Forgiftninger

av
Seniorrådgiver, cand. med. vet. Kristin Opdal Seljetun
og professor dr. med. vet. Nils E. Søli

Kapitlet er utarbeidet av Giftinformasjonen, Folkehelseinstituttet, i samarbeid med Seksjon for farmakologi og toksikologi, NMBU Veterinærhøgskolen.
Dette kapitlet er først og fremst beregnet som en veiledning til dyrehelsepersonell.
Ved akutte forgiftninger hos dyr er det ofte vanskelig å få brakt på det rene hvilket giftstoff det er som har forårsaket tilstanden. En generell behandling er da eneste tiltak som kan settes i verk. Generell behandling vil også vanligvis være første trinn i behandling av en akutt forgiftning med kjent giftstoff, og eneste behandling hvis antidot ikke er tilgjengelig. Vi har derfor satt opp noen prinsipper for generell behandling av akutte forgiftninger.
For de tilfellene hvor årsaksforholdene er klarlagt, og det kan skaffes antidot mot den aktuelle forgiftningen, har vi satt opp en liste over giftstoffer med korresponderende antidoter. Antidotene er enten markedsførte farmasøytiske spesialpreparater, preparater med søknad om godkjenningsfritak eller apotekfremstilte preparater.
Informasjon om dosering m.v. ved de ulike forgiftningene, er i hovedsak basert på oppslagsbøker/lærebøker og publiserte artikler. Anbefalinger vedrørende doseringer er å betrakte som veiledende, og forfatterne vil ikke kunne påta seg ansvaret for bruken av preparater som ikke er godkjent for den aktuelle dyrearten.
Til produksjonsdyr kan det bare anvendes substanser som er vurdert med hensyn til MRL-verdier.
En liste over aktuell bakgrunnslitteratur kan fås ved henvendelse til Felleskatalogens redaksjon.
GENERELL BEHANDLING
  1. Behandling av perorale forgiftninger
    Forventes det en alvorlig forgiftning kan brekninger fremkalles hos de dyreartene som er i stand til å kaste opp. Det er anbefalt at brekningsfremkalling utføres hos veterinær. I kapittelet brukes ventrikkeltømming som samlebegrep om brekkmiddel og ventrikkelskylling. Ved indikasjon for kun en av disse vil det være spesifisert. Det skal ikke fremkalles brekninger hos hest, drøvtyggere, fugl, kanin eller gnager. Ved vurdering av brekningsfremkalling skal det tas hensyn til dyrets kliniske tilstand, type agens som er inntatt, mengde og tid siden inntaket. Generelt kan det vurderes innen 1 time etter inntak ved inntak av flytende preparat og inntil 1-2 timer ved fast preparat (f.eks. tabletter, agens i pulverform). Brekningsfremkalling kan vurderes etter 2 timer ved inntak av tungtfordøyelig materiale som sopp og planter eller ved inntak av noen produkter (f.eks. større mengder tyggegummi, rosiner, druer) og enkelte legemidler (f.eks. meprobamat, karbamazepin) som kan gi en sammenklumping i ventrikkel/tarm. Det kan også vurderes ved inntak av legemidler med depotformulering eller som gir nedsatt tarmmotorikk (f.eks. opioider, antikolinergika).
    Brekkmiddel er kontraindisert om pasienten allerede har kastet opp, har nedsatt bevissthet, kramper, risiko for å utvikle kramper eller ved inntak av etsende stoffer (f.eks. lut, sterke syrer, noen kvartære ammoniumsforbindelser). Det skal heller ikke brukes ved inntak av petroleumsdestillater (f.eks. bensin, lampeolje, white spirit) pga. aspirasjonsfaren. Forsiktighet skal utvises med brekkmiddel hos raser med kjent brachiocephalt syndrom og til hunder med underliggende medisinske problemer (f.eks.megaoesophagus, laryngeal paralyse) pga. økt aspirasjonsrisiko. Salt er kontraindisert som brekkmiddel da det kan forårsake hematemese, hypernatremi og alvorlige CNS-symptomer.
    Apomorfin er førstevalget til hund. Doseringen er 0,03 mg/kg i.v. eller 0,04 mg/kg i.m. Ved forgiftning med opioider eller barbiturater må bruken av apomorfin avveies mot risiko for additiv CNS-depresjon og respirasjonsdepresjon.

    Hydrogenperoksid 3% er andrevalget til hund. Doseringen er 2 ml/kg p.o., men maksimalt 45 ml. Behandlingen kan gjentas en gang ved mangel på effekt.
    Xylazin er førstevalget til katt i dosering 0,44-1 mg/kg i.m. Xylazinets depressive effekt på sentralnervesystemet kan reverseres ved å gi 0,025-0,05 mg atipamezol HCl/kg i.m. eller sakte i.v.

    Medisinsk kull
    Medisinsk kull kan med fordel gis ved perorale inntak av potensielt toksisk dose giftstoff. Det gis enten direkte eller etter brekningsfremkalling. Kull binder seg effektivt til forskjellige stoffer av en viss molekylstørrelse, slik at absorpsjonen reduseres. Det skal ikke gis ved inntak av etsende stoffer (f.eks. lut, sterke syrer, noen kvartære ammoniumsforbindelser) eller petroleumsprodukter (f.eks. bensin, lampeolje, white spirit). Kull binder seg ikke eller dårlig til alkoholer, jern og andre metaller. Det må ikke gis samtidig med brekkmiddel, og det bør gå minst 3 timer mellom kull og annen peroral behandling.
    Dosering (peroralt): Hund og katt: 1-4 g/kg aktivt kull med sorbitol (Kull® mikstur Abigo), kanin 1 g/kg (hydrering viktig), fugl: 1-3 mg/g, ilder: 1-3 g/kg, drøvtyggere: 1-5 g/kg, hest: 1-2 g/kg (føll minimum 250 g, voksen hest maks. 750 g).
    Hund/katt: Ved inntak av legemiddel med depotformulering kan en ekstra dose 1-2 g/kg kull gis etter 4-6 timer. Ved inntak av stoffer som har enterohepatisk sirkulasjon kan gjentatte doser med 1-2 g/kg aktivt kull uten sorbitol gis hver 4-8 time i 24 timer. Ved gjentatt kulldosering må dyret ha fungerende tarmmotorikk.

    Ventrikkelskylling
    Ventrikkelskylling kan vurderes i noen tilfeller ved forventet alvorlig forgiftning der brekkmiddel ikke har gitt effekt eller er kontraindisert (f.eks. dyr med CNS-depresjon eller skjelvinger). Det er kontraindisert ved inntak av etsende produkter eller petroleumsdestillater. Den må utføres under generell anestesi og luftveiene beskyttes med en cuffet trachealtube. Ventrikkelskylling kan foretas med lunkent springvann eller fysiologisk saltvann, og kull tilsettes da som adsorberende materiale i siste skyllevann.

    Lipidemulsjon/ILE
    Lipidemulsjon (Intralipid®) kan vurderes ved alvorlige forgiftninger med lipofile stoffer der tradisjonell behandling ikke har vært effektiv. Forsøksvis dosering er 20% lipidemulsjon/ILE 1,5 ml/kg i.v. bolus over 5 minutter, fulgt av 0,25 ml/kg/minutt i 30-60 minutter. Dosen kan gjentas etter 4 timer om kliniske tegn på forgiftning kommer tilbake. Monitorer serum og avbryt behandlingen ved lipemi. Maksimal dosering er 8 ml/kg/dag.
    Forgiftninger der lipidemulsjon har vist effekt er angitt nærmere under de spesifikke virkestoffene.
  2. Behandling av forgiftninger etter inhalasjon
    Dyret fjernes fra forgiftningskilden - helst ut i frisk luft. Dyret holdes varmt og mest mulig i ro.
  3. Behandling av kutane forgiftninger
    Langhårede dyr vurderes klippet før vask. Hud og hårlag vaskes med mildt, lunkent såpevann med påfølgende skylling med rikelige mengder lunkent springvann.
    Ved kutan kontaminasjon av petroleumsdestillater (f.eks. bensin, lampeolje, white spirit) kan det være nødvendig med gjentatte bad. Dyret bør få krage for å forhindre videre pelspleie og peroral forgiftning.
    Dyret holdes varmt og i ro for å forhindre utvikling av hypotermi.
  4. Behandling av øyeeksponeringer
    Ved eksponering for irriterende agens skylles øynene med lunkent vann i 10 minutter. Krage vurderes for å forhindre selvskading av øynene. Dyret kan observeres hjemme. Ved tegn på kraftig irritasjon undersøkes dyret hos veterinær.
    Ved eksponering for etsende stoffer skylles øynene hjemme med lunkent vann i 20 minutter. Dyret bør bruke krage om tilgjengelig for å hindre selvskading av øynene. Etter initiell skylling skal dyret raskt til veterinær for videre skylling og symptomatisk behandling.
SYMPTOMATISK BEHANDLING
I tillegg til de generelle behandlingsprinsippene som er nevnt, må det vurderes hvorvidt symptomatisk behandling skal benyttes.
Ved hypotermi kan pasienten dekkes med ulltepper. Ved hypertermi kan pasienten avkjøles med våte omslag eller med vann.
Annen symptomatisk behandling som kan være aktuell er væskebehandling, sjokkbehandling, adrenalininjeksjon ved hjertestans, kunstig respirasjon, respirasjonsstimulerende midler og behandling mot kramper. Ved forgiftninger skal gjenopplivingen fortsette lenge, spesielt hos ellers friske dyr.
SPESIFIKK BEHANDLING
Se Legemiddeloversikt, Planteforgiftninger og Andre forgiftningsagens. Kun akutt forgiftning hos hund og katt omtales, om ikke annet er presisert.
Opplysninger om behandling av forgiftninger kan fås fra følgende institusjoner:
Seksjon for farmakologi og toksikologi, NMBU Veterinærhøgskolen. Nils E. Søli, telefon: 995 10 494.
Giftinformasjonen Folkehelseinstituttet, Smittevern, miljø og helse, Postboks 4404 Nydalen, 0403 Oslo. Begrenset kapasitet til å svare på forgiftninger hos dyr. Telefon: 22 59 13 00, hele døgnet.