødvendig, må dette kun skje under overvåkning av spesialist og med hyppig og nøye oppfølging av nyrefunksjon, elektrolytter og blodtrykk. ACE-hemmere og angiotensin II-reseptorantagonister bør ikke brukes samtidig ved diabetisk nefropati. Endringer i nyrefunksjonen hos disponerte pasienter kan forventes. Til hypertensive pasienter med nedsatt nyrefunksjon, anbefales regelmessig overvåkning av serumkalium- og kreatininnivåer. Hos pasienter med svært alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller terminal nyresvikt (ClCR ≤15 ml/minutt), bør preparatet titreres forsiktig og med nøye overvåkning av blodtrykket. Ved hjertesvikt bør nyrefunksjonen kontrolleres jevnlig, spesielt hos eldre >75 år og hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Atacand er ikke studert hos barn med GFR <30 ml/minutt/1,73 m2. Ved dosetitrering anbefales overvåkning av serumkreatinin og kalium. Risikoen for bivirkninger, spesielt hypotensjon, hyperkalemi og nedsatt nyrefunksjon (inkl. akutt nyresvikt), kan øke når kandesartan brukes i kombinasjon med en ACE-hemmer. Trippelkombinasjon av en ACE-hemmer, mineralkortikoidreseptorantagonist og kandesartan anbefales heller ikke og denne kombinasjonen må kun skje under overvåkning av spesialist og med hyppig og nøye oppfølging av nyrefunksjon, elektrolytter og blodtrykk. ACE-hemmere og angiotensin II-blokkere bør ikke brukes samtidig ved diabetisk nefropati. Preparatet titreres forsiktig og med nøye overvåkning av blodtrykket hos pasienter på hemodialyse. Økt blodurea og serumkreatinin kan forventes hos pasienter med tosidig nyrearteriestenose, eller stenose av arterien til den eneste gjenværende nyren. Begrenset klinisk erfaring foreligger vedrørende bruk hos pasienter som har gjennomgått nyretransplantasjon. Pga. fare for hypotensjon hos hjertesviktpasienter eller hos hypertensive pasienter med intravaskulær hypovolemi, bør oppstart av behandlingen gjøres med forsiktighet, og ev. hypovolemi korrigeres. Alvorlig hypotensjon som oppstår ved anestesi og kirurgi kan behandles med i.v. væsketilførsel og/eller et blodtrykksstimulerende middel. Forsiktighet bør utvises ved behandling av pasienter med hemodynamisk relevant aorta- eller mitralklaffstenose, eller obstruktiv hypertrofisk kardiomyopati. Preparatet anbefales ikke til pasienter med primær hyperaldosteronisme. Samtidig behandling med kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd eller salterstatningsmidler som inneholder kalium, eller andre legemidler som kan øke kaliumnivået i blodet, kan føre til forhøyet nivå av serumkalium hos hypertensive pasienter. Kaliumnivået bør overvåkes ved behov. Hyperkalemi kan forekomme hos hjertesviktpasienter. Regelmessig kontroll av serumkaliumnivået anbefales. Kombinasjon med en ACE-hemmer og et kaliumsparende diuretikum anbefales ikke, og bør kun vurderes etter grundig nytte-/risikovurdering. Muligheten for akutt hypotensjon, azotemi, oliguri, eller akutt nyresvikt kan ikke utelukkes. Kraftig blodtrykksfall hos pasienter med iskemisk hjertesykdom eller iskemisk cerebrovaskulær sykdom, kan føre til hjerteinfarkt eller slag. Den antihypertensive virkningen av kandesartan kan forsterkes ved samtidig bruk av andre medikamenter med blodtrykksreduserende egenskaper, uansett om det er forskrevet som antihypertensivt middel eller for andre indikasjoner. Preparatet inneholder laktose. Pasienter med sjeldne, arvelige problemer med galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon bør ikke bruke preparatet. Pasienten bør være kjent med reaksjonen på kandesartan før bilkjøring eller betjening av maskiner.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C09C A06
Kan tas sammen med hydroklortiazid, warfarin, digoksin, orale antikonseptiva, glibenklamid, nifedipin og enalapril. Samtidig behandling med kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd, salterstatningsmidler som inneholder kalium, eller andre legemidler (f.eks. heparin, trimetoprim/sulfametoksazol) som kan øke kaliumnivåene, kan føre til økt serumkalium. Overvåkning av kalium bør settes i gang ved behov. Nøye overvåkning av serumlitiumnivåene anbefales ved samtidig bruk av litium, pga. mulig økning av litiumkonsentrasjonen. Samtidig bruk med NSAID kan svekke antihypertensiv virkning og øke risiko for forverring av nyrefunksjonen, inkl. mulig akutt nyresvikt og en økning i serumkalium. Kombinasjonen bør administreres med forsiktighet, spesielt til eldre. Interaksjonsstudier er kun utført hos voksne.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Se Kontraindikasjoner. Skal ikke brukes under graviditet pga. human føtotoksisitet. Anbefales ikke i 1. trimester. Kontraindisert i 2. og 3. trimester. Dersom graviditet oppstår under behandling, skal behandlingen avbrytes. Hvis eksponering har forekommet fra og med svangerskapets 2. trimester, anbefales ultralydkontroll av nyrefunksjonen og kranium. Etter menarke bør muligheten for graviditet vurderes ved jevne mellomrom.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Anbefales ikke. Alternativ behandling med bedre dokumentert sikkerhetsprofil er å foretrekke, spesielt ved amming av et nyfødt eller for tidlig født barn.
Kandesartan

Bivirkninger

Oftest milde og forbigående. Hypertensjon hos voksne: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Infeksiøse: Luftveisinfeksjon. Nevrologiske: Ørhet/svimmelhet, hodepine. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Leukopeni, nøytropeni og agranulocytose. Gastrointestinale: Kvalme. Hud: Angioødem, utslett, urticaria, kløe. Lever/galle: Økt nivå av leverenzymer, unormal leverfunksjon eller hepatitt. Luftveier: Hoste. Muskel-skjelettsystemet: Ryggsmerter, artralgi, myalgi. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon, bl.a. nyresvikt hos utsatte pasienter. Stoffskifte/ernæring: Hyperkalemi, hyponatremi. Ukjent frekvens: Gastrointestinale: Diaré. Hypertensjon hos barn og ungdom: Svært vanlige (≥1/10): Luftveier: Luftveisinfeksjon, hoste. Nevrologiske: Svimmelhet, hodepine, orofaryngeal smerte. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hjerte/kar: Sinusarytmi. Hud: Utslett. Immunsystemet: Nasofaryngitt, pyreksi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Lever/galle: Unormal leverfunksjon. Stoffskifte/ernæring: Hyperkalemi, hyponatremi. Hjertesvikt: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hjerte/kar: Hypotensjon. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon, bl.a. nyresvikt hos utsatte pasienter. Stoffskifte/ernæring: Hyperkalemi. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Leukopeni, nøytropeni og agranulocytose. Gastrointestinale: Kvalme. Hud: Angioødem, utslett, urticaria, kløe. Lever/galle: Økt nivå av leverenzymer, unormal leverfunksjon eller hepatitt. Luftveier: Hoste. Muskel-skjelettsystemet: Ryggsmerter, artralgi, myalgi. Nevrologiske: Svimmelhet, hodepine. Stoffskifte/ernæring: Hyponatremi. Laboratorieverdier: Hyperkalemi og svekket nyrefunksjon er vanlig ved behandling for indikasjonen hjertesvikt. Regelmessige kontroller av serumkreatinin og kalium anbefales.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Hypotensjon og svimmelhet. Tilfeller av overdoser på opptil 672 mg kandesartancileksetil er rapportert, hvor en voksen pasient kom seg uten komplikasjoner.
Behandling: Ved hypotensjon bør symptomatisk behandling gis, og vitale tegn overvåkes. Pasienten bør ligge på ryggen med bena opp. Om nødvendig bør plasmavolumet økes ved infusjon av f.eks. isoton saltoppløsning. Sympatikomimetisk behandling gis ved behov. Kandesartan kan ikke fjernes med hemodialyse.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C09C A06

Egenskaper

Klassifisering: AT1-reseptorblokker.
Virkningsmekanisme: Antagonisme av angiotensin II-reseptorer som resulterer i økt plasmakonsentrasjon av angiotensin I og II, og redusert aldosteronkonsentrasjon. Forårsaker doseavhengig reduksjon i arterielt blodtrykk. Antihypertensiv virkning skyldes redusert systemisk perifer motstand. Renal blodgjennomstrømning øker, og opprettholder eller øker glomerulær filtrasjonsrate, mens renal karmotstand og filtrasjonsfraksjon reduseres. Antihypertensiv virkningen inntreffer vanligvis i løpet av 2 timer. Ved fortsatt behandling nås maks. reduksjon av blodtrykket vanligvis innen 4 uker, og opprettholdes ved langvarig behandling.
Absorpsjon: Kandesartancileksetil omdannes til det aktive virkestoffet kandesartan ved hydrolyse under absorpsjon fra mage-tarmkanalen. Absolutt biotilgjengelighet for kandesartan er ca. 14%. Cmax nås etter 3-4 timer. Biotilgjengeligheten påvirkes ikke av matinntak.
Proteinbinding: >99%.
Fordeling: Vd: 0,1 liter/kg.
Halveringstid: Ca. 9 timer. Total plasmaclearance for kandesartan er ca. 0,37 ml/minutt/kg, med renal clearance på ca. 0,19 ml/minutt/kg.
Metabolisme: Liten grad i lever via CYP2C9.
Utskillelse: Hovedsakelig uforandret, ca. 26% gjenfinnes i urin og ca. 56% i feces.

Sist endret: 08.08.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

08.05.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Atacand, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
4 mg50 stk. (endose)
479519
Blå resept
Byttegruppe
252,30 (trinnpris 62,10)CSPC_ICON
8 mg98 stk. (kalenderpakn.)
065276
Blå resept
Byttegruppe
459,70 (trinnpris 97,30)CSPC_ICON
16 mg98 stk. (kalenderpakn.)
049536
Blå resept
Byttegruppe
538,40 (trinnpris 112,10)CSPC_ICON
32 mg98 stk. (kalenderpakn.)
013872
Blå resept
Byttegruppe
732,90 (trinnpris 138,20)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

angioødem (angionevrotisk ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cyp2c9: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C9-hemmere og CYP2C9-induktorer.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diabetisk nefropati (diabetesnefropati): Nyreskader forårsaket av sykdommen diabetes mellitus. Tilstanden skyldes blant annet skader på de minste blodkarene omkring nerver. Endret følelsans er vanlig, spesilet nedsatt følelse i føtter, noe som øker risikoen for sår og amputasjoner. Økt følesans som gir smerteutslag (f.eks. prikking eller brenning) eller kramper i føttene, er også vanlig.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hyperkalsemi (kalsiumoverskudd): Unormalt høyt kalsiumnivå i blodet. Kan ha flere årsaker, blant annet kreft og høyt D-vitamininntak.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypovolemi (volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

intravaskulær (intravaskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravaskulært.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

pyreksi (feber, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

slag (hjerneslag, slaganfall): Plutselig tap av nervefunksjoner pga. oksygenmangel eller blødning i hjernen. Forårsakes ofte av en blodpropp i blodårene i hjernen.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.