Rehydrex med glucos

Karbohydratoppløsning med elektrolytter.

INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 25 mg/ml: 1000 ml inneh.: Glukosemonohydrat tilsv. glukose 25 g, natriumacetat (3 H₂O) 3,4 g, natriumklorid 2,6 g, saltsyre (til pH-justering), vann til injeksjonsvæsker til 1000 ml. Elektrolyttinnh.: Na⁺ 70 mmol, Cl^- ca. 45 mmol, Ac^- 25 mmol. Energiinnh.: 420 kJ (100 kcal). pH ca. 6. Osmolalitet: Ca. 280 mosmol/kg vann.

Indikasjoner

Administrering av vann og natrium ved dehydrering, og som erstatning for tap av vann og natrium under kirurgi og ved traumer.

Dosering

Individuell og avhenger av alder, kroppsvekt og klinisk tilstand. Vanligvis 1-2 liter pr. dag.

Tilberedning/Håndtering: Kun elektrolyttkonsentrater med dokumentert forlikelighet kan tilsettes. Alle tilsetninger skal gjøres aseptisk.

Administrering: Gis i.v. Infusjonshastigheten skal vanligvis ikke overskride 14 ml/kg kroppsvekt pr. time (for en voksen på 70 kg). Væskemengde >1000 ml/time skal gis med forsiktighet. Det kan være nødvendig å kontrollere væskebalanse, serumglukose og -natrium, og andre elektrolytter før og under behandlingen. Dette gjelder særlig ved risiko for hyponatremi, som pasienter med SIADH og pasienter som samtidig behandles med vasopressin eller -analoger. Overvåkning av serumnatrium er særlig viktig ved administrering av fysiologisk hypotone væsker. Rehydrex kan etter administrering bli ekstremt hypoton pga. kroppens glukosemetabolisme.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Overvåkning av serumkaliumnivå er spesielt viktig dersom dette legemidlet gis raskt eller i store mengder til pasienter som bruker digitalisglykosider. Brukes med forsiktighet ved diabetes, alvorlig hjertesvikt eller alvorlig nedsatt nyrefunksjon med væskeretensjon, eller oliguri/anuri av andre årsaker. Ved signifikant dehydrering skal osmolaliteten i plasma og urin kontrolleres. Det anbefales å overvåke sentralt venetrykk under høye infusjonshastigheter (>1000 ml/time) ved å kontrollere urinutskillelse (diurese) og urintetthet, samt elektrolyttstatus, hvis mulig. Spesiell oppmerksomhet skal rettes mot pasienter med hjertesykdom og sirkulatoriske forstyrrelser. Administrering av oppløsninger som inneholder glukose kan føre til hyperglykemi. Infusjonshastigheten skal da justeres, insulin administreres, eller behandlingen seponeres. Administrering av karbohydrater kan medføre tiaminmangel-syndrom hos alvorlig underernærte. Høyrisikogrupper inkluderer alkoholmisbrukere, pasienter med anorexia nervosa, langvarig fastende eller utsultede og gravide med hyperemesis gravidarum. Glukose skal gis med forsiktighet til disse pasientene, og parenteral administrering av tiamin bør vurderes. Parenteral administrering av glukose kan være forbundet med lave fosfatnivåer. Mulig hypofosfatemi bør behandles med fosfat. Skal ikke gis samtidig med blodprodukter i samme infusjonssett, pga. risiko for pseudoagglutinering. Glukose gitt i.v. kan forårsake elektrolyttforstyrrelser, og da særlig hypo- eller hyperosmotisk hyponatremi. Dette avhenger av løsningens tonisitet, infusjonsvolum og -hastighet, og pasientens underliggende kliniske tilstand og muligheten til å metabolisere glukose. Hyponatremi: Pasienter med økt utskillelse av vasopressin (f.eks. ved akutt sykdom, smerte, postoperativt stress, infeksjoner, brannskader og CNS-sykdom), pasienter med hjerte-, lever og nyresykdom, og pasienter som får vasopressin eller -analoger er spesielt utsatt for akutt hyponatremi. Akutt hyponatremi kan føre til akutt hyponatremisk encefalopati (hjerneødem), med symptomer som hodepine, kvalme, anfall, letargi og oppkast. Pasienter med hjerneødem er spesielt utsatt for alvorlig, irreversibel og livstruende hjerneskade. Barn, kvinner i fertil alder og pasienter med intrakranielle patologiske prosesser som forstyrrer autoregulering av hjernetrykket (f.eks. meningitt, intrakraniell blødning og hjernekontusjon) er spesielt utsatt for alvorlig og livstruende hjerneødem forårsaket av akutt hyponatremi. Innholdsstoffer: Inneholder 70 mmol (1600 mg) natrium pr. 1000 ml. Må tas i betraktning ved kontrollert natriumdiett. Inneholder 25 g glukose pr. 1000 ml. Bør tas hensyn til ved diabetes mellitus.

Interaksjoner

Gå til interaksjonsanalyse

Legemidler som øker vasopressineffekten gir økt risiko for sykehuservervet hyponatremi ved behandling med i.v. væske. Følgende legemidler gir økt vasopressineffekt og dermed redusert utskillelse av elektrolyttfritt vann via nyrene: Legemidler som stimulerer vasopressinutskillelse (f.eks. klorpropamid, klofibrat, karbamazepin, vinkristin, SSRI, 3,4-metylendioksy-N-metamfetamin, ifosfamid, antipsykotika, narkotika), legemidler som forsterker vasopressineffekten (f.eks. klorpropamid, NSAID, syklofosfamid) og vasopressinanaloger (f.eks. desmopressin, oksytocin, vasopressin, terlipressin). Diuretika og antiepileptika, slik som okskarbazepin, øker også risikoen for hyponatremi.

Graviditet, amming og fertilitet

Kan brukes under graviditet og amming. Gis med forsiktighet til gravide under fødsel. Dette gjelder spesielt ved kombinasjon med oksytocin, pga. risiko for hyponatremi.

Bivirkninger

Organklasse	Bivirkning
Generelle
Ukjent frekvens	Ekstravasasjon (vevsnekrose)
Kar
Vanlige	Tromboflebitt
Nevrologiske
Ukjent frekvens	Hyponatremisk encefalopati
Stoffskifte/ernæring
Ukjent frekvens	Elektrolyttforstyrrelser (natriumretensjon, hyperkloremi), overhydrering, sykehuservervet hyponatremi

Frekvens	Bivirkning
Vanlige
Kar	Tromboflebitt
Ukjent frekvens
Generelle	Ekstravasasjon (vevsnekrose)
Nevrologiske	Hyponatremisk encefalopati
Stoffskifte/ernæring	Elektrolyttforstyrrelser (natriumretensjon, hyperkloremi), overhydrering, sykehuservervet hyponatremi

Rapportering av bivirkninger

Overdosering/Forgiftning

Overdosering kan gi osmotisk diurese som fører til dehydrering og hyperglykemirelaterte bivirkninger. Det kan også forårsake metabolsk alkalose (spesielt ved nedsatt nyrefunksjon) og forverring av eksisterende nedsatt hjertefunksjon, alvorlig nedsatt nyrefunksjon, ødem eller natriumretensjon.

Egenskaper

Klassifisering: Fysiologisk balansert oppløsning laget for å korrigere elektrolytt- og væsketap. Ingen andre farmakodynamiske egenskaper. Acetatinnholdet (25 mmol/1000 ml) gir infusjonsvæsken en bufferkapasitet nær den som er i normal ekstracellulærvæske. Bufferkapasiteten er ikke tilstrekkelig til å korrigere metabolsk acidose.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 25°C. Av mikrobiologiske årsaker skal legemidlet brukes umiddelbart etter tilberedning. Dersom det ikke brukes umiddelbart er brukeren ansvarlig for oppbevaringstider og -forhold før administrering, og dette skal normalt ikke være >24 timer ved 2-8°C. Infusjonsposene er kun til engangsbruk.

Pakninger, priser, refusjon og SPC

Rehydrex med glucos, INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

Styrke	Pakning Varenr.	SPC¹	Refusjon² Byttegruppe	Pris (kr)³	R.gr.⁴
25 mg/ml	20 × 500 ml (pose) 188852		- -	283,60	C
25 mg/ml	10 × 1000 ml (pose) 042615		- -	174,00	C

¹Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

²Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

³Angitt pris er maksimal utsalgspris fra apotek. Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne *. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

⁴Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.

Sist endret: 14.02.2020
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)

Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

06.09.2018

Acidose (Syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

Alkalose (Baseose): Forstyrrelse i kroppens syre-basebalanse. En redusert hydrogenionkonsentrasjon fører til at blodets pH (surhetsgrad) stiger over 7,45.

Antiepileptika (Antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

Antipsykotika (Antipsykotikum, Nevroleptikum, Nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

Anuri (Manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

CNS (Sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

Diabetes mellitus: Finnes som to typer: Type 1 (insulinavhengig diabetes; skyldes at bukspyttkjertelen har for lav eller manglende insulinproduksjon), og type 2 (skyldes delvis at bukspyttkjertelen har for liten evne til insulinproduksjon, og delvis insulinresistens)

Diurese (Urinproduksjon, Urinutskillelse): Diurese brukes om urinmengden i løpet av et visst tidsrom der det er aktuelt å måle urinmengden pr. time eller døgn.

Diuretika (Diuretikum, Urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

Fertilitet (Fruktbarhet): Evnen til å få barn.

Forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

Glukose (Dekstrose, Dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

Hyperglykemi (Høy blodglukose, Høy glukose i blod, Høyt blodsukker): Når blodglukosen er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

Hypofosfatemi (Fosfatmangel): Unormalt lavt nivå av fosfat i blodet. Kan blant annet gi svakhet og kramper, og kan sees ved flere ulike sykdomstilstander.

Hyponatremi (Natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

I.v. (Intravenøs, Intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

Indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

Infeksjon (Infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

Kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

Kvalme: Kvalme er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

Meningitt (Hjernehinnebetennelse): Betennelse i hinnene rundt hjerne og ryggmarg, forårsaket av bakterier eller virus. Sykdommen forårsaker alvorlig hodepine, feber og er en betydelig belastning for kroppen. Hjernehinnebetennelse som er forårsaket av bakterier er svært alvorlig og kan noen ganger føre til døden, selv om antibiotikabehandling igangsettes. Hjernehinnebetennelse forårsaket av virus er som regel ikke så alvorlig.

NSAID: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

Oliguri (Lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

Parenteral (Parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

SIADH (Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion, Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon): (SIADH: Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion) Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon: Tilstand der kroppen mister for mye salter og holder tilbake for mye vann via nyrene, pga. vedvarende forhøyet utskillelse av hormonet ADH. Det fins mange årsaker til dette, f.eks. ADH-produserende svulster, skader eller sykdommer i bestemte hjernestrukturer og i lungene, samt enkelte legemidler.

SSRI: (SSRI: Selective Serotonin Reuptake Inhibitors) SSRI er en gruppe legemidler mot blant annet depresjon og tvangslidelser. De hemmer reopptak av signalstoffet serotonin i nerveceller i sentralnervesystemet.

Vasopressin (ADH, Antidiuretisk hormon): Hormon som dannes i hypothalamus. Urinutskillelsen via nyrene reguleres av ADH. Mer ADH skilles ut når kroppen har behov for å spare vann.

Væskeretensjon (Vannretensjon): Tilbakeholdelse av væske i kroppen.

Ødem (Væskeoppsamling, Væskeopphopning, Væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.