Egenskaper:

Klassifisering: Humant monoklonalt antistoff (IgG₂). Virkningsmekanisme: Bindes med høy affinitet og spesifisitet til RANKL og forhindrer aktivering av dens reseptor (RANK), som finnes på overflaten av osteoklastprekursorer og osteoklaster. Når RANKL/RANK-interaksjonen forhindres, hemmes osteoklastdannelse, funksjon og -overlevelse, slik at benresorpsjonen reduseres i både kortikalt og trabekulært ben. Reduserer raskt hastigheten av benomsetningen, og når nadir for benresorpsjonsmarkør av serumtype 1 C-telopeptid (CTX) (85% reduksjon) innen 3 dager. Reduksjonen av benomsetningen opprettholdes over doseringsintervallet. I slutten av hvert doseringsintervall er CTX-reduksjonene delvis stoppet fra maks. reduksjon på ≥87% til ca. ≥45% (45-80%). Dette gjenspeiler reversibiliteten i effekten på benremodelleringen så snart serumnivåene minsker. Effektene opprettholdes ved fortsatt behandling. 9 måneder etter siste dose er benomsetningsmarkørene vanligvis tilbake til samme nivå som før behandling. Reduksjon av CTX er lik ved restartet behandling som ved nystartet behandling. Ved behandling av osteoporose hos postmenopausale kvinner øker BMD signifikant ved alle kliniske målepunkter: 9,2% for lumbalcolumna, 6% for total hofte, 4,8% for lårhals, 7,9% for trokanter, 3,5% for distal ⅓ radius og 4,1% for total kropp >3 år. Ved en forlengelsesstudie måned 24, etter 5 års behandling, hadde gruppen økt BMD med 13,8% i lumbalcolumna, 7% i total hofte, 6,2% i lårhalsen og 9,7% i trokanter i forhold til baseline i den opprinnelige studien. Fortsatt Prolia-behandling fortsatte å gi lav insidens av nye vertebrale og ikke-vertebrale frakturer i år 4 og 5 (årlig rate av nye vertebrale frakturer var 1,4% i både år 4 og 5, mens 1,4% og 1,1% av pasientene hadde en ikke-vertebral fraktur i hhv. år 4 og 5). 3 tilfeller av osteonekrose i kjeven oppstod i løpet av de første 25 månedene av studien, 2 tilfeller i de novo-behandlingsgruppen og 1 tilfelle i gruppen som fikk langsiktig behandling, hvorav alle tilfeller gikk tilbake til normalt. Benbiopsiresultater etter 1-3 års behandling viser ben med normal arkitektur og kvalitet, uten tegn på mineraliseringsdefekter, ikke-lamellært ben eller margfibrose. Ved behandling av bentap assosiert med androgen deprivasjon sees en signifikant relativ risikoreduksjon for nye vertebrale brudd på 85% ved 1 år, 69% ved 2 år og 62% ved 3 år. Ved behandling av bentap assosiert med behandling med adjuvant aromatasehemmer økte BMD signifikant ved alle kliniske målepunkter: 7,6% for lumbalcolumna, 4,7% for total hofte, 3,6% for lårhals, 5,9% for trokanter, 6,1% for distal ⅓ radius og 4,2 for total kropp. Absorpsjon: Biotilgjengelighet 78% etter administrering av enkeltdose på 60 mg. C_max 6 μg/ml (1-17 μg/ml). T_max 10 dager (2-28 dager). Halveringstid: 26 dager (6-52 dager) over en periode på 3 måneder (1,5-4,5 måneder). Hos 53% ble det ikke påvist målbare denosumabmengder 6 måneder etter dosering. Ikke-lineær, doseavhengig farmakokinetikk med lavere clearance ved høyere doser eller konsentrasjoner, men omtrent doseproporsjonale økninger i eksponeringen for doser ≥60 mg. Metabolisme: Vil trolig ikke elimineres via levermetabolisme. Metabolisme og eliminering forventes å følge clearancebanene for immunglobulin, med nedbryting til små peptider og individuelle aminosyrer. Generelt sett elimineres ikke monoklonale antistoffer via hepatisk-metabolske mekanismer. Farmakokinetikken forventes ikke å påvirkes av nedsatt leverfunksjon. Farmakokinetikkprofilen er ikke vurdert for pediatriske populasjoner.