Interaksjoner: 

Ved samtidig bruk av fosamprenavir og ritonavir, kan den metabolske legemiddelinteraksjonsprofilen for ritonavir dominere, fordi ritonavir er en mer potent CYP 3A4-hemmer. Preparatomtalen for ritonavir må konsulteres. Ritonavir hemmer også CYP 2D6, men i mindre grad enn CYP 3A4. Ritonavir induserer CYP 3A4, CYP 1A2, CYP 2C9 og glukuronosyltransferase. Både amprenavir og ritonavir metaboliseres hovedsakelig i lever av CYP 3A4. Legemidler som metaboliseres av CYP 3A4 eller modifiserer CYP 3A4-aktiviteten, kan dermed endre farmakokinetikken til amprenavir og ritonavir. Tilsvarende kan fosamprenavir og ritonavir modifisere farmakokinetikken til andre legemidler som deler denne metabolismeruten. Samtidig bruk av CYP 3A4-substrater med smalt terapeutisk vindu er kontraindisert. Samtidig administrering kan resultere i alvorlige og/eller livstruende bivirkninger slik som hjertearytmi (f.eks. alfuzosin, amiodaron, astemizol, bepridil, cisaprid, pimozid, kinidin, terfenadin, oralt administrert triazolam, sildenafil til behandling av pulmonal arteriell hypertensjon) eller akutt ergottoksisitet kjennetegnet ved perifere vasospasmer og iskemi i ekstremitetene og annet vev (f.eks. ergotamin, dihydroergotamin, ergonovin, metylergonovin). Samtidig bruk av CYP 2D6-substrater med smalt terapeutisk vindu som flekainid og propafenon er kontraindisert. Samtidig administrering kan resultere i alvorlige og/eller livstruende bivirkninger slik som hjertearytmi. Rifampicin er en sterk induser av CYP 3A4 og har vist å redusere AUC for amprenavir med ca. 82%, som kan føre til virologisk svikt og resistensutvikling. Kombinasjonen fosamprenavir og ritonavir ved samtidig bruk med rifampicin er kontraindisert. Serumnivået av amprenavir og ritonavir kan reduseres ved samtidig bruk av johannesurt. Se Kontraindikasjoner. Hvis en pasient allerede bruker johannesurt, kontroller amprenavir-, ritonavir- og om mulig virusnivå, og avslutt bruken av johannesurt. Amprenavir- og ritonavirnivået kan øke når bruken av johannesurt avsluttes. Den induserende effekten kan vedvare i minst 2 uker etter avsluttet behandling. Ingen dosejustering er nødvendig ved bruk av fosamprenavir og ritonavir sammen med tenofovir. Administrering av lopinavir/ritonavir samtidig med fosamprenavir er ikke anbefalt. Denne kombinasjonen gir signifikant reduksjon av amprenavirkonsentrasjonen. Samtidig bruk av klaritromycin og amprenavir bør brukes med forsiktighet siden moderate økninger i klaritromycinkonsentrasjonen kan forventes. Plasmanivået av erytromycin kan forhøyes ved samtidig bruk, og bør derfor brukes med forsiktighet. Samtidig bruk av fosamprenavir og ritonavir med ketokonazol (200 mg/dag) øker C_max for ketokonazol i plasma med 25%. Høye doser (>200 mg/dag) av ketokonazol eller itrakonazol anbefales ikke i kombinasjon med fosamprenavir og ritonavir. Ved samtidig inntak av rifabutin, kan en økning av den aktive metabolitten, 25-O-desacetylrifabutin, føre til økning av rifabutinrelaterte bivirkninger, særlig uveitt. Det anbefales at standard rifabutindose reduseres med 75% (dvs. til 150 mg annenhver dag) ved samtidig bruk med fosamprenavir og ritonavir. Ytterligere dosereduksjon kan være nødvendig. Samtidig bruk av en enzymatisk induktor (fenobarbital, karbamazepin) kan gi redusert amprenavirkonsentrasjon i plasma. Kombinasjonene bør brukes med forsiktighet. Ved administrering av fenytoin sammen med fosamprenavir og ritonavir, anbefales monitorering av plasmakonsentrasjonen for fenytoin, og doser av fenytoin økes hensiktsmessig. Noen substanser (f.eks. halofantrin og systemisk administrert lidokain) gitt samtidig med fosamprenavir, kan forårsake alvorlige bivirkninger. Samtidig bruk er ikke anbefalt. Samtidig bruk av legemidler mot erektil dysfunksjon er ikke anbefalt. Det forventes en betydelig økning i plasmakonsentrasjonen av PDE5-hemmere (f.eks. sildenafil, vardenafil og tadalafil) når de gis samtidig med fosamprenavir og ritonavir, med mulighet for økning av bivirkninger relatert til PDE5-hemmere, inkl. hypotensjon, synsforandringer og priapisme. Samtidig bruk av fosamprenavir med ritonavir og kortikosteroider som metaboliseres av CYP 3A4 (f.eks. flutikasonpropionat) anbefales ikke, med mindre fordel av behandling er større enn risiko for systemiske effekter av kortikosteroider, inkl. Cushings syndrom og binyresuppresjon. Reduksjon av kortikosteroiddosen, nøye overvåking av lokale og systemiske effekter eller bytte til kortikosteroid som ikke er substrat for CYP 3A4 (f.eks. beklometason) bør vurderes. Dersom glukokortikoider blir seponert, kan det bli nødvendig med en progressiv dosereduksjon over en lengre periode. Dersom behandling med en HMG-CoA-reduktasehemmer er indisert, anbefales pravastatin eller fluvastatin fordi metabolismen av disse ikke er CYP 3A4-avhengig, og interaksjoner er ikke forventet med proteasehemmere. Ingen dosejustering er nødvendig for fosamprenavir eller ritonavir når de gis samtidig med atorvastatin. Ved samtidig bruk, bør atorvastatindosen ikke overskride 20 mg/dag og pasienten bør grundig monitoreres mht. atorvastatintoksisitet. Hyppig monitorering av terapeutiske konsentrasjoner av immunsuppressiver anbefales inntil nivå er stabilisert, ettersom plasmakonsentrasjonen av ciklosporin, rapamycin og takrolimus kan øke ved samtidig bruk. Samtidig bruk av fosamprenavir/ritonavir med midazolam kan gi betydelig økt konsentrasjon av midazolam. Fosamprenavir/ritonavir bør ikke gis samtidig med oralt administrert midazolam (se Kontraindikasjoner, CYP 3A4-substrater), og forsiktighet anbefales med parenteralt administrert midazolam. Grundig monitorering av terapeutisk effekt og overvåking av bivirkninger av trisykliske antidepressiver (f.eks. desipramin og nortriptylin) anbefales når de gis samtidig. Samtidig bruk av fosamprenavir/ritonavir med metadon gir en begrenset påvirkning, og forventes ikke å være klinisk signifikant. Likevel bør pasienten monitoreres for abstinenssyndrom. Hyppigere monitorering av INR anbefales når warfarin eller andre perorale antikoagulasjonsmidler gis samtidig, pga. mulig nedsatt eller økt antitrombotisk effekt. Samtidig bruk av fosamprenavir, ritonavir og perorale antikonseptiva kan gi forhøyede levertransaminasenivåer, og redusere antikonseptiv effekt. Kvinner i fertil alder bør derfor anbefales alternative ikke-hormonelle antikonseptiva. Dosetitrering av paroksetin basert på klinisk vurdering av antidepressiv respons anbefales. Pasienter som står på en stabil dose paroksetin og starter behandling med fosamprenavir og ritonavir, bør også monitoreres for antidepressiv respons.