Anafranil

Novartis

Trisyklisk antidepressiv.

ATC-nr.: N06A A04

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 N06A A04
Klomipramin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av klomipramin kan ikke utelukkes, da tilstrekkelige økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Klomipramin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Klomipramin er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 27.09.2017) er utarbeidet av Novartis.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 10 mg og 25 mg: Hver tablett inneh.: Klomipraminhydroklorid 10 mg, resp. 25 mg, laktose, sukrose, hjelpestoffer. Fargestoff: Gult jernoksid (E 172), titandioksid (E 171). Sukkerdrasjert.


Indikasjoner

Depresjoner. Obsessive tilstander. Panikksyndrom. Forsøksvis ved assosierte symptomer ved narkolepsi (katapleksi, hypnagoge hallusinasjoner og søvnparalyse).

Dosering

Individuell dosering. Forsiktig doseøkning til laveste effektive dose. Eldre og ungdom viser generelt sterkere respons enn mellomliggende aldersgrupper. Effekt inntrer vanligvis etter 2-3 uker. Behandlingsvarigheten skal tilsvare den depressive fases lengde, eller dersom denne ikke er kjent, i minst 2 måneder. For å forhindre mulig forlengelse av QTC og serotoninerg toksisitet bør anbefalte dosering følges. Doseøkninger må foretas med forsiktighet ved samtidig administrering av legemidler som forlenger QT-intervallet eller andre serotoninerge legemidler. Dosering bør trappes gradvis ned og pasienten må overvåkes nøye ved seponering. Brå seponering bør unngås.
Depresjon og obsessive tilstander: Initialt 50-70 mg/dag (25 mg 2-3 ganger daglig). Dosen forhøyes trinnvis under første behandlingsuke opp til 100-150 mg daglig. I vanskelige tilfeller kan dosen økes til maks. 250 mg daglig. Ved tydelig bedring av tilstanden forsøkes dosereduksjon til en vedlikeholdsdose som vanligvis ligger på 50-100 mg daglig.
Panikksyndrom: Initialt 10 mg daglig. Gradvis økning til klinisk effekt, vanligvis 10 mg hver 2. eller 3. dag. Det er store individuelle forskjeller, men vanlig daglig dose ligger i området 25-100 mg, om nødvendig 150 mg. Behandlingen er langvarig (minst 6 måneder), men dosen kan ofte senkes suksessivt.
Narkolepsi: Initialt 25 mg om kvelden, ev. økning til 75-100 mg om kvelden.
Spesielle pasientgrupper: Eldre (>65 år) og ungdom: Bør brukes med forsiktighet da eldre og ungdom generelt viser sterkere respons. Initialt 10 mg daglig. Dosen økes gradvis i løpet av 10 dager til 30-50 mg daglig. Dosen opprettholdes under hele behandlingsperioden. Ingen erfaring hos barn <5 år. For barn og ungdom er det ikke tilstrekkelige data mht. sikkerhet og effekt ved behandling av depressive stadier av varierende etiologi og symptomatologi, panikkanfall og katapleksi, som ledsager narkolepsi. Bruk til barn og unge (<18 år) ved disse indikasjonene er derfor ikke anbefalt.
Administrering: Tas med eller uten mat. Bør svelges hele pga. vond smak. Kan om nødvendig deles eller knuses.

Kontraindikasjoner

Kjent overfølsomhet for innholdsstoffene eller TCA av dibenzazepingruppen. Samtidig behandling med uselektive MAO-hemmere eller selektive, reversible MAO-A-hemmere, som moklobemid. Nylig gjennomgått hjerteinfarkt. Medfødt forlenget QT-syndrom.

Forsiktighetsregler

Depresjon er assosiert med økt risiko for selvmordstanker, selvskading og selvmord (selvmordsrelaterte hendelser). Denne risikoen vedvarer til det oppnås signifikant bedring. Siden bedring ikke alltid oppstår i løpet av de første behandlingsukene, bør pasienter følges opp nøye inntil bedring inntrer. Generell klinisk erfaring viser at selvmordsrisikoen kan øke i de første fasene av bedringen. Andre psykiatriske lidelser preparatet forskrives for, kan også være assosiert med økt risiko for selvmordsrelaterte hendelser. Disse lidelsene kan dessuten opptre i forbindelse med depresjon. Det bør derfor tas samme forholdsregler ved behandling av pasienter med andre psykiatriske lidelser, som for pasienter med depresjon. Det er kjent at pasienter med en historie med selvmordsrelaterte hendelser eller som har betydelig grad av selvmordstanker før behandlingsoppstart, har større risiko for selvmordstanker og selvmordsforsøk. Disse pasientene bør derfor følges nøye under behandlingen. En meta-analyse av antidepressiver på voksne pasienter med psykiatriske lidelser, har vist økt risiko for suicidal atferd sammenlignet med placebo for pasienter <25 år. Behandlingen av pasienter, særlig de med høy risiko, bør ledsages av nøye oppfølging, spesielt tidlig i behandlingen og ved doseendringer. Pasienter (og pårørende) bør oppfordres til å være oppmerksomme på klinisk forverring, selvmordsrelatert atferd eller selvmordstanker, samt uvanlige endringer i oppførsel, og til å kontakte medisinsk hjelp omgående dersom disse symptomene oppstår. For å redusere overdoserisikoen, bør minstepakning forskrives. Mange pasienter med panikklidelse opplever sterkere angst i de første dagene av behandlingen, dette avtar vanligvis gradvis i løpet av 2 uker. Aktivering av psykoser er i enkelte tilfeller observert hos schizofrene pasienter behandlet med TCA. Hypomane eller maniske episoder er rapportert i depressiv fase hos pasienter med syklisk affektiv lidelse og som behandles med TCA. I slike tilfeller kan det være nødvendig å redusere dosen eller seponere preparatet og gi et antipsykotisk middel. Etter episoden kan klomipramin i lav dose gjeninnsettes om nødvendig. Hos predisponerte kan TCA gi deliriske psykoser, spesielt om natten. Disse forsvinner i løpet av et par dager etter seponering. Særlig forsiktighet bør utvises ved kardiovaskulær insuffisiens, AV-blokk I-III og arytmier. Disse pasientene bør følges opp med EKG-monitorering av hjertefunksjonen. Ved klomipramindoser større enn terapeutiske doser eller plasmakonsentrasjoner større enn terapeutiske plasmakonsentrasjoner, kan det være risiko for QTC-forlengelse og torsades de pointes. Dette er rapportert ved samtidig administrering av SSRI eller SNRI. Samtidig administrering av legemidler som kan forårsake akkumulering av klomipramin eller forlenge QTC-intervallet bør unngås. Videre er hypokalemi en risikofaktor for QTC-forlengelse og torsades de pointes. Hypokalemi bør derfor behandles før behandlingsstart. Før behandling initieres, bør blodtrykket kontrolleres da pasienter med postural hypotensjon eller labil sirkulasjon kan oppleve blodtrykksfall. TCA er kjent for å senke krampeterskelen, og klomipramin skal derfor brukes med stor forsiktighet ved epilepsi og andre predisponerende faktorer, f.eks. hjerneskade av ulik etiologi, samtidig bruk av nevroleptika, nedtrapping av alkohol eller legemidler med antikonvulsiv effekt (f.eks. benzodiazepiner). Forekomsten av kramper er doserelatert og anbefalt daglig dose bør derfor ikke overskrides. Nøye overvåkning ved samtidig elektrosjokkbehandling. Bør brukes med forsiktighet ved tidligere intraokulært trykk, trangvinklet glaukom eller urinretensjon (f.eks. prostatabesvær). Nedsatt tårevæskeproduksjon og akkumulering av mukoid sekresjon som følge av antikolinerg effekt, kan forårsake skade på korneaepitel ved bruk av kontaktlinser. Forsiktighet må videre utvises ved alvorlig leversykdom og svulster i binyremargen (f.eks. feokromocytom, nevroblastom). Forsiktighet bør utvises ved hypertyreoidisme eller samtidig behandling med thyreoideahormoner pga. muligheten for kardial toksisitet. Regelmessig kontroll av leverenzymnivåene anbefales ved leversykdom. Forsiktighet bør utvises ved kronisk obstipasjon. TCA kan forårsake paralytisk ileus, spesielt hos eldre og sengeliggende. Økt insidens av dental karies er rapportert ved langtidsbehandling. Regelmessig kontroll av tannstatus anbefales. Blodstatus bør kontrolleres ved langtidsbehandling. Selv om forandringer i antall hvite blodceller er rapportert kun i isolerte tilfeller, bør en spesielt i løpet av de første behandlingsmånedene, være på vakt mot symptomer som feber og sår hals. Før generell eller lokal anestesi bør anestesiolog informeres om at pasienten står på klomipramin. Unngå brå seponering. Pasienter med galaktoseintoleranse, fruktoseintoleranse, alvorlig laktasemangel, sukrase-isomaltasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon bør ikke ta preparatet. Barn og ungdom <18 år: Bør ikke brukes i behandlingen av depresjon. Studier har ikke vist gunstig effekt for denne legemiddelklassen. SSRI og SNRI har vist risiko for selvmord, selvskading og fiendtlighet og kan ikke utelukkes for klomipramin. I tillegg er klomipramin assosiert med risiko for kardiovaskulære bivirkninger i alle aldersgrupper. Det foreligger ikke langtidssikkerhetsdata mhp. vekst, modning samt kognitiv- og atferdsutvikling. Eldre: Spesielt følsomme for antikolinerge, nevrologiske, psykiatriske og kardiovaskulære effekter. Økt risiko for forhøyede konsentrasjoner ved terapeutiske doser. Bilkjøring og bruk av maskiner: Tåkesyn og nevrologiske- og psykiatriske lidelser kan forekomme. I slike tilfeller skal ikke pasienten kjøre bil eller utføre andre oppgaver som krever stor årvåkenhet. Pasienten skal derfor også advares mot alkohol og andre legemidler som kan forsterke disse effektene.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N06A A04
MAO-hemmere skal seponeres minst 14 dager før klomipraminbehandling starter, pga. risiko for alvorlige symptomer som hypertensiv krise, hyperpyreksi og andre symptomer på serotoninergt syndrom. Det samme gjelder når MAO-hemmere gis etter klomipraminbehandling. Det ser imidlertid ut til at klomipraminbehandling kan startes helt ned til 24 timer etter avsluttet behandling med reversibel MAO-A-hemmer, som f.eks. moklobemid, mens omvendt må 14 dagers-grensen overholdes. Bør ikke gis i kombinasjon med antiarytmika som f.eks. kinidin og propafenon. SSRI som er kjente hemmere av CYP2D6 samt hemmere av andre CYP450-isoenzymer som CYP1A2 og CYP2C19, kan gi økt klomipraminkonsentrasjon og tilhørende bivirkninger. Serotoninergt syndrom kan oppstå når klomipramin gis samtidig med serotoninerge legemidler som SSRI, SNRI, TCA eller litium. En utvaskingsperiode på 2-3 uker anbefales før og etter fluoksetinbehandling. Samtidig bruk av terbinafin kan gi økt eksponering og akkumulering av klomipramin og dens N-demetylerte metabolitt. Dosejustering kan være nødvendig. Samtidig bruk av cimetidin kan øke plasmakonsentrasjonen av TCA. I slike tilfeller må TCA-dosen reduseres. Det anbefales at terapeutisk respons av TCA overvåkes ved samtidig bruk med høydose østrogen (50 µg/døgn) for å vurdere om dosejustering er nødvendig. Samtidig bruk med nevroleptika kan gi økt plasmanivå av TCA, lavere krampeterskel og krampeanfall. Kombinasjon med tioridazin kan føre til alvorlige hjertearytmier. Metylfenidat kan potensielt gi økt konsentrasjon av TCA slik at dosereduksjon kan være nødvendig. Samtidig bruk av valproat kan gi økt konsentrasjon av klomipramin og desmetylklomipramin. Grapefrukt, grapefruktjuice eller tranebærjuice kan øke konsentrasjonen av klomipramin. Klomipramins effekt kan reduseres ved samtidig bruk av kjente induktorer av CYP450-isoenzymer, særlig CYP3A, CYP2C og CYP1A2. Dosejustering kan være nødvendig. Klomipramin skal gis minst 2 timer før eller 4-6 timer etter administrering av resiner. Johannesurt (prikkperikum) kan redusere konsentrasjonen av klomipramin. TCA kan potensere effekten av antikolinerge legemidler. Kan redusere effekten av guanetidin, betamidin, reserpin, klonidin og alfa-metyldopa. Samtidig behandling av hypertensjon bør gis i form av andre antihypertensiver. Kan potensere effekten av alkohol og andre sentraldepressive midler. Kan potensere kardiovaskulære effekter av adrenalin, noradrenalin, isoprenalin, efedrin og fenylefrin (f.eks. lokalanestetika). Noen TCA kan potensere antikoagulanteffekten av legemidler i kumaringruppen. Nøye overvåkning av protrombintid anbefales ved samtidig bruk av warfarin og TCA. Kan øke konsentrasjonen av samtidig administrerte legemidler som primært omdannes via CYP2D6 hos raske omsettere.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Begrensede data. Enkeltrapporter har vist mulig sammenheng mellom bruk av TCA og forstyrrelser i fosterutviklingen. Bør kun brukes under graviditet dersom fordelen ved behandling oppveier mulig risiko for fosteret. Spedbarn, hvis mødre har tatt TCA inntil fødselen, har vist abstinenssymptomer som dyspné, letargi, kolikk, irritabilitet, hypo- eller hypertensjon, tremor, spasmer eller kramper de første timer eller dager. I siste del av svangerskapet skal klomipramin bare brukes på streng indikasjon. For å unngå abstinenssymptomer hos den nyfødte, og hvis forsvarlig, bør preparatet seponeres gradvis senest 7 uker før forventet termin.
Amming: Går over i morsmelk i små mengder, amming frarådes.
Fertilitet: Ingen humane data. Ingen effekter på fertilitet i dyrestudier.
Klomipramin

Bivirkninger

Ofte milde og forbigående. Forsvinner ved kontinuerlig behandling eller ved dosereduksjon. Korrelerer ikke alltid med legemiddelnivået i plasma eller dose. Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme, munntørrhet, konstipasjon. Hud: Hyperhidrose. Kjønnsorganer/bryst: Libido- og potensforstyrrelser. Nevrologiske: Svimmelhet, tremor, hodepine, myoklonus, somnolens. Nyre/urinveier: Vannlatingsforstyrrelser. Psykiske: Rastløshet. Stoffskifte/ernæring: Økt appetitt. Undersøkelser: Vektøkning. Øye: Akkommodasjonsforstyrrelser, tåkesyn. Øvrige: Utmattelse. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Brekninger, gastrointestinale forstyrrelser, diaré. Hjerte/kar: Sinus-takykardi, palpitasjoner, klinisk ubetydelige EKG-forandringer (f.eks. ST- og T-forandringer) hos pasienter med normal hjertestatus, hetetokter, ortostatisk hypotensjon. Hud: Allergisk dermatitt (utslett, urticaria), fotosensitive reaksjoner, kløe. Kjønnsorganer/bryst: Galaktoré, forstørrelse av bryst. Luftveier: Gjesping. Muskel-skjelettsystemet: Muskelsvakhet. Nevrologiske: Taleforstyrrelser, parestesi, hypertoni, smaksforstyrrelser, redusert hukommelse. Psykiske: Forvirring, desorientering, hallusinasjoner (spesielt hos eldre og pasienter med Parkinsons sykdom), angst, agitasjon, søvnforstyrrelser, mani, hypomani, aggresjon, depersonalisering, forverret depresjon, konsentrasjonsforstyrrelse, søvnløshet, mareritt, delirium. Stoffskifte/ernæring: Redusert appetitt. Undersøkelser: Forhøyede transaminaser. Øre: Tinnitus. Øye: Mydriasis. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Arytmier. Nevrologiske: Kramper, ataksi. Psykiske: Aktivering av psykotiske symptomer. Undersøkelser: Blodtrykksøkning. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Leukopeni, agranulocytose, trombocytopeni, eosinofili. Endokrine: SIADH. Hjerte/kar: Ledningsforstyrrelser (f.eks. forlengning av QRS-intervallet, PQ-forandringer, grenblokk), torsades de pointes særlig hos personer med hypokalemi. Hud: Purpura, håravfall (alopesi). Immunsystemet: Anafylaktisk og anafylaktoid reaksjon inkl. hypotensjon. Kjønnsorganer/bryst: Ejakulasjonssvikt, forsinket ejakulasjon. Lever/galle: Hepatitt med eller uten utbrudd av gulsott. Luftveier: Allergisk alveolitt (pneumonitt) med eller uten eosinofili. Muskel-skjelettsystemet: Rabdomyolyse (komplikasjon av malignt nevroleptikasyndrom). Nevrologiske: Hypertermi, malignt nevroleptikasyndrom, serotoninergt syndrom, ekstrapyramidale sykdommer (inkl. akatisi og tardiv dyskinesi). Nyre/urinveier: Urinretensjon. Psykiske: Tendenser til selvmord og selvmordsrelatert atferd. Undersøkelser: EEG-forandringer, økt prolaktin i blod. Øye: Glaukom. Øvrige: Ødemer (lokalt eller generalisert), hyperpyreksi. Hvis behandlingen avsluttes brått eller ved dosereduksjon kan følgende symptomer sees: Kvalme, brekninger, magesmerte, diaré, insomnia, hodepine, nervøsitet, angst. Epidemiologiske studier, hovedsakelig gjennomført på pasienter i aldersgruppen 50 år og eldre, viser en økt risiko for benfrakturer hos pasienter som bruker SSRI- og TCA-preparater.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Vær oppmerksom på den store intoksikasjonsfaren ved TCA. Hjerteforstyrrelse og nevrologiske forstyrrelser er hovedkomplikasjonene ved overdosering. Hos barn bør alt inntak anses for å være alvorlig og potensielt fatalt. Symptomer sees som regel i løpet av 4 timer etter inntak og er mest alvorlige etter 24 timer. Pga. forsinket absorpsjon, lang halveringstid og enterohepatisk sirkulasjon kan pasienten være utsatt for risiko selv etter 4-6 dager.
Symptomer: Sentralnervøse: Søvnighet, sløvhet, koma, ataksi, rastløshet, agitasjon, økte reflekser, muskelstivhet, choreoatetotiske bevegelser og kramper. Symptomer på serotoninergt syndrom (f.eks. hypertermi, myoklonus, delirium og koma) kan også observeres. Sirkulatoriske: Hypotensjon, takykardi, arytmier, ledningsforstyrrelser, QTC-forlengelse og arytmier inkl. torsades de pointes, sjokk, hjertesvikt og, i svært sjeldne tilfeller, hjertestans, respiratorisk depresjon, cyanose, brekninger, feber, mydriasis og svetting. Oligo- eller anuri kan også forekomme.
Behandling: Symptomatisk og støttende behandling. Ved mistanke om overdose, spesielt hos barn, bør disse holdes under nøye observasjon, fortrinnsvis på sykehus, i minst 72 timer. Ventrikkelskylling eller induserte brekninger anbefales hvis pasienten er våken. Ved bevisstløshet skal frie luftveier sikres før ventrikkelskylling, brekninger skal ikke fremkalles. Disse tiltakene anbefales inntil 12 timer eller mer etter inntak. Aktivt kull kan redusere absorpsjon av legemiddel. Behandling av symptomer baseres på kontinuerlig overvåkning av hjertefunksjon, blodgasser og elektrolytter. Strakstiltak som antikonvulsiv behandling, kunstig respirasjon og gjenopplivning kan være nødvendig. Det er rapportert at fysiostigmin kan gi alvorlig bradykardi, asystole og kramper, og anbefales derfor ikke brukt. Hemodialyse og peritoneal dialyse er ineffektivt pga. de lave plasmakonsentrasjonene av klomipramin.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N06A A04

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Hemmer reopptak av i første rekke serotonin og i mindre grad også noradrenalin i nerveterminalen. Ved kronisk smerte uten somatisk årsak virker klomipramin ved å lette nevrotransmisjon av serotonin og noradrenalin.
Absorpsjon: Fullstendig fra mage-tarmkanalen. Systemisk biotilgjengelighet reduseres med ca. 50% pga. first pass-metabolisme. Liten forsinkelse av absorpsjon ved samtidig matinntak. Gjennomsnittlig Cmax ca. 63,37 ng/ml (Tmax ca. 4,83 timer) etter administrering av 1 tablett på 25 mg.
Proteinbinding: Ca. 98%.
Fordeling: Vd: 12-17 liter/kg. Konsentrasjonen i cerebrospinalvæsken tilsvarer ca. 2% av plasmakonsentrasjonen.
Halveringstid: Ca. 21 timer (12-36 timer), store individuelle variasjoner.
Metabolisme: Hovedmetabolitten N-desmetylklomipramin er biologisk aktiv (med t1/2 på ca. 36 timer) og dannes via flere CYP450 isoenzymer, primært CYP3A4, CYP2C19 og CYP1A2. Eliminasjonen av aktive metabolitter katalyseres av CYP2D6.
Utskillelse: Ca. 2/3 som vannløselige konjugater i urinen og 1/3 i feces.

Sist endret: 23.03.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

04.08.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Anafranil, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
10 mg100 stk. (blister)
448977
Blå resept
Byttegruppe
83,70CSPC_ICON
25 mg100 stk. (blister)
546247
Blå resept
Byttegruppe
121,40CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

agitasjon: Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

akatisi: Rastløshet, angst og manglende evne til å sitte stille. Tilstanden er en relativt vanlig bivirkning av behandling med nevroleptika (antipsykotika).

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asystole (hjertestans, hjertestopp): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cyp1a2: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP1A2-hemmere og CYP1A2-induktorer.

cyp2c19: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C19-hemmere og CYP2C19-induktorer.

cyp2d6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2D6-hemmere.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp450 (cytokrom p-450, cyp): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyskinesi (bevegelsesvansker, bevegelsesproblemer): Unormale, ufrivillige og smertefulle bevegelser.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

feokromocytom: En vanligvis godartet svulst i binyremargen. Svulsten forårsaker overproduksjon av adrenalin og noradrenalin. Dette medfører blant annet økt blodtrykk.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

galaktoré: Utskillelse av melk fra brystene uten at man ammer. Kan i spesielle tilfeller også ramme menn.

glaukom (grønn stær): Glaukom eller grønn stær er en øyesykdom. Det finnes flere former for grønn stær, men felles for alle er at trykket i øyet er for høyt, noe som kan skade synsnerven og gi redusert syn. Trykket reguleres av forholdet mellom tilsiget og utskillelsen av øyets kammervann. Glaukom er en av de vanligste årsakene til blindhet.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperhidrose (overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er kraftig økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertermi: Unormal høy kroppstemperatur.

hypertyreoidisme (tyreotoksikose, hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

karies (hull i tennene, tannråte): Karies er den vanligste sykdommen i munnhulen, og kan oppstå når det er ubalanse mellom bakteriene og miljøet i munnhulen. Bakteriene fordøyer sukker fra maten vår, og omdanner det til organiske syrer. Syren gir lavere pH-verdi (kalt et syreangrep), og tannens mineraler oppløses gradvis.

kognitivt: Som har med oppfattelse og tenking å gjøre. Intellektuell tankevirksomhet som fører til forståelse og resonnement.

kolikk: Man snakker om kolikk når et spedbarn - daglig eller nesten daglig og ofte på samme tidspunkt av døgnet - gråter utrøstelig i flere timer. Symptomene starter i løpet av barnets første levemåned, og går over av seg selv når barnet er omkring 3 måneder gammelt. Tilstanden kalles derfor også tremåneders-kolikk. Årsaken til kolikk er ukjent.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

maniske episoder: En manisk episode kjennetegnes av et unormalt høyt stemningsleie og sterkt økt ukritisk aktivitet i minst 1 uke.

mao (monoaminoksidase): (MAO: monoaminoksidase) Enzym som bryter ned såkalte monoaminer som for eksempel serotonin, dopamin og noradrenalin. Enzymet finnes i to former, A og B. Se også MAOH; monoaminoksidasehemmer.

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

mydriasis (mydriase, pupilldilatasjon): Utvidet pupill.

narkolepsi: Sykdom som kjennetegnes av anfall med ekstrem søvntrang.

nevroleptika (antipsykotikum, antipsykotika, nevroleptikum): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

parkinsons sykdom: Parkinsons sykdom/syndrom innebærer at visse nerver i hjernen brytes ned. De vanligste symptomene er skjelving, bevegelseshemming og stivhet. Etter lang tids sykdom kan man også rammes av demens og depresjon.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

siadh (syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion, uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon): (SIADH: Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion) Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon: Tilstand der kroppen mister for mye salter og holder tilbake for mye vann via nyrene, pga. vedvarende forhøyet utskillelse av hormonet ADH. Det fins mange årsaker til dette, f.eks. ADH-produserende svulster, skader eller sykdommer i bestemte hjernestrukturer og i lungene, samt enkelte legemidler.

snri: (SNRI: Serotonin-Norepinephrine Reuptake Inhibitors) Selektive serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og angstlidelser. De hemmer reopptak av signalstoffene serotonin og noradrenalin i nerveceller i sentralnervesystemet.

ssri: (SSRI: Selective Serotonin Reuptake Inhibitors) SSRI er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og tvangslidelser. De hemmer reopptak av signalstoffet serotonin i nerveceller i sentralnervesystemet.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tca (trisyklisk antidepressiv): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.