Zeposia

Forsiktighetsregler

Bradyarytmi: Behandlingsoppstart: EKG skal tas av alle pasienter før behandlingsoppstart for å fastslå ev. underliggende hjerteforstyrrelser. Oppstart kan gi forbigående nedsatt hjertefrekvens, og doseøkningsregimet skal derfor følges. Hjertefrekvens <40 slag​/​minutt er ikke sett. Ved behov kan nedsatt hjertefrekvens reverseres med parenterale doser av atropin eller isoprenalin. Forsiktighet bør utvises ved oppstart hos pasienter som behandles med betablokker eller kalsiumantagonist (f.eks. diltiazem og verapamil), pga. additive hjertefrekvenssenkende effekter. Behandling med betablokkere eller kalsiumantagonister kan startes hos pasienter som får stabile doser av ozanimod. Samtidig bruk av ozanimod og betablokker i kombinasjon med kalsiumantagonist er ikke undersøkt. Overvåkning av pasienter med underliggende hjertetilstander: Pga. risikoen for forbigående nedsatt hjertefrekvens ved oppstart, anbefales 6 timers overvåkning etter 1. dose for tegn og symptomer på symptomatisk bradykardi hos pasienter med hvilepuls <55 slag​/​minutt, andregrads (Mobitz type I) AV-blokk eller sykehistorie med hjerteinfarkt eller hjertesvikt. Pasienten skal overvåkes med puls- og blodtrykksmåling hver time i 6-timersperioden. EKG anbefales før og på slutten av 6-timersperioden. Ytterligere overvåkning anbefales hos pasienter som 6 timer etter dosering har hjertefrekvens <45 slag​/​minutt, hjertefrekvens som representerer laveste verdi målt etter dosering (som indikerer at maks. reduksjon av hjertefrekvens ennå ikke er nådd), tegn på et nytt AV-blokk av andregrad eller høyere på EKG tatt 6 timer etter dosering, eller QT_C-intervall ≥500 millisekunder. I disse tilfellene bør relevant behandling iverksettes, og observasjonen bør fortsette til symptomene​/​funnene har opphørt. Ved behov for medisinsk behandling bør overvåkningen fortsette til neste dag, og en 6 timers overvåkningsperiode bør gjentas etter 2. ozanimoddose. Råd fra kardiolog mht. om det er trygt å starte med ozanimod og best egnet overvåkningsstrategi, bør innhentes før oppstart hos pasienter med sykehistorie med hjertestans, cerebrovaskulær sykdom, ukontrollert hypertensjon eller alvorlig ubehandlet søvnapné, sykehistorie med tilbakevendende synkope eller symptomatisk bradykardi, underliggende signifikant QT-forlengelse (QT_C >500 millisekunder) eller annen risiko for QT-forlengelse, og ved bruk av andre legemidler enn betablokkere og kalsiumantagonister som kan forsterke bradykardi eller antiarytmika klasse IA (f.eks. kinidin, disopyramid) eller klasse III (f.eks. amiodaron, sotalol), som har vært forbundet med tilfeller av torsades de pointes hos pasienter med bradykardi. Bruk av ozanimod er ikke undersøkt hos disse pasientene. Leverskade: Økt nivå av aminotransferaser, GGT og bilirubin, samt klinisk signifikant leverskade er sett. Tegn på leverskade, inkl. økte leverenzymer i blod og økt totalbilirubin, er sett så tidlig som 10 dager etter 1. dose. Alvorlig leverskade kan kreve levertransplantasjon. Før behandlingsoppstart skal det foreligge nylig (dvs. siste 6 måneder) utførte målinger av transaminase- og bilirubinnivåer. Ved fravær av kliniske symptomer skal levertransaminase- og bilirubinnivåer måles i behandlingsmåned 1, 3, 6, 9 og 12, og deretter regelmessig. Hyppigere målinger bør utføres, inkl. bilirubin i blod og ALP, hvis levertransaminasene øker til >5 × ULN. Ved bekreftet levertransaminaseverdi >5 × ULN eller ved minst 3 × ULN forbundet med økt bilirubin i blod >2 × ULN, skal behandling avbrytes og først gjenopptas etter at levertransaminaseverdiene er normalisert (inkl. hvis det oppdages en alternativ årsak til leverdysfunksjon). Leverenzymverdier skal måles ved symptomer som indikerer leverdysfunksjon, slik som uforklarlig kvalme, oppkast, abdominalsmerter, fatigue, anoreksi eller gulsott og​/​eller mørk urin, og ozanimod skal seponeres hvis signifikant leverskade bekreftes. Hvorvidt behandling kan gjenopptas vil avhenge av om annen årsak til leverskade fastslås, samt fordelene ved å gjenoppta behandlingen i forhold til risikoen for tilbakefall av leverdysfunksjon. Pasienter med underliggende leversykdom kan ha økt risiko for forhøyede leverenzymer. Ozanimod er kontraindisert ved alvorlig underliggende leverskade (Child-Pugh C). Immunsuppresjon og infeksjonsrisiko: Ozanimod har immunsuppressiv effekt som disponerer for infeksjonsrisiko, inkl. opportunistiske infeksjoner, og kan øke risiko for malignitet, inkl. i huden. Pasienten skal overvåkes nøye, spesielt ved samtidige tilstander eller kjente risikofaktorer, slik som tidligere immunsuppressiv behandling. Ved mistanke om slik risiko skal legen vurdere seponering på individuelt grunnlag. Neoplasmer i hud: Pasienten skal advares mot ubeskyttet eksponering for sollys, pga. risiko for malign hudvekst. Pasienten skal ikke få samtidig fototerapi med UVB-stråling eller PUVA-fotokjemoterapi. Immunsuppressive legemidler: Ozanimod skal ikke brukes samtidig med antineoplastiske midler, ikke-kortikosteroide immunsuppressiver eller immunmodulerende midler til behandling av MS og UC, pga. økt risiko for immunsuppresjon. Begrensede langtidsdata på samtidig bruk av ozanimod og kortikosteroider. Ved bytte til ozanimod fra immunsuppressive legemidler skal halveringstiden og virkningsmekanismen vurderes for å unngå additiv effekt på immunsystemet, samtidig som risikoen for sykdomsreaktivering minimeres. Behandling med ozanimod kan vanligvis starte umiddelbart etter seponering av interferon eller glatiramer. Infeksjoner: Ozanimod gir gjennomsnittlig reduksjon i absolutt antall lymfocytter i perifert blod til ca. 45% av baseline, pga. reversibel opphopning av lymfocytter i lymfoide vev, og kan derfor øke infeksjonsrisikoen. Før oppstart skal det foreligge nylig (dvs. siste 6 måneder eller etter seponering av tidligere MS- eller UC-behandling) utført fullstendig blodcelletelling (CBC), inkl. lymfocyttall. Vurdering av CBC anbefales også regelmessig under behandling. Bekreftet absolutt lymfocyttall <0,2 × 10⁹/liter skal medføre behandlingsavbrudd. Gjenopptakelse av behandling kan vurderes ved lymfocyttall >0,5 × 10⁹/liter. Behandlingsoppstart bør utsettes ved aktiv infeksjon. Pasienten skal instrueres til å rapportere symptomer på infeksjon til lege umiddelbart. Effektive diagnostiske og terapeutiske strategier skal iverksettes ved symptomer på infeksjon. Ved alvorlig infeksjon skal behandlingsavbrudd vurderes. Eliminasjon av ozanimod etter seponering kan ta inntil 3 måneder, og overvåkning for infeksjoner bør derfor fortsette i denne perioden. Progressiv multifokal leukoencefalopati (PML): PML forårsaket av John Cunningham-virus (JCV) kan forekomme hos immunsupprimerte pasienter, og kan medføre dødsfall eller alvorlig funksjonshemming. PML er sett ved behandling med S1P-reseptormodulatorer, inkl. ozanimod, og ved andre behandlinger mot MS og UC. JCV-infeksjon som medfører PML er forbundet med visse risikofaktorer (f.eks. polyterapi med immunsuppressiver, alvorlig immunsuppresjon). Symptomer på PML kan variere, forverres over dager til uker, og omfatter progressiv svakhet på én side av kroppen, eller fysisk klossethet, synsforstyrrelser og endringer i tanker, hukommelse og orienteringsevne, med forvirring og personlighetsendringer. Legen skal være oppmerksom på kliniske symptomer og MR-funn som kan indikere PML. MR‑funn kan vises før kliniske tegn eller symptomer. Ved mistanke om PML skal behandlingen utsettes til PML er utelukket. Ved bekreftet PML skal behandlingen seponeres. Vaksinasjon: Ingen kliniske data om effekt og sikkerhet. Bruk av levende svekkede vaksiner skal unngås under og i 3 måneder etter behandling. Ved behov for immunisering med levende svekkede vaksiner, skal disse administreres minst 1 måned før oppstart med ozanimod. Det anbefales at pasienter uten dokumentert immunitet mot varicella zoster-virus vaksineres før oppstart av behandling. Makulaødem: Er sett (med eller uten synlige symptomer) ved underliggende risikofaktorer eller komorbide tilstander. Økt risiko ved uveitt i anamnesen, diabetes mellitus eller underliggende​/​samtidig retinasykdom. Øyeundersøkelse før behandlingsstart og oppfølgingskontroller under behandling er anbefalt ved diabetes mellitus, uveitt eller sykehistorie med retinasykdom. Synlige symptomer på makulaødem skal utredes, og hvis tilstanden bekreftes skal behandling seponeres. Ved beslutning om behandling skal gjenopptas etter bedring av makulaødem, skal det skal det gjøres en individuell nytte-​/​risikovurdering. Posterior reversibelt encefalopatisyndrom (PRES): Syndrom som kjennetegnes ved plutselig innsettende sterk hodepine, forvirring, krampeanfall og synstap. Symptomer på PRES er vanligvis reversible, men kan utvikle seg til iskemisk slag eller hjerneblødning. Ved mistanke om PRES skal behandlingen seponeres. Blodtrykkspåvirkning: Hypertensjon er sett, og blodtrykket skal overvåkes regelmessig under behandlingen. Luftveier: Skal brukes med forsiktighet ved alvorlig respiratorisk sykdom, lungefibrose og kronisk obstruktiv lungesykdom. Tilbakefall av MS-sykdomsaktivitet etter seponering: Alvorlig sykdomsforverring, inkl. tilbakefall, er sett etter seponering av en annen sfingosin 1-fosfat (S1P)-reseptormodulator. Etter permanent seponering ble klinisk tilbakefall sett hos 3,3%, ingen med alvorlig sykdomsforverring eller alvorlig økning i funksjonshemming. Etter seponering skal pasienten observeres for tilbakefall av sykdomsaktivitet, og nødvendig behandling skal igangsettes ved behov. Hjelpestoffer: Inneholder <1 mmol (23 mg) natrium, og er så godt som natriumfritt. Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen​/​ubetydelig påvirkning.