Allopur

Takeda

Hemmer av urinsyreproduksjonen.

ATC-nr.: M04A A01

  

   Står ikke på WADAs dopingliste




Miljørisiko i Norge
 M04A A01
Allopurinol
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av allopurinol kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Allopurinol har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at allopurinol er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 15.08.2017) er utarbeidet av Takeda Pharma.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER 100 mg og 300 mg: Hver tablett inneh.: Allopurinol 100 mg, resp. 300 mg, laktose 6 mg, resp. 18 mg, flytende glukose, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Arthritis urica og andre tilstander med hyperurikemi. Som profylakse og ev. behandling av urinsyrenefropati ved intensiv behandling med cytostatika eller radioterapi, samt ved andre tilstander med økt nukleoproteinnedbrytning. Behandling og profylakse ved gjentatte tilfeller av kalsiumoksalat-/fosfatnyrestensanfall hos pasienter med hyperurikemi, urinsyrenefropati eller med tendens til å danne uratstener.

Dosering

Doseringen må justeres ved overvåkning av konsentrasjonene av urat i serum og nivåene av urat/urinsyre i urin ved passende intervaller.
Voksne: Behandlingen bør startes med en dose som ikke overstiger 100 mg daglig. Dosen bør økes bare hvis effekten på konsentrasjonen av urinsyre i urin og/eller serumurat ikke er tilfredsstillende. Det må utvises ekstra varsomhet hvis nyrefunksjonen er dårlig. Arthritis urica: Vanligvis 200-300 mg daglig. Pasienter med alvorlige tilfeller av urinsyregikt med tophi kan trenge inntil 600 mg/dag. Normalt urinsyrenivå i serum oppnås vanligvis på 1-3 uker. Profylakse og behandling av uratstener: Samme doser som anbefalt ved urinsyregikt, sammen med høyt væskeinntak og alkalisering av urinen. Forebyggelse av urinsyrenefropati ved maligne sykdommer: Behandlingen bør startes med 200 mg 3 ganger daglig 3 dager før strålebehandling eller behandling med cytostatika påbegynnes. Bør gis så lenge en kan vente hyperurikemi. Inntil 300 mg kan gis i en dose.
Barn 6-10 år: 10-20 mg/kg pr. døgn, maks. 300 mg fordelt på 3 doser.
Barn <6 år: Vanligvis 50 mg 3 ganger daglig. Responsen bør vurderes etter 48 timer og dosen justeres om nødvendig.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Til pasienter med leversvikt anbefales reduserte doser og en bør følge biokjemiske parametre for leverfunksjonen i starten av behandlingen. Nedsatt nyrefunksjon: Nedsatt nyrefunksjon kan forlenge halveringstiden. Ved alvorlig nyreinsuffisiens kan det være nødvendig å gi doser <100 mg daglig eller å øke doseintervallet (dvs. 100 mg med intervaller >1 døgn). Dosering basert på ClCR er ikke tilfredsstillende fordi lave clearancenivåer ikke er eksakte. Hvis mulig, følg plasmakonsentrasjonen av oksypurinol og juster doseringen slik at plasmanivået ikke overstiger 100 µmol/liter (15,2 µg/ml). Dialysebehandling: Allopurinol og dets metabolitter fjernes under dialysebehandling. Om dialyse er påkrevd 2-3 ganger pr. uke bør en alternativ dosering vurderes, med 300-400 mg allopurinol etter hver dialyse. Ingen dosering mellom dialysebehandlingene. Eldre: Pga. manglende data bør laveste dose som gir tilfredsstillende uratreduksjon anvendes. Behandling av sykdommer med høy uratomsetning, f.eks. neoplasi, Lesch-Nyhans syndrom: Det anbefales å korrigere eksisterende hyperurikemi og/eller hyperurikosuri med allopurinol før cytotoksisk terapi innledes. Det er viktig med tilstrekkelig væsketilførsel for å vedlikeholde optimal diurese, og alkalisering av urinen anbefales for å øke oppløselighet av urat/urinsyre i urinveiene. Dosering av allopurinol bør være på de laveste nivåene av anbefalt doseringsplan. Hvis urinsyrenefropati eller annen sykdom har redusert nyrefunksjonen, bør rådene under Nedsatt nyrefunksjon følges. Disse trinnene kan redusere risikoen for at utfelling av xantin og/eller oksypurinol kompliserer den kliniske situasjonen.
Administrering: Bør tas etter mat for å unngå gastrointestinale plager. Dersom daglig dose overstiger 300 mg og gastrointestinal intoleranse påvises, kan et oppdelt doseregime være nødvendig. Kan knuses. Tabletter 100 mg: Kan deles i like doser (delestrek). Tabletter 300 mg: Kan deles (uten delestrek).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Ved hudutslett eller andre overfølsomhetsreaksjoner, må behandlingen avsluttes umiddelbart. Nedsatt nyre-/leverfunksjon: Dosereduksjon må overveies. Pasienter som behandles for hypertensjon eller hjerteinsuffisiens, f.eks. med diuretika eller ACE-hemmer, kan samtidig ha en viss reduksjon i nyrefunksjon, og allopurinol må brukes med forsiktighet. Kronisk renal insuffisiens og samtidig bruk av diuretika, særlig tiazider, er forbundet med økt risiko for allopurinolindusert Stevens-Johnsons syndrom (SJS)/toksisk epidermal nekrolyse (TEN) og andre alvorlige hypersensitivitetsreaksjoner. Ved asymptomatisk hyperurikemi per se, bør ikke-medikamentell behandling av den underliggende årsaken prøves først. Akutt anfall av arthritis urica: Behandling bør ikke startes før et akutt anfall har fullstendig avtatt. Under initialbehandlingen kan allopurinol fremkalle akutte anfall av arthritis urica. Det anbefales derfor profylaktisk behandling med et egnet antiinflammatorisk middel eller kolkisin (0,5 mg 3 ganger daglig) i ca. 1 måned i forbindelse med oppstart av allopurinolbehandlingen. Dersom pasienten utvikler akutte anfall av urinsyregikt under behandlingen, skal pasienten behandles med egnet antiinflammatorisk middel i tillegg til allopurinol. Xantinutfelling: Ved tilstander der dannelsen av urat er svært forhøyet (f.eks. ved behandling av maligne sykdommer: Lesch-Nyhans syndrom), kan den absolutte konsentrasjonen av xantin i urinen bli så høy at xantin kan utfelles i urinveiene. Dette forekommer imidlertid sjelden, og risikoen reduseres ved adekvat væsketilførsel. Utdriving av uratstener: Allopurinolterapi kan føre til oppløsning av store uratstener fra nyrebekkenet som kan sette seg fast i ureter. Hypersensitivitetsreaksjoner: Kan manifestere seg på mange ulike måter, inkl. makulopapulært utslett, hypersensitivitetssyndrom (også kjent som eosinofili og systemiske symptomer (DRESS)) og Stevens-Johnsons syndrom (SJS)/toksisk epidermal nekrolyse (TEN). Diagnosen av disse reaksjonene og avgjørelsen om å avslutte behandlingen, må baseres på det kliniske bildet. Dersom slike reaksjoner forekommer på noe tidspunkt i løpet av behandling, bør allopurinol seponeres umiddelbart. Pasienten bør informeres om tegn og symptomer og nøye overvåkes for hudreaksjoner. Risikoen for SJS eller TEN er størst i løpet av de første behandlingsukene. Ved symptomer eller tegn på SJS/TEN eller hypersensitivitetssyndrom bør behandlingen seponeres. Tidlig diagnose og øyeblikkelig seponering gir best behandlingsresultat og prognose. Reintroduksjon bør ikke gjennomføres ved hypersensitivitetssyndrom og SJS/TEN. HLA-B*5801-allelet er assosiert med risiko for utvikling av allopurinolrelatert hypersensitivitetssyndrom og SJS/TEN. Forekomsten av HLA-B*5801-allelet varierer i stor grad mellom etniske populasjoner, og screening for allelet skal vurderes før behandlingsoppstart hos populasjoner der prevalensen er kjent for å være høy, slik som pasienter med Han-kinesisk, thailandsk og koreansk opprinnelse. Hvis kartlegging av allelet ikke er tilgjengelig, skal fordelene grundig vurderes, og i betydelig grad oppveie de mulige høye risikoene før behandling startes. Kronisk nyresykdom kan øke risikoen hos disse pasientene ytterligere. Hvis pasienten er kjent bærer av HLA-B*5801, skal behandling ikke påbegynnes, med mindre andre tilfredsstillende behandlingsalternativer ikke finnes, og fordelen vurderes å overgå risikoen. Ekstra oppmerksomhet for tegn på hypersensitivitetssyndrom eller SJS/TEN kreves, og pasienten skal informeres om å avslutte behandlingen umiddelbart ved 1. forekomst av symptomer. SJS/TEN kan fortsatt forekomme hos HLA-B*5801-negative, uavhengig av etnisk opphav. Sykdom i skjoldkjertel: Økte TSH-verdier (>5,5 µIE/ml) er observert ved langtidsbehandling (5,8%), og forsiktighet kreves ved bruk til pasienter med funksjonsendringer i skjoldkjertelen. Hjelpestoffer: Inneholder laktose og glukose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Bilkjøring og bruk av maskiner: Bivirkninger som søvnighet, svimmelhet og paralyse kan oppstå og forsiktighet bør utvises ved bilkjøring, betjening av maskiner eller deltagelse i farlige aktiviteter.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se M04A A01
Allopurinol gir økt konsentrasjon av azatioprins og merkaptopurins aktive metabolitter. Ved samtidig behandling gis kun 1/4 av normal azatioprin- eller merkaptopurindose. Halveringstiden av vidarabin i plasma kan øke ved samtidig bruk av allopurinol; det er nødvendig med ekstra oppmerksomhet for å gjenkjenne økt toksisk effekt. Ved nedsatt nyrefunksjon kan det være en økt risiko for forlenget hypoglykemisk effekt av klorpropamid gitt sammen med allopurinol. Pasienter som behandles med antikoagulantia bør følges nøye da interaksjon mellom allopurinol og kumarinantikoagulantia er observert. Hemmet teofyllinmetabolisme er rapportert ved relativt høye allopurinoldoser hos friske. Teofyllinnivå bør måles ved oppstart eller doseøkning av allopurinol. Økt frekvens av hudreaksjoner er observert ved samtidig bruk av allopurinol og ampicillin eller amoksicillin. Andre antibiotika velges der det er mulig. Bloddyskrasier kan forekomme hyppigere ved samtidig administrering av cytostatika (som syklofosfamid, doksorubicin, bleomycin, prokarbazin, alkylhalogenider), og overvåkning av blodverdier skal utføres med jevne mellomrom. Økt benmargssuppresjon er rapportert hos pasienter med neoplastisk sykdom (unntatt leukemi) ved samtidig bruk av syklofosfamid, doksorubicin, bleomycin, prokarbazin og allopurinol. Økt plasmakonsentrasjon av ciklosporin kan forekomme. Cmax og AUC for didanosin kan øke ved samtidig behandling, og reduksjon av didanosindosen kan bli nødvendig. Allopurinols aktive hovedmetabolitt, oksypurinol, utskilles i nyrene via samme mekanismer som urinsyre. Legemidler som øker urinsyreutskillelsen f.eks. probenecid, eller høye salisylatdoser, kan øke utskillelsen av oksypurinol. Dette kan nedsette effekten av allopurinol og betydningen av dette bør vurderes i hvert enkelt tilfelle. Interaksjon mellom allopurinol og furosemid kan gi økte konsentrasjoner av serum-urat og plasma-oksypurinol. Det kan være en økt risiko for hypersensitivitet når allopurinol gis sammen med ACE-hemmere, diuretika (særlig tiazider), og spesielt ved svekket nyrefunksjon. Ved samtidig inntak av aluminiumhydroksid, kan allopurinol ha hemmende effekt på virkningen av aluminiumhydroksid. Det skal gå minst 3 timer mellom inntak av disse legemidlene.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Sikkerheten ved bruk under graviditet er ikke klarlagt da human erfaring er utilstrekkelig. Bør ikke brukes under graviditet.
Amming: Allopurinol og metabolitten oksipurinol utskilles i morsmelk. Bruk under amming anbefales ikke.
Allopurinol

Bivirkninger

Bivirkningene kan variere i hyppighet, avhenger av dose og samtidig behandling med andre preparater. Hyppigheten av bivirkninger er størst hos pasienter med nyre- og/eller leversykdom. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hud: Utslett, kløe, makulopapulære hudforandringer, avflassing av huden. Undersøkelser: Økning av TSH i blodet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Kvalme, oppkast. Immunsystemet: Hypersensitivitet. Lever/galle: Forandringer i leverfunksjonen. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Leukopeni, granulocytopeni. Hud: Erythema multiforme, reaksjoner av eksfoliativ natur. Immunsystemet: Eosinofili, artralgi. Lever/galle: Hepatomegali, hepatitt. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Trombocytopeni, agranulocytose, aplastisk anemi. Gastrointestinale: Hematemese, steatose, stomatitt, tarmforstyrrelser. Hjerte/kar: Angina pectoris, bradykardi, hypertensjon. Hud: Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse, angioødem, alopesi, misfarging av hår, fiksert legemiddelutslett, furunkulose. Immunsystemet: Feber, angioimmunoblastisk T-cellelymfom. Kjønnsorganer/bryst: Impotens, erektil dysfunksjon, gynekomasti. Nevrologiske: Koma, paralyse, ataksi, perifer nevropati, parestesi, somnolens, hodepine, smaksforstyrrelser. Nyre/urinveier: Hematuri, azetomi. Psykiske: Depresjon. Stoffskifte/ernæring: Diabetes mellitus, hyperlipidemi. Øre: Vertigo. Øye: Katarakt, synsforstyrrelser, makulopati. Øvrige: Ødem, generell sykdomsfølelse, asteni. Alvorlige hypersensitivitetsreaksjoner (inkl. hudreaksjoner forbundet med eksfoliasjon, feber, lymfadenopati, pseudolymfom, artralgi, leukopeni og/eller eosinofili (DRESS), SJS og TEN) kan forekomme sjelden. Tilknyttede vaskulitter og bindevevsreaksjoner kan komme til utrykk på forskjellige måter, inkl. hepatosplenomegali, vanishing bile duct-syndrom (destruksjon og tap av intrahepatiske galleganger), hepatitt, svekket nyrefunksjon og, i svært sjeldne tilfeller, kramper. Andre organer kan også påvirkes (f.eks. lever, lunger, nyrer, bukspyttkjertel, hjerte og tykktarm). Akutt anafylaktisk sjokk er rapportert. Ved generaliserte hypersensitivitetsreaksjoner har også nyre- og/eller leversykdom vært til stede, spesielt ved fatalt utfall.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Kvalme, oppkast, diaré og svimmelhet.
Behandling: Adekvat væsketilførsel for å opprettholde optimal diurese. I alvorlige tilfeller bør dialyse overveies.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: M04A A01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Kraftig hemmer av xantinoksidase, enzymet som omdanner hypoxantin til xantin og xantin til urinsyre, som er sluttproduktet i purinstoffskiftet. Allopurinol reduserer urinsyrespeilet både i serum og urin.
Absorpsjon: Absorberes hurtig fra øvre del av fordøyelseskanalen. Anslått biotilgjengelighet 67-90%, Tmax 1,5 timer.
Proteinbinding: Bindes i betydelig grad, og variasjoner i proteinbinding antas ikke å endre clearance signifikant.
Fordeling: Vd ca. 1,6 liter/kg.
Halveringstid: Allopurinol 0,5-1,5 timer. Oksypurinol 13-30 timer ved normal nyrefunksjon.
Metabolisme: Allopurinol omdannes hovedsakelig til oksypurinol som også hemmer xantinoksidase.
Utskillelse: Ca. 20% utskilles i feces. Allopurinol elimineres hovedsakelig ved metabolsk konvertering til oksypurinol av xantinoksidase og aldehydoksidase, med <10% uendret legemiddel utskilt i urin.

Sist endret: 26.01.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

13.12.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Allopur, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg100 stk. (boks)
115683
Blå resept
Byttegruppe
80,30CSPC_ICON
300 mg100 stk. (boks)
509117
Blå resept
Byttegruppe
173,50CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

alopesi (håravfall, hårtap, skallethet): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angioødem: Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvening. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antiinflammatorisk: Betennelsesdempende. Som motvirker betennelse, dvs. opphovning, rødhet og smerter.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bloddyskrasi: En ubalanse i blodets sammensetning som kan skyldes f.eks. en bakteriell infeksjon.

bradykardi (refleksbradykardi, langsom puls): Langsom puls. Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

diabetes mellitus: Tidligere også kalt sukkersyke. Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt, impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

furunkulose (hårfollikkel betennelse): Hårfollikkelbetennelse.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

granulocytopeni: Mangel på en type hvite blodceller som kalles granulocytter. Granulocytter utgjør en viktig del i kroppens forsvar mot infeksjoner. Ved granulocytopeni er kroppen defor mer utsatt for infeksjoner. Årsaken til granulocyttmangelen er ofte at benmargen, hvor kroppen danner granulocyttene, er skadet.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri: Blod i urinen.

hepatomegali: Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hyperlipidemi: Hyperlipidemi betyr et kontinuerlig høyt fettinnhold i blodet. Forhøyede nivåer av fettstoffer i blodet øker risikoen for hjert-karsykdommer.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

katarakt (grå stær): Katarakt eller grå stær: Navn på en øyesykdom. Grå stær er en vanlig sykdom hos eldre. Ved grå stær blir øyelinsen grumset slik at lyset ikke når fram til netthinnen og man får langsomt en forverret synsskarphet.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

sjs (stevens-johnsons syndrom): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

somnolens: Sykelig søvnighet.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

ten (toksisk epidermal nekrolyse, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni: Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tsh: Thyreoideastimulerende hormon.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.