Rapifen

Piramal

Sterktvirkende opioidanalgetikum.

ATC-nr.: N01A H02

  



Miljørisiko i Norge
 N01A H02
Alfentanil
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av alfentanil kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Alfentanil har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at alfentanil er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 21.03.2018) er utarbeidet av Janssen.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 0,5 mg/ml: 1 ml inneh.: Alfentanilhydroklorid tilsv. alfentanil 0,5 mg, natriumklorid, vann til injeksjonsvæsker.


Indikasjoner

Voksne: Analgetikum ved kortvarige kirurgiske og diagnostiske inngrep og adjuvans ved regional anestesi. Nyfødte, spedbarn, barn og ungdom: Til bruk som et opioidanalgetikum sammen med et hypnotikum for å indusere anestesi og til bruk som et opioidanalgetikum ved generell anestesi og ved både kort- og langvarige kirurgiske inngrep.

Dosering

Voksne: Individuell dosering. Ved doseutregning bør en ta hensyn til vekt, alder, fysisk tilstand, underliggende patologiske forhold, samtidig medisinering, type anestesi som skal benyttes, og type og varighet av det kirurgiske inngrepet. Korte inngrep <10 minutter: 7-15 μg/kg (1-2 ml pr. 70 kg) i.v. Ytterligere injeksjoner av samme størrelse kan gis hvert 10.-15. minutt, eller ved behov dersom inngrepet tar lengre tid. Spontanrespirasjon kan oftest opprettholdes hvis 7 μg/kg eller mindre gis langsomt, ytterligere injeksjoner bør ved spontanrespirasjon være 3,5 μg/kg (0,5 ml/70 kg). Middels lange inngrep: Estimert operasjonstid avgjør initialdose. Følgende er retningsgivende:

Beregnet operasjonstid i minutter

Rapifen i.v. bolusdose

μg/kg

ml/70 kg

10-30

20-40

3-6

Hvis inngrepet tar lengre tid enn beregnet, eller hvis dosen ikke gir tilstrekkelig analgesi, gis ytterligere injeksjoner på 15 μg/kg (2 ml/70 kg) ved behov. For å unngå forlenget postoperativ respirasjonsdepresjon, bør ytterligere injeksjoner ikke gis de siste 10 minuttene av inngrepet.
Barn og ungdom: Utstyr for assistert ventilasjon bør være tilgjengelig for bruk til barn i alle aldre, selv ved korte inngrep og hos barn som puster selv. Erfaring med barn, spesielt 1 måned-1 år, er begrenset. Stor variasjon i respons gjør det vanskelig å gi doseringsanbefalinger for yngre barn. Til eldre barn anses en bolusdose på 10-20 μg/kg alfentanil egnet til induksjon av anestesi (dvs. for å supplere propofol eller inhalasjonsanestesi) eller som analgetikum. Ytterligere boluser på 5-10 μg/kg alfentanil kan gis med passende intervaller. For å opprettholde analgesi hos barn under kirurgi kan alfentanil gis med infusjonshastighet 0,5-2 μg/kg/minutt. Dosen må titreres opp eller ned i samsvar med den enkelte pasient behov. I kombinasjon med i.v. anestetikum er anbefalt dose ca. 1 μg/kg/minutt. Nyfødte (0-27 dager): Farmakokinetikken er svært varierende, spesielt hos premature, og lavere alfentanildose kan være nødvendig. Nyfødte bør overvåkes nøye og alfentanildosen titreres ut fra respons. Spedbarn og småbarn (28 dager-23 måneder): Clearance kan være høyere og for vedlikehold av analgesi kan det være nødvendig å øke infusjonshastigheten. Barn (2-11 år): Clearance kan være høyere økt infusjonshastighet kan være nødvendig. Ungdom: Farmakokinetikken er lik hos ungdom og voksne, og ingen spesifikke doseringsanbefalinger kreves.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Terminal t1/2 hos cirrhotiske pasienter er signifikant lenger. Fri fraksjon alfentanil øker, og økningen i fri fraksjon sammen med redusert clearance vil gi i forlenget og mer uttalt effekt. Bør titreres med forsiktighet ved redusert leverfunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Ved nyresvikt er fri fraksjon alfentanil økt og dette kan gi økt klinisk effekt. Bør titreres med forsiktighet ved redusert nyrefunksjon. Barn: Initialdosen bør økes. Effekten av initialdosen bestemmer ytterligere dosering, se ovenfor. Eldre: Dosereduksjon anbefales. Andre: Dosereduksjon anbefales til svekkede pasienter. Pasienter på kronisk opioidterapi eller med opioidmisbruk i anamnesen kan trenge høyere doser.
Tilberedning/Håndtering: Se pakningsvedlegget. Alfentanil kan blandes med i.v. natriumklorid- eller glukoseinfusjoner. Slike fortynninger er kompatible med plastinfusjonssett. Oppløsningene bør brukes innen 24 timer etter tilberedning. Bruk hansker ved åpning av ampullen. Utilsiktet søl på huden skal skylles av med vann. Unngå bruk av såpe, alkohol eller andre rengjøringsmidler, da dette kan forårsake hudsår.
Administrering: Gis i.v. Bør gis som bolusinjeksjoner (korte inngrep) eller bolus supplert med økninger eller infusjon (lange, smertefulle kirurgiske inngrep).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for alfentanil eller andre opioider.

Forsiktighetsregler

Respirasjonsdepresjon: Respirasjonsdepresjonen er doseavhengig og kortvarig. Som med alle potente opioider, vil en dyp smertelindring følges av en uttalt respirasjonsdepresjon og tap av bevissthet, som kan vedvare eller gjenta seg i den postoperative perioden. Pasienter som har fått alfentanil bør overvåkes minst 1 time etter oppvåkningen. Utstyr for gjenopplivning og en morfinantagonist, som nalokson, bør være lett tilgjengelig for behandling av apné. Muskelrigiditet: Muskelrigiditet kan motvirkes ved langsom i.v. injeksjon (vanligvis tilstrekkelig ved lave doser), premedisinering med benzodiazepiner og bruk av muskelrelaksantia. Ikke-epileptiske (myo)kloniske bevegelser kan forekomme. Hjertesykdom: Bradykardi og hjertestans kan forekomme hvis pasienten har fått utilstrekkelig mengde antikolinergika, eller hvis alfentanil kombineres med ikke-vagolytisk muskelrelaksantia. Bradykardien kan behandles med atropin. Hypotensjon: Alfentanil kan indusere hypotensjon, spesielt hos hypovolemiske pasienter. Passende tiltak for å opprettholde et stabilt arterietrykk bør tas. Kompromittert intrakranielt trykk: Rask bolusinjeksjon av opioider bør unngås hos pasienter med økt intrakranielt trykk. Hos slike pasienter er en midlertidig reduksjon i arterietrykket av og til blitt etterfulgt av en kortvarig reduksjon i cerebralt perfusjonstrykk. Eldre og svekkede pasienter: Det anbefales å redusere dosen hos eldre og hos svekkede pasienter. Opioider bør titreres med forsiktighet hos pasienter med ukontrollert hypotyreose, lungesykdommer, redusert lungekapasitet, alkoholisme, nedsatt lever- eller nyrefunksjon. Slike pasienter trenger lengre postoperativ monitorering. Barn og ungdom: Høyere risiko for respiratoriske komplikasjoner når alfentanil gis til nyfødte og svært små barn, og unge pediatriske pasienter bør overvåkes rett etter behandlingsoppstart. Utstyr for assistert ventilasjon bør være tilgjengelig for bruk hos barn i alle aldre, selv ved korte inngrep og hos barn som puster selv. Dersom alfentanil brukes hos nyfødte og spedbarn, bør samtidig bruk av et muskelrelaksantia vurderes pga. risiko for muskelrigiditet. Alle barn bør overvåkes tilstrekkelig lenge etter avsluttet behandling, for å sikre at barnet puster selv. Bilkjøring og bruk av maskiner: Kan ikke gjenopptas før det er gått tilstrekkelig tid etter alfentaniltilførsel, individuelle reaksjoner varierer.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N01A H02
Legemidler som modifiserer effekten av alfentanil: Sentraldempende midler (CNS-depressiver): Respirasjonshemmende effekt forsterkes ved kombinasjon med barbiturater, benzodiazepiner, nevroleptika, generelle anestetika og andre ikke-selektive CNS-depressiver (f.eks. alkohol). Når pasienten har fått slike stoffer som CNS-depressiver, vil nødvendig alfentanildose være mindre enn vanlig. Samtidig bruk av alfentanil hos pasienter med spontan respirasjon kan øke risikoen for respirasjonsdepresjon, uttalt sedasjon, koma og dødsfall. Alfentanils effekt på andre legemidler: Etter administrering av alfentanil bør dosen av andre CNS-depressiver reduseres. Dette er spesielt viktig postoperativt fordi uttalt analgesi ledsages av markant respirasjonsdepresjon som kan vedvare eller komme tilbake i postoperativ periode. Administrering av et CNS-hemmende middel, som f.eks. et benzodiazepin, kan i denne perioden uproporsjonalt øke risikoen for respirasjonsdepresjon. CYP3A4-hemmere: Alfentanil metaboliseres hovedsakelig via CYP3A4-enzymet. In vitro data antyder at potente CYP3A4-enzymhemmere kan hemme metabolismen av alfentanil. Farmakokinetiske data indikerer at metabolismen av alfentanil hemmes av kjente CYP3A4-enzymhemmere. Dette kan øke risikoen for forlenget og forsinket respirasjonsdepresjon. Samtidig bruk av slike stoffer krever spesiell overvåkning og observasjon av pasienten. En dosereduksjon av alfentanil kan være nødvendig. Monoaminoksidasehemmere (MAO-hemmere): Det anbefales vanligvis å seponere MAO-hemmere 2 uker før kirurgi eller anestesi. MAO-hemmere potenserer effekten av narkotiske analgetika. Serotonerge legemidler: Samtidig bruk av serotonerge legemidler, som SSRI, SNRI eller MAO-hemmere, kan øke risikoen for serotonergt syndrom, en potensielt livstruende tilstand. Propofol: Samtidig bruk øker blodkonsentrasjonen av propofol med 17% og reduksjon av alfentanildosen kan være nødvendig.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Skal ikke brukes i 2. fødselsfase og ved for tidlig nedkomst da det kan gi neonatal respirasjonsdepresjon hos barnet. Ved langvarig opioidbehandling av moren ved graviditet er det sett neonatal abstinens som kramper, irritabilitet, brekninger og økt dødelighet. Preparatet skal bare brukes ved graviditet hvis fordelen oppveier en mulig risiko. I.v. administrering under fødsel (inkl. keisersnitt) er ikke anbefalt da alfentanil passerer placentabarrieren og kan hemme spontanrespirasjon i nyfødtperioden. Dersom alfentanil likevel gis må assistert ventilasjon være lett tilgjengelig for bruk ved behov. En opioidantagonist til barnet skal alltid være tilgjengelig. T1/2 til opioidantagonisten kan være kortere enn t1/2 til alfentanil, og gjentatt administrering av opioidantagonisten må vurderes.
Amming: Går over i morsmelk. Det anbefales ikke å amme de første 12 timene etter administrering.
Alfentanil

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme, brekninger. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hjerte/kar: Bradykardi, takykardi, hypotensjon, hypertensjon. Luftveier: Apné. Muskel-skjelettsystemet: Muskelstivhet. Nevrologiske: Bevegelsesfortyrrelser, svimmelhet, sedasjon, dyskinesi. Psykiske: Eufori. Øye: Synsforstyrrelse. Øvrige: Frysninger, smerte på injeksjonsstedet, fatigue, smerte i forbindelse med prosedyren. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Arytmi. Hud: Allergisk dermatitt, hyperhidrose. Luftveier: Hikke, hyperkapni, laryngospasme, respirasjonsdepresjon (herunder fatalt utfall). Nevrologiske: Hodepine, somnolens, manglende respons på stimuli. Øvrige: Smerte, postoperativ agitasjon, luftveiskomplikasjoner som følge av anestesi, postoperativ forvirring. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Venesmerte. Hud: Pruritus. Luftveier: Bronkospasme, epistaksis. Psykiske: Agitasjon, gråt. Øvrige: Nevrologiske komplikasjoner ved anestesi, komplikasjoner ved prosedyren, komplikasjoner ved endotrakeal intubering. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Hjerte/kar: Hjertestans. Hud: Erytem, utslett. Immunsystemet: Hypersensitivitet (inkl. anafylaktisk/anafylaktoid reaksjon og urticaria). Luftveier: Hoste. Nevrologiske: Tap av bevissthet (i den postoperative perioden), krampe/anfall, myokloni. Psykiske: Desorientering. Øye: Miose. Øvrige: Pyreksi. Barn og ungdom: Frekvens, type og alvorlighetsgrad forventes å være som hos voksne, med unntak av følgende: Lett til moderat muskelrigiditet er sett hyppig hos nyfødte, selv om antall nyfødte inkl. i studiene var lavt. Kraftig rigiditet og rykninger kan forekomme mindre hyppig og kan ledsages av forbigående svekket ventilasjon, spesielt ved høye doser av alfentanil eller ved høy i.v. injeksjonshastighet.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Overdosering manifesteres primært som forsterket farmakologisk respons. Det kliniske bildet vil primært preges av respirasjonsdepresjon, varierende fra nedsatt respirasjonsfrekvens til apné, avhengig av den individuelle følsomhet. Oksygentilførsel og assistert/kontrollert ventilasjon bør igangsettes ved hypoventilering eller apné.
Behandling: Hvis respirasjonsdepresjonen følges av muskelrigiditet, kan det bli nødvendig å gi et muskelrelakserende middel for å kunne gjennomføre assistert/kontrollert ventilasjon. Pasienten bør overvåkes nøye; kroppstemperatur og tilstrekkelig væskeinntak bør opprettholdes. Antidot er nalokson. Bruk av dette betyr ikke at annen intensivbehandling skal opphøre. Respirasjonsdepresjonen kan vare lenger enn effekten av antidotet. Flere doser kan derfor bli nødvendig.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N01A H02

Egenskaper

Virkningsmekanisme: µ-agonistisk effekt og kort virketid, maks. analgetisk effekt innen 1-2 minutter. Effekten er doseavhengig og derfor lett å styre. Hypnotisk effekt ved høye doser.
Proteinbinding: 92%. Proteinbinding hos nyfødte er 75% og øker hos barn til 85%.
Fordeling: Vd hos voksne er 1,27-4,81 liter og Vdss 12,1-98,2 liter. Vdss hos nyfødte er 1230 ± 520 ml/kg og hos barn 163,5 ± 110 ml/kg.
Halveringstid: Terminal t1/2 er 83-223 minutter hos voksne, 146 ± 57 minutter hos nyfødte og 40,2 ± 8,9 minutter hos barn. Plasmaclearance hos nyfødte er ca. 7,2 ± 3,2 ml/kg/minutt og 4,7 ± 1,7 ml/kg/minutt hos barn mellom 41/2-73/4 år.
Metabolisme: Hovedsakelig i lever via CYP3A4. CYP3A4-aktiviteten er lav hos nyfødte og øker etter fødselen til 30-40% av nivået hos voksne ved 1 måneds alder.
Utskillelse: Kun 1% aktiv substans gjenfinnes uforandret i urin.

Sist endret: 05.02.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

12.10.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Rapifen, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
0,5 mg/ml5 × 2 ml (amp.)
518205
-
Byttegruppe
102,20ASPC_ICON
5 × 10 ml (amp.)
378696
-
Byttegruppe
254,20ASPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

alkoholisme (alkoholavhengighet): Sykelig trang til alkohol. Kjennetegnes ved minst 3 av følgende faktorer: 1) Trangen til å innta alkohol vekkes lett. 2) Begrensning av inntaket er vanskelig. 3) Abstinenssymptomer. 4) Toleranseutvikling.

analgesi: Smerteløshet, opphevet smertefornemmelse gjennom bedøvelse, f.eks. i forbindelse med en operasjon.

analgetika (analgetikum, smertestillende middel, smertestillende midler): Legemidler som brukes ved smerte og ubehag.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

anestetikum (bedøvelsesmiddel): Gis ved operasjoner eller smertefulle undersøkelser for å oppnå analgesi (bedøvelse).

antidot (motgift): Stoff som reduserer eller opphever virkningen av et annet stoff i organismen. Brukes ved behandling av overdosering/forgiftninger.

apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

bolus: En bolus er en liten mengde væske som raskt injiseres i blodet. Hensikten med en bolusdose kan være å raskt å oppnå en høy konsentrasjon av legemiddel i blodet, slik at også virkningen kommer tidligere.

bradykardi: Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

dyskinesi (bevegelsesvansker, bevegelsesproblemer): Unormale, ufrivillige og smertefulle bevegelser.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

eufori (oppstemthet): Følelse av velvære som kan opptre ved inntak av visse legemidler som f.eks. opioider.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hyperhidrose (økt svetting, overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

hypoventilering (hypoventilasjon): Hypoventilasjon betyr reduksjon i pust, noe som gir nedsatt tilførsel av oksygen til lungene. Dette fører til en forverring av oksygenopptaket i blodet og dermed i kroppens organer. I tillegg reduseres også utpustingen av avfallsstoffet karbondioksid fra lungene, slik at karbondioksid opphopes i blodet.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nevroleptika (antipsykotikum, antipsykotika, nevroleptikum): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

opioid (opiat): Opioider/opiater er en fellesbetegnelse for en stor gruppe stoffer, og er enten hentet fra naturen (f.eks. morfin), produsert kjemisk (f.eks. petidin) eller forekommer naturlig i kroppen (f.eks. endorfiner). De virker smertestillende ved å påvirke sentralnervesystemet. Legemidler i denne gruppen kan gi brukeren euforiske følelser, derfor kan de være vanedannende.

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

snri: (SNRI: Serotonin-Norepinephrine Reuptake Inhibitors) Selektive serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og angstlidelser. De hemmer reopptak av signalstoffene serotonin og noradrenalin i nerveceller i sentralnervesystemet.

somnolens (søvnighet, døsighet): Lett grad av nedsatt bevissthet.

ssri: (SSRI: Selective Serotonin Reuptake Inhibitors) SSRI er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og tvangslidelser. De hemmer reopptak av signalstoffet serotonin i nerveceller i sentralnervesystemet.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.