Forsiktighetsregler: 

Bærere av HLA-B*5701 allelet har økt risiko for overfølsomhetsreaksjoner for abakavir. Det er estimert at 48-61% av bærerne vil utvikle disse reaksjonene i løpet av behandlingstiden, mot 0-4% hos pasienter som ikke har dette allelet. Symptomer på overfølsomhetsreaksjoner kan forekomme når som helst under behandling, men er vanligst i løpet av de første 6 ukene. Pasienten bør følges nøye, særlig de første 2 månedene, med konsultasjoner hver 14. dag. Tegn og symptomer på overfølsomhetsreaksjon kan være luftveissymptomer som dyspné, sår hals, hoste og unormale røntgenfunn i bryst, gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré eller buksmerter, og kan føre til forveksling av overfølsomhet med lungebetennelse, bronkitt, faryngitt, eller gastroenteritt. I nesten alle tilfellene vil feber og/eller utslett være en del av syndromet. Andre hyppige observerte tegn eller symptomer på overfølsomhetsreaksjon kan være letargi eller utilpasshet og muskel-skjelettsymptomer (myalgi, sjeldne tilfeller av myolyse, artralgi). Symptomene på overfølsomhetsreaksjon forverres ved fortsatt behandling og kan være livstruende. Disse symptomene forsvinner vanligvis etter seponering av abakavir. Pasienter som får overfølsomhetsreaksjoner må seponere behandlingen umiddelbart og behandlingen må aldri påbegynnes igjen. Dersom abakavirbehandling gjenopptas, kan symptomene komme tilbake i løpet av timer. Tilbakefallet er vanligvis mer alvorlig enn den initiale reaksjonen, og kan inkludere livstruende hypotensjon og død. For å unngå forsinket diagnostisering og minimalisere risikoen for en livstruende overfølsomhetsreaksjon, må behandlingen avbrytes dersom overfølsomhetsreaksjon ikke kan utelukkes, selv om andre diagnoser er mulige (luftveislidelse, influensalignende sykdom, gastroenteritt eller reaksjoner på andre medisiner). Hvis gjenopptak av behandlingen blir vurdert som nødvendig, må denne gjøres der medisinsk assistanse er lett tilgjengelig. Særlig forsiktighet bør utvises hos pasienter som starter Trizivirbehandling samtidig med andre legemidler som er kjent for å indusere hudbivirkninger (som ikke-nukleosid revers transkriptasehemmere) da det er vanskelig å skille mellom utslett forårsaket av disse produktene og overfølsomhetsreaksjon relatert til abakavir. Raskt innsettende hypersensitivitetsreaksjoner, inkl. livstruende reaksjoner har oppstått etter at abakavirbehandling er blitt startet igjen, hos pasienter som hadde kun ett av nøkkelsymptomene på overfølsomhet (utslett, feber, gastrointestinale symptomer, luftveissymptomer, eller mer generelle symptomer som letargi eller utilpasshet) før abakavirbehandlingen ble avbrutt. Det mest vanlige enkeltsymptom på hypersensitivitetsreaksjon er hudutslett. I meget sjeldne tilfeller er det sett hypersensitivitetsreaksjoner hos pasienter som gjenopptok behandlingen, og som ikke hadde noen forutgående symptomer på hypersensitivitetsreaksjon. Pasienten må informeres om viktigheten av å ta abakavir regelmessig og må gjøres oppmerksom på mulighet for en overfølsomhetsreaksjon for abakavir som kan føre til livstruende reaksjon eller død. Dersom symptomer på en overfølsomhetsreaksjon oppstår, må pasienten kontakte sin lege umiddelbart. Pasienter som er overfølsomme for abakavir må informeres om at de aldri må ta Trizivir eller andre preparater som inneholder abakavir igjen, og gjenværende tabletter bør leveres på apoteket for destruksjon. Pasienter som har avbrutt Trizivirbehandlingen, særlig pga. bivirkninger eller sykdom, må kontakte lege før behandlingen gjenopptas. Pasienten må påminnes om viktigheten av å ha advarselskortet som finnes i pakningen med seg til alle tider. Forekomst av laktacidose, vanligvis assosiert med hepatomegali og hepatisk steatose, er rapportert ved bruk av nukleosidanaloger. Laktacidose har høy dødelighet og kan assosieres med pankreatitt, leversvikt eller nyresvikt. Laktacidose oppstår vanligvis etter noen få eller flere måneders behandling. Behandlingen bør avbrytes ved rask økning i aminotransferasenivåer, ved progressiv hepatomegali eller ved symptomatisk hyperlaktatemi og metabolsk acidose/laktacidose. Godartede fordøyelsessymptomer (kvalme, oppkast og magesmerter), uspesifikt illebefinnende, manglende appetitt, vekttap, respirasjonssymptomer (rask og/eller dyp pust) eller nevrologiske symptomer (inkl. motorisk svekkelse) kan være indikatorer på utvikling av laktacidose (symptomatisk hyperlaktatemi). Forsiktighet bør utvises når nukleosidanaloger gis til pasienter (spesielt overvektige kvinner) med hepatomegali, hepatitt eller andre kjente risikofaktorer for leversykdom og hepatisk steatose (inkl. visse legemidler og alkohol). Pasienter som samtidig er infisert med hepatitt C og som behandles med alfainterferon og ribavirin kan være særlig utsatt. Pasienter med økt risiko bør følges nøye. Nukleosid- og nukleotidanaloger har in vitro og in vivo vist å forårsake mitokondriell skade i variabel grad. Antiretroviral kombinasjonsterapi er assosiert med redistribusjon av kroppsfett (lipodystrofi) hos hiv-pasienter. Langtidskonsekvensene er ikke kjent. Individuelle faktorer som høy alder og legemiddelrelaterte faktorer som lang varighet av antiretroviral behandling og tilhørende metabolske forstyrrelser, er assosiert med økt risiko for lipodystrofi. Klinisk undersøkelse bør inkl. fysiske tegn på fettredistribusjon. Måling av fastende serumlipid og blodglukose bør overveies. Lipidforstyrrelser bør håndteres på klinisk egnet måte. Anemi, nøytropeni og leukocytopeni (vanligvis sekundært til nøytropeni) kan forekomme hos pasienter som behandles med zidovudin, oftere ved høye zidovudin-doser (1200-1500 mg/dag) og hos pasienter med lave benmargsreserver før behandling, særlig ved fremskreden hiv-sykdom. Effekter på hematologiske parametre forekommer vanligvis først etter 4-6 ukers behandling, og bør følges nøye. For pasienter med fremskreden hiv-sykdom anbefales blodprøver annenhver uke de første 3 månedene og minst 1 gang i måneden deretter. Hos pasienter i tidlig stadium av hiv-sykdom kan blodprøver utføres sjeldnere, f.eks. hver måned til hver 3. måned. Dosejustering av zidovudin kan være nødvendig dersom alvorlig anemi eller benmargshemming forekommer under behandling, eller til pasienter som har lite benmargsreserver f.eks. hemoglobin <9 g/dl (5,59 mmol/liter) eller nøytrofile granulocytter <1 × 10⁹/liter. Samtidig bruk av ribavirin med zidovudin er ikke anbefalt pga. økt risiko for anemi. Pankreatitt er i sjeldne tilfeller observert. Det er imidlertid usikkert om dette skyldes behandlingen eller underliggende hiv-sykdom. Behandlingen bør avsluttes umiddelbart dersom kliniske funn, symptomer eller laboratorieverdier kan gi mistanke om pankreatitt. Sikkerheten og effekten av Trizivir er ikke etablert hos pasienter med signifikant underliggende leversykdom. Preparatet er kontraindisert ved leversvikt. Pasienter med kronisk hepatitt B eller C og som behandles med antiretroviral kombinasjonsterapi, har økt risiko for alvorlige og potensielt fatale leverbivirkninger. Ved samtidig behandling med antivirale legemidler mot hepatitt B eller C, konsulter produktinformasjonen for disse legemidlene. Ved seponering av Trizivir hos pasienter med hepatitt B, anbefales periodisk monitorering av både leverfunksjonstester og markører for HBV-replikasjon, ettersom seponering av lamivudin kan resultere i en akutt forverring av hepatitt. Pasienter med tidligere leverdysfunksjon inkl. kronisk aktiv hepatitt, har økt forekomst av unormal leverfunksjon under behandling med antiretroviral kombinasjonsterapi, og må monitoreres etter standard praksis. Ved tegn på forverring av leversykdom hos slike pasienter, må det vurderes opphold eller avbrytelse av behandlingen. Det er utilstrekkelig med data til å kunne anbefale bruk av preparatet til barn eller ungdom. Ved oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå hos hiv-infiserte pasienter med alvorlig immunsvikt. Dette kan medføre alvorlige kliniske tilstander eller forverring av symptomer. Slike reaksjoner er særlig sett i løpet av de første ukene eller månedene etter oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling. Relevante eksempler er cytomegalovirus-retinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis jirovecii-pneumonier. Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes og om nødvendig bør behandling startes. Osteonekrose er rapportert i særlig grad hos pasienter med fremskreden hiv-sykdom og/eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling. Pasienten bør rådes til å kontakte lege ved leddverk og smerte, leddstivhet eller bevegelsesproblemer. Pasienten bør informeres om at antiretroviral behandling ikke kurerer hiv-infeksjonen og opportunistiske infeksjoner og andre komplikasjoner kan fortsatt utvikles. Pasienten bør derfor være under klinisk oppfølging av lege med erfaring i behandling av hiv-relaterte infeksjoner og komplikasjoner. Pasienten bør også informeres om at antiretroviral behandling ikke er vist å forhindre overføring av hiv til andre gjennom seksuell kontakt eller blodoverføringer, slik at nødvendige forholdsregler må tas. Observasjonsstudier har vist en forbindelse mellom myokardinfarkt og bruk av abakavir. Data fra observasjonelle kohorts og randomiserte studier kan verken avkrefte eller bekrefte en årsakssammenheng mellom abakavirbehandling og risiko for myokardinfarkt. Nødvendige forholdsregler bør tas for å redusere alle risikofaktorer som kan påvirkes (f.eks. røyking, hypertensjon og hyperlipidemi). Skal ikke tas sammen med andre legemidler som inneholder lamivudin eller legemidler som inneholder emtricitabin.