Metformin

Weifa

Antidiabetikum.

ATC-nr.: A10B A02

  
  Står ikke på WADAs dopingliste



Miljørisiko i Norge
 A10B A02
Metformin
 
PNEC: 1 030 μg/liter
Salgsvekt: 66 725,458 kg
Miljørisko: Bruk av metformin gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Metformin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Metformin brytes ned langsomt i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 18.01.2016) er utarbeidet av Novartis.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 500 mg, 850 mg og 1000 mg: Hver tablett inneh.: Metforminhydroklorid 500 mg, resp. 850 mg og 1000 mg, hjelpestoffer.


Indikasjoner:

Behandling av diabetes mellitus type 2 når kostregulering og fysisk aktivitet alene ikke resulterer i tilstrekkelig glykemisk kontroll, spesielt hos overvektige. Voksne: Kan brukes alene eller i kombinasjon med andre perorale diabetespreparater, eller i kombinasjon med insulin. Barn og ungdom (≥10 år): Kan brukes alene eller i kombinasjon med insulin. En reduksjon i diabetiske komplikasjoner er vist hos overvektige type 2 diabetespasienter behandlet med metformin som førstelinjebehandling ved utilstrekkelig effekt av kostregulering.

Dosering:

Monoterapi og kombinasjon med andre orale antidiabetiske midler: Voksne: Vanlig startdose er 500 eller 850 mg 2-3 ganger daglig. Etter 10-15 dager bør dosen justeres basert på resultater av blodsukkermålingene. Gradvis doseøkning kan motvirke gastrointestinale bivirkninger. Til pasienter med høy metformindose (2-3 gram pr. dag), er det mulig å erstatte to 500 mg tabletter med én 1000 mg tablett. Maks. anbefalt daglig dose er 3 gram. Dersom man skal skifte fra et annet oralt antidiabetisk middel, må det andre midlet seponeres først, og dosering med metformin innledes som beskrevet ovenfor.
Kombinasjon med insulin: Voksne: Metformin og insulin kan anvendes som kombinasjonsbehandling for å oppnå bedre kontroll med blodsukkeret. Av metformin gis vanlig startdose, mens insulindoseringen justeres på basis av blodsukkermålinger.
Monoterapi og kombinasjon med insulin: Barn og ungdom ≥10 år: Vanlig startdose er 500 mg eller 850 mg 1 gang daglig i forbindelse med eller etter et måltid. Etter 10-15 dager bør dosen justeres basert på blodsukkermåling. Langsom økning av dosen kan forbedre gastrointestinal toleranse. Anbefalt maks. dose er 2 g metformin/dag fordelt på 2-3 doser.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Kontraindisert. Nedsatt nyrefunksjon: Kan brukes ved moderat nedsatt nyrefunksjon i stadium 3a (ClCR 45-59 ml/minutt eller eGFR 45-59 ml/minutt/1,73 m2), men bare i fravær av andre tilstander som kan øke risikoen for laktacidose og med følgende dosejusteringer: Startdosen er 500 mg eller 850 mg 1 gang daglig. Maks. dose er 1000 mg daglig fordelt på 2 doser. Nyrefunksjonen må overvåkes nøye (hver 3.-6. måned). Hvis ClCR eller eGFR faller hhv. <45 ml/minutt eller <45 ml/minutt/1,73 m2, må metforminbehandlingen avsluttes øyeblikkelig. Se også Forsiktighetsregler. Eldre: Pga. muligheten for nedsatt nyrefunksjon, bør doseringen av metformin justeres på basis av nyrefunksjon. Regelmessig vurdering av nyrefunksjonen er nødvendig. Nedsatt nyrefunksjon forekommer ofte og asymptomatisk hos eldre.
Administrering: Bør tas samtidig med eller etter mat.

Kontraindikasjoner:

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Diabetisk ketoacidose. Diabetisk prekoma. Nyresvikt eller moderat (stadium 3b) eller alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR <45 ml/minutt eller eGFR <45 ml/minutt/1,73 m2). Akutte tilstander som kan påvirke nyrefunksjonen, slik som dehydrering, alvorlig infeksjon, sjokk eller intravaskulær administrering av jodholdige kontrastmidler. Akutt eller forverring av kronisk lidelse som kan medføre vevshypoksi, slik som akutt dekompensert hjertesvikt, lungesvikt, nylig myokardinfarkt eller sjokk. Nedsatt leverfunksjon, akutt alkoholforgiftning eller alkoholisme. Amming.

Forsiktighetsregler:

Laktacidose kan forekomme pga. metforminakkumulering. Tilfeller er primært rapportert hos diabetikere med betydelig nedsatt nyrefunksjon eller akutt forverring av nyrefunksjonen. Ekstra forsiktighet bør utvises i situasjoner hvor nyrefunksjonen kan være nedsatt, f.eks. ved dehydrering (diaré eller oppkast), ved behandlingsoppstart med antihypertensiver eller diuretikabehandling, og når en starter behandling med NSAID. I slike tilfeller bør metforminbehandlingen midlertidig opphøre. I disse tilfellene er det også anbefalt å kontrollere nyrefunksjonen før igangsetting av behandling med metformin. Andre risikofaktorer som det bør tas hensyn til for å unngå laktacidose er f.eks. dårlig kontrollert diabetes, ketose, langvarig faste, overdrevet alkoholinntak, nedsatt leverfunksjon og tilstander forbundet med hypoksi. Risiko for laktacidose må tas i betraktning ved uspesifikke tegn som f.eks. muskelkramper, fordøyelsesproblemer som magesmerter og alvorlig asteni. Pasienten må instrueres om å informere legen sin øyeblikkelig hvis disse symptomene oppstår, spesielt hvis pasienten tidligere har hatt god toleranse for metformin. Behandlingen med metformin må avsluttes, i det minste midlertidig, inntil situasjonen er avklart. Gjenopptatt behandling med metformin kan deretter vurderes, hvor man tar i betraktning nytte-/risikoforholdet for pasienten, så vel som nyrefunksjonen. Laktacidose er karakterisert ved acidotisk dyspné, magesmerter og hypotermi etterfulgt av koma. Diagnostiske laboratoriefunn er nedsatt pH i blodet, plasmalaktatnivåer >5 mmol/liter, og en økt anionforskjell og laktat/pyruvat-forhold. Dersom det er mistanke om metabolsk acidose, bør metformin seponeres, og pasienten legges inn på sykehus umiddelbart. Legen skal advare pasienten om risikoen for og symptomene på laktacidose. Da metformin utskilles via nyrene, bør ClCR eller eGFR bestemmes før behandlingsoppstart og deretter regelmessig, minst 1 gang i året ved normal nyrefunksjon, minst 2-4 ganger i året ved serumkreatininnivåer i øvre del av normalområdet og hos eldre. Pasienter med hjertefeil har større risiko for hypoksi og nedsatt nyrefunksjon. Hos pasienter med stabil kronisk hjertesvikt kan metformin brukes når hjerte- og nyrefunksjonen overvåkes regelmessig. Metformin bør seponeres 48 timer før elektiv kirurgi med totalbedøvelse, og bør vanligvis ikke startes opp igjen før 48 timer etter inngrepet. Pediatrisk populasjon: Diabetes type 2-diagnosen skal bekreftes før behandling med metformin startes. Metformin har ikke vist noen innvirkning på vekst og pubertetsutvikling i kontrollerte kliniske studier som har pågått i 1 år. Langtidsdata er imidlertid ikke tilgjengelige. Det anbefales følgelig en grundig oppfølging mhp. vekst og pubertetsutvikling, spesielt hos barn før puberteten. Forsiktighet anbefales ved forskrivning til barn 10-12 år, selv om effekt og sikkerhet ikke er vist å være annerledes enn hos eldre barn og ungdom. Alle pasienter som behandles med metformin bør opprettholde et kosthold med regelmessig inntak av karbohydrater. Overvektige pasienter bør fortsette med et nedsatt kaloriinntak. Vanlige laboratorieprøver for diabetesmonitorering bør utføres regelmessig. Metformin alene fører aldri til hypoglykemi, men forsiktighet bør vises når det brukes i kombinasjon med insulin eller sulfonylurea.

Interaksjoner:

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se A10B A02
Alkohol bør unngås under behandling med metformin, da akutt alkoholforgiftning fører til økt risiko for laktacidose. Spesielt gjelder dette ved samtidig faste eller dårlig ernæring og ved nedsatt leverfunksjon. Intravaskulær administrering av jodholdige kontrastmidler kan føre til nyresvikt, som resulterer i akkumulasjon av metformin og risiko for laktacidose. Hos pasienter med eGFR >60 ml/minutt/1,73 m2) må metforminbehandlingen seponeres før eller ved begynnelsen av undersøkelsen. Ved øyeblikkelig hjelp må alternative undersøkelser vurderes. Behandling med metformin må ikke startes opp igjen før 48 timer etter undersøkelsen, og først etter at nyrefunksjonen er kontrollert og ikke funnet dårligere. Hos pasienter med moderat nedsatt nyrefunksjon (eGFR 45-60 ml/minutt/1,73 m2) må metforminbehandlingen avsluttes 48 timer før bruk av jodholdige kontrastmidler og ikke gjenopptas tidligere enn 48 timer etter undersøkelsen, og kun etter at nyrefunksjonen er kontrollert og ikke funnet dårligere. Glukokortikoider (systemiske og lokale) og sympatomimetika har hyperglykemisk virkning. Pasienten må informeres og blodsukkermonitorering utføres oftere, særlig i starten av behandlingen. Om nødvendig justeres dosen av det antidiabetiske midlet under behandlingen med andre legemidler og ved seponering av disse. High-ceiling diuretika, ACE-hemmere og angiotensin II-reseptorantagonister kan øke risikoen for laktacidose grunnet potensielt nedsatt nyrefunksjon.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet:

Graviditet: Dyreforsøk indikerer ingen skadelige effekter på graviditet, embryonal eller føtal utvikling, fødsel eller postnatal utvikling. Ved planlegging av graviditet og under graviditet, bør diabetes ikke behandles med metformin. For å redusere risikoen for føtale misdannelser grunnet unormale blodsukkernivåer, bør insulin brukes for å opprettholde tilnærmet normale blodsukkernivåer. Amming: Metformin utskilles i morsmelk. Ingen uønskede effekter er observert hos diende nyfødte/spedbarn. Amming anbefales ikke under metforminbehandling pga. begrensede data. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.
Metformin

Bivirkninger:

Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, diaré, magesmerter og dårlig appetitt. Disse bivirkningene forekommer hyppigst i starten av behandlingen og forsvinner spontant i de fleste tilfeller. For å forhindre gastrointestinale symptomer anbefales det at metformin inntas i 2 eller 3 daglige doser under eller etter måltider. En gradvis økning av dose kan også forbedre den gastrointestinale toleransen. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Nevrologiske: Metallsmak (3%). Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Hud: Mildt erytem er rapportert hos noen overfølsomme individer (<0,01%). Lever/galle: Isolerte tilfeller av unormale leverfunksjonstester eller hepatitt som tilheles når metforminbehandling avsluttes. Stoffskifte/ernæring: Laktacidose (0,03 tilfeller/1000 pasientår). Nedsatt absorpsjon fra kosten og redusert serumkonsentrasjon av vitamin B12 er observert ved langvarig bruk av metformin. Dersom megaloblastisk anemi oppstår under behandling, bør sammenheng med bruk av metformin vurderes.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning:

Se Giftinformasjonens anbefalinger A10B A02.

Egenskaper:

Klassifisering: Metformin er et biguanid med antihyperglykemisk effekt som senker både basal og postprandial plasmaglukose. Virkningsmekanisme: Metformin kan virke via 3 mekanismer: Reduksjon av hepatisk glukoseproduksjon ved å hemme glukoneogenese og glykogenolyse, økning av følsomheten for insulin i muskler, forbedring av perifert glukoseopptak og -utnyttelse og forsinkelse av intestinal glukoseabsorpsjon. Metformin stimulerer intracellulær glykogensyntese ved å innvirke på glykogensyntase. Metformin øker transportkapasiteten til alle typer membrane glukosetransportører (GLUT). Hos mennesket har metformin, uavhengig av dets virkning på glykemi, gunstig virkning på lipidmetabolismen. Metformin reduserer total kolesterol, LDL-kolesterol og triglyseridnivåer. Absorpsjon: Cmax nås etter ca. 3 timer. Biologisk tilgjengelighet 50-60%. Proteinbinding: Bindes ikke til plasmaproteiner. Halveringstid: Ca. 6,5 timer. Utskillelse: Utskilles uomdannet i urin. Renal clearance av metformin er >400 ml/minutt, som indikerer at metformin elimineres ved glomerulær filtrasjon og tubulær sekresjon.

Sist endret: 11.05.2015
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

25.03.2015

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Metformin, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
500 mg100 stk. (blister)
546218
Blå resept
Byttegruppe
70,40CSPC_ICON
400 stk. (boks)
078978
Blå resept
Byttegruppe
187,70CSPC_ICON
850 mg100 stk. (blister)
546259
Blå resept
Byttegruppe
86,40CSPC_ICON
1000 mg60 stk. (boks)
034516
Blå resept
Byttegruppe
76,30CSPC_ICON
180 stk. (boks)
078987
Blå resept
Byttegruppe
166,50CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acidose: Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

anemi (blodmangel): En reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angiotensin: Angiotensin er et peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (ACE: Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

diabetes mellitus: Tidligere også kalt sukkersyke. Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré: Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspné: Kortpustethet eller åndenød. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte-og lungesykdommer, selv ved hvile.

erytem: Diffus rødhet i huden.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukokortikoider: Glukokortikoider er binyrebarkhormoner som er viktige for normal kroppsfunksjon. Syntetiske glukokortikoider har betennelsesdempende og immundempende egenskaper, og brukes f.eks. ved leddgikt, astma og ulike autoimmune sykdommer.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

infeksjon: Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

ketoacidose: Ketoacidose betyr at blodets surhetsgrad øker (pH i blodet synker), som følge av at antall ketonlegemer (stoffer/metabolitter som dannes ved fettforbrenningen) øker kraftig på kort tid. En sterk forsuring av blodet kan være livstruende.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

ldl (low density lipoprotein): (LDL: Low Density Lipoprotein) LDL er et protein i blodet som transporterer kolesterol og andre blodfettstoffer. Høye nivåer av LDL kan føre til hjertesykdom.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

myokardinfarkt (hjerteinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

overvekt (fedme): Overvekt og fedme (adipositas) er tilstander der kroppens depoter av fett er så store at det har helsemessige konsekvenser. Kroppsmasseindeks (BMI) mellom 25 og 30 defineres som overvekt, mens BMI over 30 defineres som fedme.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.