Forsiktighetsregler: 

ITP-diagnosen hos voksne og eldre skal bekreftes ved å utelukke andre kliniske tilstander som kan forårsake trombocytopeni. Benmargsbiopsi bør vurderes i løpet av sykdomsutviklingen og behandlingsforløpet, spesielt hos pasienter >60 år og ved systemiske symptomer og unormale tegn. Effekt og sikkerhet er ikke kartlagt for bruk ved andre trombocytopene tilstander, inkl. kjemoterapiindusert trombocytopeni og myelodysplastiske syndromer (MDS). Hepatotoksisitet: Forsiktighet må utvises ved leversykdom, og pasientene monitoreres tett. Eltrombopag kan forårsake unormal leverfunksjon. Milde (grad 1-2) reversible økninger i ASAT, ALAT og bilirubin er observert i kliniske studier. Disse funnene er ikke forbundet med klinisk signifikante symptomer som kan indikere redusert leverfunksjon. Måling av ASAT, ALAT og bilirubin skal gjøres før oppstart, annenhver uke under dosejusteringen, og månedlig etter etablert stabil dose. Abnormal leverfunksjon skal vurderes med gjentatt undersøkelse innen 3-5 dager. Dersom abnormaliteten bekreftes skal leverfunksjon monitoreres til abnormaliteten går over, stabiliseres eller returnerer til baseline. Eltrombopag skal seponeres dersom ALAT øker til ≥3 × øvre normalgrense og enten er progressiv, vedvarende i ≥4 uker, opptrer sammen med økt bilirubin, eller opptrer sammen med kliniske symptomer på leverskade eller bevis for hepatisk dekompensasjon. Trombotiske/tromboemboliske komplikasjoner: Kan oppstå hos ITP-pasienter, og trombocyttverdier over normalområdet utgjør en teoretisk risiko. I kliniske studier er tromboemboliske hendelser (TEE) observert hos pasienter ved lave og normale trombocyttverdier. Forsiktighet må utvises ved kjente risikofaktorer for tromboembolisme inkl., men ikke begrenset til, arvede (f.eks. Factor V Leiden) eller ervervede risikofaktorer (f.eks. ATIII-mangel, antifosfolipidsyndrom), høy alder, lengre perioder med immobilisering, maligne tilstander, bruk av prevensjonsmidler og HRT, operasjon/traumer, overvekt og røyking. Nytte-risiko skal vurderes hos pasienter med risiko for TEE, uansett etiologi. Økt risiko for TEE hos trombocytopene pasienter (trombocyttverdi <50 × 10⁹/liter) med kronisk leversykdom uten samtidig ITP, som behandles med eltrombopag 75 mg 1 gang daglig i 2 uker, som forberedelse for invasive prosedyrer. Eltrombopag skal derfor ikke brukes ved moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon («Child-Pugh score» ≥5), med mindre forventet nytte overstiger identifisert risiko for portvenetrombose. Blødninger etter seponering: Det er sannsynlig at trombocytopeni residiverer etter seponering av eltrombopag. Etter seponering returnerer trombocyttverdien tilbake til baselinenivå innen 2 uker hos de fleste pasientene. Dette øker risikoen for blødninger, og kan i noen tilfeller føre til blødninger. Risikoen er økt når eltrombopagbehandlingen seponeres mens antikoagulantia eller blodfortynnende legemidler gis. Dersom eltrombopag seponeres anbefales det at ITP-behandlingen gjenopptas iht. gjeldende retningslinjer. Ytterligere medisinsk støtte kan inkludere seponering av antikoagulantia og/eller blodfortynnende terapi, reversering av antikoagulering, eller trombocyttransfusjon. Trombocyttverdiene må overvåkes ukentlig i 4 uker etter seponering av eltrombopag. Dannelse av benmargsretikulin og risiko for benmargsfibrose: Eltrombopag kan øke risikoen for utvikling av retikulinfiber i benmarg. Klinisk relevans er ikke kartlagt. Før behandlingsoppstart skal utstryk av perifert blod undersøkes nøye for å fastslå baselinenivå av cellulære morfologiske abnormaliteter. Etter identifisering av stabil eltrombopagdose, skal det månedlig tas hemogram (CBC) med differensialtelling av hvite blodceller (WBC). Hvis det oppdages umodne eller dysplastiske celler, må utstryk av perifert blod undersøkes for nye eller forverrede morfologiske abnormaliteter (f.eks. «teardrop» og røde blodceller med kjerne, umodne hvite blodceller) eller cytopeni(er). Ved utvikling av nye eller forverrede morfologiske abnormaliteter eller cytopeni(er), skal eltrombopag seponeres og benmargsbiopsi inkl. fibrosefarging vurderes. Maligne tilstander og progresjon av maligne tilstander: TPO-R-agonister er vekstfaktorer som fører til trombopoietisk stamcelleekspansjon, differensiering og trombocyttproduksjon. TPO-R uttrykkes hovedsakelig på overflaten til cellene i den myeloide cellelinjen. TPO-R-agonister kan teoretisk stimulere progresjonen av eksisterende hematopoetiske tilstander som MDS. Katarakt: Katarakt er observert hos gnagere. Klinisk relevans er ukjent. Rutinemessig monitorering for katarakt anbefales. Tap av respons på eltrombopag: Tap av/mangel på å opprettholde trombocyttrespons må etterfølges av undersøkelse av forårsakende faktorer, inkl. økt benmargsretikulin.