Forsiktighetsregler: 

Pasienter bør følges nøye, særlig første 2 måneder, med konsultasjon hver 14. dag. Bærere av HLA-B*5701 allelet har økt risiko for overfølsomhetsreaksjoner for abakavir. Det er estimert at 48-61% av bærerne vil utvikle disse reaksjonene i løpet av behandlingstiden, mot 0-4% hos pasienter som ikke har dette allelet. Overfølsomhetsreaksjoner karakteriseres ved symptomer fra flere organer, oftest med feber og/eller utslett. Andre symptomer kan være luftveissymptomer som dyspné, sår hals og hoste, unormale funn ved røntgen (fortrinnsvis infiltrater), og gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré eller magesmerter. Dette kan medføre at overfølsomhet feildiagnostiseres som luftveislidelse eller gastroenteritt. Overfølsomhetsreaksjon vises også ved letargi eller utilpasshet og muskel-skjelettsymptomer. Symptomene forverres ved fortsatt behandling og kan være livstruende, men forsvinner vanligvis etter seponering. Ved diagnose overfølsomhetsreaksjon, må behandling avbrytes umiddelbart uavhengig av HLA-B*5701 status og aldri gjenopptas, da symptomene vil komme tilbake i løpet av timer. Tilbakefall kan være mer alvorlig enn den initiale reaksjonen, og kan inkl. livstruende hypotensjon og død. Behandlingen avbrytes permanent dersom overfølsomhetsreaksjon ikke kan utelukkes. Særlig forsiktighet ved abakavir i kombinasjon med andre legemidler som kan indusere hudtoksisitet. Hvis en vurderer å gjenoppta behandling, må det utelukkes at seponeringsårsaken var symptomer på overfølsomhetsreaksjon. Overfølsomhetsreaksjoner, inkl. livstruende reaksjoner, har oppstått etter gjenopptatt behandling, hos pasienter som kun hadde ett av nøkkelsymptomene på overfølsomhet (hudutslett, feber, gastrointestinale symptomer, luftveissymptomer, eller mer generelle symptomer som letargi og utilpasshet) før behandlingsavbrudd. Mest vanlige symptom er hudutslett. I meget sjeldne tilfeller er det sett overfølsomhetsreaksjoner ved gjenopptatt behandling hos pasienter uten tidligere symptomer på overfølsomhetsreaksjon. Hvis behandling skal gjenopptas, må medisinsk assistanse være raskt tilgjengelig. Lege skal kontaktes umiddelbart ved symptomer på overfølsomhetsreaksjon. Laktacidose, vanligvis assosiert med hepatomegali og hepatisk steatose, er rapportert ved bruk av nukleosidanaloger. Laktacidose har høy dødelighet, kan assosieres med pankreatitt, leversvikt eller nyresvikt og oppstår vanligvis etter få eller flere måneders behandling. Behandlingen bør avbrytes ved rask økning i aminotransferasenivå, ved progressiv hepatomegali eller ved symptomatisk hyperlaktatemi og metabolsk acidose/laktacidose. Godartede fordøyelsessymptomer (kvalme, oppkast og magesmerter), uspesifikk utilpasshet, manglende appetitt, vekttap, respirasjonssymptomer (rask og/eller dyp pust) eller nevrologiske symptomer (inkl. motorisk svekkelse) kan være indikatorer på utvikling av laktacidose (symptomatisk hyperlaktatemi). Forsiktighet bør utvises når nukleosidanaloger gis til pasienter (spesielt overvektige kvinner) med hepatomegali, hepatitt eller andre kjente risikofaktorer for leversykdom og hepatisk steatose (inkl. visse legemidler og alkohol). Pasienter som samtidig er infisert med hepatitt C og behandles med alfainterferon og ribavirin kan være særlig utsatte. Pasienter med økt risiko bør følges nøye. Antiretroviral kombinasjonsterapi er assosiert med redistribusjon av kroppsfett (lipodystrofi) hos hiv-pasienter. Langtidskonsekvensene er ukjent. Høy alder, lang varighet av antiretroviral behandling og tilhørende metabolske forstyrrelser er assosiert med økt risiko for lipodystrofi. Klinisk undersøkelse bør inkl. fysiske tegn på lipodystrofi. Måling av fastende serumlipid og blodglukose bør overveies. Lipidforstyrrelser bør håndteres på klinisk egnet måte. Pankreatitt er rapportert. Ved høy virusmengde (>100 000 kopier/ml) bør valg av trippelbehandling med abakavir, lamivudin og zidovudin vurderes. Høy forekomst av virologisk svikt og tidlig resistensutvikling er rapportert ved kombinasjon av abakavir med tenofovirdisoproksilfumarat og lamivudin som 1 gang daglig doseringsregime. Sikkerhet og effekt av Ziagen er ikke etablert hos pasienter med signifikant underliggende leversykdom. Pasienter med samtidig nedsatt leverfunksjon, inkl. kronisk aktiv hepatitt, har økt forekomst av abnormal leverfunksjon ved antiretroviral kombinasjonsbehandling, og må monitoreres. Ved tegn på forverring av leversykdom hos slike pasienter, må opphold eller seponering vurderes. Pasienter med kronisk hepatitt B eller C og som behandles med antiretroviral kombinasjonsterapi, har økt risiko for alvorlige og potensielt fatale leverbivirkninger. Ved samtidig behandling med antivirale midler mot hepatitt B eller C, se preparatomtalen for disse. Begrensede sikkerhetsdata for bruk av abakavir ved nedsatt leverfunksjon. Grundig monitorering er påkrevet pga. potensiell økning i eksponering (AUC). Anbefales ikke ved moderat nedsatt leverfunksjon dersom det ikke anses som nødvendig, og i slike tilfeller kreves grundig monitorering. Bør ikke gis ved nyresvikt. De første ukene eller månedene kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå ved alvorlig immunsvikt. Dette kan medføre alvorlige kliniske tilstander eller forverring av symptomer, f.eks. cytomegalovirus retinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis carinii pneumonier. Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes og ev. behandles. Osteonekrose er i hovedsak rapportert ved fremskreden hiv-sykdom og/eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling. Pasienten bør rådes til å kontakte lege ved leddverk og smerte, leddstivhet eller bevegelsesproblemer. Pasienter som får abakavir eller annen antiretroviral behandling kan fremdeles utvikle opportunistiske infeksjoner og andre komplikasjoner som følge av hiv-infeksjon, og bør følges nøye av lege med erfaring i behandling av hiv-sykdom. Pasienten bør informeres om at antiretroviral behandling ikke er vist å forhindre hiv-overføring til andre gjennom seksuell kontakt eller blodoverføring, og nødvendige forholdsregler må tas. Observasjonsstudier har vist en forbindelse mellom myokardinfarkt og bruk av abakavir. Data fra observasjonelle kohorts og randomiserte studier kan verken avkrefte eller bekrefte en årsakssammenheng mellom abakavirbehandling og risiko for myokardinfarkt. Nødvendige forholdsregler bør tas for å redusere alle risikofaktorer som kan påvirkes (f.eks. røyking, hypertensjon og hyperlipidemi).