Angiotensin II-reseptorantagonist.

ATC-nr.: C09C A07

  
  Står ikke på WADAs dopingliste



TABLETTER, udrasjerte 40 mg og 80 mg: Hver tablett inneh.: Telmisartan 40 mg, resp. 80 mg, sorbitol, hjelpestoffer.


Indikasjoner: 

Hypertensjon. Kardiovaskulær forebygging: Reduksjon av kardiovaskulær morbiditet hos voksne pasienter med manifest aterotrombotisk kardiovaskulær sykdom (tidligere koronar hjertesykdom, slag eller perifer arteriell sykdom) eller type 2 diabetes mellitus med dokumentert skade i målorgan.

Dosering:

Hypertensjon: Voksne: Anbefalt dosering er 40 mg 1 gang daglig. Noen pasienter kan ha effekt av 20 mg daglig. I tilfeller hvor ønsket blodtrykk ikke nås, kan dosen økes til maks. 80 mg 1 gang daglig. Alternativt kan telmisartan brukes i kombinasjon med tiaziddiuretikum, f.eks. hydroklortiazid som gir additiv blodtrykkssenkende effekt. Maks. antihypertensiv effekt oppnås vanligvis 4-8 uker etter påbegynt behandling.
Kardiovaskulær forebygging: Voksne: Anbefalt dose er 80 mg 1 gang daglig. Det er ukjent om lavere doser enn 80 mg telmisartan er effektive for å redusere kardiovaskulær morbiditet. Når behandling for reduksjon av kardiovaskulær morbiditet innledes, anbefales nøye overvåkning av blodtrykket. Hvis hensiktsmessig, kan justering av medisinering for reduksjon av blodtrykket være nødvendig.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ved mild til moderat nedsatt leverfunksjon bør dosen ikke overstige 40 mg 1 gang daglig. Nedsatt nyrefunksjon: Startdose på 20 mg anbefales ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon eller hemodialyse. Barn og ungdom <18 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Eldre: Ingen dosejustering er nødvendig.
Administrering: Det anbefales å ta tabletten til samme tid hver dag. Svelges med vann, ev. annen alkoholfri drikke. Kan tas med eller uten mat. Kan ikke deles.

Kontraindikasjoner: 

Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene. Graviditet i 2. og 3. trimester. Galleveisobstruksjon, alvorlig nedsatt leverfunksjon. Samtidig bruk av telmisartan og aliskiren ved diabetes mellitus eller nedsatt nyrefunksjon (GFR <60 ml/minutt/1,73 m2).

Forsiktighetsregler: 

Økt risiko for hypotensjon og nyresvikt ved bilateral nyrearteriestenose eller unilateral nyrearteriestenose med en gjenværende funksjonell nyre. Symptomatisk hypotensjon, særlig etter 1. dose, kan forekomme hos pasienter med hyponatremi og/eller hypovolemi pga. høy diuretikadose, saltfattig kost, diaré eller oppkast. Slike tilstander må korrigeres før behandlingsstart. Forsiktighet utvises hos pasienter hvor kartonus og nyrefunksjon hovedsakelig styres av aktiviteten i renin-angiotensin-aldosteronsystemet. Anbefales ikke ved primær aldosteronisme. Forsiktighet bør utvises ved mild til moderat nedsatt leverfunksjon, aorta- og mitralklaffstenose eller obstruktiv hypertrofisk kardiomyopati. Hypoglykemi kan forekomme hos diabetikere som behandles med insulin eller antidiabetika og telmisartan. Egnet overvåkning av blodglukose bør vurderes hos disse pasientene og dosejustering av insulin eller antidiabetika kan være nødvendig. Hyperkalemi kan forekomme, særlig hos eldre (>70 år), ved nedsatt nyrefunksjon, diabetes mellitus, dehydrering, akutt hjertesvikt, metabolsk acidose, forverring av nyrefunksjon, plutselig forverring av nyrens tilstand (f.eks. infeksjoner), cellulær lyse (f.eks. akutt iskemi i ekstremitetene, rabdomyolyse, store traumer). Serumkalium og kreatininnivå bør følges nøye hos risikopasienter. Forsiktighet bør utvises ved samtidig bruk av legemidler som påvirker kaliumnivået. Pga. sorbitolinnhold er preparatet ikke egnet ved arvelig fruktoseintoleranse. Kraftig blodtrykksreduksjon kan utløse hjerteinfarkt eller slag ved iskemisk hjertesykdom eller iskemisk kardiovaskulær sykdom. Kan forårsake svimmelhet og døsighet, og det anbefales derfor å vise forsiktighet ved bilkjøring eller betjening av maskiner.

Interaksjoner: 

Kan forsterke hypotensiv effekt av andre antihypertensiver. Økt plasmakonsentrasjon av digoksin er observert ved samtidig bruk. Måling av digoksinkonsentrasjonen anbefales. Samtidig bruk av ACE-hemmere, kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd, salterstatninger som inneholder kalium, NSAIDs (inkl. selektive COX-2-hemmere), heparin, immunsuppressive midler (ciklosporin eller takrolimus), trimetoprim, gir økt risiko for hyperkalemi. Risikoen er særlig høy ved kombinasjon med kaliumsparende diuretika og kaliumtilskudd, og kombinasjonen anbefales ikke. Reversibel økning av serumkonsentrasjon og toksisitet av litium er rapportert for angiotensin II-reseptorantagonister. Kombinasjon med litium anbefales ikke. Hvis kombinasjonen anses nødvendig anbefales nøye kontroll av serumlitium. Antihypertensiv effekt av angiotensin II-reseptorantagonister kan reduseres av NSAIDs. Samtidig bruk av NSAIDs kan gi forverring av nyrefunksjon, ev. akutt nyresvikt, særlig ved allerede nedsatt nyrefunksjon. Kombinasjonen bør gis med forsiktighet, særlig hos eldre. Pasienten må være tilstrekkelig hydrert og overvåkning av nyrefunksjonen bør vurderes, både etter behandlingsstart og deretter regelmessig. Forutgående behandling med høy diuretikadose kan resultere i volumdeplesjon og risiko for hypotensjon når telmisartanbehandling startes. Baklofen og amifostin kan potensere telmisartans hypotensive effekt. Kombinasjon med systemiske kortikosteroider kan gi redusert antihypertensiv effekt.
Vis interaksjoner for C09C A07

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet:

Se Kontraindikasjoner. Graviditet: Anbefales ikke i 1. trimester. Kontraindisert i 2. og 3. trimester. Eksponering for angiotensin II-antagonister i 2. og 3. trimester kan medføre føtotoksisitet (nedsatt nyrefunksjon, oligohydramnion og forsinket bendannelse i skallen) og neonatal toksisitet (nyresvikt, hypotensjon og hyperkalemi). Ved graviditet bør preparatet seponeres umiddelbart og alternativ behandling vurderes. Fosterets kranium og nyrefunksjon bør kontrolleres med ultralyd ved eksponering i 2. eller 3. trimester. Spedbarn bør observeres nøye for hypotensjon hvis mor har brukt angiotensin II-antagonister. Amming: Ukjent. Anbefales ikke under amming. Behandlingsalternativ med bedre etablert sikkerhetsprofil ved amming er å foretrekke, særlig ved amming av nyfødte eller for tidlig fødte spedbarn. Fertilitet: I prekliniske studier ble det ikke observert effekt på kvinnelig eller mannlig fertilitet.

Bivirkninger:

Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Abdominalsmerter, diaré, dyspepsi, flatulens, oppkast. Hjerte/kar: Hypotensjon, ortostatisk hypotensjon, bradykardi. Hud: Pruritus, hyperhidrose, hudutslett. Infeksiøse: Urinveisinfeksjon inkl. cystitt, øvre luftveisinfeksjon inkl. faryngitt og sinusitt. Luftveier: Dyspné, hoste. Muskel-skjelettsystemet: Ryggsmerter (f.eks. isjias), muskelkramper, myalgi. Nevrologiske: Synkope. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon inkl. akutt nyresvikt. Psykiske: Søvnløshet, depresjon. Stoffskifte/ernæring: Hyperkalemi. Undersøkelser: Økt kreatinin i blodet. Øre: Vertigo. Øvrige: Brystsmerter, asteni (svakhet). Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Eosinofili, trombocytopeni. Gastrointestinale: Munntørrhet, magebesvær, dysgeusi. Hjerte/kar: Takykardi. Hud: Angioødem (også med fatalt utfall), eksem, erytem, urticaria, legemiddelindusert erupsjon, toksisk huderupsjon. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon, hypersensitivitet. Infeksiøse: Sepsis inkl. fatal utgang. Lever/galle: Unormal leverfunksjon/leversykdom. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, smerte i armer og ben, senesmerter (tendinitt-lignende symptomer). Nevrologiske: Søvnighet. Psykiske: Angst. Stoffskifte/ernæring: Hypoglykemi (hos diabetikere). Undersøkelser: Redusert hemoglobin, økt urinsyre i blodet, økte leverenzymer, økt kreatininkinase (CK) i blodet. Øye: Synsforstyrrelse. Øvrige: Influensalignende sykdom. Svært sjeldne (<1/10 000): Luftveier: Interstitiell lungesykdom.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning:

Begrenset informasjon. Symptomer: Vanligst hypotensjon og takykardi. Bradykardi, svimmelhet, økt serumkreatinin og akutt nyresvikt har også vært rapportert. Behandling: Telmisartan elimineres ikke ved hemodialyse. Behandling avhenger av tid fra inntak og symptomenes alvorlighetsgrad. Fremkalling av brekninger eller mageskylling foreslås. Aktivert kull kan være nyttig. Serumelektrolytter og kreatinin skal måles hyppig. Ved hypotensjon skal understøttende behandling gis. Se Giftinformasjonens anbefalinger C09C A07.

Egenskaper:

Klassifisering: AT1-blokker. Virkningsmekanisme: Bindes selektivt og lenge til AT1-reseptoren. Senker systolisk og diastolisk blodtrykk i >24 timer uten å påvirke hjertefrekvens. Målbar effekt opptil 48 timer. Antihypertensiv effekt inntrer i løpet av 3 timer etter 1. dose. Brå seponering har ikke vist tegn på «rebound»-hypertensjon. Absorpsjon: Rask. Absorbert mengde varierer. Absolutt biotilgjengelighet ca. 50%. Proteinbinding: >99%. Fordeling: Distribusjonsvolum: Ca. 500 liter ved steady state. Halveringstid: >20 timer. Ingen lineær sammenheng mellom dose og plasmakonsentrasjon. Metabolisme: Konjugering til glukuronider. Utskillelse: Nesten utelukkende via feces, hovedsakelig som uforandret substans.

Sist endret: 12.03.2014
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

18.12.2013

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Micardis, TABLETTER, udrasjerte:

StyrkePakningVarenrPris (kr)1R.gr.2Refusjon3SPC
40 mg98 stk. (kalenderpakn.) 409763
Byttegruppe
606,30 (trinnpris 271,90)CC09CA07_1SPC_ICON
80 mg98 stk. (kalenderpakn.) 409474
Byttegruppe
742,80 (trinnpris 328,90)CC09CA07_1SPC_ICON

1 Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

2 Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.

3Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. Det kan søkes om Individuell refusjon for pakninger som ikke har forhåndsgodkjent refusjon.


Ordforklaringer til teksten

Ordforklaringer

Absorpsjon: Opptak av stoffer i kroppen. Legemidler må absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan bl.a. skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

Acidose: Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

Anafylaktisk reaksjon (Anafylaksi): En akutt og alvorlig allergisk reaksjon. En allergisk reaksjon er når kroppens immunsystem reagerer på en relativt harmløs substans. I verste fall kan det resultere i et anafylaktisk sjokk, som innebærer pustebesvær og kraftig blodtrykksfall.

Anemi (Blodmangel): En reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

Angiotensin: Angiotensin er et peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (ACE: Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

Angioødem: Opphovning i huden, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Angioødem kan forekomme ved allergi, men også f.eks. varme, sollys og trykk kan være utløsende faktorer. Noen ganger oppstår angioødem ved legemiddelbruk.

Antagonist: En antagonist er en substans som hemmer virkningen av en annen substans. Dette gjøres ved binding til noe som kalles reseptor. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

Antihypertensiv: Noe som motvirker høyt blodtrykk.

Bradykardi: Langsom puls. Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

COX (Cyklooksygenase): (COX: cyklooksygenase) Et enzym i kroppen som kan danne stoffer som øker smerte, feber og betennelse. Cyklooksygenase finnes i to former, COX-1 og COX-2. COX-1 danner også stoffer som beskytter magens slimhinne og som er nødvendig for å stoppe blødninger. COX-2 oppstår hovedsakelig ved betennelse. COX-enzymer hemmes av mange vanlige smertestillende legemidler.

Cystitt (Blærekatarr): Betyr generelt katarr i en blære, men det er i prinsippet alltid urinblæren det vises til. Hvilke symptomer som opptrer og hvordan de skal behandles, avhenger delvis av om det er mann eller kvinne som er rammet og delvis på om infeksjonen gjentar seg eller ikke. Symptomer kan være svie ved vannlating og hyppig vannlatingstrang. Sykdommen kan behandles med antibiotika.

Diabetes mellitus (Sukkersyke): Sukkersyke. Finnes i to varianter: Type I, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type II som også kalles aldersdiabetes. Type I diabetes krever daglige insulinsprøyter.

Diuretika (Diuretikum, Urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med ev. overflødig vann. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk. De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

Dysgeusi: Smaksforstyrrelse.

Dyspepsi: Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

Dyspné: Kortpustethet eller åndenød. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte-og lungesykdommer, selv ved hvile.

Eksem: Samlebetegnelse for overflatiske hudbetennelser som vanligvis er langvarige og ikke-smittsomme. Vanligvis får man ett eller flere symptomer som rødhet, hevelser, småblemmer, hudfortykkelse og hudavflassing. Eksem kan ha flere årsaker som f.eks. arvelige faktorer, eller stoffer som kommer i kontakt med huden som nikkel og vaskemidler, såkalt kontakteksem.

Eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

Erytem: Diffus rødhet i huden.

Faryngitt: Halsbetennelse; skyldes ofte virus og går som regel over etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

Hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

Hyperhidrose (Overdreven svetting): Hyperhidrose er kraftig økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

Hyperkalemi (Kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

Hypertensjon (Høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk.

Hypoglykemi (Lavt blodsukker, Føling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

Hyponatremi (Natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

Hypotensjon (Lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk.

Hypovolemi: Redusert blodvolum.

Immunsuppressiv: Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

Kortikosteroid (Glukokortikoid): Glukokortikoider/kortikosteroider er såkalte steroidhormoner som er viktige for normal kroppsfunksjon. De påvirker blant annet stoffskifte og betennelse. Glukokortikoider fins også som medisin, og brukes blant annet mot astma.

Rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende ufelling av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

Trombocytopeni: Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.