Forsiktighetsregler: 

Behandling med veksthormon bør utføres av eller i samråd med lege som har erfaring med å diagnostisere og behandle pasienter med veksthormonmangel. Pasienter med intra- eller ekstrakraniell neoplasi i remisjon som får behandling med veksthormoner bør undersøkes grundig og med jevne mellomrom. Pasienter med veksthormonmangel sekundært til en intrakraniell tumor bør undersøkes jevnlig for progresjon eller residiv av underliggende sykdomsprosess. Saizen er ikke indisert for langtidsbehandling av barn som har retardert vekst pga. genetisk konstatert Prader-Willis syndrom, med mindre de også er diagnostisert med veksthormonmangel. Søvnapné og plutselig død er rapportert etter behandlingstart med veksthormon hos barn med Prader-Willis syndrom som hadde en eller flere av følgende risikofaktorer: Alvorlig fedme, tidligere øvre luftveisobstruksjon eller søvnapné, eller uidentifisert luftveisinfeksjon. Leukemi er rapportert hos et fåtall pasienter med veksthormonmangel, noen av disse er blitt behandlet med somatropin. Det er imidertid ikke vist at forekomsten av leukemi er økt hos mottakere av veksthormon uten predisponerende faktorer. Pasienter bør monitoreres for tegn på glukoseintoleranse siden somatropin kan redusere insulinsensitivitet. Ved diabetes mellitus kan det være nødvendig å justere insulindosen. Pasienter med diabetes eller glukoseintoleranse bør monitoreres nøye ved behandling med somatropin. Ved utvikling av preproliferative forandringer og ved proliferativ retinopati skal substitusjonsbehandlingen avbrytes. Veksthormon øker den ekstra omdannelsen av T4 til T3 i thyreoidea og kan avdekke begynnende hypotyreoidisme. Monitorering av thyreoideafunksjonen bør derfor utføres hos alle pasienter. Ved hypopituitarisme må standard substitusjonsbehandling monitoreres nøye. Ved alvorlig eller gjentatt hodepine, synsproblemer, uvelhet og/eller brekninger, anbefales øyebunnsundersøkelse (fundoskopi) for å kartlegge papilleødem. Ved bekreftet papilleødem bør diagnosen benign intrakraniell hypertensjon (eller pseudotumor cerebri) vurderes og behandlingen ev. stoppes dersom det er hensiktsmessig. Det er nødvendig med grundig monitorering av symptomer på intrakraniell hypertensjon ved reinstituert behandling med veksthormon. En liten prosentandel av pasientene kan utvikle antistoffer mot somatropin. Bindingskapasiteten til disse antistoffene er liten, og det er ingen effekt på veksthastigheten. Test for antistoffer mot somatropin bør utføres hos alle pasienter som ikke responderer på behandling. Forskyvning av epifyselinjen ved lårbenskulen settes ofte i forbindelse med endokrine forstyrrelser, som veksthormonmangel, hypotyreose og vekstspurt. Hos barn som behandles med veksthormon, kan forskyvning av epifyselinjen ved lårbenskulen forårsakes av underliggende endokrine forstyrrelser eller av den økede veksthastigheten som skyldes behandlingen. Vekstspurt kan øke risikoen for leddproblem. Hofteleddet er under spesiell belastning under den prepubertale vekstspurten. Behandlende lege samt pårørende må være observante på om barnet begynner å halte eller klager over hofte- eller kneplager. Pasienter med retardert vekst som følge av kronisk nyresvikt bør undersøkes regelmessig med hensyn på å avdekke en mulig progresjon av renal osteodystrofi. Forskyvning av epifyselinjen ved caput femoris eller avaskulær nekrose kan opptre hos barn med fremskreden osteodystrofi, men det er ikke klarlagt hvorvidt disse forandringene skyldes veksthormonbehandlingen. En bør derfor ta røntgenbilder av hofteleddet før en setter i gang behandlingen. Hos barn med kronisk nyresvikt bør nyrefunksjonen ha minsket til under 50% av det normale før en setter i gang behandling. For å stadfeste vekstforstyrrelse, bør en ha fulgt vekstutviklingen i ett år før behandlingsstart. Konservativ behandling av nyreinsuffisiens (inkl. kontroll av acidose, hyperparatyreoidisme og ernæringsstatus i ett år før behandlingen) bør utføres og fortsette under behandlingen. Behandlingen avsluttes når nyretransplantasjon skal foretas. Hos kortvokste barn født små i forhold til gestasjonsalder bør andre medisinske grunner eller behandlinger som kan forklare vekstforstyrrelsen utelukkes før behandlingsstart. Hos SGA-pasienter anbefales det at fastende insulin og blodglukose måles før behandlingsstart og deretter årlig. Ved økt risiko for diabetes mellitus (f.eks. familiær anamnese av diabetes, fedme, økt kroppsmasseindeks, alvorlig insulinresistens, acanthosis nigricans) bør oral glukosetoleransetesting (OGTT) utføres. Veksthormon bør ikke gis dersom manifest diabetes inntreffer. Hos SGA-pasienter anbefales det at IGF-1-nivået måles før behandlingsstart og deretter 2 ganger årlig. Dersom IGF-1-nivået ved gjentatte målinger overstiger +2 SD sammenlignet med referanser for alder- og pubertalstatus, kan IGF-1-/IGFBP-3-ratio vurderes mht. dosejustering. Erfaring med behandlingsstart hos SGA-pasienter som nærmer seg starten på puberteten er begrenset. Det anbefales derfor ikke å påbegynne behandling nær pubertetsstart. Erfaring med SGA-pasienter med Silver-Russells syndrom er begrenset. Litt av den vekstøkning som oppnås ved behandling av kortvokste barn født SGA med somatropin kan gå tapt dersom behandlingen avsluttes før endelig høyde er nådd. Væskeretensjon kan forventes ved substitusjonsbehandling med veksthormon til voksne. Dosen bør reduseres ved tilfeller av vedvarende ødem eller alvorlig parestesi for å unngå utvikling av karpaltunnelsyndrom. Injeksjonsstedet bør varieres for å unngå lipoatrofi. Veksthormonmangel hos voksne er en livslang tilstand og bør behandles iht. dette. Erfaring med behandling av pasienter over 60 år og langvarig behandling er imidlertid begrenset. Hos alle pasienter som utvikler akutt, kritisk sykdom bør mulig gevinst av behandlingen med somatropin veies opp mot potensiell risiko.