Forsiktighetsregler: 

Skal ikke brukes til å øke dosen av cytotoksisk kjemoterapi utover etablert doseringsregime. Skal ikke brukes til pasienter med alvorlig kongenital nøytropeni (Kostmanns syndrom) med unormal cytogenetikk. Monitorering av bentetthet kan være indisert hos pasienter som har underliggende osteoporotiske bensykdommer og får kontinuerlig behandling med filgrastim i >6 måneder. Sjeldne pulmonale bivirkninger er rapportert etter administrering av G-CSF, særlig interstitiell pneumoni. Pasienter som nylig har hatt lungeinfiltrater eller lungebetennelse, kan ha høyere risiko. Debut av pulmonale symptomer som hoste, feber og dyspné i forbindelse med radiologiske funn som lungeinfiltrater og svekket lungefunksjon, kan være preliminære tegn på akutt lungesviktsyndrom hos voksne (ARDS). I slike tilfeller bør filgrastim seponeres og egnet behandling igangsettes. Effekten av filgrastim ved betydelig redusert antall myeloide stamceller er ikke undersøkt. Filgrastim virker primært på nøytrofile forløpere for å øke de nøytrofile verdiene. Hos pasienter med redusert antall forløpere kan derfor den nøytrofile responsen bli svakere (som hos pasienter behandlet med omfattende radioterapi eller kjemoterapi, eller som har benmargsinfiltrasjon av tumorer). Transplantat-mot-vert-sykdom og dødsfall hos pasienter som mottar G-CSF etter allogen benmargstransplantasjon er rapportert. Økt hematopoietisk aktivitet i benmargen som respons på vekstfaktorbehandling er assosiert med transiente positive funn ved billeddiagnostikk av skjelettet. Dette bør tas med i betraktningen ved tolking av resultater fra billeddiagnostikk av skjelettet. Malign cellevekst: G-CSF kan stimulere vekst av myeloide celler in vitro og lignende virkninger kan også sees i noen ikke-myeloide celler in vitro. Sikkerhet og effekt av filgrastimadministrering ved myelodysplastisk syndrom eller kronisk myelogen leukemi er ikke dokumentert. Filgrastim er derfor ikke indisert for bruk ved slike tilstander. Spesiell forsiktighet bør utvises for å skille diagnosen blastcelletransformasjon ved kronisk myelogen leukemi fra akutt myelogen leukemi. Begrensede data om sikkerhet og effekt ved sekundær AML, og filgrastim bør administreres med forsiktighet. Sikkerhet og effekt av filgrastimadministrering hos de novo AML-pasienter <55 år med god cytogenetikk (t(8;21), t(15;17), og inv (16)) er ikke dokumentert. Leukocytose: Hvite blodlegemer på ≥100 × 10⁹/liter er observert hos <5% av pasientene som får filgrastimdoser >0,3 MIE (3 µg)/kg/dag. Bivirkninger som har direkte sammenheng med graden av leukocytose er ikke rapportert. Konsentrasjonen av hvite blodlegemer bør imidlertid kontrolleres regelmessig under filgrastimbehandlingen. Dersom leukocyttallet overstiger 50 × 10⁹/liter etter forventet nadir, må filgrastimbehandlingen avsluttes umiddelbart. I perioden med filgrastimadministrering for PBPC-mobilisering skal filgrastimbehandlingen avsluttes eller dosen reduseres dersom leukocyttallet stiger til >70 × 10⁹/liter. Risiko forbundet med økte doser kjemoterapi: Spesiell forsiktighet utvises ved behandling av pasienter på høydose kjemoterapi, da forbedret tumorresultat ikke er dokumentert. Økte doser av kjemoterapeutiske midler kan føre til økt toksisitet, inkl. virkninger på hjerte- og lungefunksjonen, nervesystemet og huden (se Felleskatalogtekst for aktuelle kjemoterapeutiske legemidler som benyttes). Filgrastim monoterapi utelukker ikke trombocytopeni og anemi som følge av myelosuppressiv kjemoterapi. Pga. muligheten for å få høyere doser kjemoterapi (f.eks. fulle doser etter forskrevet regime) kan pasienten være utsatt for høyere risiko for trombocytopeni og anemi. Regelmessig kontroll av blodplatetall og hematokrit anbefales. Spesiell forsiktighet bør utvises ved administrering av enkle eller kombinerte kjemoterapeutiske midler som kan forårsake alvorlig trombocytopeni. Det er påvist at bruk av filgrastimmobiliserte PBPC kan redusere graden og varigheten av trombocytopeni etter myelosuppressiv eller myeloablativ kjemoterapi. Pasienter som gjennomgår mobilisering av perifere stamceller: Pasienter som tidligere har gjennomgått svært omfattende myelosuppressiv behandling, vil kanskje ikke vise tilstrekkelig mobilisering av PBPC til å oppnå anbefalt minimumresultat (2 × 10⁶ CD34+-celler/kg) eller samme grad av akselerasjon i økningen av blodplatetallet. Enkelte cytotoksiske midler viser særlig toksisitet for den hematopoietiske stamcellepoolen og kan ha uheldig påvirkning på stamcellemobilisering. Midler som melfalan, karmustin (BCNU) og karboplatin kan redusere stamcelletallet dersom de administreres over lengre perioder i forkant av forsøk på stamcellemobilisering. Bruk av melfalan, karboplatin eller BCNU sammen med filgrastim har imidlertid vist seg å ha positiv effekt på stamcellemobilisering. Når transplantasjon av perifere stamceller planlegges, anbefales det å planlegge prosedyren for stamcellemobilisering på et tidlig stadium av behandlingen. Det bør vies særlig oppmerksomhet mot antall stamceller som er mobilisert hos slike pasienter før det gis høydose kjemoterapi. Dersom resultatene ikke er tilstrekkelige, målt etter kriteriene ovenfor, bør det vurderes andre behandlingsformer som ikke krever stamcellestøtte. Ved vurdering av antall stamceller som er høstet, bør det legges særlig vekt på metoden for kvantifisering. Resultatene av cytometriske flytanalyser for antall CD34+-celler varierer avhengig av metodens presisjon. Anbefalinger mht. tall basert på studier utført i andre laboratorier, må derfor tolkes med forsiktighet. Statistiske analyser av forholdet mellom antall CD34+-celler som ble reinfusert og hastigheten på nydannelsen av blodplater etter høydose kjemoterapi indikerer et komplekst, men kontinuerlig forhold. Anbefalingen om et minimumsresultat på 2 × 10⁶ CD34+-celler/kg er basert på publiserte erfaringer som har resultert i tilstrekkelig hematologisk rekonstitusjon. Resultater over dette minimum synes å sammenfalle med en raskere bedring, mens lavere tall sammenfaller med en langsommere bedring. Normale donorer som gjennomgår mobilisering av perifere stamceller: Mobilisering av PBPC gir ingen direkte kliniske fordeler for normale donorer og bør bare vurderes med tanke på allogen stamcelletransplantasjon. PBPC-mobilisering bør bare vurderes hos donorer som tilfredsstiller normale kliniske og laboratoriemessige utvelgelseskriterier for stamcelledonasjon. Særlig oppmerksomhet bør utvises for hematologiske verdier og infeksjonssykdommer. Sikkerhet og effekt for filgrastim hos normale donorer <16 år eller >60 år er ikke vurdert. Forbigående trombocytopeni (platetall <100 × 10⁹/liter) etter bruk av filgrastim og leukaferese er observert hos 35% av studiepersonene. Blant disse ble det rapportert om 2 tilfeller med platetall <50 × 10⁹/liter som følge av leukafereseprosedyren. Dersom det er behov for mer enn én leukaferese, bør man være særlig oppmerksom på donorer med platetall <100 × 10⁹/liter før leukaferese; generelt skal ikke aferese utføres ved platetall <75 × 10⁹/liter. Leukaferese bør ikke utføres hos donorer som står på antikoagulantia eller som har kjente koagulasjonsforstyrrelser. Administrering av filgrastim bør avsluttes eller dosen reduseres hvis leukocyttallet stiger til >70 × 10⁹/liter. Donorer som får G-CSF for PBPC-mobilisering, bør monitoreres til de hematologiske verdiene normaliseres. Forbigående cytogene modifikasjoner er observert hos normale donorer etter G-CSF-behandling. Betydningen av disse forandringene er ukjent. Det pågår langsiktig sikkerhetsoppfølging av donorer. Risiko for stimulering av malign myeloid kloning kan ikke utelukkes. Det anbefales at aferesesenteret gjennomfører en systematisk registrering og sporing av stamcelledonorer for å sikre monitorering av langtidssikkerhet. Vanlige, men generelt asymptomatiske tilfeller av splenomegali og meget sjeldne tilfeller av miltruptur har vært rapportert hos friske donorer (og pasienter) etter administrering av G-CSF. Enkelte tilfeller av miltruptur har vært fatale og miltens størrelse bør monitoreres nøye (f.eks. ved klinisk undersøkelse, ultralyd). Diagnosen miltruptur bør vurderes hos donorer og/eller pasienter som rapporterer om abdominalsmerter i øvre del av venstre mageregion og smerter ytterst på skulderen. Hos normale donorer er det rapportert om svært sjeldne tilfeller av pulmonale bivirkninger (hemoptyse, blødninger i lungene, lungeinfiltrater, dyspné og hypoksi). Ved mistanke om eller bekreftede pulmonale bivirkninger bør seponering av filgrastimbehandlingen vurderes og egnet medisinsk behandling gis. Mottakere av allogene stamceller høstet i perifert blod mobilisert med filgrastim: Tilgjengelige data indikerer at immunologisk interaksjon mellom allogen PBPC-transplantat og mottakeren kan ha sammenheng med økt risiko for akutt og kronisk transplantat-mot-vert sykdom, sammenlignet med benmargstransplantasjon. Pasienter med SCN: Platetallet bør monitoreres nøye, særlig i løpet av de første ukene med filgrastimbehandling. Midlertidig stans eller reduksjon av filgrastimdosen bør vurderes hos pasienter som utvikler trombocytopeni (platetall konsekvent <100 × 10⁹/liter). Andre blodcelleforandringer kan forekomme, inkl. anemi og forbigående økning av antall myeloide stamceller, som krever nøye monitorering av celletall. Spesiell forsiktighet bør utvises ved diagnostisering av alvorlig kronisk nøytropeni for å skille dette fra andre hematopoietiske forstyrrelser som aplastisk anemi, myelodysplasi og myeloid leukemi. Fullstendig blodcelletelling med differensialtelling og platetall og evaluering av benmargsmorfologi og karyotype bør utføres før behandling. Det er lav forekomst (ca. 3%) av myelodysplastiske syndromer (MDS) eller leukemi hos pasienter i kliniske studier med alvorlig kronisk nøytropeni behandlet med filgrastim (bare observert ved kongenital nøytropeni). MDS og leukemi er naturlige komplikasjoner forbundet med sykdommen, og ev. sammenheng med filgrastimbehandling er ikke fastslått. Ca. 12% av pasientene som hadde normale cytogenetiske evalueringer ved baseline, viste seg ved senere rutinekontroller å ha abnormiteter, inkl. monosomi 7. Dersom pasienter med alvorlig kronisk nøytropeni utvikler unormal cytogenetikk, bør risiko/fordeler ved fortsatt filgrastimbehandling vurderes nøye. Filgrastim skal seponeres dersom det oppstår MDS eller leukemi. Det er foreløpig usikkert om langtidsbehandling ved alvorlig kronisk nøytropeni vil predisponere for cytogenetiske abnormiteter, MDS eller leukemisk transformasjon. Det anbefales å utføre morfologiske og cytogenetiske benmargsundersøkelser med jevne mellomrom (ca. hver 12. måned). Årsaker til forbigående nøytropeni, som virusinfeksjoner, må utelukkes. Forstørret milt er en direkte følge av behandling med filgrastim. 31% av pasientene i studier hadde palpabel splenomegali. Økt volum, målt radiografisk, er sett tidlig i filgrastimbehandlingen og har en tendens til å flate ut. Dosereduksjoner forsinket eller stoppet utviklingen av miltforstørrelsen, og hos 3% måtte det utføres splenektomi. Miltens størrelse bør evalueres regelmessig. Abdominal palpasjon bør være tilstrekkelig til å oppdage unormale økninger i miltvolum. Hematuri/proteinuri forekommer hos et lite antall og bør monitoreres regelmessig ved urinprøver. Sikkerhet og effekt hos nyfødte og pasienter med autoimmun nøytropeni er ikke dokumentert. Pasienter med hiv-infeksjon: Absolutt nøytrofiltall (ANC) må monitoreres nøye, spesielt i løpet av de første behandlingsukene. Enkelte pasienter kan respondere meget raskt på 1. filgrastimdose og få betydelig økning i nøytrofiltallet. Det anbefales at ANC måles daglig de første 2-3 dagene, og deretter minst 2 ganger i uken de første 2 ukene og 1 gang i uken eller 1 gang annenhver uke under vedlikeholdsbehandling. Under periodisk dosering av filgrastim med 30 MIE (300 µg)/dag kan det være store variasjoner i pasientens ANC over tid. For å fastslå pasientens bunnverdi eller nadir ANC, anbefales det at det blir tatt blodprøver til ANC-måling umiddelbart før enhver planlagt filgrastimdosering. Behandling med filgrastim alene utelukker ikke trombocytopeni og anemi som følge av myelosuppressive legemidler. Pga. muligheten for å få høyere doser eller et større antall av disse legemidlene med filgrastimbehandling, kan pasienten ha høyere risiko for å utvikle trombocytopeni og anemi. Regelmessig monitorering av blodbildet anbefales (se ovenfor). Nøytropeni kan skyldes benmargsinfiltrerende opportunistiske infeksjoner som Mycobacterium avium-kompleks eller malignitet, som f.eks. lymfom. Ved kjente benmargsinfiltrerende infeksjoner eller malignitet, vurderes egnet behandling av underliggende tilstand i tillegg til filgrastimadministrering for behandling av nøytropeni. Effekten av filgrastim på nøytropeni forårsaket av benmargsinfiltrerende infeksjon eller malignitet er ikke godt dokumentert. Sigdcellesykdom: Sigdcellekriser, i noen tilfeller dødelige, er rapportert ved bruk av filgrastim ved sigdcellesykdom. Forsiktighet må utvises ved vurdering av filgrastimbehandling ved sigdcellesykdom, og slik behandling skal bare gis etter grundig evaluering av potensiell risiko/nytte. Hjelpestoffer: Preparatet inneholder sorbitol. Pasienter med sjeldne arvelige tilstander med fruktoseintoleranse, skal ikke bruke preparatet. Infusjons-/injeksjonsvæsken inneholder <1 mmol natrium (23 mg), dvs. nesten natriumfritt.