Mannitol Baxter Viaflo

Baxter

Hyperton infusjonsvæske.

ATC-nr.: B05B C01

 

  Mannitol forbudt iht. WADAs dopingliste - Forbudt metode (utvid)

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 B05B C01
Mannitol
 
Miljørisiko: Bruk av karbohydrater gir ingen miljøpåvirkning.
Miljøinformasjonen (datert 12.07.2017) er utarbeidet av Fresenius Kabi.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 150 mg/ml: 1 ml inneh.: Mannitol 150 mg, vann til injeksjonsvæsker. Osmolaritet: Ca. 823 mosmol/liter. pH 4,5-7.


Indikasjoner

Som et osmotisk diuretikum for å: Fremme diurese ved profylakse og/eller behandling i oligurisk fase av akutt nyresvikt, før irreversibel nyresvikt med oliguri blir etablert. Redusere intrakranielt trykk og cerebralt ødem, når blod-barrieren er intakt. Redusere forhøyet intraokulært trykk når det ikke kan senkes på annen måte. For å fremme eliminering av nyreutskilte toksiske substanser ved forgiftning.

Dosering

Spesifikk mannitolkonsentrasjon, dosering og administreringshastighet er avhengig av pasientens alder, vekt og kliniske tilstand, samt av annen samtidig behandling.
Akutt nyresvikt: Voksne og ungdom: Vanlig dose er 50-200 g mannitol (330-1320 ml)/døgn, med en dosegrense på 50 g mannitol (330 ml) i hvert enkelt tilfelle. I de fleste tilfeller oppnås adekvat respons med en dosering på 50-100 g mannitol/dag (330-660 ml). Infusjonshastigheten justeres vanligvis slik at det oppnås en diurese på minst 30-50 ml/time. Kun i akutte situasjoner kan maks. infusjonshastighet være så høy som 200 mg/kg, infundert i løpet av en periode på 5 minutter (se også testdose). Etter 5 minutter bør infusjonshastigheten justeres til å overholde en urinstrøm på minst 30-50 ml pr. time, med en maks. dosering på 200 g/24 timer.
Oliguri eller nedsatt nyrefunksjon: Ved uttalt oliguri eller mistenkt utilstrekkelig nyrefunksjon bør det først gis en testdose på omtrent 200 mg mannitol/kg kroppsvekt (1,3 ml/kg) infundert i løpet av en periode på 3-5 minutter. F.eks. hos en voksen med kroppsvekt på 70 kg: Omtrent 100 ml av en 15% oppløsning. Respons på testdose anses som adekvat hvis minst 30-50 ml urin/time blir utskilt i 2-3 timer. Dersom adekvat respons uteblir, kan det gis ytterligere en testdose. Dersom det ikke oppnås adekvat respons på den andre testdosen, bør behandling med mannitol avsluttes og pasienten vurderes på nytt, da etablert nyresvikt kan foreligge.
Reduksjon av intrakranielt trykk, cerebralt volum og intraokulært trykk: Voksne og ungdom: Vanlig dose er 1,5-2 g/kg kroppsvekt (10-13 ml/kg) infundert i løpet av 30-60 minutter. Preoperativt skal dosen gis 1-1,5 time før kirurgi for å oppnå maks. effekt.
Eliminering av nyreutskilte toksiske substanser ved forgiftning: Voksne og ungdom: Ved tvunget diurese bør mannitoldosen justeres slik at en diurese på minst 100 ml/time oppnås. Positiv væskebalanse på 1-2 liter bør tilstrebes. En initial dose på omtrent 25 g (165 ml) kan gis.
Spesielle pasientgrupper: Barn: Ved svekket nyrefunksjon bør testdosen være 200 mg mannitol/kg kroppsvekt (1,3 ml/kg) i løpet av 3-5 minutter. Behandlingsdosen varierer fra 0,5-1,5 g/kg kroppsvekt (3-10 ml/kg). Denne dosen kan om nødvendig gjentas 1 eller 2 ganger, etter et intervall på 4-8 timer. Ved økt intrakranielt og intraokulært trykk, kan dosen gis i løpet av 30-60 minutter, som til voksne. Eldre: Dosering som angitt til voksne. Forsiktighet bør utvises når pasientens status vurderes før doseringsvalg, ettersom en begynnende nyreinsuffisiens kan være tilstede.
Tilberedning/Håndtering: Instrukser for håndtering og tilsetninger, se pakningsvedlegget. Skal ikke seriekobles. Seriekobling kan føre til luftemboli, fordi gjenværende luft kan bli trukket fra den første posen før administrering av væske fra den andre posen er ferdig. Blandbarhet: Tilsetninger kan være uforlikelige og må vurderes før tilsetning. Før et legemiddel tilsettes må dets oppløselighet og stabilitet i vann med samme pH som mannitoloppløsningen (4,5-7) bekreftes. Skal ikke gis samtidig med, før eller etter infusjon av blod gjennom samme infusjonsutstyr pga. risiko for pseudoagglutinasjon. Bruksanvisningen til legemidlet som skal tilsettes må konsulteres. F.eks. er cefepim, imipenem, cilastin og filgrastim uforlikelige med mannitoloppløsninger, men denne listen er ikke fullstendig. I fravær av kompatibilitetsstudier, må mannitol ikke blandes med andre legemidler. Tilsetning av kalium og natriumklorid til mannitol kan føre til utfelling av mannitol. Bruk aseptisk teknikk og et administreringssett med et innebygd filter pga. potensialet for dannelse av mannitolkrystaller. Settet bør primes med oppløsningen for å unngå at det kommer luft i systemet. Brukes kun hvis oppløsningen er klar, uten synlige partikler eller misfarging og forseglingen er intakt. Bekreft integriteten av posen. Brukes kun om posen er uten skader. Administreres umiddelbart etter at infusjonssettet er tilkoblet. Ved lav temperatur, kan mannitoloppløsninger krystallisere. Ved høyere konsentrasjoner har oppløsningene en større tendens til å krystallisere. Inspiser for krystaller før administrering. Ved synlige krystaller, gjenoppløses disse ved å varme oppløsningen til 37°C, etterfulgt av forsiktig risting. Kun tørr varme (f.eks. et varmeskap) skal brukes. Ikke bruk vann eller mikrobølgeovn til å varme oppløsningen pga. fare for kontaminering eller skade. Avkjøl til rom- eller kroppstemperatur før reinspeksjon for krystaller og før bruk.
Administrering: Gis intravenøst. Osmolariteten bør vurderes. Hyperosmolære mannitoloppløsninger kan forårsake veneskade. Bør gis via en stor perifer vene pga. hypertonisitet, eller fortrinnsvis en sentral vene. Hurtig infusjon i perifere vener kan være skadelig.

Kontraindikasjoner

Pre-eksisterende hyperosmolaritet i plasma. Alvorlig dehydrering. Fastslått anuri. Alvorlig hjertesvikt. Alvorlig lungeoverbelastning eller lungeødem. Aktiv intrakraniell blødning, unntatt under kraniotomi. Forstyrrelse i blod-hjerne-barrieren. Overfølsomhet for mannitol. Manglende respons på testdosering. Progressiv nyreskade eller dysfunksjon etter oppstart av mannitolbehandling, inkl. økende oliguri og azotemi.

Forsiktighetsregler

Overfølsomhet: Anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner, inkl. anafylaksi, overfølsomhet/infusjonsreaksjoner samt fatalt utfall er rapportert. Infusjonen må stanses umiddelbart dersom tegn eller symptomer på overfølsomhetsreaksjon utvikles, og passende terapeutiske mottiltak bør iverksettes. Sensibilisering uten å ha fått i.v. behandling med mannitol kan forekomme, da mannitol finnes i naturen og brukes som hjelpestoffer i legemidler og kosmetikk. CNS-toksisitet: CNS- toksisitet manifestert ved f.eks. forvirring, sløvhet, koma, spesielt i nærvær av nedsatt nyrefunksjon, og fatale utfall er rapportert. CNS-toksisitet kan skyldes: Høye serummannitolkonsentrasjoner, serumhyperosmolaritet som resulterer i intracellulær dehydrering innen CNS, og hyponatremi eller andre forstyrrelser i elektrolytt- og syre-basebalanse sekundært til mannitoladministrering. Ved høye konsentrasjoner kan mannitol krysse blod-hjerne-barrieren og interferere med hjernens evne til å opprettholde pH i cerebrospinalvæsken, spesielt i nærvær av acidose. Når blod-hjerne-barrieren allerede er kompromittert, må risikoen for økt cerebralt ødem (generell/ fokal) forbundet med gjentatt/fortsatt bruk individuelt vurderes mot forventede fordeler. Tilbakevendende økning av intrakranielt trykk kan oppstå flere timer etter bruk. Ved kompromittert blod-hjerne-barriere er det økt risiko. Risiko for nyrekomplikasjoner: Reversibel, akutt oligoanurisk nyresvikt har forekommet ved normal nyrefunksjon før behandling og ved store i.v. mannitoldoser. Selv om osmotisk nefrose forbundet med mannitol i utgangspunktet er reversibel, er osmotisk nefrose generelt kjent for å potensielt gå videre til kronisk nyresvikt eller t.o.m. nyresvikt i sluttfase. Ved pre-eksisterende nyresykdom eller ved bruk av potensielt nefrotoksiske legemidler, er det økt risiko for nyresvikt etter infusjon av mannitol. Avvik i serumosmolaritet og nyrefunksjon overvåkes nøye, og passende tiltak igangsettes ved tegn på forverret nyrefunksjon eller hematuri. En testdose skal gis, og mannitolbehandlingen skal fortsette kun dersom adekvat diurese oppnås. Ved hematuri eller avtatt urinproduksjon under bruk av mannitol, bør pasienten følges nøye for utvikling av nedsatt nyrefunksjon, og mannitolinfusjonen seponeres om nødvendig. Risiko for hypervolemi: Kardiovaskulær status vurderes nøye før rask infusjon. Høye doser og infusjonshastighet samt mannitoloppsamling kan føre til hypervolemi og overekspansjon av ekstracellulærvæske, noe som kan føre til eller forverre eksisterende kongestiv hjertesvikt. Fortsatt avtagende diurese under administrering kan gi akkumulering av mannitol, som igjen kan forverre eksisterende eller latent kronisk hjertesvikt. Ved forverret hjerte- eller lungefunksjon bør behandlingen avbrytes. Risiko for væske- og elektrolyttforstyrrelser, hyperosmolaritet: Mannitolindusert osmotisk diurese kan forårsake eller forverre dehydrering/hypovolemi og hemokonsentrasjon. Administrering kan også forårsake hyperosmolaritet. Forhøyet serumosmolaritet under behandling, kan svekke mannitols effekter på diurese og reduksjon av intrakranielt og intraokulært trykk. Avhengig av dose og varighet, kan transcellulær transport av vann og elektrolytter, osmotisk diurese og/eller andre mekanismer føre til elektrolytt- og syre/baseubalanse som hypernatremi, dehydrering og hemokonsentrasjon. Slike ubalanser kan være alvorlige og potensielt dødelige. Hyponatremi: Transport av natriumfri intracellulærvæske til ekstracellulært rom etter infusjon av mannitol, kan senke serumkonsentrasjonen av natrium og forverre pre-eksisterende hyponatremi. Øker tap av natrium og kalium i urinen. Hyponatremi kan føre til hodepine, kvalme, kramper, letargi, koma, hjerneødem, og død. Akutt symptomatisk hyponatremisk encefalopati anses som et medisinsk nødstilfelle. Risiko for hyponatremi er økt hos barn, eldre, kvinner, postoperativt og ved psykogen polydipsi. Risiko for utvikling av encefalopati som følge av hyponatremi er økt hos pediatriske pasienter (≤16 år), kvinner (spesielt premenopausalt), ved hypoksemi og ved underliggende sykdommer i sentralnervesystemet; hypokalemi, hyperkalemi, elektrolyttubalanser, metabolsk acidose og alkalose. Ved å opprettholde diurese kan mannitol tilsløre og forsterke utilstrekkelig hydrering og hypovolemi. Infusjonsreaksjoner: Reaksjoner på infusjonsstedet omfatter tegn og symptomer på irritasjon og betennelse på infusjonsstedet, samt alvorlige reaksjoner (kompartmentsyndrom) når forbundet med ekstravasasjon. Tilsetning av andre legemidler eller bruk av feil administreringsteknikk kan forårsake febrile reaksjoner pga. mulig tilførsel av pyrogener. Infusjonen avbrytes umiddelbart dersom bivirkninger oppstår. Volum- og elektrolytterstatning før bruk: Ved sjokk og nyredysfunksjon, bør ikke mannitol administreres inntil volum (væske; blod) og elektrolytter er erstattet. Overvåkning: Syre-basebalansen, nyrefunksjonen og serumosmolariteten må overvåkes nøye. Pasienter som mottar mannitol bør overvåkes mht. forverring av nyre-, hjerte- eller lungefunksjon, og behandling avbrytes ved bivirkninger. Urinmengde, væskebalanse, sentralvenøst trykk og elektrolyttbalanse (spesielt serumnivåer av natrium og kalium) skal nøye overvåkes. Uforlikelighet med blod: Bør ikke gis samtidig med blod fordi det kan føre til agglutinasjon og blodceller med taggete utseende. Krystallisering: Ved lavere temperaturer kan krystaller dannes. Inspiser for krystaller før bruk. Hvis krystaller er synlige, gjenoppløs ved oppvarming til 37°C, etterfulgt av forsiktig risting. Pediatrisk bruk: Sikkerhet og effekt er ikke etablert. Geriatrisk bruk: Doseringen bør være varsom, reflektere den høyere forekomsten av nedsatt lever-, nyre- eller hjertefunksjon, og samtidig sykdom eller medikamentell behandling. Risiko for luftemboli: Skal ikke seriekobles da det kan føre til luftemboli, fordi gjenværende luft kan bli trukket fra den første posen før infusjon av væske fra den andre posen er ferdig. Bruk av overtrykk for å øke infusjonshastigheten på intravenøse oppløsninger i fleksible plastbeholdere, resulterer i luftemboli dersom posen ikke er fullstendig tømt for luft før administrering. Bruk av ventilert i.v. sett med åpen ventil kan gi luftemboli. Ventilerte i.v. sett med åpen ventilen bør ikke brukes med fleksible plastbeholdere.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se B05B C01
Samtidig bruk av andre diuretika kan potensere effektene av mannitol, og dosejustering kan være nødvendig. Mannitol fremmer urinstrøm, noe som hovedsakelig påvirker legemidler som i stor grad reabsorberes via nyrene, slik at clearance økes. Mannitol kan nedsette effekten av litium pga. økt utskillelse av litium. Selv om en interaksjon hos menneske er usannsynlig, bør det overvåkes nøye for tegn på nefrotoksisitet ved samtidig behandling med ciklosporin og aminoglykosid. Nevrotoksiske midler: Samtidig bruk kan potensere toksisiteten av nevrotoksiske midler (f.eks. aminoglykosid). Midler som påvirkes av elektrolyttforstyrrelser: Utvikling av elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi, hypokalemi) forbundet med bruk av mannitol kan påvirke effektene av midler som er følsomme for slike ubalanser (f.eks. digoksin, midler som kan forårsake QT-forlengelse, nevromuskulære blokkere). Mannitol forsterker effekten av tubokurarin og depolariserende nevromuskulært blokkerende legemidler. Mannitol kan redusere effekten av antikoagulantia ved å øke konsentrasjonen av koagulasjonsfaktorene via dehydrering. Risiko for digoksintoksisitet dersom hypokalemi etterfølges av mannitolbehandling.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Skal ikke brukes under graviditet, hvis ikke strengt nødvendig.
Amming: Informasjon finnes ikke. Bør ikke brukes under amming, hvis ikke strengt nødvendig.
Mannitol

Bivirkninger

Ukjent frekvens: Gastrointestinale: Munntørrhet, tørste, kvalme, brekninger. Hjerte/kar: Hjertearytmi, kongestiv hjertesvikt, palpitasjoner, hypotensjon, hypertensjon. Hud: Hudnekrose, elveblest. Immunsystemet: Allergisk og anafylaktisk reaksjon, inkl. anafylaktisk sjokk1. Luftveier: Lungeødem, rhinitt. Muskel-skjelettsystemet: Kramper. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet, tilbakevendende økt intrakranielt trykk, CNS-toksisitet manifestert av kramper, koma, forvirring, letargi. Nyre/urinveier: Uttalt diurese, osmotisk nefrose, urinretensjon, akutt nyresvikt, azotemi, anuri, hematuri, oliguri, polyuri. Stoffskifte/ernæring: Væske- og elektrolyttubalanse2, dehydrering, ødem, metabolsk acidose. Øye: Tåkesyn. Øvrige: Frysninger, brystsmerter (anginalignende smerter i brystet), feber, asteni, malaise, reaksjoner på infusjonsstedet inkl. tromboflebitt, betennelse, smerte, utslett, erytem og kløe, kompartmentsyndrom (assosiert med ekstravasajon og hevelse på injeksjonsstedet). Alvorlig anafylaksi med hjertestans og fatalt utfall. 1Kan manifesteres med hud-, gastrointestinal- og alvorlig sirkulatoriske (hypotensjon), og respiratoriske manifestasjoner (f.eks. dyspné). Andre overfølsomhets-/infusjonsreaksjoner, inkl. hypertensjon, pyreksi, frysninger, svette, hoste, muskel-skjelettstivhet og myalgi, urticaria/utslett, kløe, generalisert smerte, ubehag, kvalme, brekninger og hodepine. 2Inkl. hypervolemi, perifere ødem, dehydrering, hyponatremi, hypernatremi, hyperkalemi, hypokalemi.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Ved mistanke om overdosering bør behandling avbrytes straks.
Symptomer: Akutt nyresvikt, elektrolytt-ubalanse, hypervolemi, CNS-toksisitet. Langvarig bruk eller rask infusjon av store volum med hyperosmotiske oppløsninger kan resultere i sirkulatorisk overbelastning og acidose. Hodepine, kvalme og skjelvinger uten endring i kroppstemperaturen, kan utgjøre de første tegn/symptomer. Forvirring, letargi, konvulsjoner, sløvhet og koma kan følge.
Behandling: Symptomatisk og støttende med overvåkning av væske- og elektrolyttbalansen. Mannitol kan dialyseres. Hemodialyse kan være til hjelp.

Egenskaper

Klassifisering: Hyperton oppløsning for fremkalling av osmotisk diurese.
Virkningsmekanisme: Mannitol utskilles i stor grad umetabolisert gjennom glomeruli og kun 10% reabsorberes fra nyretubuli. Gir diurese pga. osmotisk effekt. Den osmotiske effekten reduserer intrakranielt og intraokulært trykk.
Halveringstid: Halveringstiden ved eliminasjon hos voksne er ca. 2 timer, lengre ved nyresvikt.

Oppbevaring og holdbarhet

Skal ikke oppbevares i kjøleskap eller fryses. Fra et mikrobiologisk synspunkt skal det fortynnede preparatet brukes umiddelbart og infusjonen skal være avsluttet innen 24 timer etter enhver tilsetning, med mindre fortynningen er gjort under kontrollerte og validerte aseptiske forhold.

Andre opplysninger

Kan forårsake falske lave resultater i noen testsystemer for uorganisk fosforblodkonsentrasjon. Produserer falske positive resultater i tester for blodetylenglykolkonsentrasjoner hvor mannitol først blir oksydert til et aldehyd.

Sist endret: 03.11.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

30.09.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Mannitol Baxter Viaflo, INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
150 mg/ml50 × 100 ml (plastpose m/overpose)
551568
-
-
998,70CSPC_ICON
20 × 500 ml (plastpose m/overpose)
551388
-
-
641,70CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

alkalose (baseose): Forstyrrelse i kroppens syre-basebalanse. En redusert hydrogenionkonsentrasjon fører til at blodets pH (surhetsgrad) stiger over 7,45.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

betennelse (inflammasjon): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

elveblest (urticaria): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

forhøyet intraokulært trykk (økt intraokulært trykk, forhøyet iop): Forhøyet væsketrykk i øyet.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hjertearytmi (arytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypovolemi (volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

koagulasjonsfaktor: Protein som deltar i koagulasjonsprosessen, og som derved stopper blødning. Det finnes flere forskjellige koagulasjonsfaktorer, med ulike oppgaver i koagulasjonsprosessen.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

malaise (sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse, utilpasshet, illebefinnende): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

polyuri (økt diurese, økt urinmengde, økt urinproduksjon): Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye urin.

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.