Glucos Baxter Viaflo

Forsiktighetsregler

I.v. glukoseinfusjoner er vanligvis isotone. I kroppen kan glukoseholdige væsker bli ekstremt fysiologisk hypotone pga. rask glukosemetabolisme. Fortynning og andre effekter på serumelektrolytter: Avhengig av oppløsningens tonisitet, infusjonsvolum og -hastighet, underliggende klinisk tilstand og evne til å metabolisere glukose, kan i.v. administrering av glukose føre til: Hyperosmolalitet, osmotisk diurese og dehydrering, hypoosmolalitet samt elektrolyttforstyrrelser som hypo- eller hyperosmotisk hyponatremi, hypokalemi, hypofosfatemi, hypomagnesemi, overhydrering​/​hypervolemi og f.eks. overbelastning, inkl. lungestuvning og ødem. Effektene er ikke bare et resultat av administrering av elektrolyttfri væske, men også av glukoseadministrering. Hyponatremi: Pasienter med økt vasopressinutskillelse (f.eks. ved akutt sykdom, smerte, post-operativt stress, infeksjoner, brannskader og CNS-sykdommer), pasienter med hjerte-, lever- og nyresykdom og pasienter som får vasopressin eller -analoger, er spesielt utsatt for akutt hyponatremi etter infusjon med hypoton væske. Akutt hyponatremi kan føre til akutt hyponatremisk encefalopati (hjerneødem), med symptomer som hodepine, kvalme, anfall, letargi og oppkast. Pasienter med hjerneødem er spesielt utsatt for alvorlig, irreversibel og livstruende hjerneskade. Barn, kvinner i fertil alder og pasienter med intrakranielle patologiske prosesser som forstyrrer autoregulering av hjernetrykket (f.eks. meningitt, intrakraniell blødning og hjernekontusjon) er spesielt utsatt for alvorlig og livstruende hjerneødem forårsaket av akutt hyponatremi. Klinisk evaluering og periodiske laboratorieprøver kan være nødvendig for å overvåke endringer i væskebalanse, elektrolyttkonsentrasjoner og syre-​/​basebalanse under langvarig parenteral behandling, eller når pasientens tilstand eller administreringshastigheten krever det. Spesiell forsiktighet bør utvises ved økt risiko for vann- og elektrolyttforstyrrelser som kan forverres av økt belastning av fritt vann, hyperglykemi eller mulig nødvendig insulinadministrering. Hyperglykemi: Rask tilførsel av glukoseoppløsninger kan gi vesentlig hyperglykemi og et hyperosmolært syndrom. Ved hyperglykemi bør infusjonshastigheten justeres og​/​eller insulin administreres. Hvis nødvendig, gi parenterale kaliumtilskudd. Gis med forsiktighet ved f.eks: Nedsatt glukosetoleranse (f.eks. ved diabetes mellitus, nyresvikt eller ved sepsis, traume eller sjokk), alvorlig feilernæring (fare for å utløse refeeding syndrom), tiaminmangel (f.eks. ved kronisk alkoholisme (risiko for alvorlig melkesyreacidose grunnet nedsatt oksidativ metabolisering av pyruvat)), ved iskemisk slag eller alvorlig traumatisk hjerneskade og hos nyfødte. Unngå infusjon i løpet av de første 24 timene etter hodeskade. Overvåk blodsukkeret nøye da tidlig hyperglykemi er assosiert med dårlige utfall ved alvorlig traumatisk hjerneskade. Effekter på insulinsekresjon: Langvarig i.v. administrering av glukose og assosiert hyperglykemi kan medføre redusert hastighet på glukosestimulert insulinsekresjon. Overfølsomhetsreaksjoner: Overfølsomhet​/​infusjonsreaksjoner, inkl. anafylaktiske​/​anafylaktoide reaksjoner, er sett med glukoseoppløsninger. Bør brukes med forsiktighet, om i det hele tatt, ved kjent allergi mot mais eller maisprodukter. Infusjonen stanses umiddelbart ved tegn​/​symptomer på overfølsomhetsreaksjon. Passende behandling iverksettes som klinisk indisert. Refeeding syndrom: Næringstilførsel ved alvorlig underernæring kan resultere i refeeding syndrom, som karakteriseres av forskyvning av kalium, fosfor og magnesium intracellulært da pasienten blir anabol. Tiaminmangel og væskeretensjon kan også utvikles. Nøye overvåkning og langsom økning av næringsstoffinntak samtidig som for høyt inntak unngås, kan forhindre disse komplikasjonene. Pediatrisk populasjon: Se Dosering (under Som hjelpe-​/​oppløsningsmiddel). Vær spesielt oppmerksom på administreringsmåten for å unngå potensielt dødelig overinfusjon av i.v. væsker hos nyfødte. Ved bruk av sprøytepumpe for å gi i.v. væsker eller legemidler til nyfødte, må væskeposen ikke forbli tilkoblet sprøyten. Ved bruk av infusjonspumpe må alle klemmer på det i.v. administreringssettet være lukket før settet fjernes fra pumpen, eller pumpen slås av. Dette er nødvendig uavhengig av hvorvidt settet har en antifriflyt-enhet. I.v. infusjonsenhet og administreringsutstyr må jevnlig overvåkes. Pediatriske glykemirelaterte problemer: Nyfødte, spesielt premature og de med lav fødselsvekt, har økt risiko for å utvikle hypo-​/​hyperglykemi. Tett oppfølging skal gis under behandling med i.v. glukoseoppløsninger for å sikre adekvat glykemisk kontroll, og for å unngå potensielle langtidsbivirkninger. Hypoglykemi hos nyfødte kan føre til langvarige krampeanfall, koma og hjerneskade. Hyperglykemi er forbundet med intraventrikulær blødning, sen debut av bakteriell- og soppinfeksjon, prematuritetsretinopati, nekrotiserende enterokolitt, bronkopulmonal dysplasi, forlenget innleggelse på sykehus og død. Pediatriske hyponatremirelaterte problemer: Barn (inkl. nyfødte og eldre barn) har økt risiko for å utvikle hypoosmotisk hyponatremi samt for å utvikle hyponatremisk encefalopati. Plasmaelektrolyttkonsentrasjoner bør overvåkes nøye. Rask korrigering av hypoosmotisk hyponatremi er potensielt farlig (risiko for alvorlige nevrologiske komplikasjoner). Dose, infusjonshastighet og behandlingsvarighet bør bestemmes av lege med erfaring i i.v. væskebehandling hos barn. Geriatrisk bruk: Ved valg av infusjonsoppløsning, volum og infusjonshastighet skal det tas hensyn til at eldre generelt har større sannsynlighet for å ha hjerte-, nyre- og leversykdom, samt andre sykdommer eller annen samtidig legemiddelbehandling. Blod: Se Tilberedning​/​Håndtering. Tilsetning av andre legemidler eller feil administreringsteknikk kan føre til feberreaksjoner pga. ev. tilførsel av pyrogener. Ved bivirkninger stoppes infusjonen umiddelbart. Risiko for luftemboli: Se Tilberedning​/​Håndtering.