Vaksinasjon av dyr

av
forsker, dr. med. vet. Tore S. Tollersrud og
professor, dr. med. vet. Nils E. Søli

Innledning

Målsettingen med vaksinasjon er å gi optimal beskyttelse med minst mulig bivirkninger for det enkelte dyr og for dyrepopulasjonen som helhet. God vaksinasjonspraksis bygger på kunnskap om vaksinen og på kjennskap til de sykdomsproblemene som eksisterer i den enkelte besetningen eller i populasjonen. Vaksinasjon regnes for å være en kostnadseffektiv måte å forebygge sykdommer på, men det er viktig å understreke at vaksinasjon ikke erstatter andre sykdomsforebyggende tiltak.
I preparatomtalene i Felleskatalogen gis nøkkelinformasjon om indikasjoner, forsiktighetsregler, bivirkninger og anbefalinger for grunn- og revaksinasjon. Anbefalingene er veiledende og generelle og tar ikke høyde for ulike epidemiologiske forhold mellom land og innen et land. Teksten baserer seg på produktinformasjonen (SPC =Summary of Product Characteristics) som er godkjent av Statens legemiddelverk. På Statens legemiddelverks hjemmesider www.legemiddelverket.no ligger preparatomtaler for preparater med markedsføringstillatelse.
Rekvirering og bruk av vaksiner er underlagt lover og forskrifter, blant annet Lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell, Lov om legemidler m.v. og Forskrift om vaksinasjon av husdyr, vilt, fisk og andre akvatiske dyr.

Behandling av alvorlige og livstruende bivirkninger

Adrenalin, eventuelt kombinert med intravenøs væsketilførsel, er mest effektivt. Behandlingen må innledes så raskt som mulig etter at symptomene oppstår. Adrenalin gis alltid først. Adrenalin foreligger i to ulike konsentrasjoner: 1 mg/ml og 0,1 mg/ml.

Doseringen til hund og katt er 0,01-0,02 mg/kg i.v., i.m. eller s.c. avhengig av hvor dårlig pasienten er. Ved intravenøs administrering bør Adrenalin 0,1 mg/ml (katastrofeadrenalin) anvendes.

Til hest, storfe, småfe og gris gis adrenalin s.c. eller i.m., avhengig av hvor dårlig pasienten er, i konsentrasjonen 1 mg/ml. Doseringen er 1-2 mg/100 kg for storfe og hest og 0,5-1 mg/50 kg til småfe og gris.

Det henvises til «Behandling av bivirkningsreaksjoner» senere i kapittelet.


Kommentarer til vaksinasjon av dyr kan rettes til:
Tore S. Tollersrud
Veterinærinstituttet
Telefon: 23 21 63 46
E-post: tore.tollersrud@vetinst.no

Kvalitetssikring av vaksinasjonsarbeidet

Kvalitetssikring er av grunnleggende betydning for utfallet av en vaksinasjon. Viktige punkter omfatter:
  • Riktig vaksinasjonsteknikk med hensyn til injeksjonssted, aseptikk osv.
  • Optimal vaksinasjonsprosedyre som tar hensyn til forhold som helsestatus, immunitetsutvikling, tidsperiode for sykdomsrisiko, maternell immunitet, drektighet og fødsel.
  • Korrekt oppbevaring av vaksinen.
  • Beredskap for å håndtere bivirkninger og system for innhenting av opplysninger om bivirkninger og rapportering til Statens legemiddelverk.
  • Korrekt og fullstendig utfylt vaksinasjonsattest, pass eller helsekort.
  • Informasjon til dyreeier om vaksinasjonsregime tilpasset det enkelte dyr eller besetning, tilsyn, ro, effekt, bivirkninger og revaksinering.

Oppbevaring av vaksiner

I de aller fleste tilfeller vil krav til lagringsbetingelser og holdbarhet være angitt på pakningen. Disse må følges for at produktet skal ha fullgod effekt ved bruk.
De fleste vaksiner skal oppbevares mørkt og kjølig (2-8°C). Enkelte levende virusvaksiner skal imidlertid lagres ved -20°C, og for slike vaksiner vil «levetid/brukstid» bli forkortet ved lagring ved kjøleromstemperatur.
Vaksiner som skal lagres kjølig tåler generelt ikke frysing. Spesielle regler gjelder for frysetørrede vaksiner som ofte inneholder levende agens med kort levetid etter oppløsning. Når disse rehydreres, skal de helst brukes umiddelbart eller i løpet av 30 minutter (for vaksiner til hund og katt). Ved henstand må det påses at temperaturen holdes mellom 2 og 8°C. Vaksiner bør helst holde tilnærmet romtemperatur ved injeksjon.
Spørsmålet om en vaksine kan brukes eller ikke etter utilsiktet oppbevaring ved romtemperatur, må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
Anbrutte flasker skal i prinsippet betraktes som infiserte. For flerdosepakninger som det er ønskelig å benytte over noe tid, er det viktig at oppsuging av vaksine foretas etter aseptiske prinsipper. Bruk nytt engangsutstyr til hver injeksjon, og desinfiser flaskekorken før uttak av vaksine.

Bivirkninger

Bivirkninger etter vaksinering omfatter sykdom, skade eller andre utilsiktede virkninger av vaksinedoser som normalt brukes på dyr. Enkelte typer av reaksjoner på vaksinasjon må anses normale, for eksempel lett lokal smerte, moderat hevelse på stikkstedet, svak temperaturstigning, og disse er vanligvis beskrevet i preparatomtalen. Normale reaksjoner er forbigående.
Lokale reaksjoner etter vaksinering sees oftest ved bruk av adjuvansholdige vaksiner. Aluminiumsalter benyttes vanligvis i inaktiverte vaksiner, og disse gir normalt en svak reaksjon. Det samme gjelder for saponiner, men kløe på injeksjonsstedet er observert for denne gruppen av adjuvans. Mineraloljer kan gi en kraftig lokal reaksjon med hevelse som kan holde seg i flere uker og eventuelt utvikle seg til en granulomatøs betennelse. Hevelse i regionale lymfeknuter kan forekomme, og i enkelte tilfeller utvikles generelle reaksjoner.
Generelle reaksjoner med uspesifikke symptomer som nedsatt matlyst, moderat temperaturstigning, slapphet og ømhet er ikke uvanlig noen timer etter vaksinering. Slike reaksjoner er vanligvis forbigående, og årsakene kan bero på effekten av ulike stoffer i vaksinen eller produksjon av signalstoffer som følge av immunresponsen. I enkelte tilfeller utløser vaksinering immunologisk betingede hypersensitivitetsreaksjoner, der straksreaksjonen med frigjøring av en rekke mediatorsubstanser (blant annet histamin) synes å forekomme oftest. Symptombildet varierer avhengig av dyreart. I de mest alvorlige tilfellene kan det utvikle seg til en livstruende anafylaktisk reaksjon som krever øyeblikkelig behandling.

Behandling av bivirkningsreaksjoner

Ved alvorlige livstruende bivirkningsreaksjoner i nær tilknytning til vaksinering (straksreaksjon) viser dyret kardinalsymptomene på sjokk. Symptombildet vil være noe forskjellig hos de ulike dyreartene, men omfatter kollaps, dyspné og/eller hypotensjon. Målet for behandlingen er å gjenopprette adekvat sirkulasjon og respirasjon. Adrenalin er det aktuelle legemiddelvalget og kombinert med intravenøs væsketilførsel som nevnt under avsnittet «Behandling av alvorlige og livstruende bivirkninger».
Dersom tilstanden vedvarer etter adrenalininjeksjon, kan det være aktuelt å benytte antihistaminer som difenhydramin. Doseringen er 0,5-2 mg/kg i.v., i.m. eller s.c. til hund og katt. Det må søkes om spesielt godkjenningsfritak for preparatet Diphenhydramine injeksjon 50 mg/ml, 25 × 1 ml. Det er ikke bestemt MRL-verdier (Maximum residual limits) for difenhydramin for noen matproduserende dyreart, og det finnes heller ingen markedsførte antihistaminer til produksjondyr i EU. I følge EU-lovverket er det da forbud mot å bruke difenhydramin til matproduserende dyrearter. Som støtteterapi til matproduserende arter vil vi derfor anbefale kortikosteroider.
Kortikosteroider som støtteterapi er sannsynligvis viktig til katt, siden luftveier er sjokkorgan hos denne dyrearten. Førstehjelp omfatter også sikring av frie luftveier og eventuelt oksygentilskudd. Ved utvikling av uttalt larynksødem og spasmer må dyret intuberes og eventuelt trakeotomeres.
Subkutane ødemer i hode/hals-området, eventuelt andre steder på kroppen og urticaria, er straksreaksjoner som forekommer relativt ofte etter vaksinering. Som regel går disse tilstandene over ubehandlet i løpet av få dager. Dersom behandling innledes, er antihistamin det aktuelle legemiddelvalget.

Revaksinering av dyr som tidligere har reagert med en bivirkningsreaksjon

Et fåtall dyr reagerer med alvorlige bivirkninger etter vaksinasjon. I tilfeller med tydelig allmennpåkjenning (dyspné, hypotensjon), må veterinæren vurdere risikoen for livstruende bivirkning ved revaksinering opp mot risikoen for alvorlig infeksjonssykdom. Det er sannsynlig at dyr som har reagert en gang, også vil reagere ved neste vaksinering. Derfor anbefales ikke revaksinering av dyr som har reagert med en alvorlig bivirkningsreaksjon. Veterinæren må rapportere hendelsen til Statens legemiddelverk og anmerke reaksjonen på vaksinasjons- eller helsekortet.
Dyr som har reagert med en mildere generell reaksjon, eventuelt med en lokal reaksjon utover det normale, kan vaksineres på nytt. I slike tilfeller anbefales det at dyret blir holdt under oppsyn de første 6-12 timene etter injeksjonen. Mildere eller lokale bivirkningsreaksjoner utover det som forventes skal også meldes til Statens legemiddelverk, og det er viktig at veterinæren anmerker disse på vaksinasjons- eller helsekortet.
Veterinæren må informere dyreeier om konsekvensene av utelatt vaksinasjon, først og fremst om at dette kan innebære manglende beskyttelse og dermed økt risiko for en alvorlig infeksjonssykdom. Dessuten kan det føre til utestenging fra utstillinger og konkurranser som har krav om vaksinasjon. I slike tilfeller kan det søkes om dispensasjon fra vaksinasjonskravet.

Rapportering av bivirkninger

Når det er mistanke om bivirkninger etter vaksinering, skal melding sendes til:
Statens legemiddelverk
Postboks 63
Kalbakken
0901 Oslo
eller til
E-post: post@legemiddelverket.no
Det er ikke nødvendig å bevise at vaksinen var årsak til reaksjonen. Statens legemiddelverks skjema for melding om bivirkninger av legemidler brukt til dyr herunder vaksiner, skal brukes. Dette kan rekvireres fra Statens legemiddelverk, apotek eller lastes ned fra www.legemiddelverket.no

Tilbakeholdelsestider etter vaksinering

For inaktiverte vaksiner er tilbakeholdelsestidene både for melk og slakt som regel 0 dager. For tiden er det markedsført kun en vaksine med levende agens til matproduserende pattedyr i Norge (ringormvaksine til storfe), og for denne er tilbakeholdelsestiden for melk 0 dager og for slakt 14 dager. Se for øvrig informasjon om tilbakeholdelsestider i preparatomtalen for hver enkelt vaksine.
Lokal kassasjon omkring injeksjonsstedet kan være aktuelt i noen tilfeller, især for vaksiner som inneholder mineraloljeadjuvans. Derfor er det viktig å oppgi injeksjonsstedet på nødslakteattesten.

Uhell med injeksjon på menneske

Vaksiner til dyr utgjør generelt sett ingen helsefare for menneske. Men utilsiktet injeksjon av vaksine kan medføre risiko for komplikasjoner avhengig av hvor injeksjonen skjer og av vaksinetype. Komplikasjoner kan i første rekke oppstå som reaksjon på adjuvans i vaksiner eller som følge av en sårinfeksjon. Vaksiner som inneholder levende agens, vil under normale forhold ikke være skadelige for menneske. Gravide, eldre og mennesker med nedsatt immunforsvar bør likevel utvise spesiell forsiktighet ved bruk av vaksiner basert på mikroorganismer med humanmedisinsk betydning.
I stikksåret kan det utvikle seg en infeksjon som kan være lokal eller i sjeldne tilfeller utvikle seg til en generell infeksjon.
De fleste vaksiner til dyr inneholder aluminiumsalter som adjuvans i likhet med vaksiner til menneske. Disse vil normalt ikke gi reaksjoner av betydning. Enkelte vaksiner inneholder mineraloljeadjuvans som kan gi en kraftig reaksjon. På injeksjonsstedet vil det, avhengig av injisert mengde, kunne utvikles et granulom eventuelt med reaksjon i regionale lymfeknuter. Saponin kan i noen tilfeller gi hevelse på injeksjonsstedet som kan være sterkt kløende.
Vaksiner til fisk inneholder endotoksiner som kan gi symptomer i form av lokal smerte, hevelse og stivhet. Endotoksinbetinget reaksjon forsterkes ikke om en person eksponeres på nytt, men dersom vaksinen utløser en hypersensitivitetsreaksjon, kan gjentatte uhell gi sterkere reaksjoner. I noen tilfeller er det observert redusert allmenntilstand med feber, og pasienter er i alvorlige tilfeller blitt innlagt på sykehus.
Som en generell regel bør lege konsulteres dersom det er fare for utvikling av komplikasjoner.

Vaksinering utført av lekfolk

Vaksinering kan utføres av lekfolk i henhold til Lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell. Her i landet praktiseres dette når det gjelder vaksinering av fisk, fjørfe og pelsdyr. Rekvirerende veterinær eller den veterinær som overlater vaksine og vaksinering til lekfolk, er ansvarlig for bruken av vaksinen og må sørge for at arbeidet foregår på en forsvarlig måte.

Vaksinasjon av hund og katt

Vaksiner til hund og katt grupperes i kjernevaksiner og tilleggsvaksiner. Kjernevaksinene anbefales til alle hunder og katter og omfatter vaksiner mot alvorlige infeksjonssykdommer som er svært smittsomme og som kan ha høy mortalitet (valpesyke-, parvo- og hepatittvaksine). Til katt er kjernevaksinene kattepestvaksine og vaksiner mot calicivirus- og herpesvirusinfeksjon. Vaksinene mot mindre alvorlige infeksjonssykdommer eller sykdommer som forekommer sjelden er tilleggsvaksiner. Disse vaksinene anbefales kun til hunder og katter som har spesiell risiko for eksponering for det aktuelle agens. Vaksiner som brukes i forbindelse med reiser utenlands, tilhører gruppen tilleggsvaksiner.
Beskyttelse av valper og kattunger er særlig viktig. I speddyrperioden oppnås dette gjennom vaksinasjon av mordyret og overføring av maternale antistoffer med kolostrum. Ved ca. 12 ukers alder er nivået av disse antistoffene som regel ubetydelig, og da kan aktiv immunisering innledes. Nedbrytingen av maternale antistoffer foregår gradvis, og i en periode før egenproduksjonen er kommet ordentlig i gang, er unge dyr særlig sårbare for infeksjoner. Dersom smitterisikoen anses høy, for eksempel for parvovirusinfeksjon, er det aktuelt å starte vaksinering før 12 ukers alder. Da må en imidlertid regne med redusert effekt, og en ny dose er nødvendig for å sikre tilfredsstillende beskyttelse.
Spesielle vilkår gjelder for innførsel til Norge og land i EU/EØS-området av hund, katt og ilder som er på reise med sin eier. For detaljerte opplysninger vises det til Mattilsynets nettside (www.mattilsynet.no) og relevante forskrifter.

Vaksinasjon av gris

De fleste besetningene har et innarbeidet vaksinasjonsopplegg for å sikre god beskyttelse mot spedgrisdiaré, parvovirusinfeksjon og rødsjuke. Vaksinasjon mot andre sykdommer (ødemsyke, nysesyke, infeksjon med porcint circovirus, pleuropneumoni, tarmbrann og Glässers sykdom) anbefales kun etter en forutgående samlet vurdering og eventuelt med støtte av en laboratoriediagnose. Når det gjelder foredlings- og formeringsbesetninger, har næringen et eget regelverk for bruk av vaksiner.
Ved kolidiaré hos spedgris baseres profylaksen på overføring av maternale antistoffer. Tidspunktet for vaksinering av purka er viktig for å sikre optimal beskyttelse av grisungene. Enkelte sykdommer opptrer etter avvenning, og da kan det være aktuelt å vaksinere smågrisene. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at maternale antistoffer kan hemme utviklingen av aktiv immunitet hos grisungene. Tidspunktet for vaksinering må tilpasses situasjonen i den enkelte besetningen, og det vises ellers til preparatomtalen for de aktuelle vaksinene. Når det gjelder maternale antistoffer mot parvovirus, er det kjent at disse kan persistere opp til 4-5 måneders alder. Vaksinering av ungpurker innledes derfor fra 5,5-6 måneders alder.
Vaksinering kan medføre lokale reaksjoner på stikkstedet som kan gi lokal kassasjon ved nødslakting. For å unngå skade på verdifulle muskelgrupper, anbefales standardisert injeksjonssted en håndsbredd bak øret både ved intramuskulær og subkutan injeksjon.

Vaksinasjon av hest

Tetanus- og influensavaksine anbefales til alle hester. De øvrige vaksinene som er tilgjengelige skal kun brukes etter en nærmere vurdering av smitterisiko. Det Norske Travselskap, Norsk Jockeyklub og Norsk Rytterforbund har egne bestemmelser for vaksinasjon ved sertifisering av hester og deltakelse i konkurranser.
Såfremt risikoen for influensasmitte er liten, bør vaksinasjon av føll fra vaksinerte hopper ikke innledes før ved 6-måneders alder på grunn av mulig interferens med maternale antistoffer.
Mange hester utsettes for store belastninger i forbindelse med trening, transport og deltagelse i konkurranser. Lett fysisk aktivitet er ikke til hinder for å vaksinere hesten. Derimot anbefales ikke vaksinering av hester som står i hard trening og deltar i konkurranser. Vaksinasjon kan medføre bivirkninger som i visse tilfeller vil gi økt ubehag og nedsatt yteevne ved sterk fysisk utfoldelse. Derfor anbefales det å legge vaksinasjon til perioder hvor hesten ikke er utsatt for store fysiske anstrengelser.

Vaksinasjon av storfe

Tilgjengelige vaksiner til storfe anbefales kun etter forutgående vurdering av smitterisikoen.

Vaksinasjon av småfe

De fleste sauebesetningene har et innarbeidet opplegg for vaksinasjon mot enterotoksemi. Denne vaksinen foreligger i kombinasjonsvaksiner som inneholder antigener fra flere klostridiebakterier, fra Mannheimia haemolytica og fra Bibersteinia trehalosi (tidligere Pasteurella) (i samme vaksine). Vaksinasjon av søyene noen uker før lamming sikrer lammene beskyttelse gjennom maternale antistoffer de første leveukene. Vaksinasjon mot de andre sykdommene anbefales kun etter forutgående vurdering av sykdomssituasjonen.
Når det gjelder geit, kan myndighetene pålegge vaksinasjon mot paratuberkulose i smittede besetninger. Ingen andre vaksiner er registrert til bruk på geit, og vaksinasjon mot andre sykdommer anbefales etter en forutgående vurdering av situasjonen i den enkelte besetningen. Geit vaksineres ofte mot enterotoksemi. Vaksinasjon noen uker før kjeing sikrer kjeene beskyttelse gjennom maternale antistoffer de første leveukene og geita mot symptomer i laktasjonen. For å sikre beskyttelse av høyt lakterende geiter er det noen ganger nødvendig å gjenta vaksinering.

Utvalgte referanser

Bratberg AM, Tollersrud T, Sjurseth SK, Lybeck K, Lund A. Vaksinasjon av hest. Nor Vet Tidsskr 2010; 122: 508-18.
Day MJ, Horzinek MC, Schultz RD. Guidelines for the vaccination of dogs and cats. J Small Anim Pract 2010; 51: 1-34
Gudding R. (ed). Vaksinasjon av dyr. Scandinavian Veterinary Press 2010
Leira HL, Berg RE, Baalsrud KJ, Eggen BM, Olafsson K. Helserisiko ved vaksinasjon av oppdrettsfisk. Tidskr Nor Lægefor 1993;13:1563-1565
Lund A, Lillehaug A. Kvalitetssikring i vaksinasjonasjonsarbeidet. Nor Vet Tidsskr 1995; 108: 1023-1029
Lund A. Bratberg AM, Høgåsen HR. Vaksinasjon av hund og katt mot rabies. Nor Vet Tidsskr 2010;122: 147-54
Lund A, Bolme V. Reising med familiedyr og rabiesvaksinasjon - endret regelverk. Nor Vet Tidsskr 2012; 124: 176-7
Lunn DP. og medarbeidere. Safety, efficacy and immunogenicity of a modified-live equine influenza virus vaccine in ponies after induction of exercised-induced immunosuppresion. J Am Vet Med Ass 2001; 218: 900-906
Maddison J, Page S, Church D (eds). Small Animal Clinical Pharmacology. 2nd ed. London: Saunders 2008
Mueller DL, Noxon JO. Anaphylaxis: pathophysiology and treatment. I: Comp Cont Educ Pract Vet 1990; 12: 157-170
Plumb DC (ed). Veterinary Drug Handbook. 8th ed. Wiley-Blackwell 2015
Riviere JE, Papich MG (eds). Veterinary Pharmacology and Therapeutics. 9th ed. Wiley-Blackwell 2009