Lodoz

Merck

Betablokker og tiazid.

ATC-nr.: C07B B07

Reseptgruppe C. Reseptbelagt preparat.T



Indikasjoner | Dosering | Kontraindikasjoner | Forsiktighetsregler | Interaksjoner | Graviditet / Amming | Bivirkninger | Overdosering / Forgiftning | Egenskaper | Oppbevaring og holdbarhet | Pakninger, priser og refusjon

TABLETTER, filmdrasjerte 2,5 mg/6,25 mg, 5 mg/6,25 mg og 10 mg/6,25 mg: Hver tablett inneh.: Bisoprololhemifumarat 2,5 mg, resp. 5 mg og 10 mg, hydroklortiazid 6,25 mg, hjelpstoffer. Fargestoff: 2,5 mg: Gult jernoksid (E 172), titandioksid (E 171). 5 mg: Gult og rødt jernoksid (E 172), titandioksid (E 171). 10 mg: Titandioksid (E 171).


Indikasjoner: 

Mild til moderat essensiell hypertensjon.

Dosering: 

Vanlig startdose er 1 tablett 2,5 mg/6,25 mg 1 gang daglig. Ved utilstrekkelig effekt kan dosen oppjusteres til 1 tablett 5 mg/6,25 mg 1 gang daglig. Er effekten fortsatt utilstrekkelig kan dosen økes til 1 tablett 10 mg/6,25 mg 1 gang daglig. Dersom det er nødvendig å avbryte behandlingen anbefales gradvis nedtrapping. Brå seponering av bisoprolol kan føre til akutt forverring av pasientens tilstand, spesielt ved iskemisk hjertesykdom. Tablettene kan tas sammen med mat og skal tas om morgenen. Bør svelges hele sammen med væske og må ikke tygges. Ingen dosejustering er nødvendig hos pasienter med mild til moderat lever- eller nyresvikt (kreatininclearance >30 ml/minutt). Eldre: Dosejustering vanligvis ikke nødvendig.

Kontraindikasjoner: 

Ikke anbefalt til barn pga. manglende erfaring. Overfølsomhet for et av innholdsstoffene. Bisoprolol: Alvorlig astma eller alvorlig kronisk obstruktiv lungesykdom (COPD). Ubehandlet hjertesykdom. Kardiogent sjokk. «Sick sinus»-syndrom (inkl. SA-blokk). AV-blokk II eller III (uten pacemaker). Symptomatisk bradykardi. Feokromocytom (bortsett fra etter behandling med alfareseptorblokkere). Alvorlige former for Raynauds syndrom og alvorlige former for perifer arteriell okklusiv sykdom. Samtidig behandling med sultoprid pga. økt risiko for ventrikulære arytmier, spesielt «torsades de pointes». Metabolsk acidose. Hydroklortiazid: Alvorlig nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance ≤30 ml/minutt). Alvorlig nedsatt leverfunksjon. Refraktær hypokalemi.

Forsiktighetsregler: 

Behandlingen skal ikke avbrytes brått ved sykdomstilstander i kransarteriene (angina pectoris), ettersom dette kan forårsake alvorlige hjertearytmier, hjerteinfarkt eller plutselig død. Ved leversykdom kan diuretika o.l. legemidler utløse utvikling av leverencefalopati. Skulle dette inntreffe må behandlingen avbrytes umiddelbart. Skal ikke brukes av ammende. Bisoprolol: Astma og COPD: Betablokkere bør bare brukes ved mild form for astma eller COPD ved å anvende selektiv beta1-adrenoseptorblokker og lav startdose. Før behandling initieres bør pasienten gjennomgå lungefunksjonstest. Samtidig bronkodilaterende behandling anbefales hos symptomatiske pasienter. Hos pasienter med astma eller COPD kan det av og til oppstå økt luftveismotstand, og økt dose av beta2-stimulatorer kan derfor være nødvendig. Hjertesvikt: Pasienter med kompensert hjertesvikt som krever behandling med betablokkere bør starte bisoprololbehandlingen med svært lav dose. Dosen økes deretter gradvis under streng overvåkning. Førstegrads AV-blokk: Pga. negativ dromotropisk effekt skal betablokkere brukes med forsiktighet ved AV-blokk I. Prinzmetals angina: Betablokkere kan øke frekvensen og varigheten av vasospastiske episoder ved Prinzmetals angina. Beta1-selektiv betablokker kan brukes ved lette eller kombinasjonsformer av Prinzmetals angina dersom vasodilaterende legemiddel brukes samtidig. Perifer arteriell okklusiv sykdom: Betablokkere kan forverre symptomene på perifer arteriell okklusiv sykdom (PAOD) eller Raynauds syndrom. Disse skal helst behandles med beta1-selektiv betablokker. Feokromocytom: Ved feokromocytom må preparatet ikke administreres før etter alfareseptorblokade. Blodtrykket bør overvåkes nøye. Eldre: Vanligvis ikke nødvendig med dosejustering. Bør følges nøye opp. Diabetes: Diabetespasienter bør opplyses om risikoen for hypoglykemiske episoder, og om økt behov for grundig egenmåling av blodglukosenivået ved behandlingsstart. Varselsymptomene på hypoglykemi kan maskeres, særlig takykardi, palpitasjoner og svetting. Psoriasis: Kan forverres ved bruk av betablokkere og preparatet bør derfor kun brukes dersom helt nødvendig. Overfølsomhetsreaksjoner: Ved risiko for alvorlig anafylaktisk reaksjon, spesielt for kontrastmidler med jod eller ved spesifikk immunterapi (desensibilisering), kan betablokkere forverre den anafylaktiske reaksjonen. Adrenalin i vanlige doser vil i slike tilfeller ikke alltid gi den ventede effekt. Generell anestesi: Betablokade reduserer forekomsten av arytmier og myokardiskemi under induksjon, intubasjon og i postoperativ periode. Det anbefales at betablokaden opprettholdes perioperativt. Anestesilegen bør informeres om betablokaden pga. mulig interaksjon med andre legemidler. Interaksjon kan resultere i bradyarytmier, svekket reflektorisk takykardi og nedsatt reflektorisk kompensasjon av blodtap. Dersom det blir nødvendig å avbryte betablokkbehandlingen før operasjon, bør dette gjøres gradvis og være fullført ca. 48 timer før anestesi. Tyreotoksikose: Betablokkere kan skjule kardiovaskulære symptomer på hypertyreose. Utøvere av konkurranse idrett: Bør informeres om innholdet av legemiddel som kan gi positivt utslag ved dopingtest. Streng faste: Må brukes med forsiktighet. Kombinasjon med verapamil, diltazem og bepridil: Krever nøye klinisk overvåking og EKG-kontroller, spesielt hos eldre og ved behandlingsstart. Hydroklortiazid: Væske- og elektrolyttbalanse: Ved langtidsbehandling anbefales regelmessige kontroller av serumelektrolytter (spesielt kalium, natrium og kalsium), kreatinin, urea, serumlipider (kolesterol og triglyserider), urinsyre og blodglukosenivået. Kontinuerlig administrering av hydroklortiazid over lengre tid kan føre til forstyrrelser i væske- og elektrolyttbalansen, særlig hypokalemi og hyponatremi, og også hypomagnesemi, hypokloremi, og hyperkalsemi. Natriumnivået i plasma: Hydroklortiazid kan føre til hyponatremi, som i noen tilfeller kan få alvorlige følger. Initialt kan hyponatremi være uten symptomer og natriumnivået i plasma bør derfor måles før behandlingsstart og regelmessig i løpet av hele behandlingstiden. Kontrollene bør utføres oftere i pasientgrupper med høy risikofaktor, dvs. eldre og levercirrhosepasienter. Kaliumnivået i plasma: Kaliumtap som kan føre til hypokalemi er den største risikofaktoren når det gjelder tiaziddiuretika. Risikoen for hypokalemi (<3,5 mmol/liter) bør overvåkes med hyppigere måling av kaliumnivået i plasma (med oppstart 1. behandlingsuke) i visse høyrisikogrupper, dvs. eldre, underernærte, pasienter som tar flere ulike legemidler, pasienter med koronar arteriesykdom eller hjertesvikt der hypokalemi øker de hjertetoksiske effektene av digitalisglykosider og risikoen for hjertearytmi, pasienter med forlenget QT-syndrom enten medfødt eller iatrogent. Hypokalemi (og bradykardi) øker risikoen for utvikling av alvorlige arytmier, særlig «torsades de pointes» som kan være fatalt. Kalsiumnivået i plasma: Tiaziddiuretika kan redusere utskillelsen av kalsium i urinen og føre til mild, forbigående hyperkalsemi. Signifikant hyperkalsemi kan ha sammenheng med udiagnostisert hyperparatyreoidisme. Behandlingen må avbrytes før prøvetakning av biskjoldkjertlene. Kombinasjon med litium: Bør unngås pga. vanndrivende effekt. Blodglukosenivå: Må kontrolleres ved diabetes, særlig ved hypokalemi. Urinsyre: Hyperurikemi kan øke risikoen for anfall av urinsyregikt. Dosen bør justeres iht. plasmaurinsyrekonsentrasjonen. Nyrefunksjon og diuretika: Fullt utbytte av tiaziddiuretika oppnås bare dersom nyrefunksjonen er normal eller tilnærmet normal (serumkreatinin hos voksne <25 mg/liter eller 220 µmol/liter). Serumkreatinin må korrigeres for alder, kroppsvekt og kjønn. Hypovolemi, sekundært til diuretikaindusert natrium- og vanntap ved initiering av behandlingen reduserer den glomerulære filtrasjonen, som kan føre til forhøyede verdier av blod-urea-nitrogen og serumkreatinin. Forbigående forverring av nyrefunksjonen er ikke relevant ved normal nyrefunksjon, men kan medføre forverring av allerede eksisterende nedsatt nyrefunksjon. Kombinasjon med andre antihypertensiver: Dosen bør reduseres, i hvert fall i behandlingens innledende fase. Fotosensitivitet: Er i sjeldne tilfeller rapportert. Det anbefales å avbryte behandlingen ved fotosensitivitet. Dersom det er nødvendig å gjenoppta behandlingen anbefales beskyttelse av utsatte hudområder mot sol og kunstig UVA-lys.

Interaksjoner: 

Bisoprolol: Ikke-anbefalte kombinasjoner: Samtidig behandling med verapamil eller diltiazem gir risiko for bradykardi og påvirker hjertets kontraktilitet og atrioventrikulær ledningsevne negativt. I.v. administrering av slike legemidler kan ha spesielt omfattende effekter. Dersom kombinasjonen ikke kan unngås er nøye klinisk overvåkning og EKG nødvendig. Samtidig behandling med bepridil gir risiko for bradykardi og påvirker hjertets kontraktilitet og atrioventrikulær ledningsevne negativt. I tillegg øker risikoen for ventrikulære arytmier, spesielt «torsades de pointes». Dersom kombinasjonen ikke kan unngås er nøye klinisk overvåkning og EKG nødvendig. Kombinasjoner som krever forsiktighet: Samtidig bruk av sentraltvirkende antihypertensiver (f.eks. klonidin, metyldopa, moksonidin, rilmenidin) kan gi ytterligere senkning i sympatisk tonus og dermed føre til additiv reduksjon av hjertefrekvens, slagvolum og vasodilasjon/hypotensjon. Pga. økt risiko for at hypertensjon oppstår på nytt, bør brå seponering av sentraltvirkende antihypertensiv unngås, særlig før behandlingen med betablokker avbrytes. Samtidig behandling med propafenon, cibenzolin, flekainid gir risiko for bradykardi og påvirker hjertets kontraktilitet og atrioventrikulær ledningsevne negativt. Klinisk overvåking og EKG hvis nødvendig. Samtidig behandling med lidokain gir forhøyede lidokainnivåer i plasma og økt sannsynlighet for nevrologiske og kardiologiske bivirkninger. Bisoprolol reduserer hepatisk blodgjennomstrømning og reduserer dermed lidokainclearance. Klinisk og biologisk overvåkning er påkrevd, ev. EKG og justering av lidokaindosen hvis nødvendig. Samtidig behandling med antidiabetika (insulin, sulfonylurea, glinider) gir økt risiko for hypoglykemiske episoder som følge av bisoprolols maskering av varselssymptomer på hypoglykemi, særlig palpitasjoner og takykardi. Diabetespasienter bør være oppmerksomme på økt behov for nøye egenmåling av blodsukkernivået, spesielt i starten av behandlingen. Samtidig behandling med andre bradykardi-induserende legemidler (antikolinesteraser, digitalis glykosider, meflokiner) gir økt risiko for bradykardi. Regelmessig klinisk overvåking bør gjennomføres. Samtidig behandling med kalsiumkanalblokkere av dihydropyridintypen (f.eks. nifedipin, amlodipin) kan øke risikoen for hypotensjon. Videre risiko for nedbryting av ventrikulær pumpefunksjon hos pasienter med hjertefeil kan ikke utelukkes. Samtidig behandling med topikale betablokkere (f.eks. øyedråper for glaukom behandling) kan bidra til systemiske effekter av bisoprolol. Hydroklortiazid: Ikke-anbefalte kombinasjoner: Kombinasjon med litium gir økt litiumnivå i plasma med tegn på overdose, og oppstår ved natriumreduserte dietter. Dersom kombinasjonen ikke kan unngås, må litiumnivået i plasma nøye overvåkes og dosen justeres etter behov. Kombinasjoner som krever forsiktighet: Kominasjon med NSAIDs (systemiske), acetylsalisylsyre og antiinflammatoriske doseringsregimer kan gi akutt nyresvikt hos dehydrerte pasienter. Ved behandlingsstart anbefales rehydrering av pasienten og overvåkning av nyrefunksjonen. Kalium-sparende diuretika (alene eller i kombinasjon) utelukker ikke hypo- eller hyperkalemi. Hyperkalemi er mer vanlig ved diabetes eller redusert nyrefunksjon. Kalemi skal overvåkes og EKG bør utføres hvis nødvendig. Behandlingen må muligens overveies på nytt. Kombinasjon med hypokaliemiske legemidler (IV amfotericin, systemiske kortikosteroider, tetrakosaktider, stimulerende laksativa) gir økt risiko for hypokalemi. Overvåk og kontroller korrekt natriumnivå i plasma. Dette er spesielt viktig ved samtidig bruk av digitalisglykosider, i forhold til bruk av ikke-stimulerende laksativer. Kombinasjon med ACE-hemmere eller angiotensin II-antagonister gir risiko for signifikant blodtrykksfall og/eller akutt nyresvikt når behandling innledes ved natriumunderskudd (særlig ved nyrearteriestenose). Har tidligere diuretikabehandling forårsaket natriummangel, bør enten diuretikabehandlingen stoppes 3 dager før behandlingsoppstart med ACE-hemmer/angiotensin II-antagonist, og om nødvendig gjenoppta behandling med diuretika senere, eller gi lavere initialdose med ACE-hemmer/angiotensin II-antagonist, som deretter økes gradvis. Kombinasjon med karbamazepin gir risiko for symptomatisk hyponatremi. Klinisk og biologisk overvåking kreves. Vurder bruk av andre typer diuretika. Ved diuretikaindusert dehydrering gir ionisert kontrastmiddel økt risiko for akutt nyresvikt, spesielt ved høye doser av ioneproduktet. Pasienter bør rehydreres før administrering. Resiner gir redusert absorpsjon av hydroklortiazid. Resin og Lodoz bør gis med minst 2 timers mellomrom. Effekten av urinsyrereduserende midler kan svekkes ved samtidig administrering av hydroklortiazid. Kalsiumsalter gir risiko for hyperkalsemi pga. redusert urinutskillelse. Ciklosporin gir risiko for økt kreatinemi uten endring av ciklosporinnivået, på tross av enhver natriumreduksjon. Bisoprolol og hydroklortiazid: Kombinasjoner som krever forsiktighet: Antiarytmika (klasse IA; kinidin, hydrokinidin, disopyramid og klasse III; amiodaron, sotalol, dofetilid, ibutilid) og ikke-antiarytmika (f.eks. astemizol, bepridil, cisaprid, diphemanil, IV erytromycin, halofantrin, lumefantrin, metadon, moksifloksacin, pentamidin, sotalol, IV spiramycin, sparfloksacin, terfenadin, vinkamin, noen antipsykotika som pimozid, haloperidol, benzamider) gir økt risiko for ventrikulære arytmier, spesielt «torsades de pointes», begunstiget av bradykardi og/eller hypokalemi. Klinisk overvåkning og EKG er nødvendig. Hydroklortiazid gir økt risiko for hypokalemi og kan øke toksiske effekter av hjerteglykosider. Bisoprolol gir økt risiko for bradykardi og negativ effekt på AV-ledningen. Regelmessig klinisk overvåkning anbefales, inkl. plasmakaliumnivået og eventuelt EKG. Andre kombinasjoner: Samtidig bruk med andre antihypertensive midler, som trisykliner, fenotiaziner, baklofen og amifostin, kan øke risikoen for hypotensjon. NSAIDs hemmer vasodilaterende prostaglandiner og kan føre til redusert antihypertensiv effekt (pyrazolderivater induserer også natriumretensjon). Kortikosteroider og tetrakosaktid retinerer natrium og kan gi redusert antihypertensiv effekt.
Vis DRUID-interaksjoner for C07B B07 utvid

Gå til DRUID-analyse


Graviditet/Amming:

Overgang i placenta: Tiaziddiuretika bør ikke anvendes under graviditet. Lodoz bør derfor ikke brukes ved graviditet. Overgang i morsmelk: Ukjent. Tiaziddiuretika utskilles og preparatet bør derfor ikke brukes under amming.

Bivirkninger:

Symptomene svimmelhet, hodepine og utmattethet opptrer særlig ved behandlingsstart. De er generelt milde og forsvinner ofte i løpet av 1-2 uker. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Gastrointestinale plager, f.eks kvalme, oppkast, diaré, forstoppelse. Hjerte/kar: Kuldefølelse eller nummenhet i ekstremiteter. Nevrologiske: Svimmelhet, hodepine. Øvrige: Utmattethet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Magesmerter. Hjerte/kar: Bradykardi, AV-ledningsforstyrrelser, forverring av eksisterende hjertesvikt, ortostatisk hypotensjon. Luftveier: Bronkospasme ved bronkial astma eller tidligere obstruktiv luftveissykdom. Muskel-skjelettsystemet: Muskelsvakhet, muskelkramper. Psykiske: Depresjon, søvnforstyrrelser. Stoffskifte/ernæring: Appetittap, hyperglykemi, hyperurikemi, forstyrrelser i væske- og elektrolyttbalansen (spesielt hypokalemi og hyponatremi, også hypomagnesemi, hypokloremi og hyperkalsemi). Undersøkelser: Forhøyet amylase, reversibel økning i serumkreatinin og urea, forhøyede nivåer av triglyserider og kolesterol, glukosuri. Øvrige: Asteni. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Leukopeni, trombocytopeni. Hud: Overfølsomhetsreaksjoner som kløe, rødme, utslett, fotodermatitt, purpura, urticaria. Kjønnsorganer/bryst: Potensforstyrrelser. Lever/galle: Hepatitt, ikterus. Luftveier: Allergisk rhinitt. Psykiske: Mareritt, hallusinasjoner. Undersøkelser: Forhøyede leverenzymverdier (ASAT, ALAT). Øre: Hørselslidelser. Øye: Redusert tårevæske (må tas hensyn til hos kontaktlinsebrukere), synsforstyrrelser. Øvrige: Brystsmerter. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Agranulocytose. Gastrointestinale: Pankreatitt. Hud: Anafylaktiske reaksjoner, toksisk epidermal nekrolyse (Lyells syndrom), alopesi, kutan lupus erythematosus. Betablokkere kan fremkalle eller forverre psoriasis eller indusere psoriasislignende utslett. Stoffskifte/ernæring: Metabolsk alkalose. Øye: Konjuktivitt.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning:

Symptomer: Bisoprolol: Vanligst er bradykardi, hypotensjon, bronkospasme, akutt nedsatt hjertefunksjon og hypoglykemi. Store individuelle sensitivitetsforskjeller og hjertesviktpasienter er sannsynligvis svært sensitive. Hydroklortazid: Karakteriseres ved omfanget av væske- og elektrolyttap. Vanligst er svimmelhet, kvalme, somnolens, hypovolemi, hypotensjon og hypokalemi. Behandling: Behandlingen avbrytes. Støttende og symptomatisk behandling. Bradykardi: Atropin i.v. Ved utilstrekkelig respons kan isoprenalin eller annen forbindelse med positive kronotrope egenskaper gis med forsiktighet. I enkelttilfeller kan det være nødvendig med innsetting av transvenøs pacemaker. Hypotensjon: I.v. væsketilførsel og vasopressor. AV-blokk (grad II eller III): Nøye overvåkning. Behandling med isoprenalininfusjon eller ved innsetting av i.v. pacemaker. Akutt forverring av hjertesvikt: Diuretika, inotrope substanser og vasodilatoriske substanser gis i.v. Bronkospasmer: Bronkodilaterende terapi som isoprenalin, beta2-agonister og/eller aminofyllin. Hypoglykemi: I.v. glukose. Begrensede data viser at bisoprolol ikke er dialyserbart. I hvilken grad hydroklortiazid fjernes ved hemodialyse er ikke undersøkt. Se Giftinformasjonens anbefalinger for bisoprolol C07A B07 og hydroklortiazid C03A A03.

Egenskaper:

Klassifisering: Bisoprolol er en svært selektiv beta1-antagonist, uten egenstimulerende aktivitet og uten signifikant membranstabiliserende effekt. Hydroklortiazid er et tiaziddiuretikum med antihypertensiv aktivitet. Virkningsmekanisme: Virkningsmekanismen for bisoprolol ved hypertensjon er ikke helt kjent, men det er vist at legemidlet fører til betydelig reduksjon av reninnivået i plasma og nedsettelse av hjertefrekvensen. Den diuretiske effekten av hydroklortiazid er forårsaket av inhibering av den aktive transporten av Na+-ioner fra renale tubuli inn til blodet, som påvirker reabsorpsjonen av Na+-ioner. Absorpsjon: Bisoprolol: Tmax varierer fra 1-4 timer. Biotilgjengeligheten er høy (88%), hepatisk first pass-ekstraksjon er svært lav. Absorpsjonen påvirkes ikke av matinntak. Lineær kinetikk ved doser på 5-40 mg. Hydroklortiazid: Biotilgjengeligheten varierer individuelt 60-80%. Tmax varierer mellom 1,5-5 timer (gjennomsnittlig ca. 4 timer). Proteinbinding: Bisoprolol: 30% og distribusjonsvolumet er stort (ca. 3 liter/kg). Hydroklortiazid: 40%. Halveringstid: Bisoprolol: 11 timer. Hydroklortiazid: Den terminale halveringstiden er ca. 8 timer. Nyreclearance for hydroklortiazider reduseres og halveringstiden for eliminering forlenges hos pasienter med nedsatt nyre- og/eller hjertefunksjon. Dette gjelder også eldre pasienter, som også har økt Cmax. Metabolisme: 40% av bisoprololdosen metaboliseres i leveren. Bisoprololmetabolittene er inaktive. Hydroklortiazid metaboliseres ikke og utskilles nesten helt uforandret ved glomerulusfiltrasjon og aktiv tubulærsekresjon. Utskillelse: Bisoprolol: Renal og hepatisk clearance er sammenlignbar, og halvparten av dosen (uforandret) samt metabolittene utskilles i urinen. Totalclearance er 15 liter/time.

Oppbevaring og holdbarhet: 

Oppbevares ved høyst 25°C.

Sist endret: 16.11.2009
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


  

Lodoz, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakningVarenrPrisRefusjonSPC
2,5 mg/6,25 mg100 stk. (blister) 497487kr 185,70C07BB07_1SPC
5 mg/6,25 mg100 stk. (blister) 009550kr 185,70C07BB07_1SPC
10 mg/6,25 mg100 stk. (blister) 009559kr 185,70C07BB07_1SPC