Actos

Takeda

Antidiabetikum.

ATC-nr.: A10B G03

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk

Opplæringsmateriell:

RMP-materiell i samarbeid med Legemiddelverket




Miljørisiko i Norge
 A10B G03
Pioglitazon
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av pioglitazon kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Pioglitazon har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at pioglitazon er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 15.08.2017) er utarbeidet av Takeda Pharma.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER 15 mg og 30 mg: Hver tablett inneh.: Pioglitazonhydroklorid 15 mg, resp. 30 mg, laktosemonohydrat, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Pioglitazon er indisert til behandling av type 2-diabetes. Som oral monoterapi: Til voksne pasienter (spesielt overvektige) som er utilstrekkelig kontrollert vha. diett og mosjon, og som ikke kan benytte metformin pga. kontraindikasjon eller intoleranse. Som kombinasjonsbehandling med ett annet peroralt antidiabetikum: Metformin til voksne pasienter (spesielt overvektige) med utilstrekkelig glykemisk kontroll tross bruk av maksimal tolererbar dose metformin som monoterapi. Sulfonylurea, kun til voksne pasienter som ikke kan benytte metformin pga. kontraindikasjon eller intoleranse og med utilstrekkelig glykemisk kontroll tross bruk av et sulfonylurea som monoterapi. Som kombinasjonsbehandling med to andre perorale antidiabetika: Metformin og sulfonylurea hos voksne pasienter (spesielt overvektige) med utilstrekkelig glykemisk kontroll tross kombinasjon av to perorale antidiabetika. Pioglitazon er også indisert i kombinasjon med insulin hos type 2-diabetikere med utilstrekkelig glykemisk kontroll under insulinbehandling, der metformin er uegnet pga. kontraindikasjoner eller intoleranse. Etter initiering av behandling med pioglitazon bør pasienten undersøkes etter 3-6 måneder for å vurdere om behandlingsrespons er tilfredsstillende (f.eks. reduksjon av HbA1C). Hos pasienter som ikke viser tilfredsstillende respons bør pioglitazonbehandling seponeres. Pga. mulig risiko ved langvarig behandling, bør forskriver bekrefte at fordelene ved pioglitazon er opprettholdt ved etterfølgende rutineundersøkelser.

Dosering

Tas oralt 1 gang daglig.
Voksne: Behandlingen kan startes med 15 mg eller 30 mg 1 gang daglig. Dosen kan økes trinnvis opp til 45 mg 1 gang daglig. I kombinasjon med insulin kan eksisterende insulindose opprettholdes ved initiering av pioglitazonbehandling. Ved hypoglykemi skal insulindosen reduseres.
Eldre: Ingen dosejustering er påkrevd. Behandling bør startes med lavest tilgjengelige dose og gradvis doseøkning, spesielt hvis pioglitazon brukes i kombinasjon med insulin. Se også Forsiktighetsregler.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Pioglitazon bør ikke brukes ved svekket leverfunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Dosejustering er ikke nødvendig ved nedsatt nyrefunksjon ClCR >4 ml/minutt). Det finnes ingen tilgjengelig informasjon for dialysepasienter, og derfor bør ikke pioglitazon gis til slike pasienter. Barn og ungdom: Sikkerhet og effekt hos barn og ungdom <18 år er ikke fastslått. Ingen tilgjengelige data finnes.
Administrering: Tas med eller uten mat. Bør svelges sammen med 1 glass vann.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Hjertesvikt eller tidligere hjertesvikt (NYHA klasse I-IV). Nedsatt leverfunksjon. Diabetisk ketoacidose. Nåværende eller tidligere blærekreft. Ikke tidligere undersøkt makroskopisk hematuri.

Forsiktighetsregler

Væskeretensjon og hjertesvikt: Pioglitazon kan forårsake væskeretensjon som kan forverre eller utløse hjertesvikt. Ved behandling av pasienter som har minst én risikofaktor for utvikling av kongestiv hjertesvikt (f.eks. tidligere myokardinfarkt eller symptomatisk koronar arteriell lidelse), bør en starte med laveste tilgjengelige dose og øke dosen gradvis. Pasienten bør observeres for tegn og symptomer på hjertesvikt, vektøkning eller ødem, særlig ved redusert hjertefunksjon. Det er rapportert tilfeller av hjertesvikt ved samtidig bruk med insulin eller hos pasienter med tidligere hjertesvikt. Pasienten bør observeres for tegn og symptomer på hjertesvikt, vektøkning og ødem ved samtidig bruk med insulin. Siden både insulin og pioglitazon er assosiert med væskeretensjon, kan samtidig bruk øke risikoen for ødemer. Tilfeller av perifert ødem og hjertesvikt er rapportert hos pasienter som samtidig bruker pioglitazon og NSAID, inkl. selektive COX-2-hemmere. Pioglitazonbehandling bør avsluttes ved forverring av kardial status. Eldre: Kombinasjonsbruk med insulin bør vurderes med forsiktighet pga. økt risiko for alvorlig hjertesvikt. Pga. aldersrelaterte risikofaktorer (spesielt blærekreft, brudd og hjertesvikt) bør nytte-/risikoforholdet vurderes nøye, både før og under behandling. Blærekreft: Data har antydet en liten, økt risiko for blærekreft hos diabetikere behandlet med pioglitazon. Risikofaktorer for blærekreft (inkl. alder, røykevaner, eksponering for enkelte yrkesrelaterte eller kjemoterapeutiske midler, f.eks. syklofosfamid eller tidligere strålebehandling i bekkenområdet) bør vurderes før initiering av pioglitazonbehandling. Enhver årsak til makroskopisk hematuri bør undersøkes før initiering av pioglitazonbehandling. Pasienten bør oppfordres til å umiddelbart kontakte lege hvis makroskopisk hematuri eller andre symptomer som dysuri eller blæretenesmer oppstår i løpet av behandlingen. Monitorering av leverfunksjon: Det anbefales at leverenzymverdier kontrolleres regelmessig. Verdiene bør sjekkes før initiering av pioglitazonbehandling hos alle pasienter. Behandling bør ikke initieres hos pasienter med forhøyede leverenzymer (ALAT >2,5 × øvre normalgrense) eller med andre tegn på leversykdom. Deretter anbefales det å sjekke verdiene regelmessig ifølge klinisk skjønn. Hvis ALAT øker til 3 × øvre normalgrense, bør nivåene undersøkes igjen så raskt som mulig. Hvis ALAT forblir >3 × øvre normalgrense, bør behandlingen seponeres. Ved symptomer som tyder på nedsatt leverfunksjon, inkl. uforklarlig kvalme, oppkast, magesmerter, utmattelse, anoreksi og/eller mørk urin, bør leverenzymene sjekkes. Avgjørelsen om pasienten skal fortsette behandlingen bør baseres på klinisk vurdering i påvente av laboratorieresultater. Hvis gulsott observeres, bør legemidlet seponeres. Vektøkning: Doserelatert vektøkning som kan skyldes fettakkumulering er observert og er i noen tilfeller assosiert med væskeretensjon. I visse tilfeller kan vektøkning være symptom på hjertesvikt og vekten bør derfor overvåkes nøye. Pasienter bør rådes til nøye å følge en kalorikontrollert diett. Hematologi: Det er sett en liten reduksjon i gjennomsnittlig hemoglobin (4% relativ reduksjon) og hematokritverdi (4,1% relativ reduksjon) under behandling, samsvarende med hemodilusjon. Tilsvarende endringer er sett hos pasienter behandlet med metformin (hemoglobin 3-4% og hematokritverdi 3,6-4,1% relativ reduksjon), samt i noe mindre utstrekning hos pasienter behandlet med sulfonylureapreparat og insulin (hemoglobin 1-2% og hematokritverdi 1-3,2% relativ reduksjon). Hypoglykemi: Som følge av økt insulinfølsomhet kan pasienter som får pioglitazon som kombinasjonsterapi med et sulfonylureapreparat (peroral dobbel- eller trippelterapi) eller sammen med insulin, ha risiko for doserelatert hypoglykemi: Dosereduksjon av sulfonylureapreparat eller insulin kan være nødvendig. Øyelidelser: Nye tilfeller eller forverring av makulaødem med redusert synsskarphet er rapportert ved bruk av tiazolidindioner, inkl. pioglitazon. Mange av disse pasientene hadde samtidig perifert ødem. Det er uklart om det er en direkte sammenheng mellom pioglitazon og makulaødem, men forskriver bør være oppmerksom på muligheten for makulaødem dersom pasienten rapporterer om synsforstyrrelse. Henvisning til øyelege bør overveies. Annet: Det sett økt insidens av frakturer hos kvinner. Epidemiologiske studier har antydet lignende økt risiko hos både menn og kvinner. Risikoen for frakturer skal tas i betraktning ved langtidsbehandling med pioglitazon hos pasienter. Som en konsekvens av økt virkning av insulin, kan pioglitazonbehandling hos pasienter med polycystisk ovariesyndrom føre til fornyet eggløsning. Disse pasientene har større risiko for å bli gravide. Pasienten bør være oppmerksom på risikoen for graviditet. Dersom en pasient ønsker å bli gravid eller blir gravid, bør behandlingen seponeres. Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se A10B G03
Pioglitazon bør brukes med forsiktighet ved samtidig administrering av CYP2C8-inhibitorer (f.eks. gemfibrozil) eller -induktorer (f.eks. rifampicin). Glykemisk kontroll bør monitoreres nøye. Dosejustering/-endring i diabetesbehandling kan være nødvendig.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Erfaring mangler. Hemming av fostervekst var åpenbar i dyrestudier med pioglitazon. Dette pga. pioglitazons evne til å svekke morens hyperinsulinemi og økte insulinresistens som forekommer under graviditet, og dermed reduseres tilgjengeligheten av metabolske substrater for fostervekst. Relevansen av en slik mekanisme hos mennesker er uklar og pioglitazon bør derfor ikke brukes ved graviditet.
Amming: Ukjent om pioglitazon går over i morsmelk. Går over hos rotter. Bør ikke gis til ammende.
Pioglitazon

Bivirkninger

Monoterapi: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Luftveier: Infeksjon i øvre luftveier. Muskel-skjelettsystemet: Benfraktur. Nevrologiske: Hypoestesi. Stoffskifte/ernæring: Vektøkning. Øye: Endret syn. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Luftveier: Sinusitt. Nevrologiske: Søvnløshet. Svulster/cyster: Blærekreft. Ukjent frekvens: Immunsystemet: Overfølsomhet og allergiske reaksjoner. Undersøkelser: Økt ALAT. Øye: Makulaødem. Pioglitazon i kombinasjon med metformin: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi. Kjønnsorganer/bryst: Erektil dysfunksjon. Luftveier: Infeksjon i øvre luftveier. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, benfraktur. Nevrologiske: Hypoestesi, hodepine. Nyre/urinveier: Hematuri. Stoffskifte/ernæring: Vektøkning. Øye: Endret syn. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Flatulens. Luftveier: Sinusitt. Nevrologiske: Søvnløshet. Svulster/cyster: Blærekreft. Ukjent frekvens: Immunsystemet: Overfølsomhet og allergiske reaksjoner. Undersøkelser: Økt ALAT. Øye: Makulaødem. Pioglitazon i kombinasjon med sulfonylurea: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Flatulens. Luftveier: Infeksjon i øvre luftveier. Nevrologiske: Hypoestesi, svimmelhet. Stoffskifte/ernæring: Vektøkning. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hud: Svetting. Luftveier: Sinusitt. Nevrologiske: Hodepine, insomnia. Nyre/urinveier: Glukosuri, proteinuri. Stoffskifte/ernæring: Hypoglykemi, økt appetitt. Svulster/cyster: Blærekreft. Undersøkelser: Økt laktatdehydrogenase. Øre: Vertigo. Øye: Endret syn. Øvrige: Tretthet. Ukjent frekvens: Immunsystemet: Overfølsomhet og allergiske reaksjoner. Undersøkelser: Økt ALAT. Øye: Makulaødem. Pioglitazon i kombinasjon med metformin og sulfonylurea: Svært vanlige (≥1/10): Stoffskifte/ernæring: Hypoglykemi. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Luftveier: Infeksjon i øvre luftveier. Muskel-skjelettsystemet: Benfraktur, artralgi. Nevrologiske: Hypoestesi. Stoffskifte/ernæring: Vektøkning. Svulster/cyster: Blærekreft. Undersøkelser: Økt kreatinkinase i blod. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Luftveier: Sinusitt. Nevrologiske: Søvnløshet. Svulster/cyster: Blærekreft. Ukjent frekvens: Immunsystemet: Overfølsomhet og allergiske reaksjoner. Undersøkelser: Økt ALAT. Øye: Makulaødem. Pioglitazon i kombinasjon med insulin: Svært vanlige (≥1/10): Ødem. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hjerte/kar: Hjertesvikt. Luftveier: Infeksjon i øvre luftveier, bronkitt, dyspné. Muskel-skjelettsystemet: Ryggsmerter, artralgi, benfraktur. Nevrologiske: Hypoestesi, søvnløshet. Stoffskifte/ernæring: Hypoglykemi, vektøkning. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Luftveier: Sinusitt. Svulster/cyster: Blærekreft. Ukjent frekvens: Immunsystemet: Overfølsomhet og allergiske reaksjoner. Undersøkelser: Økt ALAT. Øye: Makulaødem.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Pasienter har tatt pioglitazon i høyere doser enn maks. anbefalte dose. Høyeste rapporterte dose på 120 mg/dag i 4 dager, deretter 180 mg/dag i 7 dager, medførte ingen symptomer.
Behandling: Symptomatiske og generelle støttende tiltak.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: A10B G03

Egenskaper

Klassifisering: Blodglukosesenkende middel til oralt bruk.
Virkningsmekanisme: Effekten skyldes trolig en reduksjon i insulinresistens via aktivering av spesifikke nukleære reseptorer (peroksisomproliferatoraktivert reseptor gamma) som fører til økt insulinsensitivitet i lever, fett og muskel-skjelettceller. Reduserer hepatisk glukoseproduksjon og øker perifer glukoseomsetning ved insulinresistens. Den forbedrede glykemiske kontrollen er assosiert med reduksjon i insulinkonsentrasjon, både fastende og etter måltid. Betacellefunksjon bedres, og insulinsensitivitet økes. Vektøkningen som er sett skyldes en reduksjon i abdominalt fett og økning i ekstra-abdominalt fett. Tilsvarende endringer i kroppsfettfordeling har medført en forbedring i insulinsensitivitet. Preparatet gir reduksjon i total mengde plasmatriglyserider og frie fettsyrer, økning i HDL-kolesterolnivået, men ingen signifikant økning i LDL.
Absorpsjon: Raskt. Cmax vanligvis etter 2 timer. Proporsjonal økning i plasmakonsentrasjonen ble observert for doser fra 2-60 mg. Absorpsjonen påvirkes ikke av matinntak. Absolutt biotilgjengelighet >80%.
Proteinbinding: Pioglitazon og alle aktive metabolitter >99%.
Fordeling: Vd er 0,25 liter/kg.
Halveringstid: 5-6 timer. For total mengde aktive metabolitter 16-23 timer. Steady state oppnås etter 4-7 dager.
Metabolisme: Utbredt hepatisk metabolisering via hydroksylering av alifatiske metylengrupper, hovedsakelig via CYP3A4 og 2C9. 3 av 6 metabolitter er aktive.
Utskillelse: Ca. 55% i feces og 45% via urinen.

Sist endret: 21.06.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

26.05.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Actos, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
15 mg28 stk. (blister)
149220
Blå resept
Byttegruppe
294,80 (trinnpris 142,30)CSPC_ICON
98 stk. (blister)
493886
Blå resept
Byttegruppe
867,40 (trinnpris 377,00)CSPC_ICON
30 mg28 stk. (blister)
048491
Blå resept
Byttegruppe
420,40CSPC_ICON
98 stk. (blister)
121873
Blå resept
Byttegruppe
1333,00 (trinnpris 567,90)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

allergisk reaksjon (hypersensitivitetsreaksjon, overfølsomhetsreaksjon, overømfintlighetsreaksjon): Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

blæretenesmer (blæretenesmi): Sterk trang til å late vannet.

bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

cox (cyklooksygenase): (COX: cyklooksygenase) Et enzym i kroppen som kan danne stoffer som øker smerte, feber og betennelse. Cyklooksygenase finnes i to former, COX-1 og COX-2. COX-1 danner også stoffer som beskytter magens slimhinne og som er nødvendig for å stoppe blødninger. COX-2 oppstår hovedsakelig ved betennelse. COX-enzymer hemmes av mange vanlige smertestillende legemidler.

cyp2c8: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C8-hemmere og CYP2C8-induktorer.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt, impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

frakturer: Skjelettbrudd i ben eller brusk. Skyldes vanligvis at benet utsettes for en høyere belastning enn det tåler. De vanligste symptomene er smerte og hevelse.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

glukosuri (glykosuri, sukker i urinen): Sukker i urinen. Glukose finnes normalt i svært lav konsentrasjon i urinen, men konsentrasjonen øker kraftig ved visse sykdomstilstander som for eksempel diabetes mellitus og ved nyreskader.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hdl: (HDL: high density lipoprotein) HDL er et stoff som transporterer kolesterol og andre fettstoffer i blodet. Siden HDL fjerner kolesterol fra blodkarvegger reduseres risikoen for hjerte-karsykdom.

hematuri (haematuria, blod i urinen): Blod i urinen.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

ketoacidose: Ketoacidose betyr at blodets surhetsgrad øker (pH i blodet synker), som følge av at antall ketonlegemer (stoffer/metabolitter som dannes ved fettforbrenningen) øker kraftig på kort tid. En sterk forsuring av blodet kan være livstruende.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

ldl (low density lipoprotein): (LDL: Low Density Lipoprotein) LDL er et protein i blodet som transporterer kolesterol og andre blodfettstoffer. Høye nivåer av LDL kan føre til hjertesykdom.

makulaødem (maculaødem): Hevelse i makula.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

myokardinfarkt (hjerteinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

sinusitt (bihulebetennelse): Infeksjon i hulrommene i ansiktsskjelettet rundt nesen. Betennelsen skyldes bakterier eller virus. Bihulebetennelse varer oftest 1-2 uker, og man blir normalt helt frisk igjen.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

væskeretensjon: Tilbakeholdelse av væske i kroppen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.