Forsiktighetsregler: 

Symptomgivende hypotensjon: Sees sjelden ved ukomplisert hypertensjon. Hypotensjon forekommer oftere hos volumdepleterte pasienter; f.eks. pga. diuretikabehandling, diettrelatert saltrestriksjon, dialyse, diaré eller oppkast, eller ved alvorlig renin-avhengig hypertensjon. Symptomatisk hypotensjon er observert ved hjertesvikt, med eller uten assosiert nedsatt nyrefunksjon, og vil mest sannsynlig forekomme ved med mer alvorlig grad av hjertesvikt. Ved økt risiko for symptomatisk hypotensjon bør pasienten overvåkes nøye ved behandlingsoppstart og dosejustering. Lignende vurderinger gjelder ved iskemisk eller cerebrovaskulær sykdom, der kraftig blodtrykksfall kan føre til hjerteinfarkt eller cerebrovaskulære komplikasjoner. Ved hypotensjon plasseres pasienten i liggende stilling og om nødvendig gis i.v. infusjon av normal saltoppløsning. Forbigående hypotensiv respons er ikke kontraindikasjon mot videre dosering, som vanligvis kan gis uten problemer etter volumøkning og påfølgende blodtrykksstigning. Hos noen hjertesviktpasienter med normalt eller lavt blodtrykk, kan tilleggsreduksjon av blodtrykket forekomme. Effekten er forventet og vanligvis ikke grunn til å avslutte behandlingen. Ved symptomatisk hypotensjon kan dosereduksjon eller seponering være nødvendig. Hypotensjon ved akutt hjerteinfarkt: Behandling må ikke igangsettes ved akutt hjerteinfarkt hos pasienter med risiko for alvorlig forverring av hemodynamiske forhold etter behandling med en vasodilator. Dette er pasienter med systolisk blodtrykk ≤100 mm Hg, eller kardiogent sjokk. I løpet av de første 3 dager etter et infarkt, bør dosen reduseres hvis blodtrykket er ≤120 mm Hg. Aorta og mitralklaffstenose/hypertrofisk kardiomyopati: Bør gis med forsiktighet til pasienter med mitralklaffstenose, eller obstruksjon i utløpet av venstre ventrikkel, slik som aortastenose eller hypertrofisk kardiomyopati. Nedsatt nyrefunksjon: Rutinemessig overvåkning av kalium og kreatinin er en del av normal medisinsk praksis for disse pasientene. Ved hjertesvikt kan hypotensjon, som følge av oppstart med en ACE-hemmer, lede til ytterligere svekkelse av nyrefunksjonen. Akutt nyresvikt, vanligvis reversibel, er rapportert i slike tilfeller. Hos noen pasienter med nyrearteriestenose, øker blodurinstoff og S-kreatinin ved behandling med ACE-hemmere. Økningene er vanligvis reversible etter seponering. Økte verdier er særlig sannsynlig ved nedsatt nyrefunksjon. Ved renovaskulær hypertensjon er det økt risiko for alvorlig hypotensjon og ytterligere reduksjon av nyrefunksjonen, og behandlingen bør igangsettes under nøye medisinsk overvåkning med lave doser og forsiktig dosetitrering. Behandling med diuretika kan bidra til ovennevnte, og disse bør seponeres og nyrefunksjonen overvåkes i de første ukene med lisinoprilbehandling. Økt S-urinstoff og S-kreatinin er sett hos noen hypertensive pasienter uten tilsynelatende renovaskulær sykdom. Økningen er vanligvis liten og forbigående, særlig ved samtidig bruk av diuretika, og er mer sannsynlig ved allerede nedsatt nyrefunksjon. Dosereduksjon og/eller seponering av diuretikum og/eller lisinopril kan være nødvendig. Behandling av akutt hjerteinfarkt bør ikke igangsettes ved tegn på nedsatt nyrefunksjon, definert som S-kreatinin >177 μmol/liter og/eller proteinuri >500 mg/24 timer. Hvis nedsatt nyrefunksjon utvikles under behandling (S-kreatinin >265 μmol/liter eller fordobling av før-behandlingsnivå) bør seponering overveies. Anafylaktoide reaksjoner: Angionevrotisk ødem er mindre vanlig. Preparatet må seponeres umiddelbart og pasienten må gis behandling og observeres nøye til hevelsen forsvinner. Selv i tilfeller der bare tungen er affisert, uten luftveisblokade, kan det kreves forlenget observasjon, da behandling med antihistaminer og kortikosteroider ikke alltid er tilstrekkelig. Dødsfall er svært sjeldent rapportert som følge av angioødem forbundet med larynksødem eller tungeødem. Pasienter med ødem av tunge, glottis eller larynks, vil sannsynligvis oppleve luftveisobstruksjon, særlig ved gjennomgått luftveiskirurgi. I slike tilfeller må øyeblikkelig hjelp gis. Pasienter med angioødem i anamnesen, uavhengig av behandling med ACE-hemmer, kan ha økt risiko for angioødem ved behandling med en ACE-hemmer. Anafylaktoide reaksjoner er rapportert hos pasienter dialysert med «high flux»-membraner (f.eks. AN69) og samtidig behandlet med en ACE-hemmer. Hos disse pasientene bør det overveies å bruke en annen type dialysemembran eller en annen klasse hypertensiva. I sjeldne tilfeller har pasienter under LDL-lipoprotein aferese med dekstransulfat, opplevd livstruende anafylaktoide reaksjoner. Behandling med ACE-hemmere bør unngås før hver aferese. Pasienter som får ACE-hemmere under desensibiliserende behandling (f.eks. bie- og vepsegift), har opplevd anafylaktoide reaksjoner. Hos de samme pasientene uteble disse reaksjonene når ACE-hemmeren midlertidig ble seponert, men symptomene kom tilbake ved utilsiktet readministrering. Leversvikt: I svært sjeldne tilfeller er ACE-hemmere assosiert med et syndrom som starter med kolestatisk gulsott eller hepatitt og progredierer til raskt fulminant nekrose og (av og til) død. Mekanismen er ukjent. Ved utvikling av gulsott eller markert stigning av leverenzymer bør behandlingen avsluttes og pasienten bør få passende medisinsk oppfølging. Nøytropeni og agranulocytose: Nøytropeni, agranulocytose, trombocytopeni og anemi er rapportert. Ved normal nyrefunksjon og ingen andre kompliserende faktorer, forekommer nøytropeni sjeldent. Nøytropeni og agranulocytose er reversible etter seponering. Lisinopril bør brukes med stor varsomhet hos pasienter med vaskulær kollagen sykdom, pasienter som får immunsuppressiv behandling eller terapi med allopurinol eller prokainamid, særlig ved preeksisterende nedsatt nyrefunksjon. Noen av pasientene utviklet alvorlige infeksjoner, som i noen tilfeller ikke reagerte på antibiotika. Ved behandling av disse pasientene anbefales jevnlig måling av hvite blodceller og pasientene bør rådes til å rapportere ethvert infeksjonstegn. Kirurgi og anestesi: Lisinopril kan blokkere dannelse av angiotensin II sekundært til kompensatorisk frigjøring av renin, og hypotensjon kan oppstå under større kirurgiske inngrep eller ved anestesi med legemidler som gir blodtrykkssenkning. Hypotensjonen kan korrigeres ved volumøkning. Hyperkalemi: Økning i S-kalium er observert. Følgende pasientgrupper har økt risiko for hyperkalemi: Pasienter med redusert nyrefunksjon, diabetes mellitus, pasienter som bruker kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd og/eller kaliumholdige salterstatninger, eller pasienter som tar andre legemidler forbundet med økt S-kalium (f.eks. heparin). Ved samtidig behandling med de ovennevnte legemidler er regelmessig måling av S-kalium anbefalt. Diabetespasienter: Ved behandling med orale antidiabetika eller insulin og ACE-hemmer bør blodsukker følges nøye den første måneden. Ved bilkjøring eller bruk av maskiner, bør det tas hensyn til at tilfeller av svimmelhet eller tretthet kan forekomme.