Forsiktighetsregler: 

Gitt som antiretroviralt middel eller som farmakokinetisk forsterker: Pasienten kan fortsatt utvikle opportunistiske infeksjoner eller andre komplikasjoner forbundet med hiv-1-infeksjon. Pasienten må informeres om at eksisterende antiretroviral behandling ikke reduserer risikoen for overføring av hiv via blod og seksuell kontakt. Nødvendige forholdsregler skal fortsatt følges. Ved bruk som farmakokinetisk forsterker sammen med andre proteasehemmere, skal alle advarsler og forsiktighetsregler som er relevante for hver enkelt proteasehemmer tas hensyn til. Nøye overvåkning anbefales ved diaré. Hyppig forekomst av diaré kan redusere absorpsjonen og dermed effekten av ritonavir. Alvorlig vedvarende oppkast og/eller diaré i forbindelse med ritonavirbehandling, kan påvirke nyrefunksjonen. Hos pasienter med hemofili A og B er det rapportert om økt blødningstendens med spontane hudhematomer og leddblødninger ved behandling med proteasehemmere. Ved hemofili må pasienten gjøres oppmerksom på muligheten for økt blødningstendens. Nyoppdaget diabetes mellitus, hyperglykemi (noen ganger alvorlig og ledsaget av ketoacidose) eller forverring av allerede tilstedeværende diabetes mellitus, er rapportert ved bruk av proteasehemmere. Antiretroviral kombinasjonsbehandling er assosiert med omfordeling av kroppsfett hos hiv-pasienter. Langtidskonsekvensene er ukjent. Klinisk undersøkelse skal inkl. evaluering av fysiske tegn på fettredistribusjon. Måling av fastende serumlipid og blodglukose bør vurderes. Lipidforstyrrelser bør håndteres på klinisk egnet måte. Pankreatitt bør mistenkes ved kliniske symptomer (kvalme, brekninger, magesmerter) eller unormale laboratorieverdier (som forhøyede verdier av serumlipase eller -amylase). Ritonavirbehandling bør seponeres hvis pankreatitt diagnostiseres. De første ukene eller månedene kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå hos pasienter med alvorlig immunsvikt. Dette kan medføre alvorlige kliniske tilstander eller forverring av symptomer, f.eks. cytomegalovirusretinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis carinii-pneumonier. Ett hvert symptom på inflammasjon bør utredes, ev. behandles. Ritonavir bør ikke gis som farmakokinetisk forsterker ved dekompensert leversykdom. Pasienter med kronisk hepatitt B eller C og som behandles med antiretrovirale midler, har økt risiko for alvorlige og potensielt fatale leverbivirkninger. Pasienter med kronisk leverdysfunksjon har økt risiko for leverfunksjonsforstyrrelser. Gitt som antiretroviralt middel: Tilleggsbehandling med PDE5-hemmere (sildenafil, tadalafil eller vardenafil) krever særlig forsiktighet, da kombinasjon med ritonavir antas å gi en kraftig økning i konsentrasjonen av PDE5-hemmere, som kan gi assosierte bivirkninger som hypotensjon og forlenget ereksjon. Ritonavir anbefales ikke brukt sammen med simvastatin eller lovastatin, pga. økt risiko for myopati, inkl. rabdomyolyse. Forsiktighet må utvises, og dosereduksjon må vurderes, ved samtidig bruk av atorvastatin. Pravastatin eller fluvastatin anbefales, hvis behandling med en HMG-CoA-reduktasehemmer er indisert. Hos pasienter som allerede tar digoksin når ritonavir introduseres, bør digoksindosen reduseres til halvparten av pasientens normale dose og pasienten må følges tettere enn vanlig i flere uker etter oppstart av samtidig behandling. Hos pasienter som allerede tar ritonavir når digoksin introduseres, bør digoksin introduseres mer gradvis enn vanlig. Digoksinnivåene bør følges tettere enn vanlig gjennom denne perioden. Ikke-hormonelle prevensjonsmetoder bør vurderes når ritonavir gis ved terapeutiske eller lavere doser, da det er sannsynlig at ritonavir reduserer effekten og endrer profilen til livmorsblødning, når det gis samtidig med østradiol. Samtidig bruk av ritonavir og flutikason eller andre glukokortikoider som metaboliseres via CYP 3A4 anbefales ikke, så sant ikke behandlingens nytte står i rimelig forhold til risikoen for systemiske kortikosteroideffekter, inkl. Cushings syndrom og binyresuppresjon. Særlig forsiktighet bør utvises ved forskrivning av ritonavir til pasienter som bruker trazodon, da trazodonnivåene kan øke. Bivirkninger som kvalme, svimmelhet, hypotensjon og synkope er observert. Gitt som farmakokinetisk forsterker: Ritonavirdoser >100 mg 2 ganger daglig bør ikke brukes. Høyere ritonavirdoser er assosiert med økt forekomst av bivirkninger. Samtidig bruk av sakinavir har ført til alvorlige bivirkninger, mest diabetisk ketoacidose og leverforstyrrelser, spesielt ved tidligere leversykdom. Samtidig bruk av tipranavir og ritonavir 200 mg er assosiert med hepatitt og hepatisk dekompensasjon, inkl. noen dødsfall. Det bør vises særlig forsiktighet ved kronisk hepatitt B eller samtidig hepatitt C-infeksjon, pga. økt risiko for hepatotoksisitet. Samtidig bruk av atazanavir eller fosamprenavir ved ritonavirdoser >100 mg 1 gang daglig er ikke klinisk vurdert. Bruk av høyere ritonavirdoser kan endre sikkerhetsprofilen til atazanavir og fosamprenavir, og er derfor ikke anbefalt. Kun når atazanavir/ritonavir administreres samtidig med efavirenz, kan doseøkning av ritonavir på 200 mg 1 gang daglig vurderes. Nøye klinisk overvåkning er nødvendig.