Selo-Zok

AstraZeneca

Betablokker.

ATC-nr.: C07A B02

  



Miljørisiko i Norge
 C07A B02
Metoprolol
 
PNEC: 7,3 μg/liter
Salgsvekt: 6 861,29811 kg
Miljørisko: Bruk av metoprolol gir lav risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Metoprolol har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Metoprolol er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 02.05.2013) er utarbeidet av AstraZeneca.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

DEPOTTABLETTER 25 mg, 50 mg, 100 mg og 200 mg: Hver depottablett inneh.: Metoprololsuksinat 23,75 mg, resp. 47,5 mg, 95 mg og 190 mg, tilsv. metoprololtartrat 25 mg, resp. 50 mg, 100 mg og 200 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171).


Indikasjoner:

Hypertensjon. Angina pectoris. Tilleggsbehandling ved hjertesvikt. Sekundærprofylakse etter hjerteinfarkt. Arytmier. Migreneprofylakse. Hypertyreose (symptomatisk behandling). Barn 6‑18 år: Behandling av hypertensjon.

Dosering:

Individuell dosering og lavest mulig vedlikeholdsdose.
Hypertensjon: Voksne: 50-100 mg i døgnet. Hvis ønsket effekt uteblir, kan dosen økes opp til 200 mg/døgn, ev. kombineres med andre antihypertensiver. Før dosejustering bør behandlingen pågå i 1-3 uker for å sikre at det nye blodtrykksnivået er stabilt. Barn ≥6 år: Anbefalt startdose er 0,5 mg/kg 1 gang daglig. Administrert dose bør være tilnærmet lik beregnet dose (mg/kg). Hos pasienter som ikke responderer på 0,5 mg/kg kan dosen økes til 1 mg/kg, men må ikke overstige 50 mg. Hos pasienter som ikke responderer på 1 mg/kg kan dosen økes til maks. daglig dose på 2 mg/kg. Doser >200 mg 1 gang daglig er ikke undersøkt hos barn og ungdom. Barn <6 år: Effekt og sikkerhet er ikke undersøkt; anbefales derfor ikke.
Angina pectoris: Hos mange vil 1 depottablett à 100 mg 1 gang i døgnet være tilstrekkelig. Dosen kan økes opp til 200 mg pr. døgn.
Hjertesvikt: Anbefalt initialdosering de 2 første ukene er 25 mg 1 gang daglig. For pasienter i NYHA-klasse III-IV kan en halvering av dosen være å foretrekke. Dosen dobles hver 2. uke opp til høyeste tolererte dose (maks. 200 mg) 1 gang daglig. Ved hver doseøkning bør pasienten evalueres mht. toleranse. Ved hypotensjon kan reduksjon av ledsagende behandling være nødvendig. Initial hypotensjon betyr ikke nødvendigvis at dosen ikke tolereres, men pasienten bør holdes på et lavere dosenivå til situasjonen er stabilisert.
Sekundærprofylakse etter hjerteinfarkt: 1 depottablett à 200 mg pr. døgn.
Arytmier: 1 depottablett à 100 mg eller 200 mg pr. døgn. Ved behov kan dosen økes.
Migreneprofylakse: 1 depottablett à 100 mg eller opp til 200 mg pr. døgn.
Hjerteinfarkt: Vedlikeholdsdose etter akutt fase og behandling med injeksjonsvæske og depottabletter: 1 depottablett à 200 mg pr. døgn.
Hypertyreose: Vanlig dosering er 150-200 mg pr. døgn. Ved behov kan dosen økes.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Dosejustering er vanligvis ikke nødvendig ved levercirrhose, pga. lav proteinbindingsgrad (5-10%). Ved tegn på alvorlig nedsatt leverfunksjon (f.eks. hos shunt-opererte) bør dosereduksjon vurderes. Nedsatt nyrefunksjon: Dosejustering er ikke nødvendig. Eldre: Forsiktighet utvises siden kraftig blodtrykksfall eller nedsatt puls kan gi utilstrekkelig blodforsyningen til vitale organer. Utilstrekkelige data for pasienter >80 år. Dosen bør økes med forsiktighet.
Administrering: Dosen skal gis 1 gang i døgnet. Kan tas med eller uten mat. Svelges sammen med minst et 1/2 glass væske. Skal ikke tygges. Skal ikke knuses. 25 mg: Kan deles i like doser (delestrek). 50 mg, 100 mg og 200 mg: Har delestrek, men den er kun for å lette deling slik at det blir enklere å svelge depottabletten, og ikke for å dele den i like doser.

Kontraindikasjoner:

Overfølsomhet for innholdsstoffene eller andre betablokkere. Sinusknutedysfunksjon (med mindre en permanent pacemaker er satt inn) eller AV-blokk II og III uten pacemaker. Pasienter med ustabil eller ubehandlet hjertesvikt (lungeødem, hypoperfusjon eller hypotensjon) og pasienter med vedvarende eller periodisk inotrop behandling med betaagonist. Kardiogent sjokk. Ubehandlet feokromocytom. Alvorlig bradykardi. Alvorlig hypotensjon. Alvorlig perifer arteriell insuffisiens. Skal ikke gis til pasienter med mistenkt akutt hjerteinfarkt hvis hjerterytmen er <45 slag pr. minutt, PQ-intervallet er >0,24 sekunder eller det systoliske blodtrykket er <100 mm Hg.

Forsiktighetsregler:

I.v. administrering av kalsiumantagonister av verapamiltypen skal ikke gis til pasienter som behandles med betablokkere. Bruk av betablokkere innebærer fare for å utløse eller forverre hjertesvikt. Ved hjertesvikt må myokardets kontraktilitet opprettholdes og svikten kompenseres. Pasienter med nedsatt kontraksjonskraft, særlig eldre, må undersøkes regelmessig mhp. utvikling av hjertesvikt. Βetablokkere kan brukes med forsiktighet ved kompensert hjertesvikt. Βetablokkere har negativ inotrop effekt, men påvirker ikke den positive inotrope effekten av digitalis. Ved hjerteblokk grad I må betablokkere brukes med forsiktighet pga. den negative effekten på overledningstid. Dosejustering må finne sted ved symptomgivende bradykardi. Hos pasienter med Prinzmetals angina kan betablokkerbetinget demaskering av alfamediert koronar vasokonstriksjon føre til økt antall og hyppighet av anfall. Metoprolol kan, som beta1-selektiv blokker, brukes hos slike pasienter, men med størst mulig forsiktighet da beta1-selektiviteten ikke er absolutt. Kan brukes med forsiktighet ved obstruktiv lungesykdom. Økt luftveismotstand hos astmatikere kan ikke utelukkes. Hos pasienter som bruker beta2-agonister kan dosejustering være nødvendig. Ved økt luftveismotstand bør betablokkeren seponeres. Bronkospasme kan vanligvis reverseres med en beta2-agonist (f.eks. terbutalin). Forsiktighet må utvises ved ukontrollert eller vanskelig innstillbar diabetes mellitus, da betablokkere kan maskere tegn på hypoglykemi (takykardi og tremor). Kan maskere tegn på tyreotoksikose, men thyreoideafunksjonsprøver endres ikke. Hos betablokkerte pasienter med anafylaktisk reaksjon på ulike allergener, kan den anafylaktiske reaksjonen forsterkes. Adrenalin i vanlige doser vil i slike tilfeller ikke alltid gi den ventede effekt. Kan forverre arteriell insuffisiens, psoriasis og myasthenia gravis. Ved bruk av metoprolol til pasient med kjent feokromocytom, bør alfablokker gis samtidig. Forsiktighet bør utvises ved metabolsk acidose. Forsiktighet må utvises ved generell anestesi. Før operasjon bør anestesilegen informeres om at pasienten står på metoprolol. Det anbefales å ikke seponere betablokker hos pasienter som skal opereres. Pasienter som gjennomgår ikke-kardiell kirurgi og som har risiko for kardiovaskulære hendelser bør ikke få en høy oppstartsdose metoprolol, da slik behandling har gitt bradykardi, hypotensjon og slag, inkl. dødsfall. Ved oral behandling bør brå seponering unngås. Dette gjelder spesielt høyrisikopasienter. Nødvendig seponering bør skje gradvis, hos de fleste i løpet av 14 dager. Dette kan gjøres ved gradvis dosenedtrapping til 12,5 mg 1 gang daglig (1/2 tablett à 25 mg). Sluttdosen bør gis minst 4 dager før avsluttet behandling. Om symptomer oppstår anbefales en mer langsom seponering.

Interaksjoner:

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C07A B02
Betablokkere kan gi økt risiko for hypoglykemi hos diabetikere og maskere tegn på hypoglykemi, samt forsinke normaliseringen av blodsukker etter insulinindusert hypoglykemi, gjelder særlig ikke-selektive betablokkere. Dosejustering av perorale antidiabetika og insulin kan være nødvendig. Økt risiko for myokarddepresjon ved kombinasjon med klasse I antiarytmika og klasse III antiarytmika. Fare for uttalt bradykardi og hypotensjon ved kombinasjon med kalsiumantagonister med negativ inotrop effekt. Ved overføring fra kalsiumantagonist til en betablokker eller omvendt, må ny i.v. terapi ikke startes før det er gått minst 48 timer etter seponering av den tidligere behandlingen. Samtidig behandling med kalsiumantagonister av dihydropyridintypen kan gi økt risiko for hypotensjon og kan føre til hjertesvikt hos pasienter med latent kardial insuffisiens. Digitalisglykosider i kombinasjon med betablokkere kan øke AV-overledningstid og gi bradykardi. Reduserer risikoen for arytmier ved anestesi, men kan føre til nedsettelse av reflektorisk takykardi og øke risikoen for hypotensjon ved anestesi. Ved valg av anestetikum bør det velges et middel med minst mulig grad av negativ inotrop effekt. Hjertefunksjonen må overvåkes nøye, og ev. bradykardi pga. vagusdominans korrigeres med i.v. administrering av atropin, 1-2 mg. Seponering ved samtidig bruk av klonidin, må skje gradvis flere dager før klonidin seponeres. Dette for å minske potensiell «rebound»-hypertensiv krise som følge av seponering av klonidin. Ved erstatning av klonidin med en betablokker er det tilsvarende viktig å seponere klonidin gradvis, og starte med betablokkerbehandling flere dager etter at klonidin er seponert. Samtidig bruk av kolinesterasehemmere kan gi økt risiko for bradykardi. Samtidig behandling med alfastimulerende adrenergika kan gi økt risiko for blodtrykksstigning, mens samtidig behandling med betastimulerende adrenergika gir gjensidig redusert effekt (antidoteffekt). Samtidig bruk av enkelte NSAID, kan redusere den blodtrykkssenkende effekten av betablokkere. Steroider kan gi nedsatt blodtrykkssenkende effekt av betablokkere. Samtidig bruk av ergotaminderivater kan gi økt risiko for vasospastiske reaksjoner hos enkelte. Forsterket blodtrykksfall kan oppstå ved samtidig behandling med alfablokkere, nitrater, antipsykotika (fentiazinderivater) og antidepressiver (trisykliske, og de fleste SSRI). Metoprolol metaboliseres via CYP2D6. Plasmakonsentrasjonen av metoprolol kan øke ved samtidig administrering av antiarytmika, førstegenerasjons antihistaminer, H2-blokkere, antidepressiver, antipsykotika og COX2-hemmere. Plasmakonsentrasjonen av metoprolol kan reduseres av rifampicin og økes av alkohol og hydralazin. Pasienter som får samtidig behandling med sympatisk ganglieblokkerende middel, andre betablokkere (f.eks. øyedråper) eller MAO-hemmere bør kontrolleres nøye.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet:

Graviditet: Betablokkere skal bare brukes hvis fordelen av bruken oppveier risikoen for fosteret. Placentaperfusjonen reduseres, noe som er assosiert med vekstreduksjon, intrauterin død, abort og prematur fødsel. Det anbefales derfor at gravide gjennomgår tilstrekkelig maternoføtal monitorering. Har gitt opphav til økt fødselsvarighet og bradykardi hos foster og det nyfødte barnet. Videre er det sett hypoglykemi, hypotensjon, økt bilirubinemi, samt hindret respons på anoksi hos den nyfødte. Hjerte- og lungekomplikasjoner kan oppstå en tid etter partus. Barnet bør derfor overvåkes 48-72 timer etter fødsel, spesielt hvis betablokkere ikke har vært seponert 2-3 dager før fødsel. Betablokkere har ikke vist teratogene effekter i dyrestudier, men det er sett redusert navlestrøm, redusert fostervekst, forsinket forbening og økt føtal og postnatal dødelighet. Amming: Finnes i morsmelk i konsentrasjoner 3 ganger morens plasmakonsentrasjon. Risikoen for bivirkninger hos barn som ammes synes å være lav ved terapeutiske doser. Barnet bør observeres for tegn på betablokade.
Metoprolol

Bivirkninger:

Tolereres godt, og bivirkningene er vanligvis milde og forbigående. Svært vanlige (≥1/10): Øvrige: Tretthet. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, magesmerter, diaré, forstoppelse. Hjerte/kar: Bradykardi, kalde hender og føtter, palpitasjoner. Luftveier: Dyspné ved anstrengelse. Nevrologiske: Posturale forstyrrelser (meget sjelden med synkope), svimmelhet, hodepine. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Brekninger. Hjerte/kar: Forbigående forverring av hjertesviktsymptomer, kardiogent sjokk hos pasienter med akutt hjerteinfarkt, AV-blokk grad I. Hud: Utslett, økt svetting. Luftveier: Bronkospasme. Muskel-skjelettsystemet: Muskelkramper. Nevrologiske: Parestesier, nedsatt konsentrasjon. Psykiske: Depresjon, søvnforstyrrelser, mareritt. Undersøkelser: Vektøkning. Øvrige: Ødem, prekordial smerte. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Gastrointestinale: Munntørrhet. Hjerte/kar: Ledningsforstyrrelser, arytmier. Hud: Hårtap. Infeksiøse: Rhinitt. Kjønnsorganer/bryst: Impotens, seksuell dysfunksjon. Psykiske: Nervøsitet, engstelse. Undersøkelser: Avvik i leverfunksjonstester. Øye: Synsforstyrrelser, tørre og/eller irriterte øyne, konjunktivitt. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Trombocytopeni. Hud: Fotosensitivitetsreaksjoner, forverret psoriasis. Infeksiøse: Gangren hos pasienter med kjent, alvorlig, perifer sirkulatorisk forstyrrelse. Lever/galle: Hepatitt. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi. Nevrologiske: Hukommelsestap, hukommelsessvikt, smaksforstyrrelser. Psykiske: Forvirring, hallusinasjoner. Øre: Øresus.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning:

Symptomer: Hypotensjon, hjertesvikt, bradykardi og bradyarytmi, forstyrrelse i hjertets ledningssystem, bronkospasme, nedsatt bevissthet (eller koma), kvalme, oppkast og cyanose. Samtidig inntak av alkohol, antihypertensiver, kinidin eller barbiturater kan forsterke symptomene. De første tegnene på overdosering observeres 20 minutter til 2 timer etter inntak. Behandling: Behandling bør utføres på en avdeling som kan utføre nødvendig støttende behandling, monitorering og overvåkning. Dersom det ansees som nyttig kan ventrikkeltømming og/eller administrering av aktivt kull utføres. Atropin, legemidler som stimulerer binyrebarken eller pacemaker for å behandle bradykardi og forstyrrelser i ledningssystemet. Hypotensjon, akutt hjertesvikt og sjokk kan behandles med passende økning av volum, glukagoninjeksjon (etterfulgt av en i.v. infusjon med glukagon, om nødvendig), injeksjon med legemiddel som stimulerer binyrebarken som f.eks. dobutamin med tillegg av α1-reseptoragonist dersom det foreligger vasodilatasjon. I.v. bruk av Ca2+ kan også vurderes. Bronkospasme kan vanligvis reverseres med bronkodilatator. Se Giftinformasjonens anbefalinger C07A B02.

Egenskaper:

Klassifisering: Selektiv betablokker. Virkningsmekanisme: Reduserer eller hemmer katekolaminenes agonistiske effekt på hjertet, og reduserer dermed hjertefrekvens, hjertets arbeidsmengde og kontraktilitet, samt blodtrykk. Kan gi en liten økning av triglyserider og en senkning av frie fettsyrer i blodet. Reduksjon i totalt serumkolesterolnivå er vist. Ved langvarig behandling kan total perifer motstand reduseres. Langvarig behandling reduserer også venstre ventrikkel hypertrofi og forbedrer venstre ventrikkel funksjon (diastolisk) samt venstre ventrikkelfylling. Absorpsjon: Langsom og fullstendig. Langsom absorpsjon medfører nedsatt biotilgjengelighet uten konsekvenser for klinisk effekt. Lav Cmax. Jevn og tilnærmet konstant plasmakonsentrasjon over 24 timer. Absorpsjonen øker noe ved samtidig matinntak. Biotilgjengelighet 30-40%. Proteinbinding: Ca. 5-10%. Fordeling: Fordeles hurtig til vev. Distribusjonsvolum 5,6 liter/kg. Halveringstid: Ca. 3,5 timer. Metabolisme: Hovedsakelig i lever via CYP2D6. Moderat first pass-metabolisme. Utskillelse: Vesentlig gjennom nyrene (>95%), ca. 5% uomdannet. Total clearancehastighet er ca. 1 liter/minutt. Dosereduksjon ved nedsatt lever- og nyrefunksjon er normalt ikke nødvendig. Ved alvorlig levercirrhose og porta-cava shunt, kan biotilgjengeligheten øke og total clearance reduseres. Dosereduksjon bør derfor vurderes.

Sist endret: 19.11.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

18.02.2015

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Selo-Zok, DEPOTTABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
25 mg28 stk. (kalenderpakn.)
000503
Blå resept
Byttegruppe
86,80 (trinnpris 55,70)CSPC_ICON
50 mg98 stk. (kalenderpakn.)
066894
Blå resept
Byttegruppe
170,30 (trinnpris 95,50)CSPC_ICON
100 mg50 stk. (endose)
479196
Blå resept
Byttegruppe
135,80 (trinnpris 69,30)CSPC_ICON
98 stk. (kalenderpakn.)
134510
Blå resept
Byttegruppe
236,10 (trinnpris 106,00)CSPC_ICON
200 mg98 stk. (kalenderpakn.)
134619
Blå resept
Byttegruppe
405,50 (trinnpris 145,60)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose: Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

agonist: Et stoff som har egenskapen å påvirke, slik at noe forandres. I legemiddelsammenheng menes et legemiddel som kan forsterke eller påvirke visse aktiviteter som skjer i kroppens celler. Dette gjør legemiddelet ved å binde seg til noe i eller på en celle som kalles reseptor. Når legemiddelet er bundet til bindingsstedet (reseptoren) påvirkes eller forsterkes en aktivitet i cellen.

alfablokker: Legemidler som blokkerer alfareseptorer. Alfareseptorer finnes blant annet i glatt muskulatur i blodkar, der stimulering fører til at blodårene trekker seg sammen. Blokkering av disse reseptorene vil derfor resultere i at blodårene "slapper av" og blodtrykket senkes.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): En akutt og alvorlig allergisk reaksjon. En allergisk reaksjon er når kroppens immunsystem reagerer på en relativt harmløs substans. I verste fall kan det resultere i et anafylaktisk sjokk, som innebærer pustebesvær og kraftig blodtrykksfall.

anestesi (bedøvelse): Bedøvelse; brukes ofte ved operasjoner eller smertefulle undersøkelser.

anestetikum (bedøvelsesmiddel): Bedøvelsesmiddel.

angina pectoris (hjertekrampe): Hjertekrampe; årsaken er redusert blodstrøm i koronararteriene på grunn av innsnevringer. Symptomer er brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer, samt tretthet og kortpustethet.

antihistamin: Legemiddel som forhindrer eller lindrer allergiske reaksjoner. Påvirker hovedsakelig symptomer fra nese og øyne.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

arytmi (hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig rytme. Viser oftest til uregelmessig hjerterytme.

av-blokk (atrioventrikulært blokk): (AV: atrioventrikulært) Atrioventrikulært blokk eller AV-blokk er forstyrrelser i de nervefibrene som sprer de nødvendige signaler, for at de ulike delene av hjertemuskelen trekkes sammen i riktig rekkefølge. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

bradykardi: Langsom puls. Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cox (cyklooksygenase): (COX: cyklooksygenase) Et enzym i kroppen som kan danne stoffer som øker smerte, feber og betennelse. Cyklooksygenase finnes i to former, COX-1 og COX-2. COX-1 danner også stoffer som beskytter magens slimhinne og som er nødvendig for å stoppe blødninger. COX-2 oppstår hovedsakelig ved betennelse. COX-enzymer hemmes av mange vanlige smertestillende legemidler.

cyp2d6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2D6-hemmere.

diabetes mellitus: Tidligere også kalt sukkersyke. Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré: Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

distribusjonsvolum (vd): En proporsjonalitetsfaktor som beskriver forholdet mellom mengde legemiddel i kroppen og plasmakonsentrasjonen ved distribusjonslikevekt. Er en tenkt/teoretisk størrelse som ikke tilsvarer noe fysiologisk rom i kroppen.

dyspné: Kortpustethet eller åndenød. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte-og lungesykdommer, selv ved hvile.

feokromocytom: En vanligvis godartet svulst i binyremargen. Svulsten forårsaker overproduksjon av adrenalin og noradrenalin. Dette medfører blant annet økt blodtrykk.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gangren (koldbrann): Vevsdød og vevsforråtnelse som vanligvis skyldes manglende blodforsyning.

glukagon: Hormon som produseres i bukspyttkjertelen og øker sukkernivået i blodet ved å sette i gang prosesser som bryter ned stoffet glykogen til glukose. Det har motsatt effekt av insulin. Glukagon fører også til at syredannelsen i magen hemmes.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertrofi: Forstørrelse av kroppsvev, celler eller organer uten det dannes nye celler.

hypertyreose (tyreotoksikose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

impotens (ereksjonssvikt, erektil dysfunksjon): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

konjunktivitt (øyekatarr): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

myasthenia gravis: Alvorlig autoimmun sykdom som gir økt trettbarhet og svakhet i muskulaturen.

rhinitt: Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

ssri: (SSRI: Selective Serotonin Reuptake Inhibitors) SSRI er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og tvangslidelser. De hemmer reopptak av signalstoffet serotonin i nerveceller i sentralnervesystemet.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni: Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.