Ceftriaxon

Stragen

Antibiotikum, cefalosporin.

ATC-nr.: J01D D04

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 J01D D04
Ceftriakson
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av ceftriakson kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Ceftriakson har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at ceftriakson er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 14.08.2018) er utarbeidet av Mylan Hospital.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

PULVER TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 1 g: Hvert hetteglass inneh.: Ceftriaksonnatrium tilsv. ceftriakson 1 g.


PULVER TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 2 g: Hvert hetteglass inneh.: Ceftriaksonnatrium tilsv. ceftriakson 2 g.


Indikasjoner

Behandling av følgende infeksjoner hos voksne og barn, inkl. spedbarn født til termin (fra fødselen): Bakteriell meningitt, ikke-nosokomial pneumoni, nosokomial pneumoni, akutt otitis media, intraabdominal infeksjon, komplisert urinveisinfeksjon (inkl. pyelonefritt), infeksjon i ben og ledd, komplisert hud- og bløtvevsinfeksjon, gonoré, syfilis, bakteriell endokarditt. Kan brukes til: Behandling av akutt eksaserbasjon av kronisk obstruktiv lungesykdom hos voksne, behandling av disseminert Lyme-borreliose (tidlig stadium (II) og sent stadium (III)) hos voksne og barn, inkl. nyfødte fra ≥15 dager, profylaktisk mot infeksjoner før kirurgiske inngrep, nøytropene pasienter med feber som antas å være forårsaket av en bakteriell infeksjon, pasienter med bakteriemi som oppstår i forbindelse med, eller der det er mistanke om forbindelse med, noen av ovenstående infeksjoner. Skal administreres sammen med andre antibiotika dersom antatt kausale bakterier ikke er følsomme for ceftriakson.

Dosering

Dosering avhenger av alvorlighetsgrad, følsomhet, infeksjonssted og infeksjonstype samt av pasientens alder og lever- og nyrefunksjon. Doseringene nedenfor er de generelt anbefalte dosene. I svært alvorlige tilfeller og dokumentert bakteriemi bør dosene i den høye enden av skalaen overveies. Administrering 2 ganger daglig (hver 12. time) kan overveies ved doser >2 g daglig.
Voksne og barn >12 år med kroppsvekt ≥50 kg: Ikke-nosokomial pneumoni, akutt eksaserbasjon av kols, intraabdominal infeksjon eller komplisert urinveisinfeksjon (inkl. pyelonefritt): 1-2 g 1 gang daglig. Nosokomial pneumoni, komplisert hud- og bløtvevsinfeksjon eller infeksjon i ben og ledd: 2 g 1 gang daglig. Nøytropene pasienter med feber som antas å være forårsaket av bakteriell infeksjon, bakteriell endokarditt eller bakteriell meningitt: 2-4 g 1 gang daglig. Akutt otitis media: En i.m. enkeltdose på 1-2 g. Begrensede data tyder på at dersom pasienten er svært syk, eller tidligere behandling har sviktet, kan 1-2 g i.m. daglig i 3 dager være effektivt. Profylaktisk før operasjon mot infeksjoner på operasjonsstedet: Enkeltdose på 2 g. Gonoré: 500 mg som i.m. enkeltdose. Syfilis: Basert på begrensede data: 500 mg-1 g 1 gang daglig, ved nevrosyfilis økt til 2 g 1 gang daglig, i 10-14 dager. Nasjonale eller lokale retningslinjer bør tas i betraktning. Disseminert Lyme-borreliose (tidlig stadie (II) og sent stadie (III)): 2 g 1 gang daglig i 14-21 dager. Anbefalt behandlingsvarighet varierer, og nasjonale eller lokale retningslinjer bør tas i betraktning.
Nyfødte, spedbarn og barn <12 år (<50 kg): Voksendosering til barn ≥50 kg. Intraabdominal infeksjon, komplisert urinveisinfeksjon (inkl. pyelonefritt), nosokomial eller ikke-nosokomial pneumoni: 50-80 mg/kg 1 gang daglig. Komplisert hud- og bløtvevsinfeksjon, infeksjon i ben og ledd eller nøytropene pasienter med feber som antas å være forårsaket av bakteriell infeksjon: 50-100 mg/kg (maks. 4 g) 1 gang daglig. Bakteriell meningitt: 80-100 mg/kg (maks. 4 g) 1 gang daglig. Bakteriell endokarditt: 100 mg/kg (maks. 4 g) 1 gang daglig. Akutt otitis media: Til initial behandling kan det gis en i.m. enkeltdose på 50 mg/kg. Begrensede data tyder på at dersom barnet er svært sykt eller initial behandling har sviktet, kan 50 mg/kg i.m. daglig i 3 dager være effektivt. Profylaktisk før operasjon mot infeksjoner på operasjonsstedet: Enkeltdose på 50-80 mg/kg. Syfilis: Basert på begrensede data: 75-100 mg/kg (maks. 4 g) 1 gang daglig i 10-14 dager. Nasjonale eller lokale retningslinjer bør tas i betraktning. Disseminert Lyme-borreliose (tidlig stadium (II) og sent stadium (III)): 50-80 mg/kg 1 gang daglig i 14-21 dager. Anbefalt behandlingsvarighet varierer, og nasjonale eller lokale retningslinjer bør tas i betraktning.
Nyfødte 0-14 dager: Kontraindisert til premature nyfødte opptil en postmenstruell alder på 41 uker (gestasjonsalder + postnatalalder). Maks. daglige dosen på 50 mg/kg må ikke overskrides. Intraabdominal infeksjon, komplisert hud- og bløtvevsinfeksjon, komplisert urinveisinfeksjon (inkl. pyelonefritt), nosokomial eller ikke-nosokomial pneumoni, infeksjon i ben og ledd eller nøytropene pasienter med feber som antas å være forårsaket av bakteriell infeksjon: 20-50 mg/kg 1 gang daglig. Bakteriell meningitt eller bakteriell endokarditt: 50 mg/kg 1 gang daglig. Akutt otitis media: Til initial behandling gis en i.m. enkeltdose på 50 mg/kg. Profylaktisk før operasjon mot infeksjoner på operasjonsstedet: Enkeltdose på 20-50 mg/kg. Syfilis: Basert på begrensede data: 50 mg/kg 1 gang daglig i 10-14 dager. Nasjonale eller lokale retningslinjer bør tas i betraktning.
Behandlingsvarighet: Behandlingsvarigheten varierer avhengig av sykdomsforløpet. Administreringen bør fortsette 48-72 timer etter at pasienten er feberfri, eller det er tegn på bakteriell eradikering.
Preoperativ profylakse: Ved preoperativ profylakse mot infeksjoner på operasjonsstedet bør ceftriakson gis 30-90 minutter før operasjon.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Dosejustering er ikke nødvendig ved lett til moderat nedsatt leverfunksjon, forutsatt at nyrefunksjonen er normal. Nøye klinisk monitorering for sikkerhet og effekt ved samtidig alvorlig nedsatt lever- og nyrefunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Dosereduksjon er ikke nødvendig, forutsatt at leverfunksjonen er normal. Kun i tilfeller av preterminal nyresvikt (ClCR <10 ml/minutt) bør dosen ikke overstige 2 g daglig. Ceftriakson fjernes ikke ved peritoneal- eller hemodialyse. Nøye klinisk monitorering for sikkerhet og effekt anbefales, spesielt ved samtidig alvorlig nedsatt lever- og nyrefunksjon. Eldre: Samme doseringsanbefalinger som til voksne.
Tilberedning/Håndtering: Kalsiumholdige oppløsningsmidler (f.eks. Ringers oppløsning og Hartmanns oppløsning) skal ikke brukes til å rekonstituere ceftriakson eller til ytterligere fortynning av rekonstituert ceftriakson til i.v. administrering, siden det kan dannes bunnfall. Utfelling av ceftriaksonkalsium kan også skje når ceftriakson blandes med kalsiumholdige infusjonsvæsker i samme infusjonsslange. Ceftriakson og kalsiumholdige infusjonsvæsker skal derfor ikke blandes eller administreres samtidig. Ceftriakson er ikke blandbar med amsakrin, vankomycin, flukonazol og aminoglykosider, og må kun blandes med eller tilsettes angitte oppløsningsmidler. Tilberedes umiddelbart før administrering. Rekonstituert oppløsning inspiseres visuelt mhp. partikler og misfarging, oppløsningen skal være klar og fargeløs. Kun til engangsbruk. I.v. infusjon: 1-2 g ceftriakson oppløses i 20 ml (20 ml hetteglass) eller 20-40 ml (50 ml hetteglass) til en konsentrasjon på 50 mg/ml i en av følgende kalsiumfrie oppløsninger til infusjonsvæske: Natriumklorid 9 mg/ml, natriumklorid 4,5 mg/ml + glukose 2,5%, glukose 5%, glukose 10% eller vann til injeksjonsvæsker. Infusjonen skal gis over minst 30 minutter. Hos nyfødte skal i.v. doser gis over 60 minutter for å redusere potensiell risiko for bilirubin-encefalopati. I.v. injeksjon: 500 mg eller 1 g ceftriakson oppløses i hhv. 5 ml eller 10 ml vann til injeksjonsvæsker, til en konsentrasjon på 100 mg/ml. Injeksjonen skal gis over 5 minutter, direkte i blodåren eller via slangen med en i.v. infusjon. I.m. injeksjon: 500 mg eller 1 g ceftriakson oppløses i hhv. 2 ml eller 3,5 ml 1% lidokainhydrokloridoppløsning. Oppløsningen skal gis dypt i.m. Doser >1 g må deles opp og gis på >1 injeksjonssted. Skal ikke blandes i samme sprøyte med annet legemiddel enn 1% lidokainhydrokloridoppløsning ved i.m. bruk. Ikke anvendt legemiddel samt avfall bør destrueres i overensstemmelse med lokale krav.
Administrering: I.m. administrering: Preparatet kan gis som dyp i.m. injeksjon. I.m. injeksjoner skal gis i en forholdsvis stor muskel, og det skal ikke gis >1 g pr. injeksjonssted. Preparatomtalen for lidokain bør følges. I.v. administrering: Preparatet kan administreres som i.v. infusjon over minst 30 minutter (foretrukket administreringsvei) eller som langsom i.v. injeksjon over 5 minutter. I.v. intermitterende injeksjon skal gis over 5 minutter fortrinnsvis i større vener. Til spedbarn og barn opptil 12 år skal i.v. doser ≥50 mg/kg gis som infusjon. Til nyfødte skal i.v. doser gis over 60 minutter for å redusere en mulig risiko for bilirubin-encefalopati. I.m. administrering bør overveies dersom i.v. administrering ikke er mulig, eller er mindre hensiktsmessig for pasienten. I.v. administrering bør anvendes ved doser >2 g.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for ceftriakson eller andre cefalosporiner. Alvorlig overfølsomhet (f.eks. anafylaktisk reaksjon) for ethvert annet betalaktamantibiotikum (penicillin, monobaktam eller karbapenem) i anamnesen. Premature nyfødte opptil en postmenstruell alder på 41 uker (gestasjonsalder + postnatalalder)1. Fullbårne nyfødte (opptil en alder på 28 dager): -Med hyperbilirubinemi, gulsott, hypoalbuminemi eller acidose, fordi dette er tilstander der bilirubinbindingen sannsynligvis er redusert1. -Med behov for (eller forventet behov for) i.v. kalsiumbehandling eller kalsiumholdige infusjonsvæsker, inkl. vedvarende kalsiumholdige infusjonsvæsker slik som parenteral ernæring, pga. risiko for utfelling av ceftriaksonkalsium. Brukes lidokain i oppløsningsmidlet, skal kontraindikasjoner for lidokain utelukkes før i.m. injeksjon av ceftriakson. Se preparatomtale for lidokain, særlig under kontraindikasjoner. Ceftriaksonoppløsninger inneholdende lidokain skal aldri administreres i.v. 1In vitro-studier har vist at ceftriakson kan fortrenge bilirubin fra dets bindingssteder på serumalbumin med en mulig risiko for bilirubin-encefalopati hos disse pasientene.

Forsiktighetsregler

Overfølsomhetsreaksjoner: Det har vært tilfeller av alvorlige og av og til dødelige overfølsomhetsreaksjoner. Ved alvorlige overfølsomhetsreaksjoner skal ceftriakson straks seponeres, og relevant akuttberedskap igangsettes. Før behandling påbegynnes, bør det fastslås om pasienten tidligere har opplevd alvorlige overfølsomhetsreaksjoner overfor ceftriakson, andre cefalosporiner eller andre betalaktamantibiotika. Forsiktighet utvises hos pasienter som tidligere har hatt ikke-alvorlige overfølsomhetsreaksjoner overfor andre betalaktamantibiotika. Barn: Ceftriakson kan fortrenge bilirubin fra serumalbumin. Preparatet er kontraindisert til premature barn og fullbårne nyfødte som har risiko for å utvikle bilirubinencefalopati. Immunmediert hemolytisk anemi: Immunmediert hemolytisk anemi og alvorlig hemolytisk anemi, inkl. dødelige tilfeller, hos både voksne og barn er sett. Ved utvikling av anemi under behandlingen, bør diagnosen cefalosporinassosiert anemi overveies og ceftriakson seponeres inntil etiologien er bestemt. Langtidsbehandling: Komplett blodtelling bør utføres regelmessig. Kolitt/overvekst av ikke-følsomme mikroorganismer: Mild til livstruende antibiotikaassosiert kolitt og pseudomembranøs kolitt er sett. Det er derfor viktig å overveie denne diagnosen ved diaré under eller umiddelbart etter administrering. Seponering og initiering av spesifikk behandling mot Clostridium difficile bør overveies. Legemidler som hemmer peristaltikken bør ikke gis. Superinfeksjoner med ikke-følsomme mikroorganismer kan forekomme. Alvorlig nedsatt nyre- og leverfunksjon: Se Dosering. Interferens med serologiske tester: Interferens med Coombs test, og falskt positive resultater, kan forekomme. Preparatet kan også gi falskt positive resultater ved test for galaktosemi. Ikke-enzymatiske metoder til bestemmelse av glukose i urinen kan gi falskt positive resultater. Under behandling bør urin-glukose bestemmes enzymatisk. Natrium: Dette legemidlet inneholder 82,8 mg natrium pr. gram. Dette tilsvarer 4,14% av WHOs anbefalte maks. daglige inntak av natrium på 2 g for en voksen person. Antibakterielt spektrum: Ceftriakson har et begrenset antibakterielt spektrum og vil ofte ikke være velegnet som eneste behandling av visse typer infeksjoner, med mindre patogenet allerede er bekreftet. Ved polymikrobielle infeksjoner, der mistenkte patogener inkluderer organismer som er resistente overfor ceftriakson, skal administrering av ytterligere et antibiotikum overveies. Bruk av lidokain: Brukes lidokain i oppløsningsmidlet, må ceftriaksonoppløsningen kun administreres som i.m. injeksjon. Se Kontraindikasjoner. Gallesten: Hvis skygger sees ved ultralydskanning, bør utfelling av ceftriaksonkalsium vurderes. Skygger som feilaktig er vurdert å være gallesten, er påvist ved skanning av galleblæren og er sett hyppigere ved ceftriaksondoser ≥1 g daglig. Forsiktighet bør utvises, særlig hos barn. Ved symptomer på gallesten anbefales konservativ, ikke-kirurgisk behandling, seponering skal vurderes. Gallestase: Tilfeller av pankreatitt er sett, muligens som følge av galleobstruksjon. De fleste pasientene hadde risikofaktorer for gallestase og galleslam, f.eks. pasienter som tidligere hadde fått større behandling, hatt alvorlig sykdom og fått TPN. Ceftriakson-relatert utfelling i gallen kan ikke utelukkes som en utløsende/medvirkende faktor. Nyresten: Tilfeller av nyresten, som er reversibel ved seponering er sett. I symptomatiske tilfeller bør skanning utføres. Bruk til pasienter med nyresten eller hyperkalsiuri i anamnesen vurderes ut fra nytte-/risikoforholdet. Bilkjøring og bruk av maskiner: Bivirkninger (f.eks. svimmelhet) som kan påvirke evnen til å kjøre bil og bruke maskiner kan forekomme, og forsiktighet bør utvises.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J01D D04
Kalsiumholdige oppløsningsmidler må ikke brukes til rekonstituering, fortynning, eller blandes i samme infusjonsslange som ceftriakson pga. mulig utfelling, se Tilberedning/Håndtering under Dosering. Tilfeller av dødelige reaksjoner med utfelling av ceftriaksonkalsium i lunger og nyrer hos premature og fullbårne nyfødte <1 måned er beskrevet. Minst ett av barna hadde fått ceftriakson og kalsium på forskjellige tidspunkt og gjennom forskjellige i.v. slanger. Ceftriakson må ikke til noen aldersgrupper blandes eller administreres samtidig med kalsiumholdige infusjonsvæsker, heller ikke gis i forskjellige infusjonsslanger eller på forskjellige infusjonssteder. Til pasienter >28 dager kan ceftriakson og kalsiumholdige infusjonsvæsker imidlertid gis etter hverandre, dersom det brukes forskjellige infusjonsslanger og forskjellige infusjonssteder, eller dersom infusjonsslangen skiftes ut eller skylles svært grundig med fysiologisk natriumkloridinfusjonsvæske. Hos pasienter med behov for kontinuerlig infusjon av kalsiumholdig, total parenteral ernæring (TPN) kan det overveies å bruke annen antibiotisk behandling. Dersom bruk av ceftriakson vurderes å være nødvendig for pasienter med vedvarende behov for TPN, kan disse og ceftriakson administreres samtidig, men via forskjellige infusjonslanger og -steder. Alternativt kan infusjon av TPN stoppes mens det gis ceftriakson, og infusjonsslangen skylles mellom de 2 infusjonene. Bruk sammen med orale antikoagulantia kan potensere hemmingen av vitamin K og øke risikoen for blødning. Hyppig måling av INR bør utføres, og doseringen av vitamin K-antagonisten justeres under og etter behandling med ceftriakson. Det er motstridende dokumentasjon vedrørende potensielt økt nefrotoksisk effekt av aminoglykosider, ved samtidig bruk med cefalosporiner. Anbefalt monitorering av aminoglykosidnivå (og nyrefunksjon) iht. klinisk praksis bør nøye overholdes i slike tilfeller. Antagonistisk effekt ved kombinasjonen kloramfenikol og ceftriakson er sett i en in vitro-studie. Klinisk relevans er ukjent. Det er ingen rapporter om interaksjon med orale kalsiumholdige preparater, eller mellom ceftriakson gitt i.m. og andre kalsiumholdige preparater (i.v. eller orale). Påvirkning av nyrefunksjon etter samtidig administrering av store doser ceftriakson og potente diuretika (f.eks. furosemid) er ikke sett. Samtidig administrering av probenecid reduserer ikke eliminasjon av ceftriakson.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Se Kontraindikasjoner.
Graviditet: Passerer placentabarrieren. Data fra bruk hos gravide er begrenset. Dyrestudier indikerer ingen direkte/indirekte skadelige effekter på embryo-/føtal, perinatal eller postnatal utvikling. Bør kun brukes under graviditet, og spesielt i 1. trimester, hvis fordelene oppveier risikoene.
Amming: Utskilles i morsmelk i lave konsentrasjoner, men ved terapeutiske doser forventes ingen påvirkning av det diende barnet. Risiko for diaré og soppinfeksjon i slimhinnene kan imidlertid ikke utelukkes. Muligheten for sensibilisering skal tas i betraktning. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på en nytte-/risikovurdering.
Fertilitet: Reproduksjonsstudier har ikke vist tegn på negativ påvirkning av fertilitet.
Ceftriakson

Bivirkninger

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Eosinofili, leukopeni, trombocytopeni. Gastrointestinale: Diaré, løs avføring. Hud: Utslett. Lever/galle: Økning i leverenzymer. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Granulocytopeni, anemi, koagulopati. Gastrointestinale: Kvalme, oppkast. Hud: Pruritt. Infeksiøse: Genital soppinfeksjon. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet. Øvrige: Flebitt, smerte på injeksjonsstedet, pyreksi. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hud: Urticaria. Infeksiøse: Pseudomembranøs kolitt. Luftveier: Bronkospasme. Nyre/urinveier: Hematuri, glykosuri. Øvrige: Ødem, kuldegysninger. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Hemolytisk anemi, agranulocytose. Gastrointestinale: Pankreatitt, stomatitt, glossitt. Hud: Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse, erythema multiforme, akutt generalisert eksantematøs pustulose. Immunsystemet: Anafylaktisk sjokk, anafylaktisk reaksjon, anafylaktoid reaksjon, overfølsomhet. Infeksiøse: Superinfeksjon. Lever/galle: Utfelling i gallen, kernikterus. Nevrologiske: Konvulsjon. Nyre/urinveier: Oliguri, utfelling i nyrene (reversibel). Undersøkelser: Falskt positiv Coombs test, falskt positiv galaktosemitest, falskt positive resultater ved ikke-enzymatiske metoder til glukosebestemmelse. Øre: Vertigo. Beskrivelse av utvalgte bivirkninger: Infeksjoner og parasittære sykdommer: Meldinger om diaré etter bruk av ceftriakson kan være forbundet med Clostridium difficile. Relevant væske- og elektrolyttbehandling bør institueres. Utfelling av ceftriaksonkalsium: Sjeldne, alvorlige og i noen tilfeller dødelige bivirkninger er rapportert blant premature og fullbårne nyfødte (alder <28 dager) behandlet med i.v. ceftriakson og kalsium. Tilfeller av utfelling i nyrene er rapportert, primært hos barn >3 år, som enten er behandlet med høye, daglige doser (f.eks. ≥80 mg/kg/dag) eller totaldoser på >10 g, og som hadde andre risikofaktorer (f.eks. væskerestriksjon eller var sengeliggende). Det er observert utfelling av ceftriaksonkalsium i galleblæren, primært hos pasienter behandlet med doser over den anbefalte standarddosen.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Kvalme, oppkast og diaré.
Behandling: Symptomatisk. Ceftriaksonkonsentrasjonen kan ikke reduseres ved hemodialyse eller peritonealdialyse.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For andre beta-laktamantibakterielle midler J01D

Egenskaper

Klassifisering: Tredjegenerasjons cefalosporin.
Virkningsmekanisme: Ceftriakson hemmer bakteriens celleveggsyntese etter binding til penicillinbindende proteiner (PBP). Dette medfører at celleveggens (peptidoglykan) biosyntese avbrytes, noe som igjen medfører bakteriecellelyse og -død. For informasjon om følsomme patogener, grenseverdier og resistens, se SPC.
Absorpsjon: Etter i.m. injeksjon er gjennomsnittlig peak-plasmanivå av ceftriakson ca. det halve av det som sees etter i.v. administrering av en ekvivalent dose. Cmax etter en enkelt i.m. dose på 1 g er ca. 81 mg/liter, og nås etter 2-3 timer. AUC etter i.m. administrering tilsvarer det som sees etter i.v. administrering av en ekvivalent dose. Etter i.v. bolus av ceftriakson 500 mg og 1 g er ceftriaksons gjennomsnittlige Cmax hhv. ca. 120 og 200 mg/liter. Etter i.v. infusjon av ceftriakson 500 mg, 1 g og 2 g er plasmanivået av ceftriakson hhv. ca. 80, 150 og 250 mg/liter.
Proteinbinding: Bindes reversibelt til albumin. Bindingen er 95% ved plasmakonsentrasjon <100 mg/liter, med avtagende bindingsprosent ved økende konsentrasjon (til 85% ved ceftriaksonplasmakonsentrasjoner på 300 μg/ml).
Fordeling: Vd er 7-12 liter. Konsentrasjoner et godt stykke over MIC for de mest relevante patogener kan påvises i vev, inkl. lunger, hjerte, galleveier/lever, tonsiller, mellomøre og neseslimhinne, ben samt i cerebrospinal-, pleura-, prostata- og synovialvæske. Det sees en 8-15% økning i gjennomsnittlig Cmax ved gjentatt administrering; steady state nås i de fleste tilfeller innen 48-72 timer avhengig av administreringsvei. Ceftriakson penetrerer hjernehinnene. Penetrasjonen er størst ved hjernehinnebetennelse. Gjennomsnittlig Cmax i cerebrospinalvæsken er opptil 25% av plasmanivået hos pasienter med bakteriell meningitt sammenlignet med 2% av plasmanivået hos friske. Cmax i cerebrospinalvæsken nås ca. 4-6 timer etter i.v. injeksjon.
Halveringstid: Ca. 8 timer hos voksne. Plasmaclearance er 10-22 ml/minutt. Renal clearance er 5-12 ml/minutt. Hos eldre >75 år er gjennomsnittlige t1/2 vanligvis 2-3 ganger høyere enn hos unge voksne. Ceftriaksons t1/2 er forlenget hos nyfødte. Fra fødselen og inntil barna er 14 dager gamle, kan nivået av fritt ceftriakson ytterligere økes av faktorer som nedsatt glomerulær filtrasjon og endret proteinbinding. Hos barn er t1/2 lavere enn hos nyfødte og voksne. Plasmaclearance og Vd av totalceftriakson er større hos nyfødte, spedbarn og barn enn hos voksne. Ceftriaksons farmakokinetikk er ikke-lineær, og alle grunnleggende farmakokinetiske parametere, bortsett fra t1/2, er doseavhengige dersom de er basert på totallegemiddelkonsentrasjonen, som økes mindre enn proporsjonalt med dose. Ikke-lineariteten skyldes metning av plasmaproteinbindingen og sees derfor for total-plasmaceftriakson, men ikke for fritt (ubundet) ceftriakson.
Utskillelse: 50-60% av ceftriakson utskilles uomdannet i urinen, primært ved glomerulær filtrasjon, mens 40-50% utskilles uomdannet via gallen.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i originalemballasjen for å beskytte mot lys. Ubrukt oppløsning eller avfallsmateriale bør destrueres iht. lokale krav.

Utleveringsbestemmelser

Skal kun utleveres til bruk på menneske.

Sist endret: 03.05.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

03.05.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Ceftriaxon, PULVER TIL INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
1 g10 stk. (hettegl.)
025022
Blå resept
Byttegruppe
1298,50CSPC_ICON

Ceftriaxon, PULVER TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
2 g10 stk. (hettegl.)
532448
Blå resept
Byttegruppe
2471,50CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

bakteriell meningitt: Bakteriell hjernhinnebetennelse. Vanlige symptomer er brekninger og høy feber samt hodepine, nakkestivhet, bevissthetsforstyrrelser og lysømfintlighet.

bolus: En bolus er en liten mengde væske som raskt injiseres i blodet. Hensikten med en bolusdose kan være å raskt å oppnå en høy konsentrasjon av legemiddel i blodet, slik at også virkningen kommer tidligere.

borreliose (borreliainfeksjon): Borreliose er en infeksjon med Borrelia burgdorferi-bakterien, som man får via bitt av skogflått.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

endokarditt (betennelse i endokardiet): Betennelse i hinnen på innsiden av hjertet, inkludert hjerteklaffene. Årsaken er ofte mikroorganismer som bakterier, virus og sopp. Ubehandlet kan hjerteklaffene skades og tilstanden bli livstruende.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

glykosuri (glukosuri, sukker i urinen): Sukker i urinen. Glukose finnes normalt i svært lav konsentrasjon i urinen, men konsentrasjonen øker kraftig ved visse sykdomstilstander som for eksempel diabetes mellitus og ved nyreskader.

gonoré: Seksuelt overførbar sykdom som forårsaker smerte og utflod fra urinrøret. Sykdommen skyldes infeksjon med bakterien Neisseria gonorrhoeae og gir en alvorlig infeksjon som kan spre seg og gi blodforgiftning hos den som rammes. Ubehandlet gonoré kan hos kvinner i ca. 20% av tilfellene medføre bekkeninfeksjon og dermed økt risiko for infertilitet, svangerskap utenfor livmor og kroniske magesmerter kan også opptre. Hos menn kan ubehandlet gonoré forårsake forsnevring i urinrøret, bitestikkelbetennelse og kronisk prostatabetennelse. Diagnose stilles ved bakteriedyrking og kan behandles med antibiotika.

granulocytopeni: Mangel på en type hvite blodceller som kalles granulocytter. Granulocytter utgjør en viktig del i kroppens forsvar mot infeksjoner. Ved granulocytopeni er kroppen defor mer utsatt for infeksjoner. Årsaken til granulocyttmangelen er ofte at benmargen, hvor kroppen danner granulocyttene, er skadet.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

intraabdominal infeksjon: Infeksjon i bukhulen. Bukhulen består av organer som magesekk, tolvfingertarm, tynntarm, tykktarm, lever, milt, bukspyttkjertel, nyrer, urinveier og urinblære.

koagulopati (koagulasjonsforstyrrelse): Forstyrrelse i blodets koagulasjon (levring). Mens mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødningstendens, vil mangel på koagulasjonshemmere gi blodpropptendens.

kols (kronisk obstruktiv lungesykdom): Kronisk obstruktiv lungesykdom/kols er en samlebetegnelse for sykdommer der utpustingen er vedvarende forverret fordi luftpassasjen i bronkiene er hemmet, blant annet på grunn av kronisk betennelse i slimhinnene og redusert elastisitet. Symptomer kan være hoste, økt slimproduksjon og tungpustethet.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

otitis media (mellomørebetennelse): Infeksjon i mellomørets slimhinner. Øreverk.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.