TABLETTER 300 mg: Hver tablett inneh.: Zidovudin. 300
mg, const. q.s. Fargestoff: Titandioksid (E 171).
Indikasjoner:
Del av antiretroviral kombinasjonsbehandling
for voksne og barn infisert med humant immunsviktvirus (hiv). Kjemoprofylakse
til hiv-positive gravide (etter 14. svangerskapsuke) for å forebygge
maternal-føtal overføring av hiv, og som primærprofylakse mot hiv-infeksjon
hos nyfødte barn.
Dosering:
Voksne: Anbefalt
dose zidovudin i kombinasjon med andre antiretrovirale midler er 500
eller 600 mg/dag fordelt på 2 eller 3 doser.
Barn:
3 måneder-12 år: Anbefalt dose zidovudin i kombinasjon
med andre antiretrovirale midler er 360-480 mg/m
2/dag fordelt
på 3 eller 4 doser. Maks. dosering bør ikke overskride 200 mg hver
6. time.
Forebygging av maternal-føtal overføring: Gravide (etter 14. svangerskapsuke) gis 500 mg/dag peroralt (100
mg 5 ganger daglig) inntil veene starter. Under veene og selve fødselen
gis zidovudin 2 mg/kg kroppsvekt i.v. over 1 time, etterfulgt av kontinuerlig
i.v. infusjon av 1 mg/kg/time inntil det settes en klemme på navlestrengen.
De nyfødte gis 2 mg/kg kroppsvekt peroralt hver 6. time, med start
opptil 12 timer etter fødsel, og fortsetter behandling inntil de er
6 uker gamle (ett nyfødt barn på 3 kg skal ha en peroral dose på 0,6
ml oppløsning hver 6. time). Spedbarn som ikke kan doseres peroralt
gis doser på 1,5 mg/kg kroppsvekt som i.v. infusjon over 30 minutter
hver 6. time. Ved planlagt keisersnitt bør infusjonen startes 4 timer
før operasjonen. Ved tilfeller av falske veer, bør infusjonen avsluttes
og peroral dosering gjenopptas.
Hematologiske bivirkninger: Substitusjon av zidovudin bør vurderes ved klinisk signifikant reduksjon
i hemoglobinnivå eller i antall nøytrofile granulocytter. Andre mulige
årsaker til anemi eller nøytropeni bør utelukkes. Dosereduksjon eller
opphold i zidovudinbehandlingen bør vurderes i fravær av alternative
behandlingsregimer.
Nedsatt nyrefunksjon: Dosereduksjon
til 300-400 mg daglig anbefales ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon
med kreatininclearance ≤10 ml/minutt. Hematologiske parametere
og klinisk respons kan påvirke behovet for senere dosejusteringer.
Til pasienter som får hemodialyse eller peritoneal dialyse er anbefalt
dose 100 mg hver 6.-8. time (300-400 mg daglig).
Nedsatt leverfunksjon: Dosejustering kan være nødvendig, men pga. stor variabilitet i zidovudineksponeringen
hos pasienter med moderat til alvorlig leversykdom kan det ikke gis
nøyaktige doseringsanbefalinger. Plasmanivå av zidovudin og symptomer
på intoleranse (utvikling av hematologiske bivirkninger) bør monitoreres.
Administrering: Bør svelges hele. Dersom pasienten
ikke er i stand til å svelge tabletten hel, kan den deles i 2 eller
ev. knuses og tilsettes en liten mengde halvfast mat eller drikke.
Dette skal svelges umiddelbart.
Kontraindikasjoner:
Overfølsomhet for zidovudin eller noen av de
øvrige innholdsstoffene. Unormalt lavt nivå av nøytrofile granulocytter
(<0,75 × 10
9/liter) eller unormalt lavt hemoglobinnivå
(<7,5 g/dl). Nyfødte med hyperbilirubinemi som krever annen behandling
enn lysbehandling, eller ved økt transaminasenivå >5 × øvre normalgrense.
Forsiktighetsregler:
Zidovudin er ikke en kur mot hiv-infeksjon
eller AIDS. Pasienter som får antiretroviral behandling kan fortsatt
utvikle opportunistiske infeksjoner og andre komplikasjoner relatert
til hiv-infeksjon. Samtidig bruk av rifampicin eller stavudin bør
unngås. Anemi, nøytropeni og leukocytopeni (vanligvis sekundært til
nøytropeni) forekommer hyppigere ved høyere dosering (1200-1500 mg/dag)
og hos pasienter med lave benmargsreserver før behandling, særlig
ved fremskreden hiv-sykdom. Hematologiske parametere bør monitoreres
nøye. Ved fremskreden symptomatisk hiv-sykdom anbefales blodprøvetaking
minst annenhver uke de første 3 månedene, og minst 1 gang i måneden
deretter. Avhengig av allmenntilstanden kan blodprøver utføres sjeldnere,
f.eks. hver måned til hver 3. måned. Dersom hemoglobinnivå faller
til 7,5-9 g/dl eller antall nøytrofile granulocytter faller til 0,75-1
× 10
9/liter, kan daglig dose reduseres inntil benmargen
tar seg opp igjen. Alternativt kan et kort avbrudd i behandlingen
(2-4 uker) gjenopprette benmargen. Behandlingen kan deretter gjenopptas
med redusert dosering. Ved alvorlig anemi kan det fortsatt være behov
for blodoverføring på tross av dosejustering (se Kontraindikasjoner).
Laktacidose, vanligvis assosiert med hepatomegali og hepatisk steatose,
er rapportert. Laktacidose har høy dødelighet, kan assosieres med
pankreatitt, leversvikt eller nyresvikt og oppstår vanligvis etter
noen få eller flere måneders behandling. Behandlingen bør avbrytes
ved rask økning i aminotransferasenivå, ved progressiv hepatomegali
eller ved symptomatisk hyperlaktatemi og metabolsk acidose/laktacidose.
Forsiktighet bør utvises ved behandling av pasienter (spesielt overvektige
kvinner) med hepatomegali, hepatitt eller andre kjente risikofaktorer
for leversykdom og hepatisk steatose (inkl. visse legemidler og alkohol).
Pasienter som samtidig er infisert med hepatitt C og som behandles
med alfainterferon og ribavirin kan være særlig utsatt. Pasienter
med økt risiko bør følges nøye. Antiretroviral kombinasjonsterapi
er assosiert med redistribusjon av kroppsfett (lipodystrofi). Langtidskonsekvenser
er ukjent. Høy alder, langvarig antiretroviral behandling og metabolske
forstyrrelser, er assosiert med økt risiko for lipodystrofi. Klinisk
undersøkelse bør inkl. fysiske tegn på fettredistribusjon. Måling
av fastende serumlipider og blodglukose bør overveies. Lipidforstyrrelser
bør håndteres på klinisk egnet måte. Ved oppstart av antiretroviral
kombinasjonsbehandling kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske
eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå hos hiv-infiserte
pasienter med alvorlig immunsvikt. Dette kan medføre alvorlige kliniske
tilstander eller forverring av symptomer. Slike reaksjoner er særlig
sett i løpet av de første ukene eller månedene etter oppstart av antiretroviral
kombinasjonsbehandling. Relevante eksempler er cytomegalovirus-retinitt,
generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis
carinii-pneumonier. Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes og
om nødvendig bør behandling startes. Dosejustering er ikke nødvendig
ved mild nedsatt leverfunksjon uten cirrhose. Ingen spesifikke doseringsanbefalinger
kan gis ved moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon («Child-Pugh
score» 7-15), da det er sett stor variabilitet i zidovudineksponeringen
og bruk derfor ikke er anbefalt. Pasienter med kronisk hepatitt B
eller C og som behandles med antiretroviral kombinasjonsterapi, har
økt risiko for alvorlige og potensielt fatale leverbivirkninger. Ved
samtidig behandling med antivirale midler mot hepatitt B eller C,
se preparatomtale for disse. Pasienter med tidligere leverdysfunksjon,
inkl. kronisk aktiv hepatitt, har økt forekomst av unormal leverfunksjon,
og må monitoreres. Ved forverring av leversykdommen, må opphold eller
avbrytelse av behandlingen vurderes. Pasienten bør informeres om at
behandlingen ikke er vist å redusere risikoen for hiv-overføring til
andre gjennom seksuell kontakt eller blodkontaminering. Pasienten
må ta nødvendige forholdsregler. Pasienter bør rådes til å kontakte
lege ved leddverk og smerte, leddstivhet eller bevegelsesproblemer,
da osteonekrose er rapportert, i særlig grad hos pasienter med fremskreden
hiv-sykdom og/eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling.
Interaksjoner:
Probenecid øker zidovudins AUC med 106%. Ved
samtidig bruk bør pasienten monitoreres mht. hematotoksisitet. Fenytoinnivå
bør monitoreres nøye ved samtidig bruk da både høye og lave nivåer
av fenytoin er sett. Samtidig inntak med rifampicin reduserer AUC
for zidovudin med 48%±34%, og samtidig bruk bør unngås. Samtidig inntak
med atovakvon gir reduksjon i zidovudinclearance etter peroral dosering,
og 35%±23% økning i zidovudins AUC. Økning i zidovudins AUC er vist
når valproinsyre, flukonazol eller metadon gis samtidig, og pasienten
bør monitoreres mht. zidovudintoksisitet. Andre legemidler, bl.a.
acetylsalisylsyre, kodein, morfin, indometacin, ketoprofen, naproksen,
oksazepam, lorazepam, cimetidin, klofibrat, dapson og isoprinosin,
kan også påvirke metabolismen av zidovudin ved kompetitiv hemming
av glukuronidering eller ved direkte hemming av den mikrosomale metabolismen
i lever. Risikoen for interaksjoner bør vurderes nøye, spesielt ved
bruk over lengre tid. Stavudin har vist antagonistisk antiviral aktivitet
overfor zidovudin in vitro, og samtidig bruk bør derfor unngås. Samtidig
behandling, særlig akutt, med potensielt nefrotoksiske eller benmargshemmende
legemidler som f.eks. systemisk pentamidin, trimetoprim-sulfametoksazol,
dapson, pyrimetamin, flucytocin, ganciklovir, amfotericin, interferon,
vinkristin, vinblastin og doksorubicin, kan også øke risikoen for
bivirkninger. Nyrefunksjon og hematologiske parametre bør følges nøye,
og dosereduksjon av minst ett av legemidlene foretas ved behov. Klaritromycin
reduserer absorpsjonen av zidovudin, men dette kan unngås ved å gi
preparatene med minst 2 timers mellomrom.
Gå til DRUID-analyse
Graviditet/Amming:
Zidovudin gitt til gravide etter 14. svangerskapsuke,
og behandling av deres nyfødte barn, har vist å redusere maternalføtal
overføring av hiv med ca. 70% når behandlingen av mødrene begynte
mellom uke 14 og 34 og barna ble behandlet med zidovudin inntil de
var 6 uker gamle. Beslutning om å redusere risikoen for maternal overføring
av hiv bør baseres på forholdet mellom potensielle fordeler og risiko.
Gravide kvinner som ønsker å bruke zidovudin under svangerskapet for
å forebygge overføring av hiv til barnet bør opplyses om at overføring
kan skje til tross for behandling. Det er ikke kjent om det er noen
langtidskonsekvens knyttet til behandling in utero og eksponering
som nyfødt. Basert på funn i karsinogenisitets- og mutagenisitetsstudier
på dyr kan ikke en karsinogen risiko hos menneske utelukkes. Betydningen
av disse dyredataene for både infiserte og ikke-infiserte nyfødte
eksponert for zidovudin er ikke kjent. Gravide som vurderer å bruke
zidovudin under svangerskapet bør informeres om dette.
Overgang i morsmelk: Da zidovudin og virus går over i morsmelk,
anbefales det at mødre avstår fra amming.
Bivirkninger:
Hyppige (>1/100):
Blod: Anemi, nøytropeni, leukopeni. Gastrointestinale:
Kvalme, oppkast, diaré, magesmerter. Lever: Økning av leverenzymverdier
og bilirubinnivå. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet. Muskel-skjelettsystemet:
Myalgi. Øvrige: Illebefinnende. Forekomsten av kvalme og andre hyppig
rapporterte bivirkninger avtar konsekvent over tid, i løpet av de
første behandlingsukene.
Mindre hyppige:
Blod: Pancytopeni med benmargshypoplasi, trombocytopeni.
Gastrointestinale: Flatulens. Hud: Utslett, pruritus. Luftveier: Dyspné.
Muskel-skjelettsystemet: Myopati. Øvrige: Asteni, feber, generelle
smerter.
Sjeldne (<1/1000):
Blod: Aplasi av røde blodlegemer, aplastisk
anemi. Gastrointestinale: Pankreatitt. Pigmentering av slimhinne i
munnen, smaksforstyrrelser, dyspepsi. Hud: Urticaria, pigmentering
av negl og hud, svetting. Lever: Alvorlig hepatomegali med steatose.
Luftveier: Hoste. Metabolske: Laktacidose uten hypoksemi, anoreksi.
Psykiske: Angst, depresjon. Nevrologiske: Søvnløshet, kramper, konsentrasjonsvansker,
parestesi, søvnighet. Sirkulatoriske: Kardiomyopati. Urogenitale:
Økt urinmengde. Øvrige: Brystsmerter, influensalignende symptomer,
frysninger, gynekomasti. Laktacidose, i noen tilfeller fatalt, vanligvis
assosiert med alvorlig hepatomegali og hepatisk steatose. Redistribusjon
av kroppsfett (lipodystrofi) inkl. tap av underhudsfett perifert og
i ansiktet, økt intraabdominalt og innvollsfett, brysthypertrofi og
dorsocervikal fettakkumulering (tyrenakke). Metabolske abnormaliteter
slik som hypertriglyseridemi, hyperkolesterolemi, insulinresistens,
hyperglykemi og hyperlaktatemi. Ved oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling
kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende
opportunistiske infeksjoner oppstå hos hiv-infiserte pasienter med
alvorlig immunsvikt. Tilfeller av osteonekrose er rapportert, særlig
hos pasienter med generelt kjente risikofaktorer, fremskreden hiv-sykdom
eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling.
Rapportering av bivirkninger
Overdosering/Forgiftning:
Symptomer: Ingen spesielle symptomer er sett som følge
av akutt overdosering med zidovudin bortsett fra de som er oppført
som bivirkninger: Utmattelse, hodepine, oppkast og i noen tilfeller
hematologiske forstyrrelser. Etter inntak av en ubestemt mengde zidovudin,
som ga blodverdier tilsvarende en overdose på over 17 gram, ble det
etter kort tid ikke rapportert noen kliniske, biokjemiske eller hematologiske
sekveler.
Behandling:
Nøye overvåkning mht. toksisitet, og støttende
behandling. Hemodialyse og peritonealdialyse ser ut til å ha begrenset
effekt på eliminasjonen av zidovudin, men eliminasjonen av glukuronidmetabolitten
øker.
Se Giftinformasjonens anbefalinger J05A F01.
Egenskaper:
Klassifisering: Antiviralt middel, nukleosidanalog.
Virkningsmekanisme:
Zidovudin fosforyleres til monofosfat av cellulær
tymidinkinase i både infiserte og ikke-infiserte celler. Videre fosforylering
til trifosfat, via difosfat, som katalyseres av cellulær tymidylatkinase
og uspesifikke kinaser. Zidovudintrifosfat fungerer som en hemmer
av, og substrat for, viral revers transkriptase. Videre dannelse av
viralt DNA blokkeres ved inkorporering av zidovudinmonofosfat i kjeden
og senere kjedeterminering. Zidovudintrifosfatets konkurrerende hemming
av hiv-revers transkriptase er ca. 100 ganger større enn hemmingen
av cellulær DNA-polymerase. Ved kombinasjon av zidovudin med lamivudin
er det sett at zidovudinresistente virusisolater kan bli zidovudinfølsomme
når de samtidig utvikler resistens overfor lamivudin. Det er vist
at zidovudin sammen med lamivudin forsinker utviklingen av zidovudinresistens
hos pasienter som tidligere ikke er behandlet med antiretrovirale
midler.
Absorpsjon:
Absorberes godt. Biotilgjengeligheten er 60-70%.
Proteinbinding:
34-38%.
Fordeling:
Gjennomsnittlig konsentrasjon i cerebrospinalvæsken
ved gjentatt dosering utgjør ca. 50% av plasmakonsentrasjonen.
Halveringstid:
I studier med intravenøs tilførsel var terminal
halveringstid i plasma 1,1 timer.
Metabolisme:
Et inaktivt 5'-glukuronid er hovedmetabolitt
både i plasma og urin, og utgjør 50-80% av gitt dose som elimineres
ved urinutskillelse.
Utskillelse:
Renal utskillelse av zidovudin er vesentlig
større enn kreatininclearance, og antyder en signifikant tubulær sekresjon.
Sist endret: 05.04.2011
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)