CosmoFer

Pharmacosmos

Jernpreparat.

ATC-nr.: B03A C-

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 50 mg/ml: 1 ml inneh.: Jern(III)-hydroksiddekstrankompleks tilsv. Fe3+ 50 mg, natriumhydroksid, saltsyre, vann til injeksjonsvæsker.


Indikasjoner

Behandling av jernmangel ved påvist intoleranse for perorale jernpreparater, ved klinisk behov for hurtig tilførsel av jern til jerndepotene og ved påvist manglende effekt av oral jernbehandling. Diagnosen jernmangel må baseres på relevante laboratorieundersøkelser (f.eks. serumferritin, serumjern, transferrinmetning og hypokrome røde blodlegemer).

Dosering

Pasienten skal overvåkes nøye for tegn og symptomer på overfølsomhetsreaksjon under og etter hver administrering. Skal kun administreres når personell som er opplært i å vurdere og behandle anafylaktiske reaksjoner er i umiddelbar nærhet, og når komplett gjenopplivningsutstyr er tilgjengelig. Pasienten bør observeres for bivirkninger i minst 30 minutter etter hver injeksjon, se Forsiktighetsregler. Total dose bestemmes ut fra hemoglobinnivå og kroppsvekt. Dosen og doseringsplan fastlegges individuelt for hver pasient basert på en beregning av den totale jernmangel. Anbefalt dosering er 100-200 mg jern, tilsv. 2-4 ml injeksjonsvæske, 2-3 ganger ukentlig, avhengig av hemoglobinnivået. Hvis kliniske omstendigheter indikerer hurtig oppfylling av jerndepotene, kan preparatet gis som totaldose ved infusjon opptil en samlet dose tilsv. 20 mg jern/kg kroppsvekt.
Beregning av dose ved jernsubstitusjon hos pasienter med jernmangelanemi: Voksne og eldre: Den nødvendige dosen skal tilpasses individuelt etter det samlede jernunderskudd:
Totaldose (mg Fe) - Hb (g/liter) = Pasientens vekt (kg) × (ønsket Hb (g/liter) - pasientens Hb (g/liter)) × 0,24 + mg Fe til jerndepotene.
Totaldose (mg Fe) - Hb (mmol/liter) = Pasientens vekt (kg) × (ønsket Hb (mmol/liter) - pasientens Hb (mmol/liter)) × 3,84 + mg Fe til jerndepotene.
I tabellen angis antall ml CosmoFer til ulike grader av jernmangelanemi. Tallene i tabellen er basert på at ønsket hemoglobin er 150 g/liter eller 9,3 mmol/liter, og at jerndepotene er 500 mg ved en kroppsvekt >35 kg. Tabellen kan anvendes for både menn og kvinner, selv om det er stor forskjell i kroppsbygning og vektfordeling mellom kjønnene. I tabellen avspeiler det totale jernbehov den mengde jern som er nødvendig for å heve hemoglobinkonsentrasjonen til eller tett opptil ønsket nivå. Dessuten gir den i de fleste tilfeller mulighet for passende gjenoppbygging av jerndepotene ved moderat eller alvorlig nedsatt hemoglobinnivå. Da jernmangelanemi ikke kan sees før nesten alle jerndepoter er tømt, bør behandlingen sikte på, foruten å bygge opp hemoglobinjern, også å gjenoppbygge jerndepotene. Hvis den totale nødvendige dose overstiger den høyest tillatte daglige dose, skal doseringen deles opp. Samlet mengde preparat i ml ved jernmangelanemi (NB! Brukes ikke ved blodtap):

Hemoglobininnhold

 

 

 

 

 

 

g/liter

60

75

90

105

120

135

mmol/liter

3,7

4,7

5,6

6,5

7,4

8,4

Kroppsvekt (kg)

 

 

 

 

 

 

35

25

23

20

18

15

12,5

40

27

24

22

19

16

13

45

29

26

23

20

16,5

13

50

32

28

24

21

17

13,5

55

34

30

26

22

18

14

60

36

32

27

23

18,5

14,5

65

38

33

29

24

19,5

14,5

70

40

35

30

25

20

15

75

42

37

32

26

21

15,5

80

45

39

33

27

21,5

16

85

47

41

34

28

22

16

90

49

42

36

29

23

16,5


Jernsubstitusjon for blodtap hos voksne og eldre: Jernbehandling av pasienter med blodtap skal rettes mot substitusjon av den samme mengde jern som i mengde tapt blod. En passende metode til beregning av den nødvendige jerndose kan være kvantitativ vurdering av pasientens periodiske blodtap og hematokrit i blødningsperioden. Den nødvendige dose av preparatet for å erstatte jerntap kan beregnes på følgende måter: Hvis mengden av mistet blod er kjent: I.v. tilførsel av 200 mg jern (4 ml) medfører en hemoglobinstigning som tilsv. 1 enhet blod. Jern som skal erstattes (mg) = antall tapte blodenheter × 200. Antall ml CosmoFer = antall tapte blodenheter × 4. Hvis hemoglobinnivået er nedsatt: Bruk ovennevnte formel, men uten å ta med oppbyggingen av jerndepoter.
Spesielle pasientgrupper: Barn <14 år: Preparatet bør ikke anvendes til barn da det ikke foreligger dokumentasjon for effekt og sikkerhet.
Tilberedning/Håndtering: Ved i.v. injeksjon: Dosen gis oppløst i 10-20 ml steril natriumkloridoppløsning 9 mg/ml (0,9%) eller glukoseoppløsning 50 mg/ml (5%). Ved i.v. infusjon: Preparatet skal fortynnes med 100 ml steril natriumkloridoppløsning 9 mg/ml (0,9%) eller med glukoseoppløsning 50 mg/ml (5%). Totaldose ved i.v. infusjon: Fortynnes vanligvis med 500 ml steril natriumkloridoppløsning 9 mg/ml (0,9%) eller med glukoseoppløsning 50 mg/ml (5%).
Administrering: Preparatet kan gis som i.v. infusjon eller langsom i.v. injeksjon. I.v. infusjon er å foretrekke, fordi dette kan redusere risikoen for hypotensjon. Preparatet kan også gis i.m. som ufortynnet oppløsning. Injeksjon av CosmoFer skal ikke gis samtidig med bruk av orale jernpreparater da absorpsjonen av oralt jern vil bli redusert. Intravenøs injeksjon: Dosen skal først fortynnes, se Tilberedning. 100-200 mg jern (2-4 ml) gis som langsom i.v. injeksjon (0,2 ml/minutt). Ved hvert doseringstilfelle skal de første 25 mg jern injiseres langsomt over en periode på 1-2 minutter. Hvis det ikke sees bivirkninger innen 15 minutter, kan den resterende delen av injeksjonen gis. Intravenøs infusjon: 100-200 mg jern (2-4 ml) fortynnes før infusjon, se Tilberedning. Ved hvert doseringstilfelle skal de første 25 mg jern gis over 15 minutter. Hvis det ikke sees bivirkninger i dette tidsrom, gis resterende dose med en hastighet på høyst 100 ml over 30 minutter. Totaldose ved infusjon: Den samlede mengde, avlest i doseringstabellen eller beregnet, opptil 20 mg jern/kg kroppsvekt fortynnes, se Tilberedning, og gis i.v. over 4-6 timer. De første 25 mg jern bør gis over en periode på 15 minutter. I dette tidsrom skal pasienten holdes under nøye observasjon, og hvis det ikke sees bivirkninger, kan infusjonshastigheten økes progressivt til 45-60 dråper pr. minutt. Pasienten holdes under nøye observasjon under infusjonen og minst 30 minutter deretter. Totaldose ved infusjon er blitt relatert til en økt hyppighet av bivirkninger, særlig forsinkede hypersensitivitetslignende reaksjoner, og bør derfor utelukkende foregå i sykehus. Injeksjon via dialyseapparat: Preparatet kan gis i forbindelse med hemodialysebehandling direkte i blodslangen på venesiden av dialyseapparatet. Fremgangsmåte som for i.v. tilførsel. Intramuskulær injeksjon: Totalmengden som behøves bestemmes ut fra doseringstabellen eller bestemmes ved kalkulering. Preparatet gis som en serie av ufortynnede injeksjoner på inntil 100 mg jern (2 ml) hver, avhengig av pasientens kroppsvekt. Hvis pasienten er moderat aktiv, kan injeksjoner gis hver dag ved å injisere en setemuskel annenhver dag. Hos inaktive eller sengeliggende pasienter må antallet injeksjoner reduseres til 1 eller 2 ganger pr. uke. Preparatet må gis som dype i.m. injeksjoner for å redusere faren for s.c. misfarging. Bør bare injiseres i den øvre, ytre delen av setemuskelen, aldri i musklene i arm eller andre synlige områder. Kanyle 20-21 gauge, minst 50 mm lang, bør brukes hos normale voksne pasienter. For overvektige bør kanylelengden være 80-100 mm, mens det hos spinkle voksne kan benyttes en mindre og kortere kanyle (f.eks. 23 gauge × 32 mm). Under injeksjonen bør pasienten ligge i sideleie med injeksjonsstedet høyest, eller stå oppreist med vekten på det benet som ikke injiseres. For å unngå injeksjon eller lekkasje til subkutant vev, anbefales det å forskyve huden over injeksjonsstedet før punksjonen («Z-kanal-teknikk»). Preparatet injiseres jevnt og langsomt. Det er viktig å vente noen sekunder etter avsluttet injeksjon før kanylen trekkes ut. Dette for at det injiserte volumet skal kunne fordele seg i muskulaturen rundt injeksjonsstedet. For å redusere faren for lekkasje langs punksjonskanalen, må pasienten instrueres om å ikke klø på injeksjonsstedet.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene eller for andre parenterale jernpreparater. Anemi uten at det foreligger jernmangel (f.eks. hemolytisk anemi). For høyt jernnivå eller dårlig utnyttelse av jern (f.eks. hemokromatose, hemosiderose). Dekompensert levercirrhose og hepatitt. Akutt eller kronisk infeksjon, da parenteral jernbehandling kan forverre en bakterie- eller virusinfeksjon. Akutt nyresvikt.

Forsiktighetsregler

Parenteralt administrerte jernpreparater kan gi overfølsomhetsreaksjoner, inkl. alvorlige og potensielt dødelige anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner. Overfølsomhetsreaksjoner er også sett etter tidligere bivirkningsfrie doser av parenterale jernkomplekser. Risikoen er økt ved kjente allergier, inkl. legemiddelallergier, herunder pasienter som tidligere har hatt alvorlig astma, eksem eller annen atopisk allergi, og ved immunitets- eller inflammatoriske tilstander (f.eks. systemisk lupus erythematosus, revmatoid artritt). Behandlingen må stoppes umiddelbart ved overfølsomhetsreaksjoner eller tegn på intoleranse under administreringen. Utstyr for hjerte-/åndedretts-gjenopplivning og utstyr for håndtering av akutte anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner skal være tilgjengelig, inkl. en injiserbar 1:1000-adrenalinoppløsning. Ytterligere behandling med antihistaminer og/eller kortikosteroider skal gis ved behov. Hypotensjon kan oppstå hvis i.v. injeksjon gis for hurtig.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se B03A C
Bør ikke gis samtidig med orale jernpreparater, fordi absorpsjonen av oralt jern vil bli redusert. Oral jernbehandling bør tidligst påbegynnes 5 dager etter siste injeksjon.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Dokumentert erfaring fra bruk hos gravide kvinner er utilstrekkelig. Bør ikke anvendes under 1. trimester, men kan brukes under 2. og 3. trimester, hvis fordelen av behandling er vurdert til å oppveie risikoen for både mor og foster og når behandling er strengt nødvendig.
Amming: Ukjent. Anbefales ikke brukt under amming.
Jern III-verdig til parenteral administrasjon

Bivirkninger

Bivirkninger, primært doseavhengige, kan forventes hos ca. 5%. Anafylaktoide reaksjoner er uvanlige og omfatter elveblest, utslett, kløe, kvalme og skjelving. Injeksjonen må avbrytes øyeblikkelig hvis det observeres tegn til en anafylaktoid reaksjon. Akutte, alvorlige anafylaktoide reaksjoner er meget sjeldne. De forekommer vanligvis i løpet av de første få minuttene av tilførsel og er generelt karakterisert ved plutselig åndenød og/eller kardiovaskulær kollaps (dødsfall er rapportert). Forsinkede reaksjoner er godt beskrevet og kan være alvorlige. Kjennetegn ved disse er ledd- og muskelsmerter, ev. feber, og kan inntre fra adskillige timer til opptil 4 dager etter tilførsel. Symptomene varer vanligvis i 2-4 dager og avtar spontant eller etter bruk av lette smertestillende legemidler. Forverring av leddsmerter ved revmatoid artritt kan forekomme. Lokale reaksjoner er ømhet og betennelse på eller nær injeksjonsstedet samt lokal betennelsesreaksjon i venen. Misfarging av huden, blødninger, dannelse av sterile abscesser, vevsnekrose eller atrofi samt smerte er lokale komplikasjoner på injeksjonsstedet som har vært observert etter i.m. injeksjon. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Kvalme, brekninger, magesmerter. Hud: Rødme, kløe utslett. Immunsystemet: Anafylaktoide reaksjoner inkl. pustebesvær, elveblest, utslett, kløe, kvalme og skjelving. Luftveier: Dyspné. Muskel-skjelettsystemet: Muskelkramper. Nevrologiske: Uklart syn, nummenhet. Øvrige: Varmefølelse. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Gastrointestinale: Diaré. Hjerte/kar: Arytmi, takykardi. Hypotensjon. Hud: Angioødem, svetting. Luftveier: Brystsmerter. Muskel-skjelettsystemet: Muskelsmerter. Nevrologiske: Bevisstløshet, kramper, svimmelhet, uro, skjelvinger. Psykiske: Endret mentaltilstand. Øvrige: Slapphet, smerte og brunfarging på injeksjonsstedet. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Hemolyse. Hjerte/kar: Hypertensjon. Bradykardi hos foster, hjerteklapp. Immunsystemet: Akutt, alvorlig anafylaktoid reaksjon (plutselig forekomst av pustevanskeligheter og/eller sirkulasjonskollaps). Nevrologiske: Hodepine, endret følelse. Øre: Forbigående nedsatt hørsel.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Meget lav toksisitet. Preparatet tåles godt, og det har en minimal risiko for tilfeldig overdosering. Ved kronisk gjentatte tilførsel av høydose jern vil mengde for mye jern hope seg opp i leveren og forårsake en betennelse som kan føre til fibrose.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For jern III-verdig, injeksjonspreparater B03A C

Egenskaper

Klassifisering: Infusjons-/injeksjonsvæsken inneholder jern som et stabilt jern(III)-hydroksiddekstrankompleks, som er analogt med den fysiologiske formen av jern, ferritin (jernhydroksidfosfatproteinkompleks). Jernet er tilgjengelig i en ikke-ionisk, vannløselig form. Har meget lav toksisitet og kan gis i store doser.
Virkningsmekanisme: Celler fra retikuloendotelialsystemet (RES) eliminerer sirkulerende jern fra blodet ved å nedbryte komplekset til jern og dekstran. Jernet bindes straks til protein og danner hemosiderin eller ferritin, som er fysiologiske former for jern, og i mindre grad til transferrin. Det fysiologiske jernet brukes til dannelse av hemoglobin og til oppbygging av de uttømte jerndepoter.
Absorpsjon: Etter i.v. infusjon opptas jerndekstran hurtig av cellene i RES, spesielt i lever og milt. Herfra frigis jern langsomt for å bli bundet til proteiner. Etter tilførsel sees en økt hematopoese i de følgende 6-8 ukene. Etter i.m. injeksjon absorberes jerndekstran fra injeksjonsstedet til kapillærsystemet og lymfesystemet. Det meste av den injiserte dosen er absorbert innen 72 timer og av det gjenværende vil det meste være absorbert i de påfølgende 3-4 uker.
Halveringstid: 5 timer for sirkulerende jern og 20 timer for totalt jern (bundet og sirkulerende).
Metabolisme: Dekstran enten metaboliseres eller utskilles uomdannet.
Utskillelse: Jern utskilles ikke lett fra kroppen og opphoping kan være giftig. Komplekset utskilles ikke via nyrene pga. dets størrelse. Små mengder jern utskilles i urin og feces.

Oppbevaring og holdbarhet

Preparatet bør av mikrobiologiske hensyn anvendes umiddelbart etter åpning. Etter fortynning er kjemisk og fysisk stabilitet vist i 24 timer ved 25°C. Hvis preparatet ikke brukes umiddelbart bør oppbevaringstiden normalt ikke overstige 24 timer ved 2-8°C, med mindre fortynning er foretatt under kontrollerte og validerte aseptiske forhold.

Sist endret: 28.04.2014
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

27.03.2014

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


CosmoFer, INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
50 mg/ml5 × 2 ml (amp.)
380816
-
Byttegruppe
698,50CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abscess (byll, abscessdannelse, bylldannelse): Avgrenset infeksjon som gir bylldannelse i vevet. Som regel infeksjon med bakterier. Byllen fylles med puss, som består av vevsrester, bakterier og hvite blodceller.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

allergi: Overfølsomhet, unormal følsomhet for visse fremmede stoffer (allergener). Det er kroppens immunsystem som gjenkjenner og reagerer på allergenet. Vanlige allergener er pollen, mugg og pelsdyr, og diverse matvarer som melk, egg og nøtter. Når kroppen kommer i kontakt med allergenet frisetter immunforsvaret substansen histamin, som utløser reaksjoner som rennende nese, nysing, opphovning, røde øyne og andre kroppsreaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

betennelse (inflammasjon): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

bradykardi: Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

eksem: Samlebetegnelse for overflatiske hudbetennelser som vanligvis er langvarige og ikke-smittsomme. Vanligvis får man ett eller flere symptomer som rødhet, hevelser, småblemmer, hudfortykkelse og hudavflassing. Eksem kan ha flere årsaker som f.eks. arvelige faktorer, eller stoffer som kommer i kontakt med huden som nikkel og vaskemidler, såkalt kontakteksem.

elveblest (urticaria): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukoseoppløsning (dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hemokromatose: Sykdom som gir opphopning av jern i ulike organer.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hemosiderose: Tilstand med overskudd av jern i kroppsvevet, blant annet i lever, uten påvisbare vevsskader.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

jernmangel: Mangel på jern kan føre til jernmangelanemi.

jernmangelanemi: Anemi som skyldes lave eller nedsatte jernlagre i kroppen. Jern er nødvendig for at det skal dannes hemoglobin i de røde blodcellene. Hemoglobin binder til seg oksygen i lungene og frakter det rundt til cellene i kroppen med blodet. For lite hemoglobin kan derfor føre til for lite oksygen for kroppens behov.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

levercirrhose (skrumplever, cirrhose): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

revmatoid artritt (leddgikt): Kronisk betennelse i kroppens bindevev, først og fremst i leddene. Symptomer er smerter, stivhet, hevelse i flere ledd, tretthet og eventuelt lett feber. Alle ledd kan bli angrepet, men håndledd og fingerledd er de vanligste stedene å få symptomer.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.