INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 2 mg/ml: 1 ml inneh.: Ropivakainhydroklorid 2
mg, natriumklorid, natriumhydroksid, saltsyre, vann til injeksjonsvæsker.
pH 4-6.
INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 2 mg/ml, 5 mg/ml, 7,5 mg/ml og
10 mg/ml: 1 ml inneh.: Ropivakainhydroklorid 2
mg, resp. 5 mg, 7,5 mg og 10 mg, natriumklorid, natriumhydroksid,
saltsyre, vann til injeksjonsvæsker. pH 4-6.
Indikasjoner:
Infusjons- og injeksjonsvæske
2 mg/ml: Akutt smertebehandling (voksne og
unge >12 år): Kontinuerlig epidural infusjon eller intermitterende
bolusdoser ved postoperativ smerte eller fødselssmerter. Kontinuerlig
perifer nerveblokade ved infusjon eller intermitterende bolusinjeksjoner
f.eks. for postoperativ smertebehandling. Infiltrasjonsanestesi.
Akutt smertebehandling (per- og postoperativt) hos barn: Kaudal epidural blokade hos fullbårne nyfødte, spedbarn og barn ≤12
år. Kontinuerlig epidural infusjon hos fullbårne nyfødte, spedbarn
og barn ≤12 år.
Injeksjonsvæske: 5 mg/ml: Operasjonsanestesi ved intratekal administrering.
7,5 og 10 mg/ml: Operasjonsanestesi (voksne
og unge >12 år): Epiduralanestesi. Større nerveblokader.
Infiltrasjonsanestesi.
Dosering:
Preparatet skal kun brukes av eller under tilsyn
av leger med erfaring i regional anestesi. Lavest mulig dose for adekvat
anestesi skal tilstrebes.
Voksne og barn >12 år: Følgende tabell gir veiledende dosering for vanlige blokader, og
bør tilpasses blokadens omfang og pasientens allmenntilstand. Generelt
krever operasjonsanestesi (f.eks. epiduralanestesi) høyere konsentrasjoner
og doser enn analgesi ved akutt smertebehandling.
| Konsentrasjon
(mg/ml) | Volum (ml)
(Dose (mg)) | Anslagstid
(minutter)
(Varighet
(timer)) |
|---|
Operasjonsanestesi |
Lumbal epidural injeksjon | | | |
Kirurgi | 7,5 | 15-25
(113-188) | 10-20
(3-5) |
| 10 | 15-20
(150-200) | 10-20
(4-6) |
Keisersnitt | 7,5 | 15-20
(113-150)2 | 10-20
(3-5) |
Torakal epidural injeksjon | | | |
Blokade for postoperativ
smertelindring | 7,5 | 5-15 avh. av
inj. nivå
(38-113) | 10-20 |
Intratekal administrering | | | |
Kirurgi | 5 | 3-5
(15-25) | 1-5
(2-6) |
Større nerveblokade1
Brakial pleksusblokade |
7,5
|
30-40
(225-300)3
|
10-25
(6-10)
|
Infiltrasjonsblokade
(f.eks. mindre nerveblokader og infiltrasjon) | 7,5 | 1-30
(7,5-225) | 1-15
(2-6) |
Akutt smertebehandling | | | |
Lumbal epidural injeksjon | | | |
Bolus | 2 | 10-20
(20-40) | 10-15
(0,5-1,5) |
Intermitterende injeksjoner
«top-up» (f.eks. smerte-
behandling ved fødsel) | 2 | 10-15 minimum intervall
30 minutter
(20-30) | |
Lumbal epidural infusjon | | | |
Kontinuerlig infusjon (f.eks.
smertebehandling ved fødsel) | 2 | 6-10 ml/time
(12-20 mg/time) | |
Postoperativ analgesi | 2 | 6-14 ml/time
(12-28 mg/time) | |
Torakal epidural infusjon | | | |
Kontinuerlig infusjon
(postoperativ analgesi) | 2 | 6-14 ml/time
(12-28 mg/time) | |
Infiltrasjonsblokade
(f.eks. mindre nerveblokader og infiltrasjon) | 2 | 1-100
(2-200) | 1-5
(2-6) |
Perifer nerveblokade
(femoral eller interskalen
blokade) |
Kontinuerlig infusjon eller
intermitterende injeksjon
(f.eks. postoperativ analgesi) | 2 | 5-10 ml/time
(10-20 mg/time) | |
1Av større nerveblokader
er det kun for brakial pleksusblokade en doseanbefaling kan gis. 2Gradvis doseøkning anbefales.
Initialt gis en dose på ca. 100 mg (97,5 mg = 13 ml, 105 mg = 14 ml)
som injiseres over 3-5 minutter. Ytterligere 2 doser på i alt 50 mg
kan gis om nødvendig. 3For større nerveblokader skal dosen justeres iht. valgt injeksjonssted
og pasientens tilstand. Ved interskalen og supraklavikulær brakial
pleksusblokade sees høyere frekvens av alvorlige bivirkninger, uavhengig
av hvilket lokalanestetikum som brukes.Tabellen viser dosene
som anses nødvendige for å oppnå tilfredsstillende blokade. Individuell
variasjon mht. anslagstid og varighet forekommer. Tallene under «Dose»
viser antatt gjennomsnittlig dosespektrum. For å unngå intravaskulær
injeksjon bør forsiktig aspirasjon gjentas før og under injeksjon
av hoveddosen, som gis langsomt 25-50 mg/minutt (2/7,5/10 mg/ml kan
også gis trinnvis), under nøye observasjon av og i kontakt med pasienten.
Ved perinevral og epidural injeksjon av store doser anbefales en testdose
på 3-5 ml lidokain 2% med adrenalin 1:200 000. Utilsiktet intravaskulær
injeksjon kan vise seg ved midlertidig pulsøkning, og utilsiktet intratekal
injeksjon medføre symptomer på spinalblokade. Injeksjonen skal avbrytes
umiddelbart hvis toksiske symptomer oppstår. Ved brakial pleksusblokade
er det gitt enkeltdoser på 300 mg til et begrenset antall pasienter.
Denne dosen ble godt tolerert. Det er gitt enkeltdoser på inntil 250
mg epiduralt ropivakain, som ble godt tolerert. Før intratekal injeksjon
settes, skal subaraknoidalrommet identifiseres og klar cerebrospinalvæske
(CSF) sees fra spinalnålen, eller påvises ved aspirasjon. Ved langvarige
blokader, enten ved kontinuerlig infusjon eller gjentatte bolusdoser,
må risikoen for å nå toksisk plasmakonsentrasjon og lokal nerveskade
vurderes. Kumulative doser opptil 675 mg ropivakain for kirurgi og
postoperativ analgesi gitt over 24 timer ble godt tolerert av voksne
pasienter. Det samme gjelder kontinuerlig epidural infusjon postoperativt,
med hastighet opptil 28 mg/time i 72 timer. Til et begrenset antall
pasienter er det gitt opptil 800 mg/døgn, med relativt få bivirkninger.
Postoperativ smertebehandling: Om ikke blokaden er gjort
preoperativt, startes epiduralblokaden med injeksjonsvæske 7,5 mg/ml
via epiduralkateter. Analgesien vedlikeholdes med infusjonsvæske 2
mg/ml som infusjon. Infusjonshastighet på 6-14 ml (12-28 mg) pr. time
gir tilstrekkelig analgesi ved moderat til sterk postoperativ smerte
med kun svak og ikke-progressiv motorisk blokade. Den maksimale varighet
av epidural blokade er 3 døgn. Med denne teknikken er det observert
et betydelig mindre opioidbehov. Ropivakain 2 mg/ml alene, eller blandet
med fentanyl 1-4 μg/ml er i studier gitt som epiduralinfusjon for
postoperativ smertelindring i opptil 72 timer. Kombinasjonen ga økt
smertelindring, men opioide bivirkninger. Bruk av ropivakain i konsentrasjoner
over 7,5 mg/ml er ikke undersøkt ved keisersnitt. Ved langvarig perifer
nerveblokade, som kontinuerlig infusjon eller ved gjentatte injeksjoner,
må risikoen for å nå toksisk plasmanivå eller for å forårsake lokal
nerveskade vurderes. Femoral og interskalen blokade oppnås med 300
mg, resp. 225 mg, ropivakain 7,5 mg/ml før kirurgi. Analgesien opprettholdes
med ropivakain 2 mg/ml. Infusjonshastighet eller intermitterende injeksjoner
på 10-20 mg pr. time over 48 timer gir tilfredsstillende analgesi,
og var godt tolerert.
Barn: 0-12 år:Akutt smertebehandling
(per- og postoperativt) | Konsentrasjon
(mg/ml) | Volum
(ml/kg) | Dose
(mg/kg) |
|---|
Kaudal epidural bruk
Gis som en enkelt injeksjon. | | | |
Blokader under T12, barn
med kroppsvekt opptil 25 kg | 2 | 1 | 2 |
Kontinuerlig epidural
infusjon
Barn med kroppsvekt opptil 25 kg | | | |
0-6 måneder | | | |
Bolusdose1 | 2 | 0,5-1 | 1-2 |
Infusjon inntil 72 timer | 2 | 0,1 ml/kg/time | 0,2 mg/kg/time |
6-12 måneder | | | |
Bolusdose1 | 2 | 0,5-1 | 1-2 |
Infusjon inntil 72 timer | 2 | 0,2 ml/kg/time | 0,4 mg/kg/time |
1-12 år | | | |
Bolusdose2 | 2 | 1 | 2 |
Infusjon inntil 72 timer | 2 | 0,2 ml/kg/time | 0,4 mg/kg/time |
1Doser i nedre doseintervall
anbefales for torakal epiduralblokade, mens doser i øvre doseintervall
anbefales for lumbal eller kaudal epiduralblokade. 2Anbefales for lumbal epiduralblokade. Det
er anbefalt å redusere bolusdosen for torakal epiduralanalgesi.Dosene i tabellen skal betraktes som veiledende ved bruk hos barn.
Individuelle variasjoner forekommer. Hos overvektige barn er gradvis
dosereduksjon ofte nødvendig, og bør ev. baseres på ideell kroppsvekt.
Volumet ved en enkelt kaudal epiduralblokade og ved epidurale bolusdoser
skal ikke overstige 25 ml. Det anbefales forsiktig aspirasjon før
og under injeksjon for å unngå intravaskulær injeksjon. Pasientens
vitale funksjoner må observeres nøye under injeksjonen. Hvis toksiske
symptomer oppstår, bør injeksjonen stoppes umiddelbart. En enkelt
kaudal epiduralinjeksjon av ropivakain 2 mg/ml gir tilfredsstillende
postoperativ analgesi under nivå T12 hos flertallet av pasientene
ved bruk av en dose på 2 mg/kg og volum 1 ml/kg. Volumet ved kaudal
epiduralinjeksjon kan justeres for å oppnå en annen distribusjon av
sensorisk blokade. Hos barn >4 år er det gitt doser opptil 3 mg/kg
med en ropivakainkonsentrasjon på 3 mg/ml. Denne konsentrasjonen er
imidlertid forbundet med en høyere insidens av motorisk blokade. Oppdeling
av beregnet dose lokalanestetikum anbefales, uansett administreringsvei.
Bruk av ropivakain hos premature barn og intratekal administrering
hos spedbarn og større barn er ikke dokumentert.
Administrering: Infusjonsvæske 2 mg/ml og injeksjonvæske 2 mg/ml, 7,5 mg/ml
og 10 mg/ml: Voksne: Perinevral og epidural infusjon.
Barn: Epidural infusjon.
Injeksjonsvæske 5 mg/ml:
Voksne: Intratekal injeksjon.
Kontraindikasjoner:
Overfølsomhet for innholdsstoffene og andre
lokalanestetika av amidtypen. Vanlige kontraindikasjoner relatert
til epiduralanestesi. Intravenøs regional anestesi. Obstetrisk paracervikal
anestesi. Hypovolemi.
Forsiktighetsregler:
Regional anestesi skal alltid utføres i godt
utstyrte lokaler av kvalifisert personell. Nødvendig utstyr og legemidler
for overvåking og resuscitering skal være umiddelbart tilgjengelig.
Ved omfattende blokade bør pasientens tilstand optimaliseres og det
bør legges inn en i.v. kanyle før blokaden settes i gang. Ansvarlig
lege bør ta nødvendige forholdsregler for å unngå intravaskulær injeksjon
samt ha tilstrekkelig kompetanse for diagnostisering og behandling
av bivirkninger, systemisk toksisitet og andre komplikasjoner. Større
perifere nerveblokader kan innebære bruk av store volum lokalanestetika
i høygradig vaskularisert vev, ofte nær store årer med økt risiko
for intravaskulær injeksjon og/eller hurtig systemisk absorpsjon som
kan medføre høye plasmakonsentrasjoner. Noen lokalanestesiprosedyrer,
som injeksjoner i hode- eller nakkeregionen, kan ha høyere risiko
for alvorlige bivirkninger. Total spinal blokade kan forekomme dersom
en epiduraldose utilsiktet settes intratekalt, eller dersom for stor
dose gis intratekalt. Forsiktighet må utvises hos pasienter med dårlig
allmenntilstand pga. høy alder eller andre kompliserende faktorer
som f.eks. partiell eller komplett hjerteblokk, fremskreden leversykdom
eller alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Pasienter med hypovolemi, uansett
årsak, kan utvikle plutselig og alvorlig hypotensjon under epiduralanestesi.
Pasienter behandlet med antiarytmika klasse III (f.eks. amiodaron)
må overvåkes nøye, ev. med EKG, fordi virkningen på hjertet kan være
additiv. Ropivakainhydroklorid metaboliseres i lever og bør derfor
brukes med forsiktighet ved alvorlig leversykdom. Ved gjentatt dosering
kan det bli nødvendig med dosereduksjon pga. forsinket eliminasjon.
Vanligvis trengs ikke dosejustering ved nedsatt nyrefunksjon ved bruk
av enkeltdoser eller korttidsbehandling. Acidose og redusert plasmaproteinkonsentrasjon,
som ofte sees ved kronisk nyresvikt, kan øke risikoen for systemisk
toksisitet. Langvarig behandling bør unngås ved samtidig behandling
med sterke CYP 1A2-inhibitorer, som fluvoksamin og enoksacin. Sjeldne
tilfeller av hjertestans er rapportert ved bruk av ropivakain ved
epiduralanestesi eller perifere nerveblokader, spesielt etter utilsiktet
intravaskulær injeksjon hos eldre og hos pasienter med hjertesykdom.
Gjenoppliving kan være vanskelig. Ved hjertestans kan det være nødvendig
med forlenget gjenoppliving. Preparatet er muligens porfyrinogent
og skal kun forskrives til pasienter med akutt porfyri når det ikke
finnes annen sikker behandling. Nødvendige forholdsregler må tas overfor
sårbare pasienter. Injeksjon skal ikke settes i områder med inflammasjon.
Pediatriske pasienter: Nyfødte kan trenge særskilt overvåkning
pga. umodne organer og metabolisme. Det er sett store variasjoner
i plasmakonsentrasjon av ropivakain i kliniske studier på nyfødte.
Dette indikerer økt risiko for systemisk toksisitet i denne aldersgruppen,
spesielt ved kontinuerlig epiduralinfusjon. Anbefalt dosering hos
nyfødte er basert på begrensede kliniske data. Ved bruk av ropivakainhydroklorid
i denne pasientgruppen er tett monitorering påkrevd mht. systemisk
toksisitet (f.eks. tegn på CNS-toksisitet, EKG, SpO
2) og
lokal nevrotoksisitet (f.eks. forlenget rekonvalesens). Pga. langsom
eliminasjon hos nyfødte må overvåkningen fortsette en tid etter avsluttet
infusjon.
Interaksjoner:
Siden de systemtoksiske effektene er additive,
bør det utvises forsiktighet ved samtidig bruk av andre lokalanestetika
eller legemidler med strukturell likhet med lokalanestetika av amidtypen,
f.eks. visse antiarytmika som lidokain og meksiletin. Ved samtidig
bruk av legemidler for generell anestesi eller opioider, kan de enkelte
legemidlers (bi)virkninger forsterkes. Forsiktighet anbefales ved
samtidig bruk av antiarytmika klasse III. In vivo plasmaclearence
for ropivakainhydroklorid ble redusert med opptil 77% ved samtidig
bruk av fluvoksamin (selektiv og potent CYP 1A2-hemmer). Derfor kan
potente CYP 1A2-hemmere som f.eks. fluvoksamin og enoksacin gitt samtidig
gi interaksjon med ropivakainhydroklorid. Langtidsbehandling med
ropivakainhydroklorid bør derfor unngås av pasienter som samtidig
behandles med potente CYP 1A2-hemmere.
Gå til DRUID-analyse
Graviditet/Amming:
Overgang i placenta: Med unntak av epidural bruk i obstetrikken
finnes ikke relevante data om bruk under graviditet.
Overgang i morsmelk: Ukjent.
Bivirkninger:
Systemiske og lokale bivirkninger skyldes vanligvis
for høy dose, rask absorbsjon eller utilsiktet intravaskulær injeksjon.
Svært vanlige (≥1/10):
Gastrointestinale: Kvalme. Hjerte/kar: Hypotensjon
1.
Vanlige (≥1/100 til <1/10):
Gastrointestinale: Oppkast
2. Hjerte/kar:
Bradykardi, hypertensjon, takykardi. Nevrologiske: Parestesier, svimmelhet,
hodepine. Nyre/urinveier: Urinretensjon. Øvrige: Stivhet, ryggsmerter,
hypertermi.
Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100):
Hjerte/kar: Synkope. Luftveier: Dyspné. Nevrologiske:
Symptomer på CNS-toksisitet (kramper, grand mal-anfall, slaganfall,
ørhet, cirkumoral parestesi, nummenhet i tunge, hyperakusis, tinnitus,
synsforstyrrelser, dysartri, muskelrykninger, tremor)
3,
hypoestesi. Psykiske: Angst. Øvrige: Hypotermi.
Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000):
Hjerte/kar: Hjertestans, hjertearytmi. Øvrige:
Allergiske reaksjoner (anafylaktiske reaksjoner, angionevrotisk ødem
og urticaria).
1Hypotensjon forekommer sjeldnere
hos barn (>1/100). 2Oppkast forekommer hyppigere hos
barn (>1/10). 3Oppstår vanligvis pga. utilsiktet
intravaskulær injeksjon, overdose eller rask absorpsjon. Rapportering av bivirkninger
Overdosering/Forgiftning:
Symptomer: Ved utilsiktet intravaskulær injeksjon kan
systemiske toksiske reaksjoner inntreffe umiddelbart (i løpet av sekunder
til få minutter). Ved overdosering kan det ta 1-2 timer før maks.
plasmakonsentrasjon nås, avhengig av injeksjonsstedet, og tegn på
toksisitet kan derfor oppstå sent. Systemiske toksiske reaksjoner
omfatter hovedsakelig CNS og det kardiovaskulære systemet. Slike reaksjoner
forårsakes av høy serumkonsentrasjon av et lokalanestetikum, noe som
kan forekomme ved utilsiktet intravaskulær injeksjon, overdose eller
uvanlig rask absorpsjon fra høygradig vaskulariserte områder. CNS-toksisitet
er en gradvis respons med symptomer av økende alvorlighetsgrad. Initialt
sees symptomer som syns- eller hørselsforstyrrelser, perioral følelsesløshet,
svimmelhet, ørhet, prikkende følelse og parestesier. Dysartri, muskulær
rigiditet og muskelrykninger er mer alvorlige tegn og kan inntre før
generelle kramper. Disse tegnene må ikke forveksles med underliggende
nevrologisk sykdom. Det kan forekomme bevisstløshet og tonisk-kloniske
(grand mal) kramper med varighet fra få sekunder til flere minutter.
Hypoksi og hyperkapni oppstår raskt ved kramper pga. økt muskelaktivitet,
sammen med respirasjonsendringer. I alvorlige tilfeller kan det oppstå
apné. Økende respiratorisk og metabolsk acidose forsterker den toksiske
effekten av lokalanestetika. Ved redistribusjon av den aktive substansen
fra CNS og påfølgende metabolisme og utskillelse går symptomene tilbake.
Bedring kan inntre raskt dersom det ikke er gitt store doser. Symptomer
på CNS-toksisitet oppstår som oftest før kardiovaskulære toksiske
effekter, med mindre pasienten får generell anestesi eller er kraftig
sedert med legemidler som benzodiazepiner eller barbiturater. Kardiovaskulær
toksisitet indikerer en mer alvorlig situasjon. Hypotensjon, bradykardi,
arytmier og t.o.m. hjertestans kan oppstå ved høy systemisk konsentrasjon
av lokalanestetika. Hos barn kan det være vanskelig å oppdage tidlige
tegn på toksisitet, pga. vanskeligheter med å uttrykke seg verbalt
eller pga. generell anestesi.
Behandling:
Ved tegn på akutt systemisk toksisitet må injeksjonen
avbrytes umiddelbart og CNS-symptomer (kramper, CNS-depresjon) umiddelbart
behandles med ventilasjonsstøtte og antikonvulsiva. Ved sirkulasjonsstans
må hjerte-lungeredning iverksettes umiddelbart. Optimal oksygentilførsel,
ventilasjon og sirkulatorisk støtte samt behandling av acidose er
av avgjørende betydning. Ved kardiovaskulær depresjon (hypotensjon,
bradykardi) må behandling med intravenøs væske, vasopressor og/eller
inotrope midler vurderes. Dosering til barn bestemmes ut fra alder
og kroppsvekt. Ved hjertestans kan det være nødvendig med forlenget
gjenopplivingsforsøk for å oppnå et positivt resultat.
Se Giftinformasjonens anbefalinger N01B B09.
Egenskaper:
Klassifisering: Lokalanestetikum av amidtypen, ren S-(-)-enantiomer.
Virkningsmekanisme:
Har både anestetisk og analgetisk virkning.
Ved høye doser oppnås operasjonsanesesi, ved lavere doser sensorisk
blokade med begrenset og ikke-progressiv motorisk blokade. Ropivakainhydrokloridets
mest karakteristiske egenskap er lang virketid. Anslagstid og varighet
av den lokalanestetiske effekten avhenger av injeksjonssted og dose,
men påvirkes ikke av tilsatt vasokonstriktor (f.eks. adrenalin).
Absorpsjon:
Bifasisk fra epiduralrommet, også hos barn.
Fordeling:
Plasmakonsentrasjon avhenger av dose, administreringsmåte
og vevsgjennomblødning på injeksjonsstedet. Ropivakainhydroklorid
har lineær farmakokinetikk.
Halveringstid:
Tofasisk: 14 minutter og 4 timer. Barn (0-12
år): Nyfødt: 6,3 timer. 1 måned: 5 timer. 6 måneder: 3,6 timer. 1
år: 3,2 timer. 4 år: 2,8 timer og 10 år: 3,3 timer. Systemisk eksponering
er høyere hos nyfødte og også noe høyere hos barn mellom 1-6 måneder
sammenlignet med eldre barn. Det skyldes at modningen av leverfunksjonen
ikke er fullstendig. Clearance for ubundet ropivakainhydroklorid har
ved en alder på >6 måneder nådd verdier som hos voksne.
Metabolisme:
Hovedsakelig ved aromatisk hydroksylering.
Utskillelse:
86% av dosen, hvorav hovedmetabolitten 3-hydroksyropivakain
utgjør 37%, skilles ut i urinen etter i.v. bruk.
Oppbevaring og holdbarhet:
Skal ikke oppbevares i kjøleskap eller fryses.
Infusjonsvæske 2 mg/ml: Oppbevares ved høyst 30°C.
Andre opplysninger:
Uten konserveringsmidler, beregnet til éngangsbruk.
Ev. rester kastes. Intakt infusjonspose/ampulle må ikke autoklaveres
på nytt. I alkaliske oppløsninger kan det oppstå utfelling, da ropivakainhydroklorid
er tungt oppløselig ved pH >6. Ampullene passer til Luer lock og sprøyter
med Luer fit. Ropivacain Fresenius Kabi infusjonsvæske i infusjonsposer
av plast er kjemisk og fysisk kompatibel med følgende legemidler:
Konsentrasjon av ropivakain 1-2 mg/ml | |
|---|
Tilleggsoppløsning | Konsentrasjon1 |
Fentanylsitrat | 1-10 μg/ml |
Sufentanilsitrat | 0,4-4 μg/ml |
Morfinsulfat | 20-100 μg/ml |
Klonidinhydroklorid | 5-50 μg/ml |
1De angitte konsentrasjonsintervallene
er større enn de som normalt anvendes. Epidurale infusjoner av Ropivacain
Fresenius Kabi med hhv. sufentanilsitrat, morfinsulfat eller klonidinhydroklorid
er ikke undersøkt i kliniske studier.Blandingene er kjemisk
og fysisk stabile i 30 dager ved opptil 20-30°C. Fra et mikrobiologisk
synspunkt bør blandingene brukes umiddelbart. Anvendelse ved andre
oppbevaringsbetingelser er på brukerens eget ansvar og må ikke overstige
24 timer ved 2-8°C.
Sist endret: 18.11.2011
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)
Preparater A-Z
Står ikke på WADAs dopingliste
