Epirubicin

Actavis

Cytostatikum.

ATC-nr.: L01D B03

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 L01D B03
Epirubicin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av epirubicin kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Bioakkumulering av epirubicin kan ikke utelukkes, da data mangler.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at epirubicin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 13.09.2017) er utarbeidet av Sandoz AS.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

PULVER TIL INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 10 mg og 50 mg: Hvert hetteglass inneh.: Epirubicinhydroklorid 10 mg, resp. 50 mg, laktosemonohydrat, metylparahydroksybenzoat (E 218).


Indikasjoner

Behandling av flere neoplastiske tilstander, bl.a. karsinom i brystet, fremskreden ovariecancer, kreft i magesekken og småcellet lungekreft (SCLC). Ved intravesikal administrering har epirubicin vist seg å ha effekt ved behandling av papillært karsinom i overgangsepitelet i blæren, karsinom in situ i blæren og som profylakse mot tilbakefall av overflatisk blærekarsinom etter transurethral reseksjon.

Dosering

For å unngå kardiotoksisitet skal total kumulativ dose på 900-1000 mg/m2 ikke overskrides.
Monoterapi; konvensjonell dose: Anbefalt dose til voksne: 60-90 mg/m2 intravenøst. Bør gjentas med 21-dagers intervall, avhengig av bloddannende benmargsstatus. Tegn på toksisitet, inkl. alvorlig nøytropeni/nøytropenisk feber og trombocytopeni (kan vedvare ved dag 21), kan kreve dosejustering eller utsettelse av påfølgende dose.
Monoterapi; høydosebehandling av SCLC (tidligere ubehandlet): 120 mg/m2 intravenøst dag 1, hver 3. uke. Kan gis som intravenøs bolusdose over 3-5 minutter eller som en intravenøs infusjon på opptil 30 minutters varighet.
Brystkreft: Ved adjuvant behandling av tidlige stadier av brystkreft med positive lymfeknuter, anbefales intravenøse doser i området fra 100 mg/m2 (enkeltdose på dag 1) til 120 mg/m2 (2 doser fordelt på dag 1 og dag 8) hver 3.-4. uke, i kombinasjon med intravenøs syklofosfamid og 5-FU og peroral tamoksifen. Lavere doser (60-75 mg/m2 for konvensjonell behandling og 105-120 mg/m2 for høydosebehandling) anbefales ved nedsatt benmargsfunksjon etter tidligere kjemoterapi eller strålebehandling, pga. alder eller neoplastisk benmargsinfiltrasjon. Total dose pr. behandlingssyklus kan fordeles over 2-3 påfølgende dager.
Kombinasjonsbehandling: Ved kombinasjon med andre cytotoksiske legemidler bør epirubicindosen reduseres tilsvarende. Vanlig brukte doser er gitt i tabellen nedenfor.
Doser ved monoterapi og i kombinasjon med kjemoterapi for ulike tumorer:

 

Epirubicindose (mg/m2)a

Kreftform

Monoterapi

Kombinasjonsbehandling

Avansert ovariecancer

60-90

50-100

Kreft i magesekken

60-90

50

SCLC

120

120

Blærekreft

Intravesikal administrering:
50 mg/50 ml eller 80 mg/50 ml (karsinom in situ)
Profylakse: 50 mg/50 ml ukentlig i 4 uker, og så månedlig i 11 måneder

 

aDoser vanligvis gitt dag 1 eller dag 1, 2 og 3 med 21-dagers intervaller.
Blærekreft: Overflatisk blærekreft: 1 ukentlig intravesikal instillasjon på 50 mg/50 ml (fortynnet) i 8 uker. Ved lokal toksisitet anbefales en dosereduksjon til 30 mg/50 ml. Karsinom in situ: Opptil 80 mg/50 ml intravesikalt (avhengig av individuell toleranse). Profylakse: 4 ukentlige administreringer på 50 mg/50 ml intravesikalt fulgt av 11 månedlige instillasjoner med samme dose. Behandling av invasive tumorer som har penetrert blæreveggen: Kontraindisert, skal ikke gis intravesikalt. Systemisk behandling eller kirurgi er da mer passende.
Generelt: Intravesikal administrering: Epirubicin har vært brukt med god effekt som profylaktisk middel etter transurethral reseksjon av overflatiske tumorer for å forhindre tilbakefall.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Dosen bør reduseres iht. serumnivåene av bilirubin eller ASAT. Moderat nedsatt leverfunksjon (bilirubin 1,4-3 mg/100 ml) krever dosereduksjon på 50%, alvorlig nedsatt leverfunksjon (bilirubin >3 mg/100 ml) krever dosereduksjon på 75%. 2-5 × øvre normalgrense for ASAT krever dosereduksjon 50%, >5 × øvre normalgrense krever dosereduksjon på 75%. Se Kontraindikasjoner. Nedsatt nyrefunksjon: Moderat nedsatt nyrefunksjon krever ikke dosereduksjon. Lavere startdose bør vurderes ved serumkreatinin >5 mg/dl. Barn og ungdom: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått.
Tilberedning/Håndtering: Se pakningsvedlegget for retningslinjer og sikker håndtering. 5 ml eller 25 ml natriumkloridoppløsning 9 mg/ml eller vann til injeksjonsvæsker tilsettes hhv. hetteglass 10 mg eller 50 mg for å oppnå en konsentrasjon på 2 mg/ml. Se SPC for instruksjoner. Langvarig kontakt med basisk oppløsning bør unngås. Skal ikke blandes med heparin pga. uforlikelighet som kan gi utfelling. Kan brukes i kombinasjon med andre kreftmidler, men å blande med andre legemidler er ikke anbefalt. Intravesikalt: Rekonstituert oppløsning bør fortynnes med vann til injeksjonsvæsker eller natriumkloridoppløsning 9 mg/ml før administrering. Fortynningstabell for oppløsninger til blæreinstillasjon:

Nødvendig dose epirubicin

Volum av 2 mg/ml epirubicininjeksjon

Volum av fortynningsmiddel; vann til injeksjonsvæsker eller 0,9% natriumkloridoppløsning

Totalt volum til blæreinstillasjon

30 mg

15 ml

35 ml

50 ml

50 mg

25 ml

25 ml

50 ml

80 mg

40 ml

10 ml

50 ml

Administrering: Skal kun gis intravenøst eller intravesikalt. Intravenøst: Injiseres over 3-5 minutter. Rekonstituert oppløsning bør gis via slangen på en frittløpende, intravenøs saltvannsinfusjon etter å ha sjekket at nålen er riktig plassert i venen. Ekstravasasjon må unngås. Ved ekstravasasjon må administreringen avsluttes umiddelbart. Intravesikalt: Oppløsningen bør holdes intravesikalt i 1-2 timer. For å unngå fortynning med urin bør pasienten ikke drikke væske i 12 timer før instillasjonen. Under instillasjonen bør pasienten vendes av og til. Blæren bør tømmes ved endt instillasjonstid.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene, andre antrasykliner eller antracendioner. Amming. Intravenøs bruk: Vedvarende myelosuppresjon: Uttalt myelosuppresjon indusert av tidligere behandling med enten andre antineoplastiske midler eller strålebehandling. Tidligere behandling med maks. kumulativ dose av epirubicin og/eller andre antrasykliner som f.eks. doksorubicin eller daunorubicin, og antracendioner. Alvorlig hjertesvikt, nylig hjerteinfarkt, alvorlige arytmier, akutt inflammatorisk hjertesykdom, akutte systemiske infeksjoner, alvorlig nedsatt leverfunksjon, ustabil angina pectoris, myokardiopati. Intravesikal bruk: Urinveisinfeksjoner, invasive tumorer som har penetrert blæreveggen, problemer med kateterisering, blæreinflammasjon, hematuri.

Forsiktighetsregler

Bør kun administreres under overvåkning av kvalifisert lege med erfaring i bruk av cytostatika. Diagnostisk utstyr og behandlingsfasiliteter bør være lett tilgjengelig for å håndtere behandlingen og mulige komplikasjoner pga. myelosuppresjon, særlig etter høyere doser. Pasienten må være fullstendig restituert fra akutt toksisitet fra tidligere cytotoksisk behandling (som alvorlig stomatitt eller mukositt, nøytropeni, trombocytopeni, generelle infeksjoner) før epirubicinbehandling innledes. Høye doser (f.eks. ≥90 mg/m² hver 3.-4. uke) gir tilsv. bivirkninger som standarddoser (<90 mg/m² hver 3.-4. uke), men alvorlighetsgraden av nøytropeni og stomatitt/mukositt kan øke. Høye doser krever ekstra oppmerksomhet mht. mulige kliniske komplikasjoner pga. alvorlig myelosuppresjon. Hjerte: Kardiotoksisitet kan oppstå som tidlige eller sene hendelser, primært sinustakykardi og/eller EKG-abnormaliteter som ikke-spesifikke ST-T-bølgeforandringer. Takyarytmier, inkl. for tidlige ventrikkelsammentrekninger, ventrikulær takykardi, bradykardi og atrioventrikulær- og grenblokk er også sett. Disse effektene vil vanligvis ikke bety utvikling av forsinket kardiotoksisitet (sjelden av klinisk betydning) og stopper vanligvis ikke epirubicinbehandling. Utvikles vanligvis ved behandlingsslutt eller i løpet av 2-3 måneder senere, men enda senere hendelser (flere måneder til år) er også sett. Forsinket kardiomyopati fremstår som redusert venstre ventrikkeltømmingsfraksjon (LVEF) og/eller tegn på kongestiv hjertesvikt (CHF) som dyspné, lungeødem, ankelødem, kardiomegali, hepatomegali, oliguri, ascites, pleuravæske og galopperende hjerterytme. Livstruende CHF er den mest alvorlige formen for antrasyklinindusert kardiomyopati og representerer kumulativ dosebegrensende toksisitet. Hjertesvikt kan oppstå flere uker etter seponering, og kan være uten respons på spesifikk medisinsk behandling. Når maks. kumulativ dose bestemmes, må annen samtidig behandling med potensielt kardiotoksiske legemidler tas med i betraktningen. Ekstrem forsiktighet må utvises hvis kumulativ dose på 900 mg/m2 overskrides, både ved konvensjonell og høydosebehandling. Risikoen for irreversibel, kongestiv hjertesvikt øker da sterkt. EKG anbefales før og etter hver behandlingssyklus. EKG-endringer, som f.eks. utflating eller inversjon av T-toppen, depresjon av ST-segmentet, eller start på arytmier, vanligvis forbigående og reversible, indikerer ikke nødvendigvis stans av behandlingen. Hjertefunksjonen må monitoreres nøye før og under behandling for å minimere risikoen for alvorlig hjertesvikt. Kardiomyopati indusert av antrasykliner er assosiert med vedvarende reduksjon av QRS-spenning, forlengelse utover normale grenser for det systoliske intervallet (PEP/LVET), og reduksjon av ejeksjonsfraksjonen. Hjertemonitorering er svært viktig, og ikke-invasive teknikker anbefales. EKG-endringer kan tyde på antrasyklinindusert kardiomyopati, men EKG er ikke en sensitiv eller spesifikk metode for å kontrollere antrasyklinrelatert kardiotoksisitet. Hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV) er sett ved behandling med trastuzamab, alene eller i kombinasjon med antrasykliner (kan være moderat til alvorlig og har vært assosiert med død). Trastuzumab og antrasykliner skal ikke kombineres. Ved tidligere behandling med antrasyklin er det også risiko for kardiotoksisitet ved behandling med trastuzumab, men risikoen er lavere enn ved samtidig bruk. Bruk av antrasyklin etter trastuzumabseponering kan gi økt risiko for kardiotoksisitet. Hvis mulig, må antrasyklinbasert behandling unngås i opptil 27 uker etter trastuzumabseponering, ellers må hjertefunksjonen monitoreres nøye. Ved utvikling av symptomatisk hjertesvikt under trastuzumabbehandling etter epirubicinbehandling, skal dette behandles iht. standard. Risiko for alvorlig hjertesvikt kan reduseres ved regelmessig monitorering av LVEF og ved hurtig seponering av epirubicinbehandling ved første tegn på hjertesvikt. Foretrukket metode for gjentatt vurdering av hjertefunksjon er evaluering av LVEF målt ved radionukleær radiografi (MUGA-scan) eller ekkokardiografi (ECHO). En baseline-hjerteundersøkelse med EKG og MUGA-scan eller ECHO anbefales, særlig ved økt risiko for hjertetoksisitet. Gjentatte MUGA-scans eller ECHO-målinger av LVEF bør utføres, særlig ved høyere kumulative antrasyklindoser. Teknikken som brukes under evalueringen, bør være den samme i oppfølgingstiden. Ved kjente risikofaktorer, særlig tidligere bruk av antrasykliner eller antracendion, må monitoreringen av hjertefunksjonen være spesielt nøye. Potensiell risiko for kardiotoksisitet inkluderer aktiv eller hvilende hjertesykdom, samtidig eller tidligere strålebehandling mot det mediastinale, perikardiale området, tidligere behandling med andre antrasykliner eller antracendioner, og samtidig bruk av andre legemidler som kan nedsette hjertekontraktiliteten eller kardiotoksiske midler med økt risiko hos eldre. Hjertefunksjonen må monitoreres spesielt nøye ved bruk av høye kumulative doser og ved risikofaktorer. Kardiotoksisitet kan likevel oppstå ved lavere kumulative doser (<900 mg/m²) uavhengig av risikofaktorer. Det er sannsynlig at toksisitet ved bruk av epirubicin og andre antrasykliner eller antracendioner er additiv. Ved hjerteinsuffisiens bør behandling med epirubicin avbrytes. Effekter på injeksjonsstedet: Ved å følge anbefalte retningslinjer for administrering kan risiko for flebitt/tromboflebitt på injeksjonsstedet minimeres. Ved tegn på ekstravasasjon under intravenøs administrering skal infusjonen stoppes umiddelbart. Bivirkninger som følge av ekstravasasjon kan forebygges eller reduseres ved umiddelbar bruk av en spesiell behandling, f.eks. deksrazoksan. Smerte kan lindres ved å kjøle ned området og holde det nedkjølt vha. hyaluronsyre og DMSO. Pasienten bør følges nøye i påfølgende tid da nekrose kan oppstå flere uker etter ekstravasasjon. Om nødvendig bør plastikkirurg konsulteres mht. mulig fjerning av vev. Hematologisk toksisitet: Kan medføre myelosuppresjon. Antall røde blodceller, hvite blodceller og blodplater bør monitoreres nøye både før og under hver behandlingssyklus. Doseavhengig, reversibel leukopeni og/eller nøytropeni er det vanligste utslaget av hematologisk toksisitet, og er vanligste akutte dosebegrensende toksisitet. Leukopeni og nøytropeni er vanligvis mer alvorlig ved høydoseregimer, med nadir mellom 10. og 14. dag etter behandling. Dette er oftest forbigående, og hvite blodceller/nøytrofilverdier returnerer vanligvis til normalverdier innen dag 21. Trombocytopeni (<100 000 plater/mm3) og anemi kan også forekomme. Sekundærleukemi: Er mer vanlig når antrasykliner blir gitt samtidig med DNA-ødeleggende antineoplastiske stoffer, samtidig med strålebehandling, ved tung forbehandling med cytostatika eller ved økte antrasyklindoser. Disse leukemiene kan ha 1-3 års latensperiode. Tumorlysesyndrom: Urinsyrenivå, kalium, kalsiumfosfat og kreatinin i blodet skal evalueres etter initiell behandling, slik at tilstanden kan avdekkes og behandles adekvat. Hydrering, alkalisering og profylaktisk behandling med allopurinol for å hindre hyperurikemi kan redusere potensielle komplikasjoner ved tumorlysesyndrom. Immunsuppressive effekter/økt mottakelighet for infeksjoner: Administrering av levende vaksiner/vaksiner med levende svekket virus kan gi alvorlige eller livstruende infeksjoner, og skal unngås under behandling. Drepte eller inaktiverte vaksiner kan gis, men responsen på slike vaksiner kan være svakere. Gastrointestinalt: Mukositt/stomatitt vil vanligvis oppstå raskt etter administrering og kan, hvis alvorlig, utvikles til mukosal ulcerasjon i løpet av noen få dager. De fleste restituerer i løpet av 3. behandlingsuke. Lever: Før behandling startes og om mulig under behandling, bør leverfunksjonen vurderes (ASAT, GT, alkalisk fosfatase, total serumbilirubin). Nedsatt leverfunksjon kan gi langsommere epirubicinclearence med økt generell toksisitet. Alvorlig leversvikt, se Kontraindikasjoner. Nyre: Serumkreatininnivåer bør kontrolleres regelmessig før og under behandling. Intravesikal administrering: Kan forårsake symptomer på kjemisk cystitt (som dysuri, polyuri, nokturi, stranguri, hematuri, ubehag i blæren, nekrose i blærevegg) og sammentrekning av blæren. Det bør rettes spesiell oppmerksomhet mot kateteriseringsproblemer (f.eks. urinrørsobstruksjon pga. massive intravesikale tumorer). Intraarteriell administrering: Transkateter arteriell embolisering for lokal eller regional behandling av primær hepatocellulær karsinom eller levermetastaser kan forårsake (i tillegg til systemisk toksisitet kvalitativt lik den som kan sees etter intravenøs administrering) lokale eller regionale hendelser inkl. gastroduodenale sår (sannsynligvis pga. refluks av legemidlet inn i ventrikkelarterien) og innsnevring av gallegangen pga. legemiddelindusert skleroserende kolangitt. Administreringsmåten kan føre til utbredt nekrose i det berørte vevet. Hjelpestoffer: Inneholder metylparahydroksybenzoat. Kan forårsake allergiske reaksjoner (muligens forsinkede) og unntaksvis bronkospasmer. Bilkjøring og betjening av maskiner: Kan forårsake kvalme og oppkast, noe som midlertidig kan gi nedsatt evne til å kjøre bil eller bruke maskiner.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01D B03
Brukes primært i kombinasjon med andre cytostatika. Additiv toksisitet kan oppstå spesielt mht. benmarg/hematologiske og gastrointestinale effekter. Bruk i kombinasjon med andre potensielt kardiotoksiske stoffer eller samtidig (eller tidligere) strålebehandling mot det mediastinale området, i likhet med samtidig bruk av kardioaktive legemidler, krever overvåkning av hjertefunksjon under hele behandlingsforløpet. Påvirkning av leverfunksjonen, indusert av samtidige terapier, kan påvirke epirubicins metabolisme, farmakokinetikk, terapeutisk effekt og/eller toksisitet. Samtidig bruk av andre kardiotoksiske legemidler, se Forsiktighetsregler. Deksverapamil kan potensielt øke benmargshemmende effekt. Docetaksel kan øke plasmakonsentrasjonen av epirubicinmetabolitter når det gis umiddelbart etter epirubicin. Samtidig bruk av interferon-α2b kan gi reduksjon i både halveringstid for eliminering og totalclearance av epirubicin. Når paklitaksel gis før epirubicin kan paklitaksel føre til økt plasmakonsentrasjon av uforandret epirubicin og dets metabolitter. Samtidig bruk av paklitaksel eller docetaksel påvirker ikke epirubicins farmakokinetikk når epirubicin gis før taksanene. Epirubicin reduserer paklitakselclearance. Kombinasjonen kan brukes med forskjøvet administrering. Infusjon av epirubicin og paklitaksel bør gis med minst 24 timers intervall. Kinin kan akselerere initial distribusjon av epirubicin fra blod til vev, og kan ha en effekt på de røde blodcellenes deling av epirubicin. Cimetidin 400 mg 2 ganger daglig gitt før epirubicin 100 mg/m2 hver 3. uke førte til en 50% økning i epirubicins AUC og en 41% økning i epirubicinols AUC. Administrering av cimetidin bør stoppes under epirubicinbehandling. Betydelige forstyrrelser i hematopoesen er mulig ved (tidligere) behandling med legemidler som påvirker benmargen. Økt myelosuppresjon kan forekomme ved kombinasjon med deksrazoksan.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Graviditet må unngås under behandling, og effektiv prevensjon må brukes. Dyrestudier tyder på at fosteret kan skades. Ved graviditet under behandling må det informeres grundig om mulige fosterskader, og mulighet for genetisk veiledning bør vurderes. Usikkert om epirubicin kan forårsake teratogenese. Mutagene og karsinogene effekter er vist hos dyr. Skal ikke brukes hos gravide med mindre potensielle fordeler for moren oppveier risikoen for fosteret.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Amming bør avbrytes før behandlingsstart pga. risiko for alvorlige bivirkninger hos diende spedbarn.
Fertilitet: Ingen entydig informasjon om negativ påvirkning. Kan forårsake kromosomfeil i sæd. Mannlige pasienter rådes til å bruke effektiv prevensjon og hvis ønskelig og tilgjengelig, søke råd angående nedfrysing av sæd før behandlingsstart, pga. fare for sterilitet. Både menn og kvinner bør informeres om risikoen for skadelige effekter på reproduksjonen. Epirubicin kan medføre stopp i menstruasjonen eller for tidlig menopause hos kvinner som ikke har kommet i overgangsalderen.

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Myelosuppresjon (leukopeni, granulocytopeni, nøytropeni, anemi, febril nøytropeni). Hud: Alopesi, vanligvis reversibel (60-90% av behandlede tilfeller), ledsages av manglende skjeggvekst hos menn. Nyre/urinveier: Rødfarging av urin i 1-2 dager etter behandling. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, diaré, som kan gi dehydrering, nedsatt appetitt, abdominalsmerter. Mukositt (kan oppstå 5-10 dager etter behandlingsstart, og omfatter vanligvis stomatitt med smertefulle erosjoner, sårdannelser og blødninger, primært på siden av tungen og i sublingual slimhinne), stomatitt, øsofagitt og hyperpigmentering av oral slimhinne. Hjerte/kar: Hetetokter. Immunsystemet: Allergiske reaksjoner (intravesikal administrering). Infeksiøse: Infeksjoner. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi, dehydrering. Øvrige: Rødhet langs infusjonsvenen. Lokal flebitt, flebosklerose, lokal smerte og vevsnekrose (etter utilsiktet paravenøs injeksjon). Intravesikal administrering: Kjemisk cystitt, noen ganger med blødninger. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Trombocytopeni. Hjerte/kar: Flebitt, tromboflebitt. Nevrologiske: Hodepine. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Kardiotoksisitet (EKG-endringer, takykardi, arytmier, kardiomyopati, kongestiv hjertesvikt (dyspné, ødem, forstørret lever, ascites, lungeødem, pleuravæske, galopprytme), ventrikulær takykardi, bradykardi, AV-blokk, grenblokk). Hud: Urticaria. Immunsystemet: Anafylaksi (anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner med/uten sjokk, inkl. hudutslett, pruritus, feber og frysninger). Kjønnsorganer/bryst: Amenoré, azoospermi. Nevrologiske: Svimmelhet. Stoffskifte/ernæring: Hyperurikemi (pga. rask lysis av neoplastiske celler). Svulster/cyster: Akutt lymfatisk leukemi, akutt myeloid leukemi. Sekundær akutt myeloid leukemi med/uten preleukemisk fase ved kombinasjon med DNA-skadelige antineoplastiske midler. Disse leukemiene har 1-3 års latenstid. Undersøkelser: Endringer i transaminaseverdier. Øvrige: Feber, frysninger, hyperpyreksi, malaise, svakhetsfølelse. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Hemoragi og vevshypoksi (pga. myelosuppresjon). Gastrointestinale: Erosjon av orale slimhinner, munnsårdannelse, munnsmerter, brennende følelse i slimhinner, blødning i munnen, bukkal pigmentering. Hjerte/kar: Sjokk, tromboemboliske hendelser (inkl. lungeemboli, i enkelte tilfeller med dødelig utgang). Hud: Lokal toksisitet, utslett, kløe, hudforandringer, rødme i hud, hyperpigmentering av hud og negler, erytem, lysfølsomhet, overfølsomhet i strålebehandlet hud (radiation recall reaction). Infeksiøse: Pneumoni, sepsis og septisk sjokk (resultat av myelosuppresjon). Nyre/urinveier: Intravesikal administrering: Pollakisuri. Undersøkelser: Asymptomatisk fall i venstre ventrikkeltømmingsfraksjon. Øye: Konjunktivitt, keratitt. Øvrige: Alvorlig cellulitt. Intravesikal administrering: Brennende følelse.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Akutt overdosering gir alvorlig myelosuppresjon (primært leukopeni og trombocytopeni) innen 10-14 dager, gastrointestinale toksiske effekter (primært mukositt) og akutte hjertekomplikasjoner. Forsinket utvikling av hjertesvikt er sett måneder til år etter seponering.
Behandling: Symptomatisk. Støttende tiltak som antibiotika, blodtransfusjon og å la pasienten bruke munnbind og hansker. Kan ikke fjernes ved dialyse. Pasienten bør observeres nøye og behandles i tråd med konvensjonelle retningslinjer ved tegn på hjertesvikt.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For antrasykliner og lignende substanser L01D B

Egenskaper

Klassifisering: Cytotoksisk antibiotikum av antrasyklintypen.
Virkningsmekanisme: Bindes til DNA. Rask penetrasjon inn i cellene, lokalisering i cellekjernen og hemming av nukleinsyresyntesen og mitosen.
Absorpsjon: Lave plasmaverdier etter intravesikal instillasjon (<10 ng/ml).
Halveringstid: Etter intravenøs injeksjon av 60-150 mg/m2 ved normal lever-/nyrefunksjon følger plasmanivået et trieksponentielt avtagende mønster med en svært rask 1. fase og en langsom terminal fase med en plasma t1/2 på ca. 40 timer. Plasmaclearance 0,9 liter/minutt.
Metabolisme: Primært via lever.
Utskillelse: Ca. 40% gjenfinnes i gallen etter 72 timer. Ca. 9-10% er utskilt i urin etter 48 timer.

Oppbevaring og holdbarhet

Etter rekonstituering: Kjemisk og fysikalsk stabilt i 24 timer beskyttet mot lys ved 25°C, og i 48 timer ved 2-8°C. Bør fra et mikrobiologisk synspunkt brukes umiddelbart. Brukeren er ansvarlig for oppbevaringstid og -forhold, som normalt bør være <24 timer ved 2-8°C, med mindre rekonstituering er gjort under kontrollerte/validerte forhold.

Sist endret: 07.03.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

17.02.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Epirubicin, PULVER TIL INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
10 mg1 stk. (hettegl.)
161187
-
-
215,20CSPC_ICON
50 mg1 stk. (hettegl.)
161198
-
-
862,10CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

akutt lymfatisk leukemi (all): Akutt lymfatisk leukemi (ALL) er en form for blodkreft. Sykdommen er den vanligste kreftformen hos barn. Vanlige symptomer er plutselig tretthet og blekhet. Sykdommen behandles effektivt med cellegift, noen ganger i kombinasjon med benmargstransplantasjon. Over 80% av pasientene blir friske.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

antineoplastisk: Legemiddel som er tumorhemmende og motvirker kreft (kreftcelledrepende).

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

ascites (væske i bukhulen): Væskemengden kan bli opptil 20 liter, og skyldes som oftest leversvikt.

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

brystkreft (brystcancer, brystsvulst, brysttumor, cancer mammae): Ondartet svulst i brystet hos kvinner. Står for ca. 30% av all kreftsykdom som rammer kvinner. Sykdommen kan behandles på mange måter, blant annet med kirurgi, stråling og kjemoterapi.

cystitt (blærekatarr, urinblærebetennelse): Betyr generelt katarr i en blære, men det er i prinsippet alltid urinblæren det vises til. Hvilke symptomer som opptrer og hvordan de skal behandles, avhenger delvis av om det er mann eller kvinne som er rammet og delvis på om infeksjonen gjentar seg eller ikke. Symptomer kan være svie ved vannlating og hyppig vannlatingstrang. Sykdommen kan behandles med antibiotika.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

erosjon: Overflatisk sår.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

febril nøytropeni: Tilstand med nøytropeni og samtidig feber. Feber kan tyde på systemisk infeksjon, og krever rask behandling med antibiotika.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

granulocytopeni: Mangel på en type hvite blodceller som kalles granulocytter. Granulocytter utgjør en viktig del i kroppens forsvar mot infeksjoner. Ved granulocytopeni er kroppen defor mer utsatt for infeksjoner. Årsaken til granulocyttmangelen er ofte at benmargen, hvor kroppen danner granulocyttene, er skadet.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hepatomegali (forstørret lever, leverforstørrelse): Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperpigmentering av hud: Sterk farging av huden, vanligvis som et resultat av økt melanin i huden. Pigmentforandringen kan oppstå lokalt eller være utbredt.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

intravenøs (i.v., intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

keratitt (hornhinnebetennelse): Betennelse øyets hornhinne. Forårsakes av skade, bakterier, virus, sopp eller autoimmun sykdom. Symptomer er smerter, lysskyhet, nedsatt syn, tåreflod og sammenkniping av øyet.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kreft (cancer): En gruppe sykdommer som skyldes ukontrollert celledeling. Celledelingen gir opphopning av kreftceller, hvilket gir dannelse av en kreftsvulst i organet der veksten startet.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lungeemboli: En embolus som tilstopper blodårer i lungekretsløpet.

lungekreft (lungecancer): Lungekreft er en ondartet svulst som oppstår i lungene. Sykdommen er svært alvorlig og utvikler seg vanligvis raskt. Røyking er årsaken til lungekreft for 90% av mennene og for 80% av kvinnene.

malaise (sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse, utilpasshet, illebefinnende): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

menopause (klimakterie, overgangsalder): Menopause inntrer når eggstokkene produserer så lite østrogen og progestogen at menstruasjonen stopper opp. Dette skjer normalt i 44-50-årsalderen.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nokturi (nattlig vannlating, sengevæting): Behov for å late vannet om natten.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

pneumoni: Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

polyuri (økt diurese, økt urinmengde, økt urinproduksjon): Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye urin.

radiation recall (radiation recall-dermatitt, recall dermatitis, strålingsdermatitt): Utslett etter medisinering med f.eks. cytostatika, på hud som tidligere er blitt utsatt for røntgenstråling

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tumorlysesyndrom (tls): Potensielt livstruende tilstand med hyperurikemi, hyperkalemi, hyperfosfatemi og sekundær utvikling av nyresvikt og hypokalsemi.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

øsofagitt (spiserørsbetennelse): Betennelse i spiserøret. Den vanligste årsaken er oppgulping av surt mageinnhold.