Forsiktighetsregler: 

Effekt er ikke etablert hos pasienter som samtidig er infisert med Delta hepatitt eller hepatitt C. Begrenset med data ved bruk hos HBeAg-negative og hos pasienter som samtidig får immunsuppressiv behandling, inkl. kjemoterapi ved kreft. Pasienter bør regelmessig monitoreres under behandlingen. Serumnivå av ALAT og HBV-DNA bør måles hver 3. måned, og hos HBeAg-positive pasienter bør HBeAg måles hver 6. måned. Spontan forverring av kronisk hepatitt B er relativt vanlig og karakterisert ved forbigående økning i serum ALAT. Etter oppstart med antiviral behandling kan ALAT øke hos noen pasienter ettersom serumnivå av HBV-DNA synker. Disse økningene er som regel ikke ledsaget av økning i konsentrasjon av bilirubin i serum eller tegn til hepatisk dekompensering. YMDD-mutert HBV er identifisert ved langtidsbehandling, og kan føre til forverring av hepatittinfeksjonen. Dette sees som økning i serum ALAT og tilbakekomst av HBV-DNA. Ved YMDD-mutert HBV bør det vurderes å legge til et annet legemiddel uten kryssresistens for lamivudin. Akutt forverring av hepatitt kan forekomme hos pasienter som har seponert behandlingen av hepatitt B, og blir vanligvis detektert ved økning av serum ALAT og tilbakevennende HBV-DNA. Økningene i serum ALAT oppstår som regel 8-12 uker etter avsluttet behandling. Om behandling med Zeffix avsluttes, bør pasienten regelmessig monitorers klinisk og ved vurdering av leverfunksjonstester i serum (ALAT- og bilirubinnivå) i minst 4 måneder, og deretter ved behov. Levertransplanterte og pasienter med dekompensert cirrhose har en større risiko for aktiv virusreplikasjon. Reaktivering av hepatitt ved avbrytelse av behandling, eller mangel på effekt under behandling, kan indusere alvorlig og fatal dekompensasjon. Monitorering for kliniske, virologiske og serologiske parametere forbundet med hepatitt B, lever- og nyrefunksjon, og antiviral effekt under behandling (minst hver måned), bør utføres. Ved avbrutt behandling, skal pasientene følges opp i minst 6 måneder. Laboratorieparametere som bør monitoreres som et minimum: Serum ALAT, bilirubin, albumin, nitrogen fra urea i blod, kreatinin og virologisk status (HBV antigen/antistoff, og når mulig, serumkonsentrasjoner av HBV DNA). Ved tegn på leverinsuffisiens under eller etter behandling, bør monitorering utføres hyppigere. Hos pasienter som samtidig er infiserte med hiv og som tar eller som planlegger å ta lamivudin eller kombinasjonen lamivudin/zidovudin, bør lamivudindosen (for hiv-infeksjon) opprettholdes (vanligvis 150 mg/2 ganger daglig i kombinasjon med andre antiretrovirale legemidler). For pasienter som samtidig er infiserte med hiv og som ikke behøver antiretroviral behandling, er det risiko for hiv-mutasjon når lamivudin brukes alene i behandlingen av kronisk hepatitt B. Anbefalte standardrutiner for hepatitt B-virus immunisering av spedbarn bør følges. Pasienter bør opplyses om at behandling med lamivudin ikke er vist å redusere risikoen for overføring av hepatitt B-virus til andre.