Olmetec Comp

Daiichi Sankyo

Angiotensin II-reseptorantagonist og diuretikum.

ATC-nr.: C09D A08

  

  Hydroklortiazid forbudt iht. WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk


Indikasjoner | Dosering | Kontraindikasjoner | Forsiktighetsregler | Interaksjoner | Graviditet, amming og fertilitet | Bivirkninger | Overdosering og forgiftning | Egenskaper | Pakninger, priser, refusjon og SPC

Miljørisiko i Norge
 C03A A03
Hydroklortiazid
 
PNEC: 1 000 μg/liter
Salgsvekt: 1 128,415445 kg
Miljørisiko: Bruk av hydroklortiazid gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Hydroklortiazid har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Hydroklortiazid brytes ned langsomt i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 28.08.2019) er utarbeidet av AstraZeneca.
Les mer på Fass
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 20 mg/12,5 mg og 20 mg/25 mg: Hver tablett inneh.: Olmesartanmedoksomil 20 mg, hydroklortiazid 12,5 mg, resp. 25 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Gult og rødt jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Essensiell hypertensjon hos voksne pasienter som ikke oppnår tilstrekkelig blodtrykkskontroll med olmesartanmedoksomil alene.

Dosering

Voksne inkl. eldre >65 år: Dosetitrering av enkeltkomponentene anbefales. Preparatet brukes når blodtrykket ikke kan kontrolleres tilfredsstillende med 20 mg olmesartanmedoksomil alene. Maks. effekt nås etter ca. 8 uker, selv om en betydelig del av effekten allerede observeres etter 2 uker. Kombinasjonen 20 mg/12,5 mg kan gis til pasienter med blodtrykk som ikke kan kontrolleres tilfredsstillende med 20 mg olmesartanmedoksomil alene. Kombinasjonen 20 mg/25 mg kan gis til pasienter med blodtrykk som ikke kan kontrolleres tilfredsstillende med kombinasjonen 20 mg/12,5 mg. Døgndose på 20 mg olmesartanmedoksomil og 25 mg hydroklortiazid i kombinasjon bør ikke overskrides.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Forsiktighet utvises ved lett til moderat nedsatt leverfunksjon. Lett nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering. Moderat nedsatt leverfunksjon: Startdose på 10 mg daglig anbefales og maks. dose er 20 mg. Tett oppfølging av blodtrykk og nyrefunksjon hvis pasienten allerede får diuretika og/eller andre antihypertensiver. Nedsatt nyrefunksjon: Lett til moderat nedsatt nyrefunksjon (ClCR 30-60 ml/minutt): Regelmessig kontroll av nyrefunksjonen. Kontraindisert ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR <30 ml/minutt). Barn og ungdom <18 år: Anbefales ikke pga. utilstrekkelige data.
Administrering: Dosen skal tas 1 gang daglig til samme tid hver dag. Svelges med tilstrekkelig mengde væske, f.eks. et glass vann. Kan tas med eller uten mat. Skal ikke tygges. Kan knuses/deles.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene eller andre sulfonamidderivater. Alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR <30 ml/minutt). Refraktær hypokalemi, hyperkalsemi, hyponatremi og symptomatisk hyperurikemi. Graviditet i 2. og 3. trimester. Obstruksjoner i galleveiene, alvorlig nedsatt leverfunksjon og kolestase. Samtidig bruk av aliskiren hos pasienter med diabetes mellitus eller nedsatt nyrefunksjon (GFR <60 ml/minutt/1,73 m2).

Forsiktighetsregler

Symptomatisk hypotensjon kan, særlig etter 1. dose, oppstå hos pasienter som har hatt væske- og/eller natriumtap etter kraftig diuretisk behandling, saltfattig kost, diaré eller oppkast. Slike tilstander bør korrigeres før oppstart. Mulighet for akutt hypotensjon, azotemi, oliguri eller, i sjeldne tilfeller, akutt nyresvikt, kan ikke utelukkes. Forsiktighet ved bilateral nyrearteriestenose eller stenose i arterien til en enkelt fungerende nyre. Ved lett til moderat nedsatt nyrefunksjon, anbefales regelmessig overvåking av serumkalium-, kreatinin- og urinsyrenivåer. Kontroll av nyrefunksjon i begynnelsen av behandlingen anbefales, samt regelmessig hydrering av pasienten. Tiaziddiuretikarelatert azotemi kan oppstå ved nedsatt nyrefunksjon. Ingen erfaring ved terminal nyresvikt og hos nylig transplanterte. Små endringer i væske- og elektrolyttbalanse kan utløse leverkoma ved nedsatt leverfunksjon eller progressiv leversykdom. Det bør derfor utvises forsiktighet ved lett til moderat nedsatt leverfunksjon. Forsiktighet ved aorta- eller mitralklaffstenose, eller obstruktiv hypertrof kardiomyopati. I svært sjeldne tilfeller er alvorlig, kronisk diaré med betydelig vekttap rapportert noen få måneder til år etter behandlingsstart, muligens forårsaket av en lokal, forsinket overfølsomhetsreaksjon. Tarmbiopsier viser ofte villusatrofi. Ved slike symptomer og i fravær av andre åpenbare etiologier, skal behandling med olmesartan avbrytes umiddelbart og bør ikke gjenopptas. Hvis diaré ikke blir bedre i løpet av uken etter seponering bør videre spesialistråd (f.eks. fra gastroenterolog) vurderes. Anbefales ikke ved primær aldosteronisme. Blodtrykkssenkende effekt er noe mindre hos mørkhudete, muligens pga. høyere forekomst av lav-reninstatus. For kraftig blodtrykksreduksjon ved iskemisk hjertesykdom eller iskemisk cerebrovaskulær lidelse kan føre til hjerteinfarkt eller slag. Latent diabetes mellitus kan manifesteres ved tiazidbehandling. Hyperurikemi eller urinsyregikt kan utløses ved tiazidbehandling. Tiazider kan forårsake væske- og elektrolyttforstyrrelser som hypokalemi, hyponatremi og hypokloremisk alkalose. Faren for hypokalemi er størst ved levercirrhose, kraftig diurese, utilstrekkelig oralt inntak av elektrolytter og samtidig behandling med kortikosteroider eller ACTH. Regelmessig kontroll av serumelektrolytter bør foretas hos pasienter som får diuretika. Motsatt, som følge av antagonisme på angiotensin II-reseptorer, kan hyperkalemi oppstå, spesielt ved nedsatt nyrefunksjon og/eller hjertesvikt, og diabetes mellitus. Tiazider kan redusere utskillelsen av kalsium og øke utskillelsen av magnesium. Hyperkalsemi kan tyde på skjult hyperparatyreose og tiazider bør seponeres før test av parathyreoideafunksjonen. Utvanningshyponatremi kan forekomme hos ødematøse pasienter i varmt vær. Hydroklortiazid kan gi et positivt analyseresultat i dopingtester. Overfølsomhetsreaksjoner for hydroklortiazid kan oppstå. Forverring eller aktivering av systemisk lupus erythematosus er rapportert ved bruk av tiazider. Pga. laktoseinnhold er preparatet ikke egnet ved sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Hydroklortiazid, et sulfonamid, kan forårsake idiosynkratiske reaksjoner, som resulterer i akutt forbigående myopi og akutt trangvinkelglaukom. Symptomer inkluderer akutt innsettende redusert synsskarphet eller okulær smerte og oppstår vanligvis i løpet av timer til uker etter legemiddeloppstart. Ubehandlet akutt trangvinkelglaukom kan føre til permanent synstap. Den primære behandlingen er å seponere hydroklortiazid så raskt som mulig. Det kan være behov for å vurdere umiddelbar medisinsk eller kirurgisk behandling dersom det intraokulære trykket forblir ukontrollert. Risikofaktorer for utvikling av akutt trangvinkelglaukom kan inkludere sulfonamid- eller penicillinallergi i anamnesen. Økt risiko for ikke-melanom hudkreft (basalcellekarsinom og epitelcellekarsinom) er sett ved høy kumulativ dose av hydroklortiazid (HCTZ), muligens pga. fotosensitiserende effekt. Pasienten bør informeres om risikoen, samt rådes til å sjekke huden sin regelmessig for nye lesjoner, og raskt ta kontakt med lege ved mistenkelige hudforandringer. Forebyggende tiltak er begrenset eksponering for sol og ultrafiolett stråling (UV). Ved eksponering for sol og UV, bør pasienten bruke tilstrekkelig beskyttelse. Mistenkelige hudforandringer bør undersøkes umiddelbart, om nødvendig med histologiske undersøkelser av biopsier. Ved ikke-melanom hudkreft i anamnesen bør forskrivning av HCTZ revurderes. Bilkjøring og bruk av maskiner: Svimmelhet og tretthet kan forekomme, og forsiktighet anbefales ved bilkjøring eller betjening av maskiner.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C09D A08
Samtidig bruk av andre diuretika, laksantia, kortikosteroider, ACTH, amfotericin, karbenoksolon, penicillin G og salisylsyrederivater kan forsterke effekten av hydroklortiazid på serumkalium. Økning i serumkalium kan forekomme ved samtidig bruk av kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd, salterstatning som inneholder kalium eller andre legemidler som kan øke serumkaliumnivåene, og anbefales ikke. Regelmessig kontroll av serumkalium og EKG anbefales når preparatet brukes samtidig med legemidler som påvirkes av serumkaliumforstyrrelser. Tiazidindusert hypokalemi eller hypomagnesemi kan bidra til å utløse digitalisinduserte hjertearytmier. Den blodtrykkssenkende virkningen kan øke ved samtidig bruk av andre blodtrykkssenkende legemidler. NSAID (inkl. acetylsalisylsyre i doser >3 g/døgn og COX-2-hemmere), angiotensin II-reseptorantagonister og tiaziddiuretika kan virke synergistisk ved å redusere glomerulusfiltrasjonen. Risiko for akutt nyresvikt. I tillegg kan samtidig behandling redusere antihypertensiv virkning og føre til delvis tap av effekt. Ved samtidig bruk av litium er reversible økninger i serumlitiumkonsentrasjonen og toksisitet rapportert, og kombinasjonen anbefales ikke. Hvis samtidig bruk er nødvendig, anbefales nøye overvåking av serumlitiumnivå. Absorpsjonen av hydroklortiazid nedsettes av kolestyramin og kolestipol. En liten reduksjon i olmesartans biotilgjengelighet er observert etter behandling med magnesium-/aluminiumhydroksid. Baklofen og amifostin kan forsterke den antihypertensive effekten. Samtidig bruk av alkohol, barbiturater, narkotika eller antidepressiver kan forsterke ortostatisk hypotensjon. Dobbel blokade av renin-angiotensin-aldosteronsystemet ved kombinasjon med ACE-hemmere, angiotensin-II reseptorantagonister eller aliskiren er vist å gi økt risiko for hypotensjon, hyperkalemi og nedsatt nyrefunksjon (inkl. akutt nyresvikt), og slik kombinasjon er derfor ikke anbefalt. Dersom dobbel blokade vurderes som absolutt nødvendig, må det kun skje under overvåkning av spesialist og med hyppig og nøye oppfølging av nyrefunksjon, elektrolytter og blodtrykk. ACE-hemmere og angiotensin-II reseptorantagonister bør ikke brukes samtidig hos pasienter med diabetisk nefropati. Hydroklortiazid kan potensere effekten av ikke-depolariserende muskelrelaksantia. Tiazider kan øke insidensen av hypersensitivitetsreaksjoner av allopurinol, øke risikoen for bivirkninger av amantadin, og redusere renal utskillelse av cytotoksiske legemidler og potensere deres myelosuppressive effekt. Doseøkninger for probenecid eller sulfinpyrazon kan være nødvendig da hydroklortiazid kan øke nivået av serumurinsyre. Den hyperglykemiske effekten av betablokkere og diazoksid kan økes av tiazider. Forsiktighet ved samtidig behandling med metformin pga. risiko for melkesyreacidose. Tiaziddiuretika sammen med kalsiumsalter kan potensere økningen av serumkalsium. Antikolinerge legemidler kan øke biotilgjengeligheten av tiaziddiuretika. Tiazider kan påvirke glukosetoleransen. Dosejustering av antidiabetikum kan være nødvendig. Pressoraminers effekt kan reduseres. Ved høye doser av salisylater kan hydroklortiazid øke salisylaters toksiske effekt på sentralnervesystemet. Isolerte rapporter om hemolytisk anemi ved samtidig bruk av hydroklortiazid og metyldopa. Samtidig behandling med ciklosporin kan øke faren for hyperurikemi og giktkomplikasjoner. Tiazider øker faren for tetrasyklinindusert urinstofføkning (sannsynligvis ikke doksysyklin). Kolesevelamhydroklorid reduserer systemisk eksponering, maks. plasmakonsentrasjon og halveringstiden til olmesartan. Administrering av olmesartanmedoksomil minst 4 timer før kolesevelamhydrokloriddosen bør vurderes.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Kontraindisert i 2. og 3. trimester pga. rapporter om foster- og nyfødtskade inkl. død. Bruk i 1. trimester er ikke anbefalt. Skal ikke brukes ved svangerskapsødem, svangerskapshypertensjon, preeklampsi eller ved essensiell hypertensjon hos gravide. Pasienter som planlegger graviditet bør bytte til alternativ antihypertensiv behandling. Hvis graviditet oppdages, skal preparatet seponeres omgående, og alternativ behandling startes hvis aktuelt. Ultralydundersøkelse for å undersøke nyrefunksjon og kranium anbefales hvis fosteret er blitt eksponert i 2. eller 3. trimester.
Amming: Ikke anbefalt pga. dårlig etablert sikkerhetsprofil.
Olmesartan|Hydroklortiazid

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Stoffskifte/ernæring: Hyperkolesterolemi, hypertriglyseridemi, hyperurikemi. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Magesmerter, diaré, kvalme, oppkast, meteorisme, mageirritasjon, dyspepsi, gastroenteritt, forstoppelse. Luftveier: Hoste, bronkitt, faryngitt, rhinitt. Muskel-skjelettsystemet: Artritt, ryggsmerter, smerter i skjelettet. Nevrologiske: Ørhet, forvirringstilstand, svimmelhet, hodepine. Nyre/urinveier: Hematuri, urinveisinfeksjon. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi, hyperkalsemi, hyperamylasemi, glukosuri, hyponatremi, hypomagnesemi, hypokalemi, hypokloremi. Øre: Vertigo. Øvrige: Asteni, brystsmerter, tretthet, influensalignende symptomer, perifert ødem, smerter. Undersøkelser: Økte verdier av leverenzymer, økte verdier av kreatinkinase, kreatinin og urea i blodet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Trombocytopeni. Hjerte/kar: Angina pectoris, hypotensjon, ortostatisk hypotensjon, palpitasjon. Hud: Kløe, eksantem, erytem, purpura, urticaria, allergisk dermatitt, utslett, eksem, lysfølsomhetsreaksjoner. Immunsystemet: Anafylaktiske reaksjoner. Kjønnsorganer/bryst: Erektil dysfunksjon. Luftveier: Respirasjonsbesvær. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, myalgi, muskelspasmer, smerter i ekstremiteter. Nevrologiske: Synkope, søvnighet, postural svimmelhet, tap av appetitt. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi. Undersøkelser: Reduserte og økte kaliumverdier i blodet, økte kalsium-, glukose-, og lipidverdier i blodet. Øre: Vertigo. Øye: Forverring av underliggende myopati. Øvrige: Ansiktsødem, svakhet, sykdomsfølelse. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Leukopeni, nøytropeni/agranulocytose, aplastisk anemi, hemolytisk anemi, benmargsdepresjon. Gastrointestinale: Pankreatitt. Hjerte/kar: Hjertearytmier, nekrotiserende angiitt (vaskulitt, inkl. kutan vaskulitt), trombose, emboli. Hud: Anafylaktiske hudreaksjoner, angionevrotisk ødem, kutan lupus erythematosuslignende reaksjoner, reaktivering av kutan lupus erythematosus, anafylaktiske hudreaksjoner, toksisk epidermal nekrolyse. Infeksiøse: Sialadenitt. Lever/galle: Gulsott (intrahepatisk kolestatisk ikterus), akutt kolecystitt. Luftveier: Dyspné, interstitiell pneumoni, lungeødem. Muskel-skjelettsystemet: Muskelsvakhet, parese. Nevrologiske: Bevissthetsforstyrrelser (som besvimelse), parestesi, kramper. Nyre/urinveier: Nyreinsuffisiens, akutt nyresvikt, nyrefunksjonsforstyrrelser, interstitiell nefritt. Psykiske: Rastløshet, depresjon, søvnforstyrrelser, apati. Stoffskifte/ernæring: Hyperkalemi. Øye: Xantopsi, forbigående tåkesyn, nedsatt tåreproduksjon. Undersøkelser: Økt urinsyreverdi og ureanitrogen i blodet, reduserte hemoglobin- og hematokritverdier i blodet. Øvrige: Feber, letargi. Svært sjeldne (<1/10 000): Gastrointestinale: Paralytisk ileus, sprue-lignende enteropati. Stoffskifte/ernæring: Hypokloremisk alkalose. Ukjent frekvens: Svulster/cyster: Ikke-melanom hudkreft (basalcellekarsinom og epitelcellekarsinom). Øye: Akutt myopi, akutt trangvinkelglaukom.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Begrenset informasjon.
Symptomer: Hypotensjon, takykardi eller bradykardi kan forekomme. Elektrolyttap og dehydrering som følge av kraftig diurese, kvalme og søvnighet.
Behandling: Symptomatisk og støttende. Pasienten må overvåkes nøye.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For olmesartanmedoksomil C09C A08 og hydroklortiazid C03A A03

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Olmesartanmedoksomil er et prodrug. Omdannes raskt til den aktive metabolitten olmesartan. Bindes selektivt til AT1-reseptorer, og blokkerer angiotensin II-medierte effekter. Øker angiotensin I- og II-plasmakonsentrasjonene, og reduserer aldosteronkonsentrasjonen i plasma noe. Den diuretiske virkningen av hydroklortiazid reduserer plasmavolumet, øker plasmareninaktiviteten, øker aldosteronutskillelsen og fører til redusert serumkalium. Olmesartan kan reversere kaliumtapet. Kombinasjonen har en additiv antihypertensiv effekt. Preparatet forårsaker doseavhengig, langvarig reduksjon i arterielt blodtrykk. Dosering 1 gang daglig gir effektiv og jevn blodtrykksreduksjon i doseintervallet på 24 timer.
Absorpsjon: Gjennomsnittlig absolutt biotilgjengelighet for olmesartan er 25,6%. Tmax ca. 2 timer.
Proteinbinding: Olmesartan: 99,7%. Hydroklortiazid: 68%.
Halveringstid: Terminal t1/2 10-15 timer etter gjentatt oral dosering. Steady state nås etter de første dosene.
Utskillelse: Olmesartan: Renal ca. 40%, og hepatobiliær utskillelse ca. 60%. Hydroklortiazid: Renal.

Sist endret: 23.11.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

22.11.2018


 

Pakninger, priser, refusjon og SPC


Olmetec Comp, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.		SPC1Refusjon2
Byttegruppe		Pris (kr)3R.gr.4
20 mg/12,5 mg28 stk. (kalenderpakn.)
025349		SPC_ICONBlå resept
Byttegruppe		210,10C
98 stk. (kalenderpakn.)
025360		SPC_ICONBlå resept
Byttegruppe		616,40C
20 mg/25 mg98 stk. (kalenderpakn.)
025341		SPC_ICONBlå resept
-		616,40C

1Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

2Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

3Angitt pris er maksimal utsalgspris fra apotek. Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne *. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

4Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acetylsalisylsyre (asa): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

acth (adrenokortikotropt hormon, kortikotropin): Hormon som dannes i hypofysens forlapp. Stimulerer dannelse og utskillelse av kortisol i binyrebarken.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

alkalose (baseose): Forstyrrelse i kroppens syre-basebalanse. En redusert hydrogenionkonsentrasjon fører til at blodets pH (surhetsgrad) stiger over 7,45.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angina pectoris (angina, hjertekrampe, ap): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angionevrotisk ødem (angioødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

basalcellekarsinom (basalcellekreft, bcc, basaliom, krompechers karsinom): En ondartet hudkrefttype som sjelden sprer seg.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi: Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

cox (cyklooksygenase): (COX: cyklooksygenase) Et enzym i kroppen som kan danne stoffer som øker smerte, feber og betennelse. Cyklooksygenase finnes i to former, COX-1 og COX-2. COX-1 danner også stoffer som beskytter magens slimhinne og som er nødvendig for å stoppe blødninger. COX-2 oppstår hovedsakelig ved betennelse. COX-enzymer hemmes av mange vanlige smertestillende legemidler.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diabetisk nefropati (diabetesnefropati): Nyreskader forårsaket av sykdommen diabetes mellitus. Tilstanden skyldes blant annet skader på de minste blodkarene omkring nerver. Endret følelsans er vanlig, spesilet nedsatt følelse i føtter, noe som øker risikoen for sår og amputasjoner. Økt følesans som gir smerteutslag (f.eks. prikking eller brenning) eller kramper i føttene, er også vanlig.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

eksem: Samlebetegnelse for overflatiske hudbetennelser som vanligvis er langvarige og ikke-smittsomme. Vanligvis får man ett eller flere symptomer som rødhet, hevelser, småblemmer, hudfortykkelse og hudavflassing. Eksem kan ha flere årsaker som f.eks. arvelige faktorer, eller stoffer som kommer i kontakt med huden som nikkel og vaskemidler, såkalt kontakteksem.

erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt, impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

erytem (rødhet i huden, hudrødme): Diffus rødhet i huden.

faryngitt (halskatarr, halsbetennelse): Betennelse i slimhinnen og lymfatisk vev i svelget (farynks). Skyldes som regel en infeksjon av virus (70%) eller bakterier (30%). En infeksjon av virus går som regel over av seg selv etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastroenteritt (mage-tarmkatarr, mage-tarmbetennelse): Fellesnavn for ulike infeksjoner i mage-tarmkanalen. Forårsakes vanligvis av bakterier eller virus. En gastroenteritt inkluderer ofte kvalme, oppkast og/eller diaré, og kroppen mister dermed mye væske. Ved behandling vil man derfor forsøke å erstatte væsketapet. Skyldes infeksjonen bakterier kan den behandles med antibiotika.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

glukosuri (glykosuri): Sukker i urinen. Glukose finnes normalt i svært lav konsentrasjon i urinen, men konsentrasjonen øker kraftig ved visse sykdomstilstander som for eksempel diabetes mellitus og ved nyreskader.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri: Blod i urinen.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hjertearytmi (arytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, hjerteattakk): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hyperkalsemi (kalsiumoverskudd): Unormalt høyt kalsiumnivå i blodet. Kan ha flere årsaker, blant annet kreft og høyt D-vitamininntak.

hyperkolesterolemi: En tilstand med en unormal høy mengde kolesterol i blodet. For mye kolesterol i blodet kan forårsakes av for høyt alkoholkonsum, samt dårlige kost- og mosjonsvaner. I tillegg finnes noen arvelige tilstander.

hyperparatyreose (hyperparatyreoidisme): En tilstand der biskjoldkjertlene produserer for mye paratyreoideahormon. Disse hormonene regulerer kalsiumnivået i blodet, og en høy hormonproduksjon fører til høyere kalsiumnivå. Dette kan gi opphav til tretthet, forstoppelse og nervøsitet. Hyperparatyreoidisme kan noen ganger skyldes en svulst i biskjoldkjertlene.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertriglyseridemi: Økte nivåer av triglyserider i blodet. Triglyserider er den viktigste bestanddel i animalsk og vegetabilsk fett.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kreatinkinase (ck, kreatinfosfokinase, cpk): Et enzym som finnes i muskelvev og som spalter kreatinfosfat. Finnes normalt i lav konsentrasjon i blod, men øker ved muskelskade, f.eks. ved hjerteinfarkt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

levercirrhose (skrumplever, cirrhose): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

melanom (malignt melanom, føflekkreft): Melanom er en spesiell form for hudkreft som oppstår i hudens pigmentceller (celler med fargestoff). Sykdommen kan også opptre i pigmentcellene i slimhinner, i øyne og i indre organer.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

myopi (nærsynthet): Ved myopi ser en klart på nært hold, mens objekter langt unna er uklare.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

renin-angiotensin-aldosteronsystemet (raas): En prosess som foregår i nyrene og er svært viktig i blodtrykksreguleringen og for salt- og vannreguleringen i kroppen.

rhinitt: Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

sentralnervesystemet (cns): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

xantopsi (gult syn): En synsforstyrrelse hvor alle objekter i visuelle omgivelser sees som gult.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.