Preparater A-Z
Retrovir, TABLETTER:
| Styrke | Pakning | Varenr | Pris | Refusjon | SPC |
|---|---|---|---|---|---|
| 300 mg | 60 stk. (blister) | 151977 | kr 2258,50 | - |  |
Retrovir
Står ikke på WADAs dopinglisteTABLETTER 300 mg: Hver tablett inneh.: Zidovudin. 300 mg, const. q.s. Fargestoff: Titandioksid (E 171).
Indikasjoner:
Del av antiretroviral kombinasjonsbehandling for voksne og barn infisert med humant immunsviktvirus (hiv). Kjemoprofylakse til hiv-positive gravide (etter 14. svangerskapsuke) for å forebygge maternal-føtal overføring av hiv, og som primærprofylakse mot hiv-infeksjon hos nyfødte barn.Dosering:
Voksne: Anbefalt dose zidovudin i kombinasjon med andre antiretrovirale midler er 500 eller 600 mg/dag fordelt på 2 eller 3 doser. Barn: 3 måneder-12 år: Anbefalt dose zidovudin i kombinasjon med andre antiretrovirale midler er 360-480 mg/m2/dag fordelt på 3 eller 4 doser. Maks. dosering bør ikke overskride 200 mg hver 6. time. Forebygging av maternal-føtal overføring: Gravide (etter 14. svangerskapsuke) gis 500 mg/dag peroralt (100 mg 5 ganger daglig) inntil veene starter. Under veene og selve fødselen gis zidovudin 2 mg/kg kroppsvekt i.v. over 1 time, etterfulgt av kontinuerlig i.v. infusjon av 1 mg/kg/time inntil det settes en klemme på navlestrengen. De nyfødte gis 2 mg/kg kroppsvekt peroralt hver 6. time, med start opptil 12 timer etter fødsel, og fortsetter behandling inntil de er 6 uker gamle (ett nyfødt barn på 3 kg skal ha en peroral dose på 0,6 ml oppløsning hver 6. time). Spedbarn som ikke kan doseres peroralt gis doser på 1,5 mg/kg kroppsvekt som i.v. infusjon over 30 minutter hver 6. time. Ved planlagt keisersnitt bør infusjonen startes 4 timer før operasjonen. Ved tilfeller av falske veer, bør infusjonen avsluttes og peroral dosering gjenopptas. Hematologiske bivirkninger: Substitusjon av zidovudin bør vurderes ved klinisk signifikant reduksjon i hemoglobinnivå eller i antall nøytrofile granulocytter. Andre mulige årsaker til anemi eller nøytropeni bør utelukkes. Dosereduksjon eller opphold i zidovudinbehandlingen bør vurderes i fravær av alternative behandlingsregimer. Nedsatt nyrefunksjon: Dosereduksjon til 300-400 mg daglig anbefales ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon med kreatininclearance ≤10 ml/minutt. Hematologiske parametere og klinisk respons kan påvirke behovet for senere dosejusteringer. Til pasienter som får hemodialyse eller peritoneal dialyse er anbefalt dose 100 mg hver 6.-8. time (300-400 mg daglig). Nedsatt leverfunksjon: Dosejustering kan være nødvendig, men pga. stor variabilitet i zidovudineksponeringen hos pasienter med moderat til alvorlig leversykdom kan det ikke gis nøyaktige doseringsanbefalinger. Plasmanivå av zidovudin og symptomer på intoleranse (utvikling av hematologiske bivirkninger) bør monitoreres. Administrering: Bør svelges hele. Dersom pasienten ikke er i stand til å svelge tabletten hel, kan den deles i 2 eller ev. knuses og tilsettes en liten mengde halvfast mat eller drikke. Dette skal svelges umiddelbart.Kontraindikasjoner:
Overfølsomhet for zidovudin eller noen av de øvrige innholdsstoffene. Unormalt lavt nivå av nøytrofile granulocytter (<0,75 × 109/liter) eller unormalt lavt hemoglobinnivå (<7,5 g/dl). Nyfødte med hyperbilirubinemi som krever annen behandling enn lysbehandling, eller ved økt transaminasenivå >5 × øvre normalgrense.Forsiktighetsregler:
Zidovudin er ikke en kur mot hiv-infeksjon eller AIDS. Pasienter som får antiretroviral behandling kan fortsatt utvikle opportunistiske infeksjoner og andre komplikasjoner relatert til hiv-infeksjon. Samtidig bruk av rifampicin eller stavudin bør unngås. Anemi, nøytropeni og leukocytopeni (vanligvis sekundært til nøytropeni) forekommer hyppigere ved høyere dosering (1200-1500 mg/dag) og hos pasienter med lave benmargsreserver før behandling, særlig ved fremskreden hiv-sykdom. Hematologiske parametere bør monitoreres nøye. Ved fremskreden symptomatisk hiv-sykdom anbefales blodprøvetaking minst annenhver uke de første 3 månedene, og minst 1 gang i måneden deretter. Avhengig av allmenntilstanden kan blodprøver utføres sjeldnere, f.eks. hver måned til hver 3. måned. Dersom hemoglobinnivå faller til 7,5-9 g/dl eller antall nøytrofile granulocytter faller til 0,75-1 × 109/liter, kan daglig dose reduseres inntil benmargen tar seg opp igjen. Alternativt kan et kort avbrudd i behandlingen (2-4 uker) gjenopprette benmargen. Behandlingen kan deretter gjenopptas med redusert dosering. Ved alvorlig anemi kan det fortsatt være behov for blodoverføring på tross av dosejustering (se Kontraindikasjoner). Laktacidose, vanligvis assosiert med hepatomegali og hepatisk steatose, er rapportert. Laktacidose har høy dødelighet, kan assosieres med pankreatitt, leversvikt eller nyresvikt og oppstår vanligvis etter noen få eller flere måneders behandling. Behandlingen bør avbrytes ved rask økning i aminotransferasenivå, ved progressiv hepatomegali eller ved symptomatisk hyperlaktatemi og metabolsk acidose/laktacidose. Forsiktighet bør utvises ved behandling av pasienter (spesielt overvektige kvinner) med hepatomegali, hepatitt eller andre kjente risikofaktorer for leversykdom og hepatisk steatose (inkl. visse legemidler og alkohol). Pasienter som samtidig er infisert med hepatitt C og som behandles med alfainterferon og ribavirin kan være særlig utsatt. Pasienter med økt risiko bør følges nøye. Antiretroviral kombinasjonsterapi er assosiert med redistribusjon av kroppsfett (lipodystrofi). Langtidskonsekvenser er ukjent. Høy alder, langvarig antiretroviral behandling og metabolske forstyrrelser, er assosiert med økt risiko for lipodystrofi. Klinisk undersøkelse bør inkl. fysiske tegn på fettredistribusjon. Måling av fastende serumlipider og blodglukose bør overveies. Lipidforstyrrelser bør håndteres på klinisk egnet måte. Ved oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå hos hiv-infiserte pasienter med alvorlig immunsvikt. Dette kan medføre alvorlige kliniske tilstander eller forverring av symptomer. Slike reaksjoner er særlig sett i løpet av de første ukene eller månedene etter oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling. Relevante eksempler er cytomegalovirus-retinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis carinii-pneumonier. Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes og om nødvendig bør behandling startes. Dosejustering er ikke nødvendig ved mild nedsatt leverfunksjon uten cirrhose. Ingen spesifikke doseringsanbefalinger kan gis ved moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon («Child-Pugh score» 7-15), da det er sett stor variabilitet i zidovudineksponeringen og bruk derfor ikke er anbefalt. Pasienter med kronisk hepatitt B eller C og som behandles med antiretroviral kombinasjonsterapi, har økt risiko for alvorlige og potensielt fatale leverbivirkninger. Ved samtidig behandling med antivirale midler mot hepatitt B eller C, se preparatomtale for disse. Pasienter med tidligere leverdysfunksjon, inkl. kronisk aktiv hepatitt, har økt forekomst av unormal leverfunksjon, og må monitoreres. Ved forverring av leversykdommen, må opphold eller avbrytelse av behandlingen vurderes. Pasienten bør informeres om at behandlingen ikke er vist å redusere risikoen for hiv-overføring til andre gjennom seksuell kontakt eller blodkontaminering. Pasienten må ta nødvendige forholdsregler. Pasienter bør rådes til å kontakte lege ved leddverk og smerte, leddstivhet eller bevegelsesproblemer, da osteonekrose er rapportert, i særlig grad hos pasienter med fremskreden hiv-sykdom og/eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling.Interaksjoner:
Probenecid øker zidovudins AUC med 106%. Ved samtidig bruk bør pasienten monitoreres mht. hematotoksisitet. Fenytoinnivå bør monitoreres nøye ved samtidig bruk da både høye og lave nivåer av fenytoin er sett. Samtidig inntak med rifampicin reduserer AUC for zidovudin med 48%±34%, og samtidig bruk bør unngås. Samtidig inntak med atovakvon gir reduksjon i zidovudinclearance etter peroral dosering, og 35%±23% økning i zidovudins AUC. Økning i zidovudins AUC er vist når valproinsyre, flukonazol eller metadon gis samtidig, og pasienten bør monitoreres mht. zidovudintoksisitet. Andre legemidler, bl.a. acetylsalisylsyre, kodein, morfin, indometacin, ketoprofen, naproksen, oksazepam, lorazepam, cimetidin, klofibrat, dapson og isoprinosin, kan også påvirke metabolismen av zidovudin ved kompetitiv hemming av glukuronidering eller ved direkte hemming av den mikrosomale metabolismen i lever. Risikoen for interaksjoner bør vurderes nøye, spesielt ved bruk over lengre tid. Stavudin har vist antagonistisk antiviral aktivitet overfor zidovudin in vitro, og samtidig bruk bør derfor unngås. Samtidig behandling, særlig akutt, med potensielt nefrotoksiske eller benmargshemmende legemidler som f.eks. systemisk pentamidin, trimetoprim-sulfametoksazol, dapson, pyrimetamin, flucytocin, ganciklovir, amfotericin, interferon, vinkristin, vinblastin og doksorubicin, kan også øke risikoen for bivirkninger. Nyrefunksjon og hematologiske parametre bør følges nøye, og dosereduksjon av minst ett av legemidlene foretas ved behov. Klaritromycin reduserer absorpsjonen av zidovudin, men dette kan unngås ved å gi preparatene med minst 2 timers mellomrom.Graviditet/Amming:
Zidovudin gitt til gravide etter 14. svangerskapsuke, og behandling av deres nyfødte barn, har vist å redusere maternalføtal overføring av hiv med ca. 70% når behandlingen av mødrene begynte mellom uke 14 og 34 og barna ble behandlet med zidovudin inntil de var 6 uker gamle. Beslutning om å redusere risikoen for maternal overføring av hiv bør baseres på forholdet mellom potensielle fordeler og risiko. Gravide kvinner som ønsker å bruke zidovudin under svangerskapet for å forebygge overføring av hiv til barnet bør opplyses om at overføring kan skje til tross for behandling. Det er ikke kjent om det er noen langtidskonsekvens knyttet til behandling in utero og eksponering som nyfødt. Basert på funn i karsinogenisitets- og mutagenisitetsstudier på dyr kan ikke en karsinogen risiko hos menneske utelukkes. Betydningen av disse dyredataene for både infiserte og ikke-infiserte nyfødte eksponert for zidovudin er ikke kjent. Gravide som vurderer å bruke zidovudin under svangerskapet bør informeres om dette. Overgang i morsmelk: Da zidovudin og virus går over i morsmelk, anbefales det at mødre avstår fra amming.Bivirkninger:
Hyppige (>1/100): Blod: Anemi, nøytropeni, leukopeni. Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, diaré, magesmerter. Lever: Økning av leverenzymverdier og bilirubinnivå. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi. Øvrige: Illebefinnende. Forekomsten av kvalme og andre hyppig rapporterte bivirkninger avtar konsekvent over tid, i løpet av de første behandlingsukene. Mindre hyppige: Blod: Pancytopeni med benmargshypoplasi, trombocytopeni. Gastrointestinale: Flatulens. Hud: Utslett, pruritus. Luftveier: Dyspné. Muskel-skjelettsystemet: Myopati. Øvrige: Asteni, feber, generelle smerter. Sjeldne (<1/1000): Blod: Aplasi av røde blodlegemer, aplastisk anemi. Gastrointestinale: Pankreatitt. Pigmentering av slimhinne i munnen, smaksforstyrrelser, dyspepsi. Hud: Urticaria, pigmentering av negl og hud, svetting. Lever: Alvorlig hepatomegali med steatose. Luftveier: Hoste. Metabolske: Laktacidose uten hypoksemi, anoreksi. Psykiske: Angst, depresjon. Nevrologiske: Søvnløshet, kramper, konsentrasjonsvansker, parestesi, søvnighet. Sirkulatoriske: Kardiomyopati. Urogenitale: Økt urinmengde. Øvrige: Brystsmerter, influensalignende symptomer, frysninger, gynekomasti. Laktacidose, i noen tilfeller fatalt, vanligvis assosiert med alvorlig hepatomegali og hepatisk steatose. Redistribusjon av kroppsfett (lipodystrofi) inkl. tap av underhudsfett perifert og i ansiktet, økt intraabdominalt og innvollsfett, brysthypertrofi og dorsocervikal fettakkumulering (tyrenakke). Metabolske abnormaliteter slik som hypertriglyseridemi, hyperkolesterolemi, insulinresistens, hyperglykemi og hyperlaktatemi. Ved oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske infeksjoner oppstå hos hiv-infiserte pasienter med alvorlig immunsvikt. Tilfeller av osteonekrose er rapportert, særlig hos pasienter med generelt kjente risikofaktorer, fremskreden hiv-sykdom eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling.Overdosering/Forgiftning:
Symptomer: Ingen spesielle symptomer er sett som følge av akutt overdosering med zidovudin bortsett fra de som er oppført som bivirkninger: Utmattelse, hodepine, oppkast og i noen tilfeller hematologiske forstyrrelser. Etter inntak av en ubestemt mengde zidovudin, som ga blodverdier tilsvarende en overdose på over 17 gram, ble det etter kort tid ikke rapportert noen kliniske, biokjemiske eller hematologiske sekveler. Behandling: Nøye overvåkning mht. toksisitet, og støttende behandling. Hemodialyse og peritonealdialyse ser ut til å ha begrenset effekt på eliminasjonen av zidovudin, men eliminasjonen av glukuronidmetabolitten øker. Se Giftinformasjonens anbefalinger J05A F01.Egenskaper:
Klassifisering: Antiviralt middel, nukleosidanalog. Virkningsmekanisme: Zidovudin fosforyleres til monofosfat av cellulær tymidinkinase i både infiserte og ikke-infiserte celler. Videre fosforylering til trifosfat, via difosfat, som katalyseres av cellulær tymidylatkinase og uspesifikke kinaser. Zidovudintrifosfat fungerer som en hemmer av, og substrat for, viral revers transkriptase. Videre dannelse av viralt DNA blokkeres ved inkorporering av zidovudinmonofosfat i kjeden og senere kjedeterminering. Zidovudintrifosfatets konkurrerende hemming av hiv-revers transkriptase er ca. 100 ganger større enn hemmingen av cellulær DNA-polymerase. Ved kombinasjon av zidovudin med lamivudin er det sett at zidovudinresistente virusisolater kan bli zidovudinfølsomme når de samtidig utvikler resistens overfor lamivudin. Det er vist at zidovudin sammen med lamivudin forsinker utviklingen av zidovudinresistens hos pasienter som tidligere ikke er behandlet med antiretrovirale midler. Absorpsjon: Absorberes godt. Biotilgjengeligheten er 60-70%. Proteinbinding: 34-38%. Fordeling: Gjennomsnittlig konsentrasjon i cerebrospinalvæsken ved gjentatt dosering utgjør ca. 50% av plasmakonsentrasjonen. Halveringstid: I studier med intravenøs tilførsel var terminal halveringstid i plasma 1,1 timer. Metabolisme: Et inaktivt 5'-glukuronid er hovedmetabolitt både i plasma og urin, og utgjør 50-80% av gitt dose som elimineres ved urinutskillelse. Utskillelse: Renal utskillelse av zidovudin er vesentlig større enn kreatininclearance, og antyder en signifikant tubulær sekresjon.Sist endret: 05.04.2011
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)
