Ketalar

Pfizer

Anestetikum.

ATC-nr.: N01A X03

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 10 mg/ml: 1 ml inneh.: Ketaminhydroklorid tilsv. ketamin 10 mg, benzetoniumklorid, natriumklorid 2,6 mg (0,11 mmol), vann til injeksjonsvæsker.


INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 50 mg/ml: 1 ml inneh.: Ketaminhydroklorid tilsv. ketamin 50 mg, benzetoniumklorid, vann til injeksjonsvæsker.


Indikasjoner

Kan brukes hos barn og voksne. Kan benyttes som anestetikum ved diagnostiske eller kirurgiske inngrep av kortvarig natur, som innledningsanestetikum før administrering av andre anestetika samt som supplement til andre anestetika.

Dosering

Skal kun administreres av eller under ledelse av lege med erfaring med legemidlets egenskaper og bruk. Kriteriene for å sende hjem polikliniske pasienter er de samme som for andre anestetika.
Premedisinering: Et antikolinergikum bør gis preoperativt for å hemme sekresjonen. Droperidol (0,1 mg/kg i.m.) eller diazepam (0,1 mg/kg i.v., 0,2 mg i.m. eller suppositorier) som premedisinering har vist seg effektivt for å redusere frekvensen av reaksjoner i oppvåkningsfasen.
Supplerende medisinering: Er klinisk kompatibel med de vanligste anvendte anestetika og muskelrelaksantia under forutsetning av at respirasjonen opprettholdes. Er gitt alene med god sikkerhet når ventrikkelen ikke har vært tømt, men siden behovet for supplerende anestetika eller muskelavslappende midler ikke alltid kan forutsies, anbefales det faste i minst 6 timer.
I.m. dosering: Styrken 50 mg/ml bør benyttes for å minimere volumet. Initialdose: 10 (6,5-13,5) mg/kg. Pasienten er operabel innen 3-5 minutter. Varighet 12-25 minutter. Vedlikeholdsdose: 50% av initial dose. Ved diagnostisk inngrep: En lav initialdose, 4 mg/kg i.m., kan gis.
I.v. bolusdosering: Administrering av i.v. bolusdose bør skje langsomt (minst 60 sekunder) fordi raskere administrering kan gi forbigående respirasjonsdepresjon. Initialdose: 2 (1-4,5) mg/kg. Pasienten er operabel etter en i.v. dose innen 1 minutt. Varighet 5-15 minutter. Vedlikeholdsdose: 50% av initial dose (ev. overgang til infusjonsteknikk).
Gitt som infusjon: Ved infusjon fortynnes preparatet med infusjonsvæskene glukose 50 mg/ml eller natriumklorid 9 mg/ml. Infusjon gir jevnere narkoseforløp, og ofte lavere total ketamindose, samt at oppvåkning skjer raskere enn ved intermitterende dosering. Initialdose: 2-6 mg/kg. Vedlikeholdsdose: 2-6 mg/kg/time. Generelt: Ved administrering som eneste anestetikum sammen med oksygen bør dosen være 4-6 mg/kg/time; ved kombinasjonsnarkose med oksygen/lystgass eller diazepam bør dosen være 2-4 mg/kg/time. Ønskes en fortynning av preparatet, kan dette skje i natriumklorid injeksjonsvæske 9 mg/ml, i forbindelse med engangsdoser i.v. f.eks. til barn.
Obstetrisk dosering: Ingen data for i.m. injeksjon hos fødende. I.v. dose fra 0,2-1 mg/kg ved vaginal forløsning eller keisersnitt. Ingen data for vedlikeholdsdose hos fødende. Doseanbefalinger kan ikke gis.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Dosereduksjon bør overveies ved cirrhose eller nedsatt leverfunksjon.
Tilberedning/Håndtering: Kun til engangsbruk. Brukes umiddelbart etter åpning, med mindre metoden for åpning utelukker risiko for mikrobiologisk kontaminasjon. Ubrukt legemiddel destrueres iht. lokale krav. Barbiturater og ketamin er kjemisk inkompatible (gir fellingsreaksjon) og skal ikke gis i samme kanyle.
Administrering: Kan gis i.m., som i.v. bolusdose eller som infusjon, se ovenfor.

Kontraindikasjoner

Til pasienter hvor en forhøyning av blodtrykket utgjør en alvorlig risiko. Eklampsi og preeklampsi. Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Utstyr for å opprettholde livsviktige funksjoner bør være tilgjengelig. Forsiktighet utvises ved kombinasjon med andre legemidler og/eller stoffer som kan øke faren for alvorlig respirasjonsdepresjon. Under oppvåkning kan pasienten gjennomgå en fase med livlige drømmer, med/uten psykomotorisk aktivitet, som manifesteres av forvirring, irrasjonell oppførsel, mareritt eller hallusinasjoner. Frekvensen av disse reaksjonene kan minskes betydelig ved bruk av et benzodiazepinpreparat, og om tiltale og berøring av pasienten skjer med stor forsiktighet under oppvåkningsfasen. Da refleksene i farynks vanligvis bibeholdes, bør mekanisk stimulering av farynks unngås, hvis ikke adekvate muskelrelaksantia er brukt. Aspirasjon av røntgenkontrastmiddel er sett under eksperimentelle betingelser, og derfor må vanlige forsiktighetsregler tas. Skal brukes med forsiktighet ved hjerteinkompensasjon. Pasienten bør være adekvat medisinert og følges under anestesien og oppvåkningsfasen. Økt cerebrospinalt trykk er sett under ketaminanestesi. Skal derfor brukes med forsiktighet ved forhøyet cerebrospinalt trykk, samt ved skade eller sykdom i CNS. Skal brukes med forsiktighet ved kronisk alkoholisme eller akutte alkoholforgiftninger, samt hos epilepsipasienter. Ketamin metaboliseres i leveren, og leverclearance er nødvendig for å avslutte den kliniske effekten av anestesien. Unormale leverfunksjonstester er sett, særlig ved langvarig bruk (>3 dager) eller rusmisbruk. Effekt kan forsterkes ved cirrhose eller nedsatt leverfunksjon. Skal brukes med forsiktighet ved nevrotiske trekk eller psykisk sykdom, f.eks. schizofreni og akutte psykoser, og ved økt intraokulært trykk (f.eks. glaukom). Trykket kan øke betydelig etter en enkeltdose ketamin. Skal brukes med forsiktighet ved akutt residiverende porfyri, ved hypertyreose eller bruk av thyreoideahormoner (økt risiko for hypertensjon og takykardi), ved lunge- eller øvre luftveisinfeksjon (ketamin trigger svelgerefleksen som kan gi laryngospasmer), store intrakranielle lesjoner, akutte hodeskader, øyeskader eller hydrocefalus. Hjerte/kar: Pga. betydelig økning i myokard oksygenopptak bør ketamin brukes med forsiktighet ved nedsatt blodvolum, dehydrering eller hjertesykdom, spesielt koronarsykdom (f.eks. kongestiv hjertesvikt, myokardiskemi og myokardinfarkt). Brukes med forsiktighet ved mild til moderat hypertensjon og takyarytmi. Ved hypertensjon eller hjerteinkompensasjon bør hjertefunksjonen kontrolleres kontinuerlig i løpet av behandlingsperioden. Langtidsbehandling: Cystitt, inkl. blødende cystitt, akutt nyreskade, hydronefrose og uretersykdommer er sett ved ketaminbruk over en lengre periode (fra 1 måned til flere år), særlig ved misbruk. Hepatotoksisitet er også sett ved bruk >3 dager. Misbruk og avhengighet: Bruk av ketamin som rusmiddel er sett. Ketamin gir flere symptomer som bl.a. flashback, hallusinasjoner, dysfori, angst, søvnløshet eller desorientering. Ketaminavhengighet og -toleranse kan utvikle seg hos personer som tidligere har vært misbrukere eller avhengige av rusmidler. Ketamin skal derfor forskrives og brukes med forsiktighet. Bilkjøring og bruk av maskiner: Bilkjøring og bruk av maskiner bør avstås fra i minst 24 timer etter ketaminanestesi.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N01A X03
Barbiturater og opioidagonister som gis samtidig med ketamin, kan forlenge oppvåkningen. Diazepam er kjent for å øke ketamins t1/2 og forlenge farmakodynamiske effekter. Det kan derfor være behov for dosejusteringer. Ketamin kan forsterke mukselrelakserende effekt, inkl. respirasjonsdepresjon og apné, av atrakurium, suksametonium og tubokurarin. Samtidig bruk med halogenerte anestetika kan forlenge ketamins t1/2 og forsinke oppvåkningsfasen. Samtidig bruk av ketamin (særlig i høye doser eller ved hurtig administrering) og halogenerte anestetika kan øke risikoen for bradykardi, hypotensjon og nedsatt minuttvolum. Kombinasjon av ketamin og andre CNS-depressiver kan potensere CNS-depresjon og/eller øke risikoen for alvorlig respirasjonsdepresjon. Reduksjon av ketamindosen kan være nødvendig ved samtidig bruk av anxiolytika, sedativer og hypnotika. Det er sett at ketamin reduserer hypnotisk effekt av tiopental. Pasienter som bruker thyreoideahormoner har økt risiko for å utvikle hypertensjon og takykardi ved samtidig bruk av ketamin. Samtidig bruk av antihypertensiver og ketamin øker risikoen for hypotensjon. Ved samtidig bruk av ketamin og vasopressin er synergistisk blodtrykksøkning sett. Sympatomimetika (som virker direkte eller indirekte) og vasopressin kan forsterke sympatomimetiske effekter av ketamin. Samtidig bruk med ergometrin kan gi økt blodtrykk. Reduksjon av krampeterskel kan sees ved kombinasjon med teofyllin eller aminofyllin. Ekstensorkramper er sett. Kombinasjonen bør unngås. CYP3A4-hemmere kan gi økt plasmakonsentrasjon av ketamin, og samtidig bruk kan kreve dosereduksjon av ketamin for å oppnå ønsket klinisk effekt. CYP3A4-induktorer kan gi redusert plasmakonsentrasjon av ketamin, og samtidig bruk kan kreve doseøkning av ketamin for å oppnå ønsket klinisk effekt.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Sikker bruk er ikke fastslått, og anbefales ikke. Unntak er administrering under kirurgi for abdominal eller vaginal forløsning. Ketamin krysser lett placenta. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter. Nyfødte eksponert for ketamin ved i.v. dose ≥1,5 mg/kg hos mor under forløsning, har opplevd respirasjonsdepresjon og lav Apgar-score som krevde gjenoppliving. Det er sett markert økning i blodtrykk og uterin tonus hos mor ved i.v. doser >2 mg/kg.
Amming: Passerer i liten grad over i morsmelk, men risiko for påvirkning av barnet synes lite sannsynlig ved terapeutiske doser.
Ketamin

Bivirkninger

Bivirkningene er stort sett reversible og relatert til dose og injeksjonshastighet. CNS-bivirkninger er mest vanlige om preparatet gis som eneste anestetikum. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, oppkast. Hjerte/kar: Forbigående takykardi, hypertensjon1. Hud: Erytem, meslinglignende utslett. Luftveier: Forhøyet respirasjonsfrekvens. Nevrologiske: Nystagmus, hypertoni, toniske og kloniske bevegelser. Psykiske: Hallusinasjoner, unormale drømmer, mareritt, forvirring, agitasjon, unormal atferd. Øye: Diplopi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Arytmi, bradykardi, hypotensjon. Hud: Lokal smerte på injeksjonsstedet, eksantem. Luftveier: Laryngospasme, respiratorisk depresjon. Psykiske: Angst. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Gastrointestinale: Hypersalivasjon. Luftveier: Obstruktiv lungesykdom, apné. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon. Nyre/urinveier: Cystitt, blødende cystitt. Psykiske: Delirium, «flashback», dysfori, søvnløshet, desorientering. Ukjent frekvens: Lever/galle: Unormal leverfunksjonstest, legemiddelindusert leverskade2. Øye: Økt intraokulært trykk. 1En økning i blodtrykk begynner straks, når et maksimum etter noen minutter og går tilbake til preanestetiske verdier innen 15 minutter. Median av maks. økning i blodtrykk på 20-25% av preanestetiske verdier. Avhengig av tilstanden til pasienten kan blodtrykksøkningen være gunstig eller uønsket. 2Langvarig bruk (>3 dager) eller rusmisbruk.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Kliniske tegn på overdosering er kramper, hjertearytmier og respiratorisk depresjon. Kramper skal behandles med intravenøs tilførsel av diazepam. Hvis behandlingen ikke gir ønsket resultat anbefales i.v. tilførsel av fenytoin eller tiopental. Kunstig ventilasjon skal brukes ved åndedrettsstans.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N01A X03

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Gir en sensorisk blokade ved en selektiv avbrytelse av assosiasjonsbanene i hjernen. 2 mg/kg i.v. gir kirurgisk anestesi i løpet av 30 sekunder og varer i 5-15 minutter. 10 mg/kg i.m. gir kirurgisk anestesi innen 3-4 minutter med en varighet på 12-25 minutter. Gir en rask analgesi og anestesi med uforandrede reflekser i farynks og larynks, normal eller noe forhøyet muskeltonus og kardiovaskulær stimulering. Respirasjonen er vanligvis upåvirket eller lett stimulert. Forbigående respiratorisk depresjon opptrer i sjeldne tilfeller, vanligvis forårsaket av for rask i.v. administrering (hurtigere enn 1 minutt).
Absorpsjon: Hurtig etter parenteral administrering. Biotilgjengelighet etter i.m. injeksjon er ca. 90%.
Proteinbinding: Ca. 50%.
Fordeling: Passerer hurtig placenta, distribueres raskt til godt perfundert vev (f.eks. hjerte, lunge og hjerne), så til muskelvev og perifert vev, deretter til fett. Distribusjonsfasen varer ca. 45 minutter.
Halveringstid: Ca. 80 minutter i plasma for voksne, noe kortere for barn.
Metabolisme: CYP3A4 er hovedenzym for N-demetylering av ketamin til norketamin. CYP2B6 og CYP2C9 er mindre bidragsytere.
Utskillelse: 91% via nyrene, 3% via feces. Kun en liten del utskilles uendret.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i ytteremballasjen for å beskytte mot lys. Skal ikke fryses.

Sist endret: 19.03.2020
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

20.12.2019


 

Pakninger, priser, refusjon og SPC


Ketalar, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
SPC1Refusjon2
Byttegruppe
Pris (kr)3R.gr.4
10 mg/ml20 ml (hettegl.)
150094
SPC_ICONBlå resept
-
151,90A

Ketalar, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
SPC1Refusjon2
Byttegruppe
Pris (kr)3R.gr.4
50 mg/ml10 ml (hettegl.)
150086
SPC_ICONBlå resept
-
158,00A

1Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

2Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

3Angitt pris er maksimal utsalgspris fra apotek. Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne *. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

4Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

alkoholisme (alkoholavhengighet): Sykelig trang til alkohol. Kjennetegnes ved minst 3 av følgende faktorer: 1) Trangen til å innta alkohol vekkes lett. 2) Begrensning av inntaket er vanskelig. 3) Abstinenssymptomer. 4) Toleranseutvikling.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

analgesi: Smerteløshet, opphevet smertefornemmelse gjennom bedøvelse, f.eks. i forbindelse med en operasjon.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

anestetikum (bedøvelsesmiddel): Gis ved operasjoner eller smertefulle undersøkelser for å oppnå analgesi (bedøvelse).

angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

anxiolytika (anxiolytikum): Angstdempende og beroligende legemiddel.

apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi: Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cirrhose (levercirrhose, skrumplever): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp2b6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2B6-hemmere og CYP2B6-induktorer.

cyp2c9: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C9-hemmere og CYP2C9-induktorer.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

cyp3a4-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP3A4: Aprepitant, bosentan, barbiturater (fenobarbital), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (prikkperikum), efavirenz, nevirapin, enzalutamid, glukokortikoider (deksametason), modafinil, okskarbazepin, pioglitazon, rifabutin, troglitazon, amprenavir, spironolakton.

cystitt (blærekatarr, urinblærebetennelse): Betyr generelt katarr i en blære, men det er i prinsippet alltid urinblæren det vises til. Hvilke symptomer som opptrer og hvordan de skal behandles, avhenger delvis av om det er mann eller kvinne som er rammet og delvis på om infeksjonen gjentar seg eller ikke. Symptomer kan være svie ved vannlating og hyppig vannlatingstrang. Sykdommen kan behandles med antibiotika.

diplopi (dobbeltsyn): Dobbeltsyn.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glaukom (grønn stær): Glaukom eller grønn stær er en øyesykdom. Det finnes flere former for grønn stær, men felles for alle er at trykket i øyet er for høyt, noe som kan skade synsnerven og gi redusert syn. Trykket reguleres av forholdet mellom tilsiget og utskillelsen av øyets kammervann. Glaukom er en av de vanligste årsakene til blindhet.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hypersalivasjon (økt spyttsekresjon, sialoré, økt salivasjon): Hypersalivasjon (sialoré) er overflod av spytt og kan være et stort problem ved visse nevrologiske sykdommer.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertyreose (hypertyreoidisme, tyreotoksikose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypnotika: Annet ord for sovemedisin.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

myokardinfarkt (hjerteinfarkt, hjerteattakk): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

nystagmus: Gjentatte ufrivillige øyebevegelser som ofte sees ved sykdommer relatert til balanseorganene. Nystagmus er også et vanlig fenomen ved større belastning av syn- og balansesansen, for eksempel ved fiksering av blikket eller når blikket rettes i en bestemt retning.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

schizofreni: Schizofreni er kjennetegnet ved vesentlige forstyrrelser av tenkning, oppfattelse og følelsesliv som vanskeliggjør samvær med andre, og evnen til å fungere i arbeidsmarkedet. Sykdommens årsak er ukjent, men arv har en stor betydning.

sedativ: Avslappende, beroligende.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vasopressin (adh, antidiuretisk hormon): Hormon som dannes i hypothalamus. Urinutskillelsen via nyrene reguleres av ADH. Mer ADH skilles ut når kroppen har behov for å spare vann.

økt intraokulært trykk (økt iop, forhøyet intraokulært trykk): Forhøyet væsketrykk i øyet.