Forsiktighetsregler: 

Blodtrykket kan stige under behandling og må overvåkes nøye og kontrolleres før, ved oppstart og under behandling. Det kan bli nødvendig å starte eller øke antihypertensiv behandling. Hvis blodtrykket ikke kan kontrolleres bør Retacritbehandlingen stoppes. Brukes med forsiktighet ved epilepsi eller kronisk leversvikt. Det kan bli en moderat, doserelatert økning i blodplatetallet innen normalområdet, som går tilbake ved videre behandling. Platetallet bør følges opp regelmessig de første 8 ukene. Alle andre årsaker til anemi (jernmangel, hemolyse, blodtap, vitamin B₁₂- eller folatmangel) bør overveies og behandles før oppstart og under behandling. I de fleste tilfeller vil ferritinverdiene i serum falle parallelt med økning i samlet cellevolum. For å sikre optimal respons på erytropoietin, bør tilstrekkelige jernlagre sikres. Jerntilskudd tilsv. 200-300 mg/dag per os (100-200 mg/dag for barn), anbefales ved ferritinnivå under 100 ng/ml og samtidig kronisk nyresvikt. Peroralt jerntilskudd 200-300 mg/dag anbefales alle kreftpasienter med transferrinmetning <20%. Alle faktorene ved anemi bør nøye vurderes når man avgjør om erytropoietindosen skal økes hos kreftpasienter. En paradoksal hemoglobinreduksjon og utvikling av alvorlig anemi assosiert med lave reticulocyttall bør mane til å avbryte behandling med epoetin og iverksette anti-erytropoietin antistofftesting. Tilfeller er rapportert hos pasienter med hepatitt C som er blitt behandlet med interferon og ribavirin samtidig med epoetin. Epoetiner er ikke godkjent som behandling av anemi assosiert med hepatitt C. For å forbedre sporbarheten til ESAs skal navnet på det forskrevne ESA være tydelig registrert (notert ned) i pasientens journal. Under operasjon må det legges vekt på god praksis for å redusere blodbehovet. Inneholder fenylalanin som kan være skadelig for mennesker med fenylketonuri (Føllings sykdom). Inneholder <1 mmol natrium (23 mg) pr. dose. Ved planlagte, større elektive ortopediske operasjoner: Årsaken til anemi bør om mulig fastslås og behandles før behandlingsoppstart. Trombotiske hendelser kan være en risiko hos denne populasjonen, og risikoen bør veies nøye opp mot nytten av behandlingen. Pasienten bør få passende antitrombotisk profylakse, da trombotiske og vaskulære hendelser kan oppstå hos kirurgiske pasienter, spesielt ved underliggende kardiovaskulær sykdom. Det bør i tillegg utvises spesiell forsiktighet hos pasienter som er disponert for utvikling av dyp venetrombose. Videre kan det ikke utelukkes at behandling kan være forbundet med økt risiko for postoperative trombotiske/vaskulære hendelser hos pasienter med hemoglobinnivå ved baseline på >13 g/dl. Legemidlet bør derfor ikke brukes hos pasienter med hemoglobinnivå ved baseline på >13 g/dl. Kronisk nyresvikt: Hemoglobinkonsentrasjon: Ved kronisk nyresvikt bør Hb i vedlikeholdsfasen ikke overskride øvre grense for målverdien for Hb. Kliniske studier viser økt risiko for død, alvorlige hjerte- og karhendelser eller cerebrovaskulære hendelser inkl. slag når ESAer gis ved Hb >12 g/dl (7,5 mmol/liter). Det er ikke vist signifikante fordeler av epoetiner, når Hb-konsentrasjonen er økt utover nivå nødvendig for å kontrollere anemisymptomer og unngå blodtransfusjon. Hb-nivå må overvåkes regelmessig inntil et stabilt nivå er nådd, og deretter av og til. Hb-nivået bør øke med ca. 1 g/dl (0,62 mmol/liter) pr. måned og ikke overskride 2 g/dl (1,25 mmol/liter). Økning på 1 g/dl i måneden reduserer risikoen for å utvikle/forverre hypertensjon. Pasienter med kronisk nyresvikt som får preparatet s.c., må kontrolleres regelmessig med tanke på tap av effekt definert som fravær av eller redusert respons på behandlingen hos pasienter som tidligere har respondert på denne behandlingen. Dette kjennetegnes av en vedvarende reduksjon i hemoglobin til tross for økt dosering. Manglende eller plutselig dårlig behandlingsrepsons, definert ved fall i Hb-nivå (1-2 g/dl pr. måned) med økende behov for transfusjoner, bør føre til utredning av årsaksfaktorer som innbefatter: Mangel på jern, folat, vitamin B₁₂, aluminiumforgiftning, interkurrente infeksjoner, inflammasjon eller traume, okkult blodtap, hemolyse, benmargsfibrose av enhver årsak. Tilfeller av erytroaplasi (PRCA) er rapportert i svært sjeldne tilfeller hos kroniske nyresviktpasienter hvor erytropoietin er gitt subkutant. Det bør også gjøres en reticulocyttelling. Hvis man ikke finner noen årsak bør benmargsundersøkelse overveies, for diagnose av PRCA. Hvis PRCA blir diagnostisert, må preparatet øyeblikkelig seponeres og testing for erytropoietinantistoffer bør overveies. Pasienter bør ikke gis annet tilsvarende middel, da anti-erytropoietinantistoffer kryssreagerer med andre erytropoietiner. Andre årsaker til erytroaplasi bør utredes, og nødvendig behandling ev. igangsettes. Retikulocytter bør telles med jevne mellomrom for å oppdage mulig manglende behandlingsrespons hos kroniske nyresviktpasienter. Hyperkalemi er sett i enkeltstående tilfeller. Hos kroniske nyresviktpasienter kan korreksjon av anemi føre til økt appetitt og økt kalium- og proteininntak. Dialyseregimet må justeres jevnlig for å holde kreatinin, urinstoff og kalium innenfor ønsket nivå. Serumelektrolytter må følges hos kroniske nyresviktpasienter. Hvis økt serumkaliumnivå oppdages, må man vurdere å innstille erytropoietinbehandlingen inntil hyperkalemien er korrigert. Heparindosen ved hemodialyse må ofte økes ved erytropoietinbehandling pga. økt hematokrit. Okklusjon av dialysesystemet kan forekomme hvis hepariniseringen ikke er optimal. Voksne med anemi forårsaket av kjemoterapi: Hos kreftpasienter i kjemoterapi (pasienter med mulig transfusjonsbehov) må man ta i betraktning at det går 2-3 uker mellom administrering av erytropoietin og forekomst av erytropoietininduserte røde blodlegemer, ved vurdering av behandling. Hb-nivået bør monitoreres nøye inntil et stabilt nivå nås og deretter periodevis. Hvis Hb-økningen er raskere enn 2 g/dl (1,25 mmol/liter) pr. måned, eller Hb-nivået går >12 g/dl (7,5 mmol/liter), bør dosejusteringen beskrevet under dosering følges nøye for å redusere tromboserisiko. Økt antall trombotiske vaskulære hendelser (TVH) er observert hos kreftpasienter som får erytropoetiske midler. Nytte/risiko må vurderes, særlig hos kreftpasienter med økt TVH-risiko (f.eks. overvekt) eller pasienter med TVH i anamnesen (f.eks. dyp venetrombose eller lungeemboli). Voksne kirurgiske pasienter i et autologt predonasjonsprogram: Alle spesielle advarsler og forholdsregler assosiert med autologt predonasjonsprogram, særlig rutinemessig volumerstatning, bør følges. Tumorvekstpotensiale: Epoetiner er vekstfaktorer som primært stimulerer produksjon av røde blodlegemer. Erytropoietinreseptorer kan finnes på flere typer tumorceller, og det kan ikke utelukkes at epoetiner kan stimulere vekst av noen typer malignitet. I flere studier har epoetiner ikke vist å bedre total overlevelse eller senke risikoen for tumorprogresjon hos pasienter med cancer-indusert anemi. Kliniske studier hvor epoetiner er gitt til pasienter med vanlige tumorer, inkl. skvamøse svulster i hode og hals, lunge- og mammacancer har vist uforklarlig økt dødelighet. I kliniske forsøk har bruk av epoetin alfa og andre erytropoiesestimulerende midler (ESAer) vist: Redusert tid til tumorprogresjon i pasienter med langt fremskreden hode- og nakkekreft som får stråleterapi, når preparatet gis for en Hb-verdi >14 g/dl (8,7 mmol/liter). Forkortet total overlevelse og økt dødelighet som kan tilskrives sykdomsutviklingen ved 4 måneder hos pasienter med metastatisk brystkreft som får kjemoterapi, når preparatet gis for en Hb-verdi på 12-14 g/dl (7,5-8,7 mmol/liter). Økt risiko for død når preparatet gis for en Hb-verdi >12 g/dl (7,5 mmol/liter) hos pasienter med aktiv ondartet sykdom som verken får kjemoterapi eller stråleterapi. ESAer er ikke indisert for bruk hos denne pasientpopulasjonen. Med tanke på ovennevnte bør i enkelte kliniske situasjoner blodoverføring være den foretrukne behandling av anemi hos pasienter med kreft. Avgjørelsen om å administrere rekombinante erytropoietiner bør baseres på en vurdering av forholdet mellom nytte/risiko, hvor pasienten får delta i avgjørelsen som også bør baseres på den spesifikke kliniske situasjonen. Faktorer som bør vurderes bør inkludere tumortype og hvilket stadie den er i, hvilken grad av anemi, forventet levetid, miljøet pasienten behandles i og hva pasienten selv foretrekker.