Forsiktighetsregler: 

Symptomgivende hypotensjon: Sjelden ved ukomplisert hypertensjon. Sees fortrinnsvis hos volum- og/eller saltdepleterte (diuretika, saltrestriksjon, dialyse, brekninger, diaré). Jevnlige kontroller av serumelektrolytter bør foretas hos slike pasienter. Pasienter med iskemisk hjertesykdom eller cerebrovaskulær sykdom bør holdes under nøye observasjon. Kraftig blodtrykksfall kan hos disse pasientene resultere i hhv. hjerteinfarkt eller cerebrovaskulært insult. Dersom hypotensjon oppstår, legges pasienten ned, og om nødvendig gis infusjon av fysiologisk saltvann. Forbigående hypotensjon er vanligvis ikke en kontraindikasjon for fortsatt behandling. Etter at plasmavolum og blodtrykk er korrigert, kan behandlingen fortsettes ev. med lisinopril eller hydroklortiazid alene. Forsiktighet bør utvises ved behandling av pasienter med aortastenose, mitralstenose eller hypertrofisk kardiomyopati. Nedsatt nyrefunksjon: Tiazider er ikke effektive ved kreatininclearance ≤30 ml/minutt (dvs. moderat/alvorlig nedsatt nyrefunksjon). Preparatet bør ikke gis ved kreatininclearance 30-80 ml/minutt med mindre titrering av de individuelle komponenter har vist at det er behov for de doser som inngår i kombinasjonen. Økninger av blodurinstoff og serumkreatinin, vanligvis små og forbigående, er rapportert hos noen hypertonikere uten åpenbar vaskulær nyresykdom ved samtidig behandling med lisinopril og diuretika. Dersom dette skjer under behandling med preparatet, må behandlingen avsluttes. Behandlingen kan senere gjenopptas med lisinopril eller hydroklortiazid alene. Hos noen pasienter med bilateral nyrearteriestenose eller stenose i arterie til eneste gjenværende nyre, er økt blodurinstoff og serumkreatinin observert med ACE-hemmere. Økningene er reversible etter seponering. Økte verdier er mest sannsynlig hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Dersom renovaskulær hypertensjon også er tilstede, øker dette risiko for uttalt hypotensjon og nyresvikt. Hos disse pasientene bør behandling startes med lave doser og forsiktig dosetitrering under nøye medisinsk overvåkning. Siden diuretika kan være en medvirkende årsak, bør nyrefunksjonen monitoreres de første ukene under behandlingen. Leversykdom: Ved gulsott eller markert økning av leverenzymer bør preparatet seponeres og passende medisinsk oppfølging gis. Tiazider skal brukes med forsiktighet ved nedsatt leverfunksjon eller progressiv leversykdom, da selv små forandringer i væske- og elektrolyttbalansen kan utløse leverkoma. Kirurgi/anestesi: Da lisinopril blokkerer angiotensin II-dannelsen sekundært til kompensatorisk reninfrigjøring, kan det oppstå hypotensjon under større kirurgiske inngrep eller ved anestesi med midler som gir blodtrykkssenkning. Kan korrigeres ved økning av plasmavolumet. Metabolske og endokrine effekter: Tiazidterapi kan gi nedsatt glukosetoleranse. Dosejustering av antidiabetika, inkl. insulin, kan være nødvendig. Tiazidbehandling kan redusere kalsiumutskillelsen i urinen og forårsake en intermitterende og svak økning av serumkalsium. Markert hyperkalsemi kan tyde på skjult hyperparatyreoidisme. Tiazider bør seponeres før undersøkelse av parathyreoideafunksjonen. Økning i kolesterol- og triglyseridnivåer kan være assosiert med tiaziddiuretikaterapi. Tiazidbehandling kan utløse hyperurikemi og/eller urinsyregikt hos noen pasienter. Imidlertid kan lisinopril øke urinutskillelsen av urinsyre og derved motvirke den hyperurikemiske effekt av hydroklortiazid. Hypersensitivitet (angioødem): Angionevrotisk ødem med hevelse av ansiktet, ekstremiteter, leppe, tunge, glottis og/eller larynks er rapportert (sjelden). Dette kan forekomme når som helst under terapi. Krever øyeblikkelig seponering og nøye observasjon av pasienten til symptomene forsvinner, selv i tilfeller der bare tungen er affisert. Dødsfall er svært sjeldent rapportert. Ved luftveisobstruksjon, særlig ved gjennomgått kirurgi i luftveiene, må det gis øyeblikkelig hjelp. Dette kan medføre bruk av adrenalin og/eller vedlikehold av åpne luftveier. Pasienter med en anamnese på angioødem kan ha økt risiko for angioødem. Overfølsomhet/anafylaktoide reaksjoner: Hos pasienter som behandles med tiazider, kan overømfintlighetsreaksjoner oppstå, med eller uten allergi eller bronkialastma i anamnesen. Eksacerbasjon eller aktivering av systemisk lupus erythematosus er rapportert ved tiazidbruk. Pasienter under behandling med ACE-hemmer har utviklet anafylaktoide reaksjoner under samtidig desensibiliserende behandling med insektgift. De samme pasientene unngikk reaksjonene hvis ACE-hemmeren ble midlertidig seponert før hver desensibilisering, ved feilaktig reinstitusjon av ACE-hemmer under desensibilisering vendte reaksjonen tilbake. Preparatet er ikke indisert hos pasienter som må hemodialyseres pga. nyresvikt. Anafylaktoide reaksjoner er rapportert hos pasienter dialysert med «high flux»-membraner, f.eks. AN69 og under LDL-lipoproteinaferese med dekstransulfat, og samtidig behandlet med ACE-hemmer. Hos disse pasienter bør en annen type dialysemembran eller en annen gruppe antihypertensiver overveies. Serumkalium: Under behandling med tiazider øker utskillelsen av kalium. Lisinopril motvirker vanligvis dette. Hoste: Ved bruk av ACE-hemmere til pasienter som plages av hoste, bør forsiktighet utvises da ACE-hemmere kan forårsake vedvarende hoste. Pasientene bør informeres om at preparatet kan gi svimmelhet og tretthet, særlig i starten av behandlingen, slik at reaksjonsevnen kan nedsettes.