Forsiktighetsregler: 

Visse alvorlige bivirkninger kan relateres til infusjonshastigheten. Anbefalt infusjonshastighet må følges nøye. Pasienten må overvåkes nøye og observeres mhp. ethvert symptom så lenge infusjonen varer. Visse bivirkninger kan inntreffe hyppigere ved høy infusjonshastighet, hos pasienter som får normalt humant immunglobulin for første gang eller, i sjeldne tilfeller, hvis det byttes normalt humant immunglobulinpreparat eller hvis det har gått lang tid siden forrige infusjon. Potensielle komplikasjoner kan ofte unngås ved å påse at pasienten ikke er overfølsom for normalt humant immunglobulin ved først å infundere i lav hastighet (0,3 ml/kg/time) og overvåke pasienten nøye for tegn på symptomer gjennom hele infusjonsperioden. Pasienten bør holdes under nøye oppsyn gjennom 1. infusjon og i 1 time etterpå for å oppdage mulige bivirkninger, særlig i følgende situasjoner: Pasienter som ikke tidligere har fått normalt humant immunglobulin, pasienter som har byttet fra et alternativt IVIg-preparat eller pasienter med langt intervall siden forrige infusjon. Alle andre pasienter bør overvåkes i minst 20 minutter etter behandling. Ved bivirkninger må enten hastigheten reduseres eller infusjonen stanses. Den behandling som kreves, vil være avhengig av bivirkningens art og alvorlighetsgrad. Ved sjokk skal standard medisinsk behandling for sjokk settes inn. Hos alle pasienter vil IVIg-administrering kreve tilstrekkelig hydrering før infusjonsstart, monitorering av urinproduksjon og serumkreatininnivåer, og at samtidig bruk av loopdiuretika unngås. Ved påkrevet fortynning ved diabetes mellitus bør tilstedeværelsen av glukose i den anbefalte fortynneren vurderes. Ekte overfølsomhetsreaksjoner er sjeldne. De forekommer hos pasienter med anti-IgA antistoff. IVIg er ikke indisert hos pasienter med selektiv IgA-mangel der IgA-mangel er eneste relevante abnormalitet. Normalt humant immunglobulin kan i sjeldne tilfeller føre til blodtrykksfall med anafylaktoid reaksjon, selv hos de som tidligere har tolerert behandling med normalt humant immunglobulin. IVIg-preparater kan inneholde blodgruppeantistoffer som fungerer som hemolysiner og induserer «in vivo-coating» av røde blodceller (RBC) med immunglobulin, som forårsaker en positiv direkte antiglobulinreaksjon (Coombs test) og i sjeldne tilfeller, hemolyse. Hemolytisk anemi kan utvikles videre til IVIg-terapi pga. økt RBC-avsetning. Isolerte tilfeller av hemolyserelatert nedsatt nyrefunksjon/nyresvikt eller disseminert intravaskulær koagulasjon har forekommet. Følgende risikofaktorer er forbundet med utvikling av hemolyse: Høye doser, gitt enten som 1 enkelt dose eller oppdelt over flere dager; ikke blodtype 0; og underliggende inflammatorisk tilstand. Økt årvåkenhet er anbefalt for pasienter som ikke er blodtype 0 og som får høye doser for ikke-PID-indikasjoner. Hemolyse er sjeldent rapportert hos pasienter som gis substitusjonsbehandling for PID. IVIg-mottakere bør overvåkes for kliniske tegn og symptomer på hemolyse. Aseptisk meningittsyndrom (AMS) kan oppstå ved IVIg-behandling. Seponering har resultert i remisjon av AMS i løpet av noen dager uten følgesykdommer. Syndromet starter vanligvis i løpet av noen timer til 2 dager etter IVIg-behandlingen. Prøver av spinalvæske er ofte positive med pleocytose på opptil flere tusen celler pr. mm³, hovedsakelig fra granulocyttserien, og forhøyede proteinnivåer på opptil flere hundre mg/dl. AMS kan oppstå oftere sammen med høydose IVIg-behandling (2 g/kg). Det er en sammenheng mellom IVIg-administrering og tromboemboliske hendelser som myokardinfarkt, cerebral vaskulær hendelse (inkl. slag), lungeemboli og dyp venetrombose, som antas å relatere til en relativ økning i blodviskositet gjennom en høy immunglobulinstrøm. Det bør utvises varsomhet ved forskrivning og infusjon av IVIg til overvektige og pasienter med risikofaktorer for trombotiske hendelser (f.eks. alder, høyt blodtrykk, diabetes mellitus og som tidligere har hatt karsykdom eller tromboseepisoder, ved ervervede eller arvelige trombofile lidelser, ved langvarige perioder med immobilisering, alvorlig hypovolemi og ved sykdommer som øker blodviskositeten). Ved risiko for tromboemboliske bivirkninger bør preparatet gis med lavest mulig hastighet og dose. Etter infusjon kan den forbigående økningen av antistoffer gi falske positive resultater ved serologiske prøver. Passiv overføring av antistoff mot erytrocyttantigener, f.eks. A, B og D, kan påvirke visse serologiske tester for røde blodlegemers alloantistoffer, f.eks. direkte antiglobulintest (DAT, direkte Coombs test). Akutt nyresvikt er rapportert hos pasienter som har fått IVIg-behandling. I de fleste tilfeller er risikofaktorer identifisert, f.eks. nyresvikt, diabetes mellitus, hypovolemi, overvekt, samtidig bruk av nefrotoksiske legemidler eller alder >65 år. Ved nedsatt nyrefunksjon bør det vurderes å seponere IVIg-terapien. Selv om rapporter om nyredysfunksjon og akutt nyresvikt er forbundet med bruk av flere IVIg-preparater som inneholder ulike hjelpestoffer som sukrose, glukose og maltose, utgjør de som har sukrose som stabilisator en forholdsvis høy andel. Hos risikopasienter kan det vurderes å benytte sukrosefrie IVIg-preparater. Privigen inneholder ikke sukrose, maltose eller glukose. Ved risiko for akutt nyresvikt bør preparatet gis med lavest mulig hastighet og dose. Standardtiltak for å forhindre infeksjoner ved bruk av legemidler som er fremstilt av humant blod eller plasma, omfatter donorutvelgelse, screening av individuelle donasjoner og innsamlet plasma med henblikk på særskilte infeksjonsmarkører, samt effektive fremstillingsmetoder for å inaktivere/fjerne virus. Til tross for dette kan faren for overføring av smittsomme agens ikke fullstendig utelukkes. Dette gjelder også for ukjente eller nyoppståtte virus eller andre patogener. Tiltakene som settes inn betraktes som effektive for kappekledde virus som hiv, HBV og HCV samt for de ikke-kappekledde virusene HAV og B19V. Klinisk erfaring tyder på at hepatitt A eller parvovirus B19 ikke overføres sammen med immunglobuliner, og det antas at antistoffinnholdet utgjør et viktig bidrag til virussikkerheten.