Forsiktighetsregler: 

Pasienten må opplyses om at tenofovir ikke forhindrer risikoen for overføring av hiv eller HBV til andre gjennom seksuell kontakt eller blodsmitte. Beskyttelse ved seksuell kontakt må fortsatt benyttes. Nyreeffekter: Tenofovir elimineres hovedsakelig via nyrene. Nyresvikt, nedsatt nyrefunksjon, forhøyet kreatinin, hypofosfatemi og proksimal tubulopati (inkl. Fanconis syndrom) er rapportert og det anbefales at kreatininclearance beregnes før behandling igangsettes, og at nyrefunksjon (kreatininclearance og serumfosfat) kontrolleres hver 4. uke det første året, og deretter hver 3. måned. Hos pasienter med risiko for nedsatt nyrefunksjon bør det overveies å kontrollere nyrefunksjonen oftere. Forsiktighet bør utvises hos eldre pga. økt fare for nedsatt nyrefunksjon. Sikkerhet og effekter ikke klarlagt ved moderat eller alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Respons på behandling og nyrefunksjon bør overvåkes nøye. Hos pasienter med tidligere nedsatt nyrefunksjon bør også endringer i virusmengde overvåkes ved behandling med forlengede doseringsintervaller. Hvis serumfosfatnivået er <1,5 mg/dl (0,48 mmol/liter) eller kreatininclearance synker til <50 ml/minutt, bør det foretas en kontroll av nyrefunksjonen innen 1 uke, herunder målinger av sukker- og kaliumkonsentrasjonen i blodet og konsentrasjonen av glukose i urinen. Doseringsintervallet bør justeres dersom kreatininclearance synker til <50 ml/minutt. Seponering bør også vurderes ved kreatininclearance <50 ml/minutt eller serumfosfat <1 mg/dl (0,32 mmol/liter). Bruk sammen med eller etter nylig bruk av nyretoksiske legemidler (f.eks. aminoglykosider, amfotericin B, foskarnet, ganciklovir, pentamidin, vankomycin, cidofovir eller interleukin-2) bør unngås. Dersom slik bruk ikke kan unngås, bør nyrefunksjonen overvåkes ukentlig. Eldre har større sannsynlighet for nedsatt nyrefunksjon, og forsiktighet bør utvises. Benmetabolisme: Det er observert små reduksjoner i benmineraltettheten (BMD). Virkningen av langsiktig administrering på benmetabolismen er ukjent. Hvis skjelettabnormiteter mistenkes, bør en egnet undersøkelse gjennomføres. Resistens: Tenofovirdisoproksilfumarat bør unngås hos antiretroviralt behandlede pasienter med stammer med K65R-mutasjoner. Alle HBV-infiserte pasienter bør få tilbud om testing for hiv-antistoffer før behandling. Pga. risiko for utvikling av hiv-resistens, skal tenofovir bare brukes som del av egnet antiretroviralt kombinasjonsregime ved samtidig hiv/HBV-infeksjon. Det er rapportert høy forekomst av virologisk svikt og utvikling av resistens på et tidlig stadium, når tenofovirdisoproksilfumarat kombineres med lamivudin og abakavir eller med lamivudin og didanosin som et 1 gang daglig regime. Levereffekter: Pasienter som har hatt leverdysfunksjon, inkl. kronisk aktiv hepatitt, har økt frekvens av leverfunksjonsforstyrrelser under antiretroviral kombinasjonsterapi og bør overvåkes i samsvar med vanlig praksis. Ved forverring av leversykdommen må man vurdere å avbryte eller avslutte behandlingen. En ALAT-økning kan oppstå under tenofovirbehandling. HBV-infiserte pasienter med dekompensert leversykdom og «Child-Pugh-Turcotte» (CPT) >9 bør overvåkes nøye for alvorlige lever- eller nyrebivirkninger pga. mulig økt risiko. Samtidig hiv- og HBV-infiserte skal overvåkes nøye med både klinisk oppfølging og laboratorieoppfølging under behandling, og i minst flere måneder etter avsluttet behandling, pga. økt fare for hepatittforverring. Oppblussing av leverbetennelser er spesielt farlig, og noen ganger dødelig, hos pasienter med dekompensert leversykdom. Laktatacidose, vanligvis assosiert med leversteatose, er rapportert i forbindelse med bruk av nukleosidanaloger. Laktatacidose har høy dødelighet og kan være assosiert med pankreatitt, lever- eller nyresvikt. Behandling med nukleosidanaloger bør seponeres dersom det oppstår symptomatisk hyperlaktatemi og metabolsk acidose/laktatacidose, progressiv hepatomegali eller raskt stigende aminotransferasenivåer. Forsiktighet bør utvises ved administrering av nukleosidanaloger til pasienter (særlig overvektige kvinner) med hepatomegali, hepatitt eller andre kjente risikofaktorer for leverlidelser og leversteatose (inkl. visse legemidler og alkohol). Pasienter som samtidig er infisert med hepatitt C og behandles med alfainterferon og ribavirin, kan være spesielt risikoutsatt. Pasienter med økt risiko må følges opp nøye. Lipidforstyrrelser: Antiretroviral kombinasjonsterapi er forbundet med redistribusjon av kroppsfett (lipodystrofi). De langsiktige følgene av disse bivirkningene er ukjent. Undersøkelser bør omfatte vurdering av fysiske tegn på redistribusjon av kroppsfett. Måling av fastende serumlipider og blodglukose bør vurderes. Lipidforstyrrelser bør håndteres på egnet måte. Immunt reaktiveringssyndrom: De første ukene eller månedene kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå hos pasienter med alvorlig immunsvikt. Dette kan medføre alvorlige tilstander, eller forverring av symptomer, f.eks. cytomegalovirusretinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis jirovecii-pneumonier. Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes ev. behandles. Osteonekrose: Osteonekrose er rapportert i særlig grad ved fremskreden hiv-sykdom og/eller langtidseksponering for antiretroviral kombinasjonsbehandling. Pasienten bør rådes til å kontakte lege ved leddverk og smerte, leddstivhet eller bevegelsesproblemer. Laktose: Inneholder laktose og bør derfor ikke brukes ved sjeldne medfødte problemer med galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon.