Medikamenters innvirkning på klinisk-kjemiske analyser

av
dr. med. Ludvig N. W. Daae

Flertallet medikamenter har biologiske effekter som også gir utslag på laboratorieresultater. Av og til kan dette føre til overraskelser, men som regel vil den endrede laboratorieverdi være ventet eller endog tilsiktet. Slike situasjoner omtales i lærebøkene og i preparatomtalene i Felleskatalogen og omtales derfor ikke her. Nytt er imidlertid en eksplosiv vekst i bruk av kosttilskudd og naturmedisiner, som kan ha dramatiske og ukontrollerte kliniske og laboratoriemessige effekter. Disse oppstår hyppig via interferens med samtidig konvensjonell terapi, og er viktige å være oppmerksom på. Full oversikt finnes foreløpig ikke.
Sjeldnere kan imidlertid medikamenter og deres hjelpestoffer og metabolitter påvirke det fysikalske eller kjemiske grunnlaget for laboratorieanalyser og derved føre til feilaktige resultater. Av naturlegemidler er foreløpig de med høyt askorbinsyreinnhold rapportert å kunne interferere. I alle slike situasjoner kan man da uten å ha kontroll over det få svar som er feilaktig høye eller falskt positive, eller feilaktig lave eller falskt negative. Denne typen medikamentinnvirkning gis det eksempler på i det følgende. Det legges her hovedvekt på metoder som er brukt i allmennpraksis.

Prøver i blod:

Glukosebestemmelse ved hjelp av strimler eller elektroder: Analysene er basert på enzymatisk omdanning av glukose fulgt av fargeutvikling i et kromogensystem (strimler) eller potensiometri (elektroder). Substanser som hemmer enzymer eller er red/oks-aktive kan forstyrre reaksjonen, i ulik grad for forskjellige fabrikata. Tilblanding av desinfeksjonsmidler som etanol og isopropanol ved kapillærblodprøvetakingen kan gi hematinutfelling og derved feilaktig verdi, mangelfull avtørring av jodholdig desinfeksjonsmiddel kan føre til for høyt analyseresultat. Tilsetningsmidler som fluorid, oksalat, EDTA, høy konsentrasjon av heparin etc. kan for enkelte fabrikatas del hemme reaksjonen og gi for lav verdi. Levodopa, metyldopa, metronidazol, isoniazid, rifampicin m.fl. kan også gi falskt lave analysesvar.
INR-måling ved antikoagulasjonsbehandling: Ved bestemmelse av antikoagulasjonseffekt under warfarinbehandling, kan samtidig intravenøst administrert klassisk heparin så vel som subkutant injisert, fraksjonert (lavmolekylært) heparin gi feilaktig svar. Dette gjelder spesielt for den tradisjonelle Thrombotest, der INR-verdien i slike tilfeller kan bli for høy. Terapeutiske doser av de ulike heparinene influerer ikke nevneverdig på INR-måling ved bruk av nyere typer reagenser som f.eks. SPA og Nycotest PT. INR-verdien under antikoagulasjonsbehandling er den parameter som hyppigst er rapportert forstyrret ved samtidig bruk av såvel ordinære medikamenter som naturmedisiner og vanlig brukte kosttilskudd.
Trombocytter, leukocytter: Heparin og EDTA brukt som antikoagulantium og heparinmedikasjon, kan gi aggregater av trombocytter (hyppigst) og leukocytter med for lavt telletall til følge (oppdages ved å se på blodutstryk).

Urinprøver:

Urinens farge: Denne kan endres etter inntak av såvel visse næringsmidler (f.eks. rødbeter) som av en rekke medikamenter. Eksempelvis kan amitriptylin gi blågrønn farge, ibuprofen, levodopa, metyldopa, fenytoin, kinin m.fl. gi farger i brunt/rødt/fiolett.
pH: Strimmelfeltet har en kombinasjon av indikatorer som via fargen avspeiler surhetsgraden. Spesiell diett, en rekke medikamenter og rester av vaskemiddel eller desinfeksjonsmiddel i urinbeholderen kan gi ekstrem endring av pH.
Spesifikk vekt: Røntgenkontrastmidler som utskilles gjennom nyrene kan gi falsk høy spesifikk vekt målt med hydrometer («flytevekt») og med refraktometer (måler lysbrytningen som er avhengig av mengden oppløst stoff). Strimmelmetoden, som er basert på et ionebytter-indikatorsystem, er angivelig ikke affisert hos disse pasientene.
Albumin (protein): Strimmeltesten er basert på «protein/pH-indikatorfeilen». Medikamenter som gjør urinen sterkt alkalisk, som acetazolamid og natriumhydrogenkarbonat, kan gi falsk positiv reaksjon. Lignende effekt kan terapi med kinin, trimetoprim, fenazopyridin, kinidin (de to sistnevnte ikke markedsført i Norge) og rester av alkalisk vaskemiddel i urinbeholderen ha.
Bilirubin: Strimlene er oftest basert på kobling til et diazofargestoff. Falsk lav eller falsk negativ reaksjon kan forekomme ved middels stort til eksessivt inntak av askorbinsyre. Falsk positiv reaksjon kan oppstå etter inntak av klorpromazin, fentiaziner, fenazopyridin og etodolac (de to sistnevnte ikke markedsført i Norge).
Blod: Reaksjonen er basert på at hemoglobinets peroksidaselignende effekt gir farge via et kromogensystem. Enkelte strimmelfabrikata hemmes sterkt av reduserende substanser, andre er bedre stabilisert. Middels stort til eksessivt inntak av askorbinsyre og acetylsalisylsyre vil være hyppigste årsaker til falsk lav eller falsk negativ reaksjon. Kaptoprilmedikasjon og formalintilsetning vil også kunne hemme reaksjonen. Kontaminering ved prøvetakingen med jodholdig desinfeksjonsmiddel eller med hypokloritt kan gi falsk positiv reaksjon.
Glukose: De forskjellige strimmeltyper er alle basert på en koblet glukoseoksidase-/peroksidasereaksjon og har ulik følsomhet for glukose og ulik følsomhet for interfererende stoffer. Falsk lav eller falsk negativ reaksjon kan forekomme ved middels stort til eksessivt inntak av askorbinsyre, acetylsalisylsyre, levodopa m.fl. (en rekke medikamenter, f.eks. tetracykliner, er stabilisert ved hjelp av betydelige mengder askorbinsyre). Dekstropropoksyfen, cefalosporiner m.fl. kan gi falsk positiv strimmelreaksjon, det samme kan rester av oksiderende vaskemiddel i urinbeholderen gi.
Ketoner: Strimmelfeltet er basert på natriumnitroprussidreaksjonen i alkalisk miljø. Falsk positiv reaksjon kan oppstå ved bruk av salisylater, fentiaziner, levodopa, kaptopril, klorpromazin m.fl.
Leukocytter: Strimmelversjonen er basert på at granulocyttenes esterase virker på et kromogensystem. Det er rapportert sterkt hemmende effekt ved borsyretilsetning, samt ved bruk av cefalosporiner, tetracykliner, nitrofurantoin og fenazopyridin (ikke markedsført i Norge). Formaldehydtilsetning og inngift av imipenem og meropenem kan gi falsk positiv reaksjon.
Nitritt: Bakterier omdanner nitrat til nitritt i blæreurinen. Nitritt kobles til et fargestoff, stoffet er forskjellig for ulike testfabrikata. Falsk negativ eller falsk lav reaksjon kan oppstå ved middels stort til eksessivt inntak av askorbinsyre, falsk positiv reaksjon ved bruk av fenazopyridin (ikke markedsført i Norge).
Urobilinogen: Reaksjonen er basert på kobling til et fargestoff, dette er forskjellig for ulike testfabrikata. Fargeutviklingen kan hemmes ved riboflavinmedikasjon og formalintilsetning. Falsk positiv reaksjon kan oppstå ved inntak av klorpromazin, fentiaziner, sulfonamider, fenazon, paraaminosalisylsyre (PAS), fenazopyridin (de to sistnevnte ikke markedsført i Norge) m.fl.

Prøver i feces:

Blod: De hittil mest brukte tester på patologisk mengde blod i feces er basert på at hemoglobin via sin peroksidaselignende effekt gir en farge i et system med guajakk eller tetrametylbenzidin. Jodholdig vaskemiddel og jernmedikasjon kan gi falsk positiv reaksjon med de fleste tester, mens eksessivt inntak av askorbinsyre kan hemme reaksjonen. Det selges nå også tester som bygger på immunologisk påvisning av humant hemoglobin; disse metodene er angitt ikke å være influert av medikamenter.
Muligheten for legemiddelinterferens er naturligvis også tilstede ved bruk i primærhelsetjenesten av mer avansert analyseteknikk på samme måte som ved analyser som utføres i større klinisk-kjemiske laboratorier (og mikrobiologiske laboratorier etc.). Graden av effekt er avhengig av de analysemetoder som benyttes, og kan derfor variere fra laboratorium til laboratorium. Det nedlegges fra laboratorienes side et betydelig arbeid for å unngå slike effekter. Nye legemidler og nye analyser kommer imidlertid stadig til, med nye muligheter for medikamenters innvirkning som oppdages etter hvert. Litteraturen er rikholdig og til dels forvirrende på dette punkt, idet f.eks. mange av de rapporterte effekter gjelder medikamenter og metoder som ikke benyttes her i landet. Sist utkomne skriftlige oversikt er Young DS. Effects of drugs on clinical laboratory tests, 5th ed. Washington DC: AACC Press, 2000.
Ved oppstått spørsmål om innvirkning av medikamenter på en analyse bør man ta kontakt med nærmeste større laboratorium. Her vil man som regel kunne få hjelp og veiledning. Det er naturligvis rekvirenten som må kunne redegjøre for de medikamenter, naturlegemidler og kosttilskudd pasienten får. Ved valg av egnet metodikk vil det da oftest være mulig å løse ev. analytiske problemer slik at man kan få et korrekt analysesvar.