Tenofovir disoproxil Mylan

Mylan

Antiviralt middel, nukleotid revers transkriptasehemmer.

ATC-nr.: J05A F07

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



TABLETTER, filmdrasjerte 245 mg: Hver tablett inneh.: Tenofovirdisoproksilmaleat tilsv. tenofovirdisoproksil 245 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171), indigokarminaluminiumlakk (E 132).


Indikasjoner

Hiv-1-infeksjon: Indisert i kombinasjon med andre antiretrovirale legemidler til behandling av hiv-1-infiserte voksne. Hos voksne er påvist nytte av tenofovirdisoproksil ved hiv-1-infeksjon basert på resultatene fra en studie med behandlingsnaive pasienter, inkl. pasienter med høy virusmengde (>100 000 kopier/ml) og studier der tenofovirdisoproksil er gitt i tillegg til stabil basisbehandling (hovedsakelig trippelbehandling) hos pasienter tidligere behandlet med antiretrovirale midler som opplevde tidlig virologisk svikt (<10 000 kopier/ml, der de fleste pasientene hadde <5000 kopier/ml). Preparatet er også indisert til behandling av hiv-1-infisert ungdom 12-18 år, med NRTI-resistens eller toksisitet som hindrer bruk av førstelinjepreparater. Generelt: Valg av tenofovirdisoproksil til behandling av pasienter med hiv-1-infeksjon som tidligere har brukt antiretrovirale midler, må baseres på individuell viral resistenstesting og/eller pasientens behandlingshistorikk. Hepatitt B-infeksjon: Behandling av kronisk hepatitt B hos voksne med: -Kompensert leversykdom med påvist aktiv virusreplikasjon, vedvarende økt serum-ALAT-nivå og histologisk påvist aktiv inflammasjon og/eller fibrose. -Påvist lamivudinresistent hepatitt B-virus. -Dekompensert leversykdom. Behandling av kronisk hepatitt B hos ungdom 12-18 år med kompensert leversykdom og tegn på aktiv immunsykdom, f.eks. aktiv virusreplikasjon, vedvarende økt serum-ALAT og histologisk påvist aktiv inflammasjon og/eller fibrose.

Dosering

Behandling bør igangsettes av lege med erfaring fra behandling av hiv-infeksjon og/eller kronisk hepatitt B.
Hiv-1-infeksjon: Voksne: 1 tablett daglig. Ungdom 12-18 år, ≥35 kg: 1 tablett daglig. Barn 2-12 år: Tablettstyrken er ikke egnet til bruk i denne aldersgruppen pga. behov for redusert dose. Barn <2 år: Sikkerhet og effekt ikke fastslått, ingen tilgjengelige data.
Kronisk hepatitt B: Optimal behandlingsvarighet ukjent. Seponering av behandlingen kan vurderes i følgende tilfeller: HBeAg-positive pasienter uten cirrhose bør behandles i minst 6-12 måneder etter at HBe-serokonversjon (HBeAg- og HBV DNA-tap med påvist anti-HBe) er bekreftet, eller til HBs-serokonversjon eller tap av effekt. Serum-ALAT- og HBV DNA-nivå bør følges opp regelmessig etter seponering, slik at forsinket virologisk tilbakefall kan oppdages. HBeAg-negative pasienter uten cirrhose bør behandles til HBs-serokonversjon eller tap av effekt. Ved behandling >2 år anbefales regelmessig revurdering av behandlingen. Voksne: 1 tablett daglig. Ungdom 12-18 år, ≥35 kg: 1 tablett daglig. Barn 2-12 år eller <35 kg: Sikkerhet og effekt ikke fastslått, ingen tilgjengelige data.
Glemt dose/Oppkast: Uteglemt dose skal tas med mat så snart som mulig, men tas ikke >12 timer fra normalt doseringstidspunkt. Vanlig doseringsplan følges videre. Ved oppkast <1 time etter inntak skal en ny dose tas.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering nødvendig. Nedsatt nyrefunksjon: Bør kun brukes hos voksne med nedsatt nyrefunksjon dersom mulig nytte er større enn mulig risiko. Voksne: Lett nedsatt nyrefunksjon (ClCR 50-80 ml/minutt): 1 tablett daglig. Moderat nedsatt nyrefunksjon (ClCR 30-49 ml/minutt): 1 tablett hver 48. time. Klinisk respons og nyrefunksjon skal overvåkes nøye. Alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR <30 ml/minutt) og hemodialysepasienter: Bruk anbefales ikke. Hvis ingen alternativ behandling er tilgjengelig, kan følgende forlengede doseintervaller brukes: Alvorlig nedsatt nyrefunksjon: 1 tablett hver 72.-96. time (2 pr. uke). Hemodialysepasienter: 1 tablett hver 7. dag etter fullført hemodialysebehandling (3 hemodialyseøkter à 4 timer pr. uke eller 12 timer kumulativ hemodialyse). Forlengede doseintervaller er ikke optimalt og kan gi økt toksisitet og mulig inadekvat respons. Klinisk respons og nyrefunksjon skal derfor overvåkes nøye. Ingen doseanbefalinger foreligger for pasienter med ClCR <10 ml/minutt som ikke får hemodialysebehandling. Barn og ungdom med nedsatt nyrefunksjon: Anbefales ikke. Eldre >65 år: Ingen tilgjengelige data. Forsiktighet utvises pga. større sannsynlighet for nedsatt nyrefunksjon. Pasienter med kronisk hepatitt B med eller uten samtidig hiv-infeksjon: Seponering skal overvåkes nøye mht. tegn på forverring av hepatitt.
Administrering: Skal tas med mat 1 gang daglig. I spesielle tilfeller kan tabletten knuses og pulveret deretter oppløses i minst 100 ml vann, appelsin- eller druejuice, og drikkes omgående.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Generelt: Testing av hiv-antistoffer bør tilbys alle HBV-infiserte før behandlingsoppstart. Hiv-1: Selv om effektiv viral suppresjon med antiretroviral behandling er vist å redusere risiko for seksuell hiv-overføring, kan gjenværende risiko ikke utelukkes, og forholdsregler for å forhindre overføring bør følges. Kronisk hepatitt B: Pasienten må opplyses om at behandlingen ikke reduserer risikoen for HBV-overføring til andre gjennom seksuell kontakt eller blodsmitte. Tilstrekkelige forsiktighetsregler må fortsatt følges. Nyre- og beneffekter hos voksne: Nyresvikt, nedsatt nyrefunksjon, økt kreatinin, hypofosfatemi og proksimal tubulopati (inkl. Fanconis syndrom) er sett. Det anbefales beregning av ClCR før behandlingsoppstart og kontroll av nyrefunksjon (ClCR og serumfosfat) etter 2-4 ukers behandling, etter 3 måneder og deretter hver 3.-6. måned hos pasienter uten risikofaktorer som gjelder nyrefunksjon. Ved risiko for nedsatt nyrefunksjon kreves hyppigere kontroll av nyrefunksjon. Ved serumfosfat <1,5 mg/dl (0,48 mmol/liter) eller ClCR <50 ml/minutt hos voksne, bør ny kontroll av nyrefunksjonen gjøres innen 1 uke, inkl. måling av glukose- og kaliumkonsentrasjon i blod og glukosekonsentrasjon i urin. Behandlingsavbrudd bør vurderes hos voksne med ClCR <50 ml/minutt eller serumfosfat <1 mg/dl (0,32 mmol/liter), samt ved progressiv nedsettelse av nyrefunksjon uten identifiserbar årsak. Nedsatt nyrefunksjon: Se Dosering og Interaksjoner. Beneffekter: Små reduksjoner i benmineraltettheten (BMD) er sett; mest uttalt reduksjon hos pasienter behandlet med tenofovirdisoproksil som del av et regime som inneholdt en forsterket proteasehemmer. Alternative behandlingsregimer bør vurderes ved osteoporose med høy risiko for frakturer. Benmisdannelser, som i sjeldne tilfeller kan bidra til benbrudd, kan være forbundet med proksimal renal tubulopati. Hvis benmisdannelser mistenkes eller oppdages, bør en egnet undersøkelse gjennomføres. Nyre- og beneffekter hos barn og ungdom: Langtidseffekt på ben og renal toksisitet er usikker. Nyrerelaterte bivirkninger som samsvarer med proksimal renal tubulopati er sett hos hiv-1-infiserte pasienter 2-12 år. Det anbefales at nyrefunksjon (ClCR og serumfosfat) evalueres før behandling, og overvåkes under behandling. Ved serumfosfat <3 mg/dl (0,96 mmol/liter) under behandling bør ny kontroll av nyrefunksjonen gjøres innen 1 uke, inkl. måling av glukose- og kaliumkonsentrasjon i blod og glukosekonsentrasjon i urin. Hvis nyremisdannelser mistenkes eller oppdages, bør undersøkelse hos nefrolog gjennomføres før avbrudd i behandlingen vurderes. Behandlingsavbrudd bør også vurderes ved progressiv nedsettelse av nyrefunksjon uten identifiserbar årsak. Nedsatt nyrefunksjon: Anbefales ikke. Skal seponeres ved utvikling av nedsatt nyrefunksjon under behandlingen. Se også Dosering og Interaksjoner. Beneffekter: Kan gi redusert BMD. Langtidseffekter av endringer i BMD på benhelse og fremtidig risiko for frakturer er ukjent. Hvis benmisdannelser oppdages eller mistenkes, bør egnet undersøkelse gjennomføres av endokrinolog og/eller nefrolog. Leversykdom: Svært begrensede data om sikkerhet og effekt for levertransplanterte pasienter. HBV-infiserte pasienter med dekompensert leversykdom og med Child-Pugh >9 kan ha økt risiko for alvorlige hepatiske eller renale bivirkninger. Hepatobiliære og renale parametre skal derfor overvåkes nøye. Forverring av hepatitt: Oppblussing under behandling: Spontan forverring av kronisk hepatitt B er relativt vanlig og karakterisert ved forbigående økt serum-ALAT. ALAT kan øke etter oppstart av antiviral behandling. Ved kompensert leversykdom er slik ALAT-økning som regel ikke ledsaget av økt bilirubin eller hepatisk dekompensasjon. Cirrhosepasienter kan ha økt risiko for hepatisk dekompensasjon etter forverring av hepatitt og skal overvåkes nøye under behandling. Oppblussing etter seponering: Akutt forverring av hepatitt ved seponering av hepatitt B-behandling er sett. Dette er vanligvis forbundet med økt HBV DNA, og de fleste tilfeller synes å være selvbegrensende. Alvorlige forverringer, inkl. dødsfall er sett. Leverfunksjonen skal overvåkes regelmessig ved klinisk oppfølging og laboratorieoppfølging i minst 6 måneder etter seponering. Behandlingen kan gjenopptas hvis relevant. Ved fremskreden leversykdom eller cirrhose anbefales ikke seponering, ettersom forverring av hepatitt etter seponering kan føre til hepatisk dekompensasjon. Oppblussing av leverbetennelser ved dekompensert leversykdom er spesielt farlig, og noen ganger fatalt. Samtidig infeksjon med hepatitt C eller D: Ingen tilgjengelige effektdata. Samtidig infeksjon med hiv-1 og hepatitt B: Pga. risiko for utvikling av hiv-resistens, skal preparatet bare brukes som del av egnet antiretroviralt kombinasjonsregime hos pasienter som samtidig er infisert med hiv/HBV. Pasienter med tidligere leverdysfunksjon, inkl. kronisk aktiv hepatitt, har økt frekvens av leverfunksjonsforstyrrelser under antiretroviral kombinasjonsbehandling (CART) og bør overvåkes. Hvis leversykdommen forverres hos disse, må avbrudd i eller seponering av behandlingen vurderes. Økt ALAT kan være del av HBV-clearance under behandling med tenofovir. Metabolske parametre: Lipidforstyrrelser skal behandles slik det anses klinisk hensiktsmessig. Mitrokondriell dysfunksjon etter eksponering in utero: Nukleosid- og nukleotidanaloger kan i varierende grad påvirke mitokondriefunksjonen. Viktigste rapporterte bivirkninger er hematologiske forstyrrelser (anemi, nøytropeni) og metabolske forstyrrelser (hyperlaktatemi, hyperlipasemi), ofte forbigående. Senere forekommende nevrologiske forstyrrelser (hypertoni, kramper, unormal atferd) er sett i sjeldne tilfeller. Om disse er forbigående eller permanente er ukjent. Funnene skal vurderes for alle barn som eksponeres for nukleosid- og nukleotidanaloger in utero og som har alvorlige kliniske funn med ukjent etiologi, spesielt nevrologiske funn. Immunt reaktiveringssyndrom: Hos hiv-infiserte pasienter med alvorlig immunsvikt kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå ved oppstart av CART og medføre alvorlige kliniske tilstander eller forverrede symptomer. Slike reaksjoner (f.eks. cytomegalovirus-retinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner, Pneumocystis jirovecii-pneumonier) er særlig sett i løpet av de første ukene/månedene etter oppstart av CART. Alle symptomer på inflammasjon bør utredes og om nødvendig bør behandling startes. Autoimmune sykdommer (som Graves sykdom, autoimmun hepatitt) kan også forekomme ved immun reaktivering. Kan oppstå flere måneder etter behandlingsstart. Osteonekrose: Er sett, særlig ved fremskreden hiv-sykdom og/eller langtidseksponering for CART. Pasienten bør rådes til å kontakte lege ved verkende ledd, leddsmerter og -stivhet, eller bevegelsesproblemer. Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Bilkjøring og bruk av maskiner: Pasienten bør informeres om at svimmelhet er rapportert under behandling.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J05A F07
Interaksjonsstudier er kun utført hos voksne. Bør ikke gis samtidig med andre legemidler som inneholder tenofovirdisoproksil eller tenofoviralafenamid, eller samtidig med adefovirdipivoksil. Samtidig bruk av didanosin anbefales ikke pga. 40-60% økning i didanosineksponering og økt risiko for bivirkninger, inkl. sjeldne tilfeller av pankreatitt og laktacidose (også fatale), betydelig redusert CD4-tall og høy forekomst av virologisk svikt. Høy forekomst av virologisk svikt og resistensutvikling på et tidlig stadium hos hiv-pasienter er sett ved kombinasjon med lamivudin og abakavir eller med lamivudin og didanosin. Samtidig bruk av legemidler som reduserer nyrefunksjonen eller konkurrerer om aktiv tubulær utskilling via transportproteinene hOAT1, hOAT3 eller MRP4, kan gi økt konsentrasjon av tenofovir og/eller legemidlene som gis samtidig. Samtidig eller nylig bruk av nyretoksiske legemidler bør unngås. Hvis samtidig bruk ikke kan unngås, bør nyrefunksjonen overvåkes ukentlig. Nøye overvåkning anbefales ved samtidig bruk av takrolimus. Akutt nyresvikt er sett etter initiering av høydose eller flere NSAID hos pasienter behandlet med tenofovirdisoproksil som har risikofaktorer for nedsatt nyrefunksjon. Ved samtidig bruk av NSAID bør nyrefunksjonen overvåkes tilstrekkelig. Det er sett økt risiko for nedsatt nyrefunksjon ved kombinasjon av tenofovirdisoproksil og kobicistat- eller ritonavirforsterket proteasehemmer, og nøye kontroll av nyrefunksjonen er nødvendig. Ved nyrerelaterte risikofaktorer skal samtidig behandling vurderes nøye. Sikkerheten til tenofovirdisoproksil ved bruk sammen med ledispavir/sofosbuvir, sofosbuvir/velpatasvir eller sofosbuvir/velpatasvir/voksilaprevir og en farmakokinetisk forsterker, er ikke fastslått. Kombinasjonen bør brukes med forsiktighet og med hyppig overvåking av nyrene dersom andre alternativer ikke er tilgjengelig.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: En stor mengde data indikerer ikke potensial for misdannelser eller føto-/neonatal toksisitet. Hvis nødvendig kan bruk under graviditet vurderes. Eksponering i 3. trimester ser ut til å redusere risiko for HBV-overføring fra mor til barn hvis tenofovirdisoproksil gis til mødre i tillegg til hepatitt B immunglobulin og hepatitt B-vaksine hos spedbarn.
Amming: Går over i morsmelk. Skal ikke brukes ved amming. Som en generell regel anbefales det at hiv- og HBV-infiserte kvinner ikke ammer for å unngå overføring av hiv og HBV.
Fertilitet: Begrensede data. Dyrestudier indikerer ingen skadelige effekter på fertilitet.

 

Bivirkninger

Beskrivelse av frekvensintervaller
OrganklasseBivirkning
Gastrointestinale
Svært vanligeDiaré, kvalme, oppkast
VanligeAbdominal distensjon, abdominalsmerte, flatulens
Mindre vanligePankreatitt
Generelle
Svært vanligeAsteni
VanligeFatigue
Hud
Svært vanligeUtslett
SjeldneAngioødem
Lever/galle
VanligeØkte transaminaser
SjeldneHepatitt, leversteatose
Muskel-skjelettsystemet
Mindre vanligeMuskelsvakhet1, rabdomyolyse1
SjeldneMyopati1, osteomalasi (manifestert som bensmerter og som i sjeldne tilfeller kan bidra til benbrudd)1
Nevrologiske
Svært vanligeSvimmelhet
VanligeHodepine
Nyre/urinveier
Mindre vanligeProksimal renal tubulopati (inkl. Fanconis syndrom), økt kreatinin
SjeldneAkutt nyresvikt, akutt tubulær nekrose, nefritt (inkl. akutt interstitiell nefritt), nefrogen diabetes insipidus, nyresvikt
Stoffskifte/ernæring
Svært vanligeHypofosfatemi1
Mindre vanligeHypokalemi1
SjeldneLaktacidose2
FrekvensBivirkning
Svært vanlige
GastrointestinaleDiaré, kvalme, oppkast
GenerelleAsteni
HudUtslett
NevrologiskeSvimmelhet
Stoffskifte/ernæringHypofosfatemi1
Vanlige
GastrointestinaleAbdominal distensjon, abdominalsmerte, flatulens
GenerelleFatigue
Lever/galleØkte transaminaser
NevrologiskeHodepine
Mindre vanlige
GastrointestinalePankreatitt
Muskel-skjelettsystemetMuskelsvakhet1, rabdomyolyse1
Nyre/urinveierProksimal renal tubulopati (inkl. Fanconis syndrom), økt kreatinin
Stoffskifte/ernæringHypokalemi1
Sjeldne
HudAngioødem
Lever/galleHepatitt, leversteatose
Muskel-skjelettsystemetMyopati1, osteomalasi (manifestert som bensmerter og som i sjeldne tilfeller kan bidra til benbrudd)1
Nyre/urinveierAkutt nyresvikt, akutt tubulær nekrose, nefritt (inkl. akutt interstitiell nefritt), nefrogen diabetes insipidus, nyresvikt
Stoffskifte/ernæringLaktacidose2

1Anses å ha årsakssammenheng med preparatet kun som følge av proksimal renal tubulopati.

2Høyere risiko for alvorlig (inkl. fatal) laktacidose ved predisponerende faktorer som dekompensert leversykdom eller samtidig bruk av andre legemidler kjent for å indusere laktacidose.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Behandling: Pasienten må overvåkes for tegn på toksisitet, og standard støttebehandling gis etter behov. Tenofovir kan fjernes ved hemodialyse, median hemodialyseclearance er 134 ml/minutt. Ukjent om tenofovir kan fjernes ved peritonealdialyse.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: J05A F07

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Tenofovirdifosfat (aktiv metabolitt) hemmer hiv-1 revers transkriptase og HBV-polymerase via direkte konkurranse med det naturlige deoksyribonukleotidsubstratet om binding og, etter inkorporering i DNA, ved DNA-kjedeterminering. Tenofovirdifosfat er en svak hemmer av cellulære polymeraser.
Absorpsjon: Cmax etter 1 time hos fastende og etter 2 timer ved inntak med mat. Oral biotilgjengelighet hos fastende er ca. 25%. Inntak sammen med et fettrikt måltid øker biotilgjengeligheten (AUC ca. 40%, Cmax ca. 14%).
Proteinbinding: <0,7% og <7,2% til hhv. plasma- og serumproteiner.
Fordeling: Vdss ca. 800 ml/kg. Fordeles til de fleste vev, med høyest konsentrasjon i nyrer, lever og tarminnhold.
Halveringstid: Intracellulær t1/2 10 timer i aktiverte og 50 timer i hvilende mononukleære celler i perifert blod. Terminal t1/2 etter oralt inntak er ca. 12-18 timer. Total clearance ca. 230 ml/time/kg (ca. 300 ml/minutt).
Utskillelse: Primært via nyrene vha. filtrering og aktiv tubulær sekresjon, ca. 70-80% i uendret form i urinen etter i.v. administrering.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 25°C og i originalpakningen for å beskytte mot lys og fuktighet. Etter anbrudd: Brukes innen 90 dager.

Sist endret: 09.03.2020
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

13.01.2020


 

Pakninger, priser, refusjon og SPC


Tenofovir disoproxil Mylan, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
SPC1Refusjon2
Byttegruppe
Pris (kr)3R.gr.4
245 mg30 stk. (boks)
497299
SPC_ICONH-resept
Byttegruppe
3881,80C

1Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

2Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

3Angitt pris er maksimal utsalgspris fra apotek. Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne *. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

4Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

benbrudd (benfraktur, brudd, fraktur, beinbrudd, beinfraktur): Skjelettbrudd i ben eller brusk. Skyldes vanligvis at benet utsettes for en høyere belastning enn det tåler. De vanligste symptomene er smerte og hevelse.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bmd: (BMD: Bone Mineral Density) BMD står for benmineraltetthet og er et mål på hvor holdbart skjelettet er. Den måles ved å ta røntgenbilde av skjelettet. BMD-måling brukes for å undersøke om man har benskjørhet.

cirrhose (levercirrhose, skrumplever): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cytomegalovirus (cmv): Virus som tilhører herpesvirusfamilien. Vanlige virus som kan forårsake forbigående feber og hovne lymfeknuter. De fleste som blir smittet vil ikke få symptomer. Hos pasienter med nedsatt immunforsvar, for eksempel aids-pasienter, kan infeksjon med cytomegalovirus forårsake alvorlige symptomer. Det finnes en viss risiko for at viruset smitter fra gravide til fosteret, noe som kan føre til infeksjon og skade på fosteret.

diabetes insipidus: Diabetes insipidus er en sykdom der en kjertel i hjernen (hypofysen) ikke fungerer normalt. Dette kan bl.a. skyldes en svulst eller en hodeskade. Sykdommen gir sykelig stor urinmengde. Urinvolumet kan bli over 10 ganger større enn vanlig.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens (promping): Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hepatitt b (hepatitt b-virusinfeksjon, hbv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hepatitt c (hepatitt c-virusinfeksjon, hcv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt C-virus (HCV). HCV smitter hovedsakelig gjennom blod.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hypofosfatemi (fosfatmangel): Unormalt lavt nivå av fosfat i blodet. Kan blant annet gi svakhet og kramper, og kan sees ved flere ulike sykdomstilstander.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

osteoporose (benskjørhet, beinskjørhet): Osteoporose er benskjørhet som skyldes reduksjon i benmasse. Skjelettet blir porøst og skjørt, og risiko for benbrudd øker. Det fins 2 hovedtyper: Benskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner samt aldersrelatert benskjørhet.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

proteasehemmer: Legemiddel som brukes i behandling av hiv-infeksjon. Proteasehemmere virker ved å bremse ned virusets evne til å reprodusere seg selv og dermed reduseres spredning av virus i kroppen. Immunforsvaret innhenter seg og sykdomsutviklingen hemmes.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.