Dette er et søkefelt med autofullføringsforslag. Start å skrive og du vil få opp forslag på virkestoff, legemidler og bruksområder, som du kan velge mellom. Bruk Søke-knappen hvis autofullføringsforslagene ikke er relevante, eller Strekkode-knappen hvis du ønsker å skanne strekkoden på legemiddelpakningen.
TABLETTER 20 mg: Hver tablett inneh.: Lisinoprildihydrat tilsv. lisinopril 20 mg, mannitol, hjelpestoffer. Fargestoff: Rødt jernoksid (E 172).
Indikasjoner
Behandling av hypertensjon. Behandling av symptomatisk hjertesvikt. Korttidsbehandling (6 uker) hos hemodynamisk stabile pasienter innen 24 timer etter et akutt hjerteinfarkt. Behandling av nyresykdom hos hypertensive pasienter med type 2-diabetes og begynnende nefropati.Dosering
Dosen bør individualiseres i forhold til pasientprofil og blodtrykksrespons.Hypertensjon hos voksne
Preparatet kan brukes alene, eller i kombinasjon med andre antihypertensiver. Startdose: 10 mg. Pasienter med sterkt aktivert renin-angiotensin-aldosteronsystem (særlig renovaskulær hypertensjon, salt- og/eller volumtap, hjertesvikt, eller alvorlig hypertensjon) kan oppleve kraftig blodtrykksfall etter 1. dose. Startdose 2,5-5 mg er anbefalt hos disse pasientene og behandling bør igangsettes under medisinsk overvåkning. Vedlikeholdsdose: 20 mg 1 gang daglig. Hvis ønsket terapeutisk effekt ikke oppnås i løpet av 2-4 uker kan dosen økes. Maks. dosen ved langtidsbehandling i studier er 80 mg/dag. Samtidig behandling med diuretika: Symptomatisk hypotensjon kan opptre etter påbegynt lisinoprilbehandling. Dette er mer sannsynlig ved samtidig diuretikabehandling. Forsiktighet bør derfor utvises, da disse pasientene kan være volum- eller saltdepleterte. Hvis mulig, bør diuretikum seponeres 2-3 dager før lisinoprilbehandling påbegynnes. Hos hypertensive pasienter der det ikke er mulig å seponere behandlingen med diuretikum, bør lisinoprilbehandling begynne med 5 mg. Nyrefunksjon og serumkalium bør overvåkes. Påfølgende dosering bør tilpasses blodtrykksrespons. Hvis påkrevd kan diuretikumbehandling gjenopptas. Nedsatt nyrefunksjon: Lavere startdose er påkrevd. Dosering bør baseres på ClCR iht. følgende tabell:
1 Dose og/eller doseringsfrekvens justeres i forhold til blodtrykksrespons.Dosen kan titreres opp til blodtrykket er kontrollert, til maks. 40 mg daglig.
ClCR (ml/minutt) |
Startdose (mg/dag) |
|---|---|
<10 (inkl. pasienter på dialyse) |
2,51 |
10-30 |
2,5-5 |
31-80 |
5-10 |
Hypertensjon hos barn 6-16 år
Begrensede data. Ingen data på andre indikasjoner, og preparatet anbefales derfor ikke til barn ved andre indikasjoner. Startdose: Kroppsvekt 20-50 kg: 2,5 mg 1 gang daglig. Kroppsvekt ≥50 kg: 5 mg 1 gang daglig. Vedlikeholdsdose: Kroppsvekt 20-50 kg: Tilpasses til maks. 20 mg daglig. Kroppsvekt ≥50 kg: Tilpasses til maks. 40 mg daglig. Doser >0,61 mg/kg, eller >40 mg er ikke undersøkt hos barn. Nedsatt nyrefunksjon: Lavere startdose eller økt doseringsintervall bør vurderes. Anbefales ikke ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (GFR <30 ml/minutt/1,73 m2).
Hjertesvikt hos voksne
Ved symptomatisk hjertesvikt bør lisinopril brukes som tilleggsbehandling sammen med diuretika, og når relevant, med digitalis eller betablokkere. Startdose: 2,5 mg daglig, under medisinsk overvåkning for å bestemme starteffekten på blodtrykket. Lisinoprildosen bør ikke økes med mer enn 10 mg om gangen, i intervaller på minimum 2 uker, til høyeste tolererte dose, maks. 35 mg 1 gang daglig. Dosejustering bør baseres på pasientens kliniske respons. Pasienter med høy risiko for symptomatisk hypotensjon, f.eks. ved saltmangel med eller uten hyponatremi, hypovolemi, eller ved bruk av store diuretikumdoser, bør hvis mulig få korrigert disse tilstandene før lisinoprilbehandling. Nyrefunksjon og serumkalium bør overvåkes.
Akutt hjerteinfarkt hos voksne
Pasienten bør, ved behov, få standardbehandling med trombolytika, acetylsalisylsyre og betablokkere. Glyseroltrinitrat i.v. eller transdermalt, kan også brukes sammen med lisinopril. Startdose (første 3 dager etter infarkt): Lisinoprilbehandlingen kan begynne innen 24 timer etter begynnende symptomer. Behandling bør ikke igangsettes ved systolisk blodtrykk <100 mm Hg. 1. dose 5 mg etterfulgt av 5 mg etter 24 timer, deretter 10 mg etter 48 timer og videre 10 mg 1 gang daglig. Pasienter med lavt systolisk blodtrykk (≤120 mm Hg) ved behandlingsstart, eller i løpet av de 3 første døgn etter infarktet, bør gis 2,5 mg. Vedlikeholdsdose: 10 mg 1 gang daglig. Ved hypotensjon (systolisk blodtrykk ≤100 mm Hg) kan det gis en daglig vedlikeholdsdose på 5 mg, med midlertidig reduksjon til 2,5 mg om nødvendig. Ved vedvarende hypotensjon (systolisk blodtrykk ≤90 mm Hg i >1 time) bør preparatet seponeres. Pasienten undersøkes på nytt etter 6 ukers behandling. Ved symptomer på hjertesvikt bør lisinoprilbehandlingen fortsette. Nedsatt nyrefunksjon: Ved kreatininclearance <80 ml/minutt bør første dose justeres i forhold til kreatininclearance.
Nyrekomplikasjoner ved diabetes mellitus
Hos hypertensive pasienter med type 2-diabetes og begynnende nefropati, anbefales lisinopril 10 mg 1 gang daglig, som ved behov kan økes til 20 mg 1 gang daglig, for å oppnå et diastolisk blodtrykk <90 mm Hg. Nedsatt nyrefunksjon: Ved kreatininclearance <80 ml/minutt bør startdosen justeres i forhold til kreatininclearance.
Spesielle pasientgrupper
- Barn <6 år: Ingen erfaring og anbefales ikke.
- Eldre: Aldersrelaterte endringer i effekt- eller sikkerhetsprofilen er ikke sett for lisinopril. Når høy alder er forbundet med nedsatt nyrefunksjon, bør dosering gjøres iht. retningslinjene beskrevet ovenfor. Dosen bør deretter justeres ifølge blodtrykksrespons.
- Nyretransplanterte: Manglende erfaring med nylig nyretransplanterte pasienter gjør at lisinoprilbehandling ikke anbefales.
Administrering Tas peroralt 1 gang daglig på omtrent samme tid. Tas med eller uten mat. Kan deles/knuses for å lette inntaket.
Kontraindikasjoner
Overfølsomhet for innholdsstoffene eller annen ACE-hemmer. Angioødem i forbindelse med tidligere behandling med ACE-hemmere. Samtidig bruk med sakubitril/valsartan. Behandling med lisinopril skal ikke initieres tidligere enn 36 timer etter siste dose sakubitril/valsartan. Arvelig eller idiopatisk angioødem. 2. eller 3. trimester i svangerskap. Samtidig bruk av legemidler som inneholder aliskiren hos pasienter med diabetes mellitus eller nedsatt nyrefunksjon (GFR <60 ml/minutt/1,73 m2).Forsiktighetsregler
Symptomgivende hypotensjon: Sees sjelden ved ukomplisert hypertensjon. Hypotensjon forekommer oftere hos volumdepleterte pasienter; f.eks. pga. diuretikabehandling, diettrelatert saltrestriksjon, dialyse, diaré eller oppkast, eller ved alvorlig renin-avhengig hypertensjon. Symptomatisk hypotensjon er observert ved hjertesvikt, med eller uten assosiert nedsatt nyrefunksjon, og vil mest sannsynlig forekomme ved mer alvorlig grad av hjertesvikt. Ved økt risiko for symptomatisk hypotensjon bør pasienten overvåkes nøye ved behandlingsoppstart og dosejustering. Lignende vurderinger gjelder ved iskemisk eller cerebrovaskulær sykdom, der kraftig blodtrykksfall kan gi hjerteinfarkt eller cerebrovaskulære komplikasjoner. Ved hypotensjon plasseres pasienten i liggende stilling og om nødvendig gis i.v. infusjon av normal saltoppløsning. Forbigående hypotensiv respons er ikke kontraindikasjon mot videre dosering, som vanligvis kan gis uten problemer etter volumøkning og påfølgende blodtrykksstigning. Hos noen hjertesviktpasienter med normalt eller lavt blodtrykk, kan tilleggsreduksjon av blodtrykket forekomme. Effekten er forventet og vanligvis ikke grunn til å avslutte behandlingen. Ved symptomatisk hypotensjon kan dosereduksjon eller seponering være nødvendig. Hypotensjon ved akutt hjerteinfarkt: Behandling må ikke igangsettes ved akutt hjerteinfarkt hos pasienter med risiko for alvorlig forverring av hemodynamiske forhold etter behandling med en vasodilatator. Dette er pasienter med systolisk blodtrykk ≤100 mm Hg, eller kardiogent sjokk. I løpet av de første 3 dager etter et infarkt, bør dosen reduseres hvis blodtrykket er ≤120 mm Hg. Vedlikeholdsdoser bør reduseres til 5 mg eller midlertidig til 2,5 mg, hvis det systoliske blodtrykket er 100 mm Hg eller lavere. Hvis hypotensjon vedvarer (systolisk blodtrykk <90 mm Hg i > 1 time) bør lisinopril seponeres. Aorta og mitralklaffstenose/hypertrofisk kardiomyopati: Bør gis med forsiktighet til pasienter med mitralklaffstenose, eller obstruksjon i utløpet av venstre ventrikkel, slik som aortastenose eller hypertrofisk kardiomyopati. Nedsatt nyrefunksjon: Rutinemessig overvåkning av kalium og kreatinin er en del av normal medisinsk praksis for disse pasientene. Ved hjertesvikt kan hypotensjon, som følge av oppstart med en ACE-hemmer, lede til ytterligere svekkelse av nyrefunksjonen. Akutt nyresvikt, vanligvis reversibel, er rapportert i slike tilfeller. Hos noen pasienter med nyrearteriestenose, øker blodurinstoff og S-kreatinin ved behandling med ACE-hemmere. Økningene er vanligvis reversible etter seponering. Økte verdier er særlig sannsynlig ved nedsatt nyrefunksjon. Ved renovaskulær hypertensjon er det økt risiko for alvorlig hypotensjon og ytterligere reduksjon av nyrefunksjonen, og behandlingen bør igangsettes under nøye medisinsk overvåkning med lave doser og forsiktig dosetitrering. Behandling med diuretika kan bidra til ovennevnte, og disse bør seponeres og nyrefunksjonen overvåkes i de første ukene med lisinoprilbehandling. Økt S-urinstoff og S-kreatinin er sett hos noen hypertensive pasienter uten tilsynelatende renovaskulær sykdom. Økningen er vanligvis liten og forbigående, særlig ved samtidig bruk av diuretika, og er mer sannsynlig ved allerede nedsatt nyrefunksjon. Dosereduksjon og/eller seponering av diuretikum og/eller lisinopril kan være nødvendig. Behandling av akutt hjerteinfarkt bør ikke igangsettes ved tegn på nedsatt nyrefunksjon, definert som S-kreatinin >177 μmol/liter og/eller proteinuri >500 mg/24 timer. Hvis nedsatt nyrefunksjon utvikles under behandling (S-kreatinin >265 μmol/liter eller fordobling av før-behandlingsnivå) bør seponering overveies. Anafylaktoide reaksjoner: Angionevrotisk ødem er sjeldent rapportert. Preparatet må seponeres umiddelbart og pasienten må gis behandling og observeres nøye til hevelsen forsvinner. Selv i tilfeller der bare tungen er affisert, uten luftveisblokade, kan det kreves forlenget observasjon, da behandling med antihistaminer og kortikosteroider ikke alltid er tilstrekkelig. Dødsfall er svært sjeldent rapportert som følge av angioødem forbundet med larynksødem eller tungeødem. Pasienter med ødem av tunge, glottis eller larynks, vil sannsynligvis oppleve luftveisobstruksjon, særlig ved gjennomgått luftveiskirurgi. I slike tilfeller må øyeblikkelig hjelp gis. Pasienten bør være under nøye medisinsk overvåkning til fullstendig og vedvarende opphør av symptomer. Pasienter med angioødem i anamnesen, uavhengig av behandling med ACE-hemmer, kan ha økt risiko for angioødem ved behandling med en ACE-hemmer. Samtidig bruk av sakubitril/valsartan er kontraindisert pga. økt risiko for angioødem. Behandling med sakubitril/valsartan skal ikke initieres tidligere enn 36 timer etter den siste lisinoprildose. Behandling med lisinopril skal ikke initieres tidligere enn 36 timer etter den siste dosen med sakubitril/valsartan. Samtidig bruk av ACE-hemmere med racekadotril, mTOR-hemmere (f.eks. sirolimus, everolimus, temsirolimus) og vildagliptin kan gi økt risiko for angioødem (f.eks. hevelse i luftveiene eller tungen, med eller uten svekket respirasjon). Forsiktighet skal utvises ved oppstart av racekadotril, mTOR-hemmere og vildagliptin hos pasienter som allerede bruker ACE-hemmer. Anafylaktoide reaksjoner er rapportert hos pasienter dialysert med «high flux»-membraner (f.eks. AN69) og samtidig behandlet med en ACE-hemmer. Hos disse pasientene bør det overveies å bruke en annen type dialysemembran eller en annen klasse hypertensiva. I sjeldne tilfeller har pasienter under LDL-lipoprotein aferese med dekstransulfat, opplevd livstruende anafylaktoide reaksjoner. Behandling med ACE-hemmere bør unngås før hver aferese. Pasienter som får ACE-hemmere under desensibiliserende behandling (f.eks. bie- og vepsegift), har opplevd anafylaktoide reaksjoner. Hos de samme pasientene uteble disse reaksjonene når ACE-hemmeren midlertidig ble seponert, men symptomene kom tilbake ved utilsiktet readministrering. Leversvikt: I svært sjeldne tilfeller er ACE-hemmere assosiert med et syndrom som starter med kolestatisk gulsott eller hepatitt og progredierer til raskt fulminant nekrose og (av og til) død. Mekanismen er ukjent. Ved utvikling av gulsott eller markert stigning av leverenzymer bør behandlingen avsluttes og pasienten bør få passende medisinsk oppfølging. Nøytropeni og agranulocytose: Nøytropeni, agranulocytose, trombocytopeni og anemi er rapportert. Ved normal nyrefunksjon og ingen andre kompliserende faktorer, forekommer nøytropeni sjeldent. Nøytropeni og agranulocytose er reversible etter seponering. Lisinopril bør brukes med stor varsomhet hos pasienter med vaskulær kollagen sykdom, pasienter som får immunsuppressiv behandling eller terapi med allopurinol eller prokainamid, særlig ved preeksisterende nedsatt nyrefunksjon. Noen av pasientene utviklet alvorlige infeksjoner, som i noen tilfeller ikke reagerte på antibiotika. Ved behandling av disse pasientene anbefales jevnlig måling av hvite blodceller og pasientene bør rådes til å rapportere ethvert infeksjonstegn. Dobbel blokade av renin-angiotensin-aldosteronsystemet (RAAS): Samtidig bruk av ACE-hemmere, angiotensin-II reseptorantagonister eller aliskiren er vist å gi økt risiko for hypotensjon, hyperkalemi og nedsatt nyrefunksjon (inkl. akutt nyresvikt). Dersom dobbel blokade vurderes som absolutt nødvendig, bør det skje under overvåkning av spesialist og hyppig oppfølging av nyrefunksjon, elektrolytter og blodtrykk. ACE-hemmere og angiotensin-II reseptorantagonister bør ikke brukes samtidig hos pasienter med diabetisk nefropati. Etnisitet: ACE-hemmere gir en høyere frekvens av angioødem hos sorte pasienter enn hos ikke-sorte pasienter. Hoste: Er rapportert ved bruk av ACE-hemmere. Kirurgi og anestesi: Lisinopril kan blokkere dannelse av angiotensin II sekundært til kompensatorisk frigjøring av renin, og hypotensjon kan oppstå under større kirurgiske inngrep eller ved anestesi med legemidler som gir blodtrykkssenkning. Hypotensjonen kan korrigeres ved volumøkning. Hyperkalemi: ACE-hemmere kan gi hyperkalemi pga. inhibert aldosteronfrigjøring. Effekten er vanligvis ikke signifikant ved normal nyrefunksjon. Hyperkalemi kan imidlertid forekomme ved nedsatt nyrefunksjon, diabetes mellitus og/eller hos pasienter som tar kaliumtilskudd (inkl. salterstatninger), kaliumsparende diuretika (f.eks. spironolakton, triamteren eller amilorid) eller andre legemidler forbundet med økt serumkalium (f.eks. heparin, trimetoprim eller trimetoprim/sulfametoksazol), og spesielt aldosteronantagonister eller angiotensinreseptorblokkere. Kaliumsparende diuretika og angiotensinreseptorblokkere bør brukes med forsiktighet hos pasienter som tar ACE-hemmere, og serumkalium og nyrefunksjonen bør overvåkes. Diabetespasienter: Ved behandling med orale antidiabetika eller insulin og ACE-hemmer bør blodsukker følges nøye den første måneden. Bilkjøring og bruk av maskiner: Det bør tas hensyn til at svimmelhet eller tretthet kan forekomme.Interaksjoner
Graviditet, amming og fertilitet
GraviditetBør ikke brukes i 1. trimester av svangerskapet. Kontraindisert i 2. og 3. trimester. Begrensede data kan ikke utelukke økt teratogeneserisiko ved bruk av ACE-hemmere. Med mindre videre bruk av ACE-hemmere anses som helt nødvendig, bør pasienter som planlegger graviditet, bytte til alternativ antihypertensiv behandling. Ved påvist graviditet, bør preparatet seponeres umiddelbart, og hvis hensiktsmessig, alternativ behandling startes. ACE-hemmere kan ved bruk i 2. og 3. trimester medføre føtotoksisitet (nedsatt nyrefunksjon, oligohydramnion og forsinket bendannelse i skallen) og neonatal toksisitet (nyresvikt, hypotensjon og hyperkalemi). Ultralydundersøkelse for å undersøke nyrefunksjon og kranium anbefales hvis fosteret er eksponert for ACE-hemmere i 2. eller 3. trimester. Spedbarn eksponert for ACE-hemmere in utero bør observeres nøye for hypotensjon.
AmmingUkjent om lisinopril går over i morsmelk. Anbefales ikke ved amming.
Bivirkninger
Frekvensintervaller: Svært vanlige (≥1/10), vanlige (≥1/100 til <1/10), mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100), sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000), svært sjeldne (<1/10 000) og ukjent frekvens.
Overdosering/Forgiftning
SymptomerHypotensjon, sirkulatorisk sjokk, elektrolyttforstyrrelser, nyresvikt, hyperventilering, takykardi, palpitasjoner, bradykardi, svimmelhet, angst og hoste.
BehandlingI.v. infusjon av isoton saltoppløsning. Ved hypotensjon plasseres pasienten i sjokkposisjon. Hvis tilgjengelig kan angiotensin II-infusjon og/eller katekolaminer i.v. vurderes. Hvis tabletten er tatt nylig kan fjerning forsøkes (f.eks. emesis, ventrikkelaspirasjon, inntak av absorpsjonsmidler og natriumsulfat). Lisinopril kan fjernes ved hemodialyse. Pacemaker er indisert ved terapiresistent bradykardi. Vitale tegn, S-elektrolytter og kreatinin bør følges jevnlig.
Egenskaper og miljø
VirkningsmekanismeHemming av ACE gir redusert angiotensin II-konsentrasjon, som igjen resulterer i redusert vasopressoraktivitet og aldosteronutskillelse. Blodtrykkssenkende effekt antas å skyldes hemming av renin-angiotensin-aldosteronsystemet. Lisinopril virker antihypertensivt også ved lave reninnivåer. ACE er identisk med kininase II, et enzym som degraderer bradykinin. Ukjent hvorvidt økte bradykininnivåer medvirker til lisinoprils terapeutiske effekt.
AbsorpsjonCmax oppnås normalt innen 7 timer. Ved akutt hjerteinfarkt inntrer Cmax ofte litt senere. Gjennomsnittlig absorpsjon ca. 25%, med interindividuell variasjon på 6-60%. Absolutt biotilgjengelighet reduseres med ca. 16% ved hjertesvikt. Nedsatt leverfunksjon hos cirrhotiske pasienter gir redusert absorpsjon (ca. 30%), men økt tilgjengelighet (ca. 50%) pga. redusert clearance. Absorpsjonen påvirkes ikke av matinntak.
ProteinbindingLisinopril synes ikke å være bundet til andre proteiner enn sirkulerende ACE.
HalveringstidVed gjentatt dosering er effektiv t1/2 12,6 timer. Clearance hos friske frivillige er ca. 50 ml/minutt. Synkende serumkonsentrasjoner medfører forlenget terminal fase, men dette bidrar ikke til akkumulering av legemidlet. Terminal fase representerer antagelig mettbar binding til ACE ved maks. lisinoprilabsorpsjon og er ikke doseproporsjonal.
UtskillelseUendret i urin.
Pakninger, priser og refusjon
Zestril, TABLETTER:
| Styrke | Pakning Varenr. |
Refusjon | Pris (kr) | R.gr. |
|---|---|---|---|---|
| 20 mg | 98 stk. (blister) 001921 |
242,00 (trinnpris 242,00) | C |
Basert på SPC godkjent av DMP/EMA:
01.11.2021
Sist endret: 09.11.2021
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)