KAPSLER, harde 15 mg og
25 mg: Hver kapsel inneh.: Topiramat 15 mg,
resp. 25 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Sort jernoksid (E 172), titandioksid
(E 171). Sukkerholdig.
TABLETTER, filmdrasjerte 25 mg, 50 mg, 100 mg og
200 mg: Hver tablett inneh.: Topiramat 25 mg,
resp. 50 mg, 100 mg og 200 mg, laktosemonohydrat, hjelpestoffer. Fargestoff:
Alle styrker: Titandioksid (E 171). 50 mg, 100 mg og 200 mg: Jernoksid
(E 172).
Indikasjoner:
Monoterapi hos voksne, ungdom og barn >6 år
med partielle epileptiske anfall med eller uten sekundær generalisering
og primære generaliserte tonisk-kloniske anfall. Tilleggsbehandling
hos barn ≥2 år, ungdom og voksne med partielle epileptiske anfall
med eller uten sekundær generalisering eller primære generaliserte
tonisk-kloniske anfall og for behandling av anfall assosiert med Lennox-Gastaut
syndrom. Profylakse mot migrenehodepine hos voksne etter nøye vurdering
av mulige behandlingsalternativ. Preparatet er ikke ment for akuttbehandling.
Dosering:
Generelt: Behandlingen innledes
med lav dose etterfulgt av titrering til effektiv dose. Dose og titreringshastighet
bør styres av klinisk respons. Når topiramat legges til fenytoin kan
det i sjeldne tilfeller være nødvendig å justere fenytoindosen for
å oppnå optimal klinisk respons. Ved tilleggsbehandling med topiramat
kan det være nødvendig å justere topiramatdosen når fenytoin og karbamazepin
legges til eller seponeres.
Seponering: Antiepileptika,
inkl. topiramat, bør seponeres gradvis for å redusere risikoen for
kramper eller økt krampefrekvens hos pasienter med eller uten kramper
eller epilepsi i anamnesen. I kliniske studier ble daglige doser redusert
med 50-100 mg i ukentlige intervaller hos voksne med epilepsi og med
25-50 mg hos voksne som fikk topiramat som migreneprofylakse i doser
på opp til 100 mg/dag. I kliniske studier av barn ble topiramat gradvis
seponert i løpet av en periode på 2-8 uker.
Monoterapi ved
epilepsi: Når andre antiepileptika seponeres for å oppnå
monoterapi med topiramat, bør effekten dette kan ha på anfallskontrollen
vurderes. Dersom det av sikkerhetsgrunner ikke er nødvendig med en
umiddelbar seponering av andre antiepileptika, anbefales en gradvis
nedtrapping med ca.
⅓ av dosen annenhver uke. Topiramatnivået vil
øke ved seponering av enzyminduserende legemidler. Reduksjon i topiramatdosen
kan være nødvendig.
Voksne: Dose
og titrering bør bestemmes ut fra klinisk respons. Titreringen bør
begynne med 25 mg om kvelden i 1 uke. Dosen økes deretter med 25 eller
50 mg/dag fordelt på 2 doser i intervaller på 1 eller 2 uker. Dersom
pasienten ikke tolererer titreringsregimet kan en mindre økning eller
et lengre intervall mellom doseøkningene benyttes. Anbefalt initial
måldose for topiramat monoterapi hos voksne er 100 mg/dag til 200
mg/dag fordelt på 2 doser. Maks. anbefalt daglig dose er 500 mg/dag
fordelt på 2 doser. Enkelte pasienter med refraktære former for epilepsi
har tolerert monoterapidoser av topiramat på 1000 mg/dag. Disse doseringsanbefalingene
gjelder alle voksne, inkl. eldre, uten underliggende nyresykdom.
Barn >6 år: Dose og titrering bør bestemmes ut fra
klinisk respons. Behandling av barn >6 år bør begynne med 0,5-1 mg/kg
hver kveld 1. uken. Dosen bør deretter økes med 0,5-1 mg/kg/dag fordelt
på 2 doser i intervaller på 1 eller 2 uker. Dersom barnet ikke tolererer
titreringsregimet kan en mindre økning eller et lengre intervall mellom
doseøkningene benyttes. Anbefalt initial måldose for topiramat monoterapi
hos barn >6 år er i området 100 mg/dag, avhengig av klinisk respons
(dette tilsv. ca. 2 mg/kg/dag hos barn fra 6-16 år).
Tilleggsbehandling
ved epilepsi (partielle epileptiske anfall med eller uten sekundær
generalisering, primære generaliserte tonisk-kloniske anfall, eller
anfall assosiert med Lennox-Gastaut syndrom): Voksne: Behandlingen bør begynne med 25-50 mg hver
kveld i 1 uke. Deretter bør dosen økes med 25-50 mg/dag fordelt på
2 doser i intervaller på 1 eller 2 uker. Noen pasienter kan oppnå
effekt med dosering 1 gang daglig. Laveste effektive dose som tilleggsbehandling
i kliniske studier er 200 mg. Vanlig daglig dose er 200-400 mg fordelt
på 2 doser. Doseanbefalingene gjelder alle voksne, inkl. eldre, uten
underliggende nyresykdom (se Forsiktighetsregler).
Barn ≥2 år: Anbefalt total daglig topiramatdose
som tilleggsbehandling er ca. 5-9 mg/kg/dag fordelt på 2 doser. Titreringen
bør begynne med 25 mg (eller mindre, basert på 1-3 mg/kg/dag) hver
kveld 1. uken. Dosen bør deretter økes med 1-3 mg/kg/dag (fordelt
på 2 doser) i intervaller på 1 eller 2 uker, for å oppnå optimal klinisk
respons. Daglige doser på opp til 30 mg/kg/dag er undersøkt, og tolereres
vanligvis godt.
Migreneprofylakse: Voksne: Anbefalt total daglig topiramatdose er 100
mg/dag fordelt på 2 doser. Titreringen bør begynne med 25 mg hver
kveld i 1 uke. Dosen bør deretter økes med 25 mg/dag i intervaller
på 1 uke. Hvis pasienten ikke tolererer titreringsregimet kan det
benyttes lengre intervaller mellom dosejusteringene. Enkelte pasienter
kan ha nytte av en total daglig dose på 50 mg/dag. Pasienter har fått
en total daglig dose på opp til 200 mg/dag. Denne dosen kan være nyttig
for noen pasienter, men forsiktighet anbefales grunnet økende forekomst
av bivirkninger.
Barn: Anbefales
ikke pga. manglende data vedrørende sikkerhet og effekt.
Nedsatt
nyrefunksjon: Bør administreres med forsiktighet ved redusert
nyrefunksjon (Cl
CR ≤70 ml/minutt) grunnet redusert plasma-
og renalclearance. Pasienter med kjent redusert nyrefunksjon kan trenge
lenger tid for å nå steady state for hver dose. Halvparten av normal
start- og vedlikeholdsdose anbefales. Topiramat elimineres fra plasma
ved hemodialyse og en tilleggsdose bør gis, tilsv. ca. halvparten
av daglig dose, på hemodialysedagen ved terminal nyresvikt. Tilleggsdosen
bør gis fordelt på 2 doser; ved oppstart og ved avslutning av hemodialysen.
Tilleggsdosen kan variere avhengig av egenskapene til benyttet dialyseutstyr.
Justeringen bør ta hensyn til dialysetid, clearancehastighet i dialysesystemet
som brukes og effektiv nyreclearance av topiramat hos dialysepasienten.
Nedasatt leverfunksjon: Bør administreres med forsiktighet
ved moderat til alvorlig leversvikt.
Eldre: Forutsatt at nyrefunksjonen er intakt er dosejustering ikke nødvendig.
Administrering: Tablettene bør ikke deles eller
knuses. Kapsler anbefales for de som ikke kan svelge tabletter, f.eks.
barn og eldre. Kapslene kan svelges hele eller gis ved å åpne kapselen
forsiktig og strø alt innholdet på en liten mengde (teskje) med mat
med bløt konsistens. Blandingen av legemiddel/mat må svelges straks
uten tygging og må ikke oppbevares for senere bruk. Preparatet kan
tas uavhengig av måltider.
Kontraindikasjoner:
Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene.
Migreneprofylakse under graviditet og hos fertile kvinner som ikke
bruker effektiv prevensjon.
Forsiktighetsregler:
Overvåking anbefales i situasjoner der det
er medisinsk nødvendig med rask seponering av topiramat (se Dosering).
Bruk av antiepileptika kan føre til økt anfallsfrekvens eller nye
typer anfall. Dette kan være en konsekvens av overdose, reduksjon
i plasmakonsentrasjon av samtidig brukt antiepileptika, forverring
av lidelsen eller en paradoksal effekt. Tilstrekkelig hydrering under
topiramatbehandling er svært viktig og kan redusere risikoen for nefrolitiasis
(se nedenfor). Tilstrekkelig hydrering før og under aktiviteter som
trening eller eksponering for høye temperaturer, kan redusere risikoen
for varmerelaterte bivirkninger (se Bivirkninger).
Selvmord/selvmordstanker: Selvmordstanker og -atferd er rapportert under behandling med antiepileptika.
Pasienten bør derfor overvåkes for slike tegn, og egnet behandling
vurderes. Pasienten (og pasientens omsorgspersoner) bør rådes til
å søke medisinsk hjelp ved slike symptomer.
Nefrolitiasis: Enkelte pasienter, særlig de med predisposisjon for nefrolitiasis,
kan ha økt risiko for nyrestensdannelse og assosierte tegn og symptomer
som nyrekolikk, nyresmerter eller smerter i flanken. Risikofaktorer
for nefrolitiasis inkl. tidligere stendannelse, nefrolitiasis i nærmeste
familie og hyperkalsiuri. Ingen av disse risikofaktorene kan med sikkerhet
forutsi stendannelse under topiramatbehandling. Pasienter som bruker
andre legemidler som er forbundet med nefrolitiasis kan ha økt risiko.
Akutt myopi og sekundær trangvinkelglaukom: Et syndrom bestående
av akutt myopi forbundet med sekundær trangvinkelglaukom er rapportert
under topiramatbehandling. Symptomene inkl. akutt redusert synsskarphet
og/eller øyesmerte. Oftalmologiske funn kan omfatte myopi, grunt forkammer,
okulær hyperemi (rødhet) og økt intraokulært trykk. Mydriasis kan
forekomme. Syndromet kan være forbundet med supraciliær effusjon med
forskyvning av linsen og iris fremover, med sekundær trangvinkelglaukom.
Symptomene inntrer typisk innen 1 måned etter oppstart av behandlingen.
I motsetning til primær trangvinkelglaukom, som sjelden sees under
40-årsalder, er topiramatassosiert sekundær trangvinkelglaukom rapportert
hos både barn og voksne. Behandlingen inkl. raskest mulig seponering
etter vurdering av behandlende lege, samt egnede tiltak for intraokulær
trykkreduksjon. Forhøyet intraokulært trykk av enhver etiologi kan
føre til alvorlige følgesykdommer, bl.a. permanent synstap, dersom
det ikke blir behandlet. Det må tas stilling til om pasienter med
tidligere øyelidelser bør behandles med topiramat eller ikke.
Metabolsk acidose: Topiramatbehandling er assosiert med
hyperkloremisk metabolsk acidose uten aniongap (dvs. redusert serumbikarbonat
under normalt referanseområde i fravær av respiratorisk alkalose).
Reduksjonen i serumbikarbonat skyldes inhibitorisk effekt av topiramat
på renal karbonanhydrase. Reduksjonen i bikarbonat skjer vanligvis
tidlig i behandlingen, men kan forekomme når som helst. Reduksjonen
er vanligvis mild til moderat (gjennomsnittlig reduksjon på 4 mmol/liter
ved doser på 100 mg/dag eller over hos voksne og tilnærmet 6 mg/kg/dag
hos barn). I sjeldne tilfeller er det sett reduksjon til <10 mmol/liter.
Tilstander eller behandlinger som predisponerer for acidose (som nyresykdom,
alvorlig respiratorisk sykdom, status epilepticus, diaré, kirurgi,
ketogen diett og enkelte legemidler) kan komme i tillegg til den bikarbonatsenkende
effekten av topiramat. Kronisk metabolsk acidose øker risikoen for
dannelse av nyresten og kan potensielt føre til osteopeni. Kronisk
metabolsk acidose hos barn kan redusere veksthastigheten. Effekten
av topiramat på benrelaterte følgesykdommer er ikke systematisk undersøkt
hverken hos barn eller voksne. Avhengig av underliggende forhold anbefales
hensiktsmessig utredning, inkl. serumbikarbonatnivå. Hvis metabolsk
acidose utvikles og vedvarer bør en dosereduksjon eller seponering
av topiramat vurderes (gradvis dosejustering). Topiramat bør brukes
med forsiktighet ved tilstander eller behandling, som representerer
en risiko for metabolsk acidose.
Vekttap: Enkelte
kan oppleve vekttap under behandlingen og pasienten bør kontrolleres
mht. vekttap. Ved vekttap bør det vurderes å gi kosttilskudd eller
å øke matinntaket.
Laktoseintoleranse: Tablettene
inneholder laktose og bør ikke brukes ved sjeldne arvelige problemer
med galaktoseintoleranse, en spesiell form for hereditær laktasemangel
(lapp-latasemangel) eller glukose-galaktosemalabsorpsjon.
Sukroseintoleranse: Kapslene inneholder sukrose og bør ikke
brukes ved sjeldne arvelige problemer med fruktoseintoleranse, glukose-galaktosemalabsorpsjon
eller sukrase-isomaltasemangel.
Interaksjoner:
Topiramat er ingen potent induser av legemiddelmetaboliserende
enzymer.
Effekten på andre antiepileptika: Tillegg
av topiramat til andre antiepileptika (fenytoin, karbamazepin, valproinsyre,
fenobarbital, primidon) har ingen effekt på steady state-plasmakonsentrasjonen
av disse, med unntak av hos enkelte der tillegg av topiramat til fenytoin
kan føre til økt plasmakonsentrasjon av fenytoin. Dette kan skyldes
hemming av en spesifikk polymorf isoform av CYP 2C19. Fenytoinnivået
bør derfor monitoreres hos alle som står på fenytoin og som viser
kliniske tegn eller symptomer på toksisitet. Topiramat er CYP 2C19-hemmer
og kan påvirke andre substanser som metaboliseres via dette enzymet
(f.eks. diazepam, imipramin, moklobemid, proguanil, omeprazol).
Effekten av andre antiepileptika på topiramat: Fenytoin
og karbamazepin reduserer plasmakonsentrasjonen av topiramat. Tillegg
eller seponering av fenytoin eller karbamazepin kan kreve dosejustering
av topiramat. Dette bør gjøres ved titrering til klinisk effekt. Tillegg
eller seponering av valproinsyre gir ingen klinisk signifikante endringer
i plasmakonsentrasjonen av topiramat. For ytterligere informasjon,
se SPC.
Digoksin: 12% reduksjon i AUC for digoksin
er sett i en enkeltdosestudie ved samtidig topiramatadministrering.
Klinisk relevans er ikke fastslått. Når topirmat legges til eller
seponeres hos pasienter som står på digoksin bør en være ekstra påpasselig
med rutinemessig monitorering av serumdigoksin.
CNS-depressiver: Samtidig bruk anbefales ikke.
Johannesurt (Hypericum perforatum): Samtidig administrering av johannesurt kan gi risiko for redusert
plasmakonsentrasjon og redusert effekt.
Orale prevensjonsmidler: Klinisk betydning av endringene observert i interaksjonsstudier med
noretindron og etinyløstradiol er ikke kjent (se SPC for ytterligere
informasjon). Muligheten for redusert kontraseptiv effekt og økt gjennombruddsblødning
bør vurderes ved samtidig bruk av orale prevensjonsmidler.
Litium: Det er sett 18% reduksjon i AUC for litium ved samtidig
administrering av topiramat 200 mg/dag hos friske. Ved bipolare lidelser
er farmakokinetikken til litium upåvirket ved behandling med topiramatdoser
på 200 mg/dag. Det er imidlertid sett 26 % økning i AUC for litium
ved topiramatdoser på opp til 600 mg/dag. Litiumnivået bør monitoreres
når det gis samtidig med topiramat.
Risperidon: Ingen
signifikante endringer i systemisk eksponeringen av risperidon eller
topiramat ved samtidig bruk. Bivirkninger er oftere rapportert oftere
ved tillegg av topiramat (250-400 mg/dag) til risperidon. Hyppigst
rapporterer søvnighet, parestesier og kvalme.
Hydroklortiazid: C
max for topiramat øker med 27% og AUC øker med 29% når
hydroklortiazid legges til topiramat, og kan kreve dosejustering av
topiramat. Kliniske laboratorieprøver indikerer reduksjon i serumkalium
etter administrering av topiramat eller hydroklortiazid og større
reduksjon når hydroklortiazid og topiramat gis i kombinasjon.
Metformin, pioglitazon og glibenklamid: Når topiramat legges
til eller seponeres hos pasienter som står på metformin-, pioglitazon-
eller glibenklamidbehandling, bør man være ekstra påpasselig med rutinemessig
monitorering for å sikre tilfredsstillende kontroll av diabetessykdommen.
Legemidler som predisponerer for nefrolitiasis: Samtidig
bruk med topiramat bør unngås.
Valproinsyre: Samtidig
administrering av valproinsyre er forbundet med hyperammonemi med
eller uten encefalopati hos pasienter som har tålt ett av legemidlene
alene. Se SPC for ytterligere informasjon.
Gå til DRUID-analyse
Graviditet/Amming:
Overgang i placenta: Passerer placentabarrieren hos rotter. Topiramat
er teratogent hos mus, rotter og kaniner. Data fra svangerskapsregisteret
i Storbritannia og til «North American Antiepileptic Drug»
(NAAED), indikerer at spedbarn eksponert for topiramat monoterapi
i 1. trimester har økt risiko for medfødte misdannelser (f.eks. kraniofaciale
defekter som leppe/gane-spalte, hypospadi og anomalier som omfatter
ulike kroppsdeler). NAAED-svangerskapsregisteret viste omtrent 3 ganger
høyere insidens av signifikante medfødte misdannelser med topiramat
monoterapi sammenlignet med en referansegruppe som ikke brukte antiepileptika.
Videre var det en høyere prevalens av lav fødselsvekt (<2500 gram)
etter topiramatbehandling enn i referansegruppen. Årsakssammenheng
er ikke fastslått. Det anbefales at kvinner i fertil alder bruker
tilfredsstillende prevensjon og vurderer alternative terapivalg.
Overgang i morsmelk: Dyrestudier har vist at topiramat skilles ut
i melk. Begrensede observasjoner av pasienter i kontrollerte studier
tyder på betydelig utskillelse i brystmelk. Beslutning om å fortsette
eller avbryte amming eller topiramatbehandling må tas mht. fordeler
av ammingen for barnet og fordeler med topiramatbehandling for kvinnen.
Bivirkninger:
Vanligst er (>5%) anoreksi, redusert appetitt,
bradyfreni, depresjon, språkuttrykksproblemer, insomnia, unormal koordinasjon,
oppmerksomhetsproblemer, svimmelhet, dysartri, dysgeusi, hypoestesi,
letargi, svekket hukommelse, nystagmus, parestesi, somnolens, tremor,
diplopi, tåkesyn, diaré, kvalme, fatigue, irritabilitet og vekttap.
Bivirkninger som ble rapportert hyppigere hos barn enn hos voksne
inkl. nedsatt appetitt, økt appetitt, hyperkloremisk acidose, hypokalemi,
unormal oppførsel, aggresjon, apati, initial insomni, selvmordstanker,
oppmerksomhetsproblemer, letargi, døgnrytme søvnforstyrrelse, dårlig
søvnkvalitet, økt tåreflom, sinus bradykardi, følelse av unormalhet
og forstyrrelse i ganglaget. Bivirkninger rapportert hos barn, men
ikke hos voksne inkl. eosinofili, psykomotorisk hyperaktivitet, vertigo,
oppkast, hypertermi, pyreksi og lærevansker.
Svært vanlige (≥1/10):
Gastrointestinale: Kvalme, diaré. Infeksiøse:
Nasofaryngitt
1. Nevrologiske: Parestesi, somnolens, svimmelhet.
Psykiske: Depresjon. Undersøkelser: Vekttap. Øvrige: Fatigue.
Vanlige (≥1/100 til <1/10):
Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Oppkast,
forstoppelse, abdominalsmerte inkl. øvre abdominalsmerte, dyspepsi,
munntørrhet, oral parestesi, mageubehag, gastritt, abdominalt ubehag.
Hud: Alopesi, utslett, kløe. Immunsystemet: Hypersensitivitet. Luftveier:
Dyspné, epistaksis, nasal kongestion, rhinoré. Muskel-skjelettsystemet:
Artralgi, muskelspasmer, myalgi muskeltrekning, muskelsvakhet, muskel-skjelett-brystsmerte.
Nevrologiske: Oppmerksomhetsforstyrrelse, svekket hukommelse, amnesi,
kognitiv forstyrrelse, mental svekkelse, svekket psykomotorisk evne,
krampe, unormal koordinasjon, tremor, letargi, hypoestesi, nystagmus,
dysgeusi, balanseforstyrrelse, dysartri, intensjonstremor, sedasjon.
Nyre/urinveier: Nefrolitiasis, pollakisuri, dysuri. Psykiske: Bradyfreni,
insomnia, språkuttrykksproblemer, angst, forvirret tilstand, desorientering,
aggresjon, humørendring, agitasjon, humørsvingninger, nedtrykthet,
sinne, unormal oppførsel. Undersøkelser: Vektøkning
1. Stoffskifte/ernæring:
Anoreksi, redusert appetitt. Øye: Sløret syn, diplopi, synsforstyrrelse.
Øre: Vertigo, tinnitus, øresmerter. Øvrige: Pyreksi, asteni, irritabilitet,
forstyrret ganglag, følelse av unormalhet, generell sykdomsfølelse.
Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100):
Blod/lymfe: Leukopeni, trombocytopeni, lymfadenopati,
eosinofili. Gastrointestinale: Pankreatitt, flatulens, gastroøsofageal
reflukssykdom, nedre abdominalsmerte, oral hypoestesi, tannkjøttblødning,
abdominal distensjon, epigastrisk ubehag, abdominal ømhet, hypersekresjon
av spytt, oral smerte, dårlig ånde, glossodyni. Hjerte/kar: Bradykardi
inkl. sinus bradykardi, palpitasjoner, hypotensjon, ortostatisk hypotensjon,
rødming, hetetokter. Hud: Anhidrose, facial hypoestesi, urticaria,
erytem, generell kløe, makulært utslett, misfarging av hud, allergisk
dermatitt, hovent ansikt. Kjønnsorganer/bryst: Erektil dysfunksjon,
seksuell dysfunksjon. Luftveier: Anstrengelsesdyspné, hypersekresjon
fra nesebihulene, dysfoni. Muskel-skjelettsystemet: Hovne ledd
1, stivhet i muskler og skjelett, smerter i flanken, muskeltretthet.
Nevrologiske: Svekket bevissthetsnivå, grand mal-anfall, defekt synsfelt,
komplekse partielle anfall, talevansker, psykomotorisk hyperaktivitet,
synkope, sensorisk forstyrrelse, sikling, hypersomni, afasi, gjentagende
tale, hypokinesi, dyskinesi, postural svimmelhet, dårlig søvnkvalitet,
brennende følelse, sensorisk tap, parosmi, lillehjernesyndrom, dysestesi,
hypogeusi, stupor, klossethet, aura, ageusi, dysgrafi, dysfasi, perifer
nevropati, presynkope, dystoni, parestesier. Nyre/urinveier: Urinsten,
urininkontinens, hematuri, inkontinens, plutselig vannlatingstrang,
nyrekolikk, nyresmerter. Psykiske: Selvmordstanker, selvmordsforsøk,
hallusinasjon, psykotisk tilstand, hørselshallusinasjon, synshallusinasjon,
apati, mangel på spontantale, søvnforstyrrelse, flat affekt, redusert
libido, rastløshet, gråting, dysfemi, euforisk humør, paranoia, perseverasjon,
panikkanfall, gråtkvalthet, leseforstyrrelse, initial insomni, affektlabilitet,
unormale tanker, tap av libido, apatisk, midt insomnia, distraherbarhet,
oppvåkning tidlig om morgenen, panikkreaksjon, oppløftet sinnsstemning.
Stoffskifte/ernæring: Metabolsk acidose, hypokalemi, økt appetitt,
polydipsi. Undersøkelser: Tilstedeværelse av krystalluri, unormal
tandemtest av ganglaget, redusert antall hvite blodlegemer. Øre: Døvhet,
unilateral døvhet, nevrosensorisk døvhet, ubehag i øret, svekket hørsel.
Øye: Redusert synsskarphet, skotom, myopi
1, unormal følelse
i øyet
1, tørre øyne, fotofobi, blefarospasme, økt tåreflom,
fotopsi, mydriasis, presbyopi. Øvrige: Hypertermi, tørste, influensalignende
sykdom
1, treghet, perifer kulde, føle seg full, føle seg
anspent, lærevansker.
Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000):
Blod/lymfe: Nøytropeni
1. Hjerte/kar:
Raynauds fenomen. Hud: Stevens-Johnsons syndrom
1, erythema
multiforme
1, unormal hudlukt, periorbitalt ødem
1, lokalisert urticaria. Lever/galle: Hepatitt, leversvikt. Muskel-skjelettsystemet:
Ubehag i lemmene
1. Nevrologiske: Apraksi, forstyrrelse
i døgnrytmen, hyperestesi, hyposmi, anosmi, essensiell tremor, akinesi,
manglende respons på stimuli. Nyre/urinveier: Urinrørstein, renal
tubulær acidose
1. Psykiske: Mani, paniske forstyrrelser,
føle seg fortvilet
1, hypomani. Stoffskifte/ernæring: Hyperkloremisk
acidose. Undersøkelser: Redusert bikarbonatnivå i blodet. Øye: Unilateral
blindhet, forbigående blindhet, glaukom, akkommodasjonsforstyrrelser,
endret dybdesyn, sikksakk skotom, øyelokksødem
1, nattblindhet,
amblyopi. Øvrige: Ansiktsødem, kalsinose.
Ukjent: Hud: Toksisk epidermal nekrolyse
1. Immunsystemet: Allergisk
ødem
1, konjunktivalødem
1. Øye: Trangvinkelglaukom
1, makulopati
1, forstyrret øyebevegelse
1.
1Identifisert som en bivirkning
i spontanrapporter etter markedsføring. Frekvensen ble beregnet ut
fra kliniske studiedata. Rapportering av bivirkninger
Overdosering/Forgiftning:
Symptomer: Kramper, søvnighet, taleforstyrrelser, sløret
syn, diplopi, åndssvekkelse, døsighet, unormal koordinasjon, stupor,
hypotensjon, abdominal smerte, agitasjon, svimmelhet og depresjon.
I de fleste tilfellene er de kliniske konsekvensene ikke alvorlige,
men dødsfall er rapportert etter overdoser med polyfarmasi, inkl.
topiramat. Overdoser kan medføre alvorlig metabolsk acidose (se Forsiktighetsregler).
Behandling:
Ved akutt overdose og dersom inntaket nylig
har skjedd, bør magen tømmes umiddelbart ved skylling eller fremkalling
av brekninger. Aktivt kull har vist seg å adsorbere topiramat in vitro.
Behandlingen bør være hensiktsmessig støttende og pasienten skal hydreres
godt. Hemodialyse har vist seg å være effektivt.
Se Giftinformasjonens anbefalinger N03A X11.
Egenskaper:
Klassifisering: Sulfamatsubstituert monosakkarid.
Virkningsmekanisme:
Nøyaktig mekanisme er ukjent. 3 farmakologiske
egenskaper bidrar til den antiepileptiske effekten: Repetitive aksjonspotensialer
utløst av vedvarende depolarisering av nevronene blokkeres av topiramat
på en tidsavhengig måte, noe som kan tyde på en tilstandsavhengig
natriumkanalblokkerende effekt. Topiramat øker hyppigheten av γ-aminobutyrat
(GABA)-aktivering av GABAA-reseptorer og forsterker GABAs evne til
å indusere strømmen av kloridioner inn i nevronene, noe som kan tyde
på at topiramat potenserer aktiviteten til denne inhibitoriske nevrotransmittoren.
Topiramat motvirker kainats evne til å aktivere kainat/AMPA-subtypen
av eksitatoriske glutamatreseptorer. I tillegg hemmer topiramat enkelte
isoenzymer av karbonanhydrase, men dette antas ikke å være en viktig
del av den antiepileptiske aktiviteten. Toleranse hos mennesker er
ikke vist. Topiramat har forutsigbar og lineær farmakokinetikk og
viser liten individuell variasjon i plasmakonsentrasjonen.
Absorpsjon:
100 mg topiramat til friske individer gir gjennomsnittlig
C
max på 1,5 µg/ml etter 2-3 timer (T
max). Gjennomsnittlig
C
max hos friske individer etter flere orale doser på 100
mg 2 ganger daglig er 6,76 µg/ml. Gjennomsnittlig absorpsjonsgrad
minst 81%. Mat har ingen klinisk signifikant effekt på biotilgjengeligheten.
Proteinbinding:
Vanligvis 13-17% til plasmaproteiner. Det er
sett et lavkapasitets bindingssete på erytrocytter, som er mettbart
ved plasmakonsentrasjoner av topiramat >4 µg/ml.
Fordeling:
Gjennomsnittlig tilsynelatende distribusjonsvolum
er 0,8-0,55 liter/kg for en enkeltdose på 100-1200 mg. Kvinner har
distribusjonsvolum på ca. 50% av verdiene for menn. Dette har ingen
klinisk betydning.
Halveringstid:
Etter administrering av flere doser på 50 mg
og 100 mg 2 ganger daglig, er gjennomsnittlig plasmahalveringstid
ca. 21 timer. Plasmaclearance er generelt ca. 20-30 ml/minutt. Pasienter
med normal nyrefunksjon kan bruke 4-8 dager på å nå steady state-plasmakonsentrasjon.
Plasma- og renalclearance av topiramat er redusert ved moderat og
alvorlig nedsatt nyrefunksjon (Cl
CR ≤70 ml/minutt).
I tillegg vil pasienter med nedsatt nyrefunksjon trenge lenger tid
for å nå steady state for hver dose. Topiramat fjernes effektivt fra
plasma ved hemodialyse. En lang hemodialyseperiode kan medføre at
topiramatkonsentrasjonen faller under nivået som kreves for å opprettholde
en antiepileptisk effekt. For å unngå raske fall i plasmakonsentrasjonen
ved hemodialyse, kan det være nødvendig med en tilleggsdose av topiramat. Plasmaclearance
av topiramat er i gjennomsnitt redusert med 26% ved moderat til alvorlig
nedsatt leverfunksjon. Barn ≤12 år har høyere clearance
og kortere eliminasjonshalveringstid enn voksne.
Metabolisme:
Metaboliseres i liten grad. Ved samtidig antiepileptisk
behandling med kjente indusere av legemiddelmetaboliserende enzymer,
metaboliseres opptil 50%.
Utskillelse:
Hovedsakelig via nyrene (minst 81%). Renal
tubulær reabsorpsjon er påvist.
Sist endret: 03.05.2012
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)
Basert på SPC godkjent av SLV:
20.04.2012
Står ikke på WADAs dopingliste
Preparater A-Z
