Angiotensin II-reseptorantagonist.

ATC-nr.: C09C A04

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 C09C A04
Irbesartan
 
PNEC: 704 μg/liter
Salgsvekt: 3 102,483225 kg
Miljørisiko: Bruk av irbesartan gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Irbesartan har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Irbesartan brytes ned langsomt i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 24.04.2018) er utarbeidet av Sanofi AB.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 150 mg og 300 mg: Hver tablett inneh.: Irbesartan 150 mg, resp. 300 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Aprovel er indisert hos voksne til behandling av essensiell hypertensjon. Legemidlet er også indisert til behandling av nyresykdom hos voksne pasienter med hypertensjon og type 2 diabetes mellitus som del av et antihypertensivt legemiddelregime.

Dosering

Essensiell hypertensjon: Vanlig start- og vedlikeholdsdose er 150 mg 1 gang daglig. 150 mg 1 gang daglig vil generelt gi en bedre 24-timers blodtrykkskontroll enn 75 mg. Imidlertid kan 75 mg initialt vurderes spesielt hos pasienter i hemodialyse og hos eldre >75 år, selv om dosejustering vanligvis ikke er nødvendig hos eldre. Hos pasienter som er utilstrekkelig kontrollert med 150 mg 1 gang daglig, kan dosen økes til 300 mg, eller annen antihypertensiv medikasjon kan adderes. Spesielt er tillegg av diuretikum som f.eks. hydroklortiazid, vist å gi en additiv effekt.
Hypertensive pasienter med type 2-diabetes: Behandlingen bør innledes med 150 mg 1 gang daglig og titreres opp til 300 mg 1 gang daglig, som foretrekkes som vedlikeholdsdose ved behandling av nyresykdom.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering nødvendig ved mild til moderat redusert leverfunksjon. Ingen klinisk erfaring ved alvorlig redusert leverfunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Ingen dosejustering nødvendig. Lavere startdose (75 mg) bør vurderes hos pasienter i hemodialyse. Barn og ungdom <18 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Eldre: Ingen dosejustering nødvendig.
Administrering: Dosen bør tas til samme tid hver dag. Kan tas med eller uten mat. Bør svelges hele sammen med tilstrekkelig mengde væske, f.eks. 1 glass vann.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. 2. og 3. trimester av graviditet. Samtidig bruk av aliskiren hos pasienter med diabetes eller moderat til alvorlig nedsatt nyrefunksjon (GFR <60 ml/minutt/1,73 m2).

Forsiktighetsregler

Nøye monitorering av serumkalium hos risikopasienter anbefales, spesielt ved samtidig nedsatt nyrefunksjon, klinisk proteinuri pga. diabetesrelatert nyresykdom, og/eller hjertesvikt. Symptomatisk hypotensjon, spesielt etter første dose, kan opptre hos pasienter som er volum- og/eller natriumdepleterte etter intens diuretikabehandling, saltrestriksjon, diaré eller oppkast. Slike tilstander bør korrigeres før irbesartanbehandling. Økt risiko for alvorlig hypotensjon og nyreinsuffisiens når pasienter med bilateral nyrearteriestenose eller stenose på arterien til en enkelt fungerende nyre blir behandlet med legemidler som påvirker renin-angiotensin-aldosteronsystemet. Ved nedsatt nyrefunksjon anbefales periodisk kontroll av serumkalium- og serumkreatininnivå. Ingen erfaring ved bruk til pasienter med nylig gjennomgått nyretransplantasjon. Ingen spesiell monitorering av laboratorieverdier er nødvendig ved essensiell hypertensjon når nyrefunksjonen er normal. Hos pasienter hvor vaskulær tonus og nyrefunksjon avhenger hovedsakelig av aktiviteten i renin-angiotensin-aldosteronsystemet (f.eks. ved alvorlig kongestiv hjertesvikt eller underliggende nyresykdom, inkl. nyrearteriestenose), er behandling med andre legemidler som påvirker dette systemet blitt assosiert med akutt hypotensjon, uremi, oliguri eller sjeldnere også akutt nyresvikt. Spesiell forsiktighet må utvises ved aorta- eller mitralstenose eller obstruktiv hypertrofisk kardiomyopati. Pasienter med primær aldosteronisme vil vanligvis ikke respondere på antihypertensiver som virker via hemming av renin-angiotensinsystemet. Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Ikke sannsynlig at irbesartan påvirker evnen til å kjøre bil eller betjene maskiner. Det bør likevel tas i betraktning at svimmelhet eller tretthet kan oppstå.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C09C A04
Diuretika og andre antihypertensiver kan forsterke den hypotensive effekten av irbesartan, dog er irbesartan trygt blitt gitt sammen med andre antihypertensiver som betablokkere, langtidsvirkende kalsiumkanalblokkere og tiazider. Dobbel blokade av renin-angiotensin-aldosteronsystemet ved kombinasjon av irbesartan og ACE-hemmer eller aliskiren anbefales ikke pga. økt risiko for hypotensjon, hyperkalemi og endret nyrefunksjon inkl. akutt nyresvikt. Ev. dobbel blokade må kun skje under overvåkning av spesialist og med hyppig og nøye kontroll av nyrefunksjon, elektrolytter og blodtrykk. ACE-hemmere og irbesartan bør ikke brukes samtidig ved diabetisk nefropati. Forutgående behandling med høye diuretikadoser kan resultere i volumdeplesjon og risiko for hypotensjon når irbesartanbehandling initieres. Ved samtidig behandling med litium og irbesartan er reversibel økning i serumlitium og toksisitet rapportert meget sjeldent, og kombinasjonen anbefales ikke. Hvis kombinasjonen anses nødvendig, anbefales nøye monitorering av serumlitium. Den antihypertensive effekten av irbesartan kan reduseres av NSAID. Samtidig bruk av NSAID kan gi forverring av nyrefunksjon, ev. akutt nyresvikt og økning i serumkalium, spesielt ved preeksisterende nedsatt nyrefunksjon. Kombinasjonen bør gis med forsiktighet, spesielt hos eldre. Pasienten må få nok væske og overvåkning av nyrefunksjonen bør vurderes, både etter behandlingsstart og senere regelmessig. Samtidig behandling med kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd, kaliumholdige salterstatninger eller andre legemidler som kan øke serumkalium (f.eks. heparin), kan gi økning i serumkalium og anbefales ikke. Irbesartan metaboliseres hovedsakelig via CYP2C9 og i mindre grad via glukuronidering. Ingen signifikante farmakokinetiske eller farmakodynamiske interaksjoner er sett ved samtidig behandling med irbesartan og warfarin, som også metaboliseres via CYP2C9. Effekten på irbesartans farmakokinetikk av CYP2C9-induktorer som rifampicin er ikke vurdert. Digoksins farmakokinetikk endres ikke ved samtidig behandling med irbesartan.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Se Kontraindikasjoner.
Graviditet: Bør ikke brukes i 1. trimester. Irbesartan er kontraindisert i 2. og 3. trimester pga. risiko for føtotoksisitet (nedsatt nyrefunksjon, oligohydramnion, skallehypoplasi) og neonatal toksisitet (nyresvikt, hypotensjon, hyperkalemi). Pasienter som planlegger graviditet bør bytte til alternativ antihypertensiv behandling. Ved graviditet bør irbesartan seponeres umiddelbart. Fosterets hode og nyrefunksjon bør kontrolleres med ultralyd ved eksponering i 2. eller 3. trimester. Spedbarn eksponert for irbesartan in utero bør observeres nøye for hypotensjon.
Amming: Bruk av irbesartan er ikke anbefalt ved amming (spesielt ved amming av nyfødte eller for tidlig fødte spedbarn) pga. manglende data.
Irbesartan

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Undersøkelser: Hyperkalemi. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme/oppkast. Hjerte/kar: ortostatisk hypotensjon. Muskel-skjelettsystemet: Muskel-skjelettsmerter. Nevrologiske: Svimmelhet, ortostatisk svimmelhet. Undersøkelser: Økt kreatinkinase. Reduksjon i hemoglobin (ikke-signifikant) ved avansert diabetesrelatert nyresykdom. Øvrige: Tretthet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Diaré, dyspepsi. Lever/galle: Gulsott. Sirkulatoriske: Takykardi. Øvrige: Rødming, hoste, brystsmerter, seksuell dysfunksjon. Rapportert etter markedsføring uten angivelse av frekvens: Leukocytoklastisk vaskulitt, unormal leverfunksjon, hepatitt, leddsmerter, myalgi (i noen tilfeller knyttet til økt plasmakreatinkinasenivå), muskelkramper, nedsatt nyrefunksjon inkl. isolerte tilfeller av nyresvikt hos risikopasienter, overfølsomhetsreaksjoner (utslett, urticaria, angioødem), hodepine, endret smaksopplevelse, tinnitus, vertigo, trombocytopeni, anafylaktisk reaksjon og anafylaktisk sjokk.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Erfaring hos voksne som har fått doser opp til 900 mg/dag i 8 uker viste ingen tegn på toksisitet. Manifestasjonen av en overdose forventes å være hypotensjon og takykardi, bradykardi kan muligens også opptre.
Behandling: Pasienten bør overvåkes nøye. Symptomatisk og støttende behandling bør gis. Tiltak inkl. induksjon av brekning og/eller ventrikkelskylling og medisinsk kull. Ved hypotensjon bør pasienten legges ned og gis hurtig tilførsel av salt- og volumerstatning. Irbesartan fjernes ikke ved hemodialyse.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C09C A04

Egenskaper

Klassifisering: Angiotensin II-reseptor (type AT1)-antagonist.
Virkningsmekanisme: Bindes selektivt til AT1-reseptorer og blokkerer alle virkningene av angiotensin II mediert av AT1-reseptoren, uavhengig av kilde eller syntesevei for angiotensin II. Spesifikk total antagonisme på angiotensin II (AT1)-reseptoren resulterer i økt plasmarenin- og angiotensin II-nivå og redusert konsentrasjon av plasmaaldosteron. Serumkalium blir ikke signifikant påvirket ved anbefalte doser. Irbesartan inhiberer ikke ACE (kinase II), som genererer angiotensin II og degraderer bradykinin til inaktive metabolitter. Irbesartan senker blodtrykket med minimale endringer av hjertefrekvensen. Maks. blodtrykksreduksjon oppnås 3-6 timer etter inntak, og antihypertensiv effekt opprettholdes i minst 24 timer. Antihypertensiv effekt beholdes ved kontinuerlig behandling. Etter seponering går blodtrykket gradvis tilbake til utgangsnivået.
Absorpsjon: Raskt. Biotilgjengelighet: 60-80%. Uavhengig av matinntak. Lineær og doseproporsjonal farmakokinetikk i doseringsområdet 10-600 mg. Cmax etter tablettinntak: 11/2-2 timer.
Proteinbinding: Ca. 96%.
Fordeling: Vd: 53-93 liter.
Halveringstid: 11-15 timer.
Metabolisme: Hovedmetabolitten er irbesartanglukuronid (ca. 6%). Irbesartan oksideres primært av CYP2C9.
Utskillelse: Via galle og nyrer.

Sist endret: 02.10.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

26.07.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Aprovel, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
150 mg98 stk. (blister)
019666
Blå resept
Byttegruppe
524,10 (trinnpris 225,90)CSPC_ICON
300 mg98 stk. (blister)
019688
Blå resept
Byttegruppe
524,10 (trinnpris 280,40)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

angioødem (angionevrotisk ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cyp2c9: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C9-hemmere og CYP2C9-induktorer.

cyp2c9-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP2C9. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP2C9, kan få nedsatt virkning. Eksempel på induktorer av CYP2C9: Aprepitant, bosentan, rifampicin, johannesurt (naturlegemiddel).

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diabetisk nefropati (diabetesnefropati): Nyreskader forårsaket av sykdommen diabetes mellitus. Tilstanden skyldes blant annet skader på de minste blodkarene omkring nerver. Endret følelsans er vanlig, spesilet nedsatt følelse i føtter, noe som øker risikoen for sår og amputasjoner. Økt følesans som gir smerteutslag (f.eks. prikking eller brenning) eller kramper i føttene, er også vanlig.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

ultralyd: Ultralyd er høyfrekvente lydbølger (over 30 000 Hz pr. sekund). Brukes både i ultralydbehandling og ultralydundersøkelse (diagnose). Under en ultralydundersøkelse sendes lydbølgene inn i kroppen, og ulike vev reflekterer lyden tilbake som ekko. Dette fanges opp av ultralydapparatet som omdanner lyden til bilder.

uremi (urinforgiftning): Økt mengde avfallstoffer i blodet som følge av sviktende nyrefunksjon. Tretthet, kvalme, dårlig appetitt, brekninger, vekttap og plagsom hudkløe er typiske symptomer.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

volumdeplesjon (hypovolemi): Redusert blodvolum.