Forsiktighetsregler: 

Ingen erfaring med barn og ungdom. Kan gi benmargshemming relatert til økt kjemoterapiindusert hematologisk toksisitet. Ved behandlingsrelatert benmargshemming må leukocytter, trombocytter, hemoglobin og nøytrofiler sjekkes minst ukentlig. Laveste leukocytt- og trombocyttverdier nås etter 14-20 dager med regenerering etter 3-5 uker. Det anbefales nøye overvåking av blodverdier i behandlingsfrie perioder. Før oppstart av neste behandlingssyklus anbefales leukocytt- og trombocyttverdier >4000/µl og >100 000/µl. Begrenset erfaring ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance <10 ml/minutt). Infeksjon, inkl. pneumoni og sepsis, er rapportert, i sjeldne tilfeller med sykehusinnleggelse, septisk sjokk og dødsfall. Nøytropeni og/eller lymfopeni etter behandling gir økt infeksjonsfare. Ved benmargshemming etter behandling bør lege kontaktes ved symptomer på infeksjon, inkl. feber og luftveissymptomer. Hudreaksjoner som utslett, toksiske hudreaksjoner og bulløst eksantem, er rapportert. Noen ganger i kombinasjon med andre legemidler mot kreft, så sammenhengen er uklar. Hudreaksjoner kan være progressive og øke i alvorlighetsgrad ved fortsatt behandling. Behandlingen bør avbrytes eller seponeres ved progressive hudreaksjoner. Behandlingen bør seponeres ved alvorlige hudreaksjoner og mistanke om sammenheng med bendamustin. Ved hjertesykdom må blodkonsentrasjonen av kalium følges nøye og kaliumtilskudd gis dersom K⁺ <35 mEq/liter, og EKG må måles. Antiemetika kan gis ved kvalme og oppkast. Tumorlysesyndrom kan oppstå, vanligvis innen 48 timer etter 1. dose, og uten intervensjon medføre akutt nyresvikt og dødsfall. Forebyggende tiltak omfatter adekvat volumstatus, tett oppfølging av blodverdier, spesielt kalium og urinsyrenivåer. Bruk av allopurinol de første 1-2 behandlingsukene kan vurderes, men ikke nødvendigvis som standard. Noen få tilfeller av Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse er rapportert ved samtidig bruk av bendamustin og allopurinol eller allopurinol og rituximab. Infusjonsreaksjoner er vanlige, vanligvis med lette symptomer som feber, frysninger, kløe og utslett. I sjeldne tilfeller har alvorlige anafylaktiske og anafylaktoide reaksjoner forekommet. Pasienten skal forhøres om symptomer på infusjonsreaksjoner etter 1. behandlingssyklus. Ved anamnese med infusjonsreaksjoner skal tiltak for å forebygge alvorlige reaksjoner, inkl. antihistaminer, antipyretika og kortikosteroider, vurderes ved påfølgende sykluser. Pasienter med allergilignende reaksjoner ≥grad 3 er vanligvis ikke eksponert på nytt. En ekstravasal injeksjon skal stoppes omgående, nålen fjernes etter en kort aspirasjon, affisert vevsområde kjøles ned og armen heves. Tilleggsbehandling, som kortikosteroider, har ingen klar effekt. Pasienten bør instrueres om å unngå risikofylte aktiviteter, som kjøring og bruk av maskiner, ved ataksi, perifer nevropati eller søvnighet.