Preparater A-Z
Isentress, TABLETTER, filmdrasjerte:
| Styrke | Pakning | Varenr | Pris | Refusjon | SPC |
|---|---|---|---|---|---|
| 400 mg | 60 stk. (boks) | 110750 | kr 9147,70 | - |  |
Står ikke på WADAs dopinglisteTABLETTER, filmdrasjerte 400 mg: Hver tablett inneh.: Raltegravirkalium 400 mg, laktosemonohydrat 26,1 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Rødt og sort jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).
Indikasjoner:
I kombinasjon med andre antiretrovirale legemidler til behandling av hiv-1-infeksjon (humant immunsviktvirus) hos voksne pasienter. Indikasjonen er basert på sikkerhets- og effektdata fra 2 dobbeltblinde, placebokontrollerte studier hos tidligere behandlede pasienter og en dobbeltblind, aktivt kontrollert studie hos behandlingsnaive pasienter (se Forsiktighetsregler).Dosering:
Behandlingen bør initieres av lege med erfaring i behandling av hiv-infeksjon. Bør brukes i kombinasjon med annen aktiv antiretroviral behandling (ART). Bruk av raltegravir hos tidligere ART-naive pasienter er basert på en studie hvor raltegravir ble gitt sammen med 2 nukleosid revers transkriptasehemmere (NRTIs) (se Forsiktighetsregler). Voksne: Anbefalt dose er 400 mg 2 ganger daglig. Eldre: Begrenset informasjon, bør derfor brukes med forsiktighet. Barn og ungdom: Sikkerhet og effekt er ikke fastlagt hos pasienter <16 år. Nedsatt nyrefunksjon: Ingen dosejustering er nødvendig. Nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering er nødvendig ved mild til moderat nedsatt leverfunksjon. Sikkerhet og effekt ved underliggende alvorlige leversykdommer er ikke fastlagt. Bør derfor brukes med forsiktighet ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Administrering: Tablettene bør ikke tygges, knuses eller deles. Tas med eller uten mat. Det er usikkert hvilken effekt mat har på absorpsjonen.Forsiktighetsregler:
Informer pasientene om at aktuell ART ikke helbreder hiv, og at det ikke er vist at den hindrer hiv-overføring til andre via blod eller seksuell kontakt. Hensiktsmessige forholdsregler må fortsatt tas. Betydelig inter- og intraindividuelle farmakokinetiske variasjoner. Genetisk resistensbarriere er relativt lav. Raltegravir skal derfor gis sammen med 2 andre aktive ART hvis mulig, for å minimalisere potensialet for virologisk svikt og resistensutvikling. Hos behandlingsnaive pasienter er dataene fra kliniske studier med raltegravir begrenset til bruk sammen med 2 nukleosid revers transkriptasehemmere (emtricitabin og tenofovirdisoproksilfumarat). Brukes med forsiktighet ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Pasienter med nedsatt leverfunksjon i anamnesen, inkl. kronisk hepatitt, har økt frekvens av unormal leverfunksjon under antiretroviral kombinasjonsbehandling og bør følges opp iht. standard retningslinjer. Ved tegn på forverring av leversykdommen bør seponering vurderes. Begrensede data vedrørende bruk ved samtidig hepatitt B- eller C-koinfeksjon. Pasienter med kronisk hepatitt B eller C har økt risiko for alvorlige og potensielt fatale leverbivirkninger. Forsiktighet bør utvises når raltegravir gis sammen med potente UGT 1A1-indusere (f.eks. rifampicin), se Interaksjoner. Brukes med forsiktighet hos pasienter som tidligere har hatt myopati eller rabdomyolyse eller har andre predisponerende forhold, f.eks. samtidig bruk av andre legemidler kjent for å forårsake disse tilstandene. I kliniske studier forekom utslett hyppigere med raltegravir og darunavir enn med enkeltkomponentene alene hos tidligere behandlede pasienter. Legemiddelrelatert utslett forekom like hyppig. Alvorlighetsgraden var mild til moderat og førte ikke til seponering. Osteonekrose kan forekomme, og pasienten bør rådes til å kontakte lege ved leddverk og smerte, leddstivhet eller bevegelsesproblemer. Hos hiv-infiserte med alvorlig immunsvikt ved oppstart av antiretroviral kombinasjonsbehandling, kan det oppstå en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener. Alvorlige kliniske tilstander eller forverring av symptomene sees vanligvis i løpet av de første ukene eller månedene etter oppstart av behandlingen. Eks. er cytomegalovirusretinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterielle infeksjoner og pneumoni forårsaket av Pneumocystis jiroveci (tidligere P. carinii). Alle symptomer på inflammasjon må evalueres, og behandling må initieres ved behov. Alvorlige, potensielt livstruende og dødelige hudreaksjoner, inkl. Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse, er rapportert, i de fleste tilfeller samtidig med andre legemidler som er forbundet med disse reaksjonene. Overfølsomhetsreaksjoner karakterisert av utslett, konstitusjonelle funn og enkelte ganger nedsatt organfunksjon, inkl. leversvikt, er også rapportert. Dersom tegn eller symptomer på alvorlige hudreaksjoner eller overfølsomhetsreaksjoner oppstår (inkl. men ikke begrenset til, alvorlig utslett eller utslett med feber, generell sykdomsfølelse, utmattelse, smerter i muskler eller ledd, blemmer, munnsår, konjunktivitt, ansiktsødem, hepatitt, eosinofili, angioødem), skal Isentress og ev. andre midler seponeres. Klinisk status, inkl. lever aminotransferaser, bør monitoreres og egnet behandling igangsettes. Forsinket seponering etter at alvorlig utslett er utviklet kan føre til en livstruende situasjon. Bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, en spesiell form for hereditær laktasemangel (lapp-laktasemangel) eller glukose-galaktosemalabsorpsjon.Interaksjoner:
Raltegravir er ikke et substrat for CYP-enzymer og hemmer ikke P-glykoproteinmediert transport. Det forventes derfor ingen påvirkning av farmakokinetikken til substrater for disse enzymene eller P-glykoprotein. Noe UGT 1A1-hemming kan finne sted in vivo, basert på observert effekt på bilirubinglukuronisering, men klinisk viktige legemiddelinteraksjoner er ikke sannsynlig. Betydelig inter- og intraindividuell farmakokinetisk variasjon. Raltegravirs effekt på farmakokinetikken til etravirin, maraviroc, tenofovir, hormonelle prevensjonsmidler, metadon eller midazolam er uten klinisk betydning, og dosejustering er ikke nødvendig. Tenofovir kan øke plasmakonsentrasjonene av raltegravir, mekanismen er ukjent. Raltegravir metaboliseres primært via UGT 1A1, og forsiktighet bør utvises ved samtidig administrering av potente UGT 1A1-indusere (f.eks. rifampicin). Rifampicin reduserer plasmakonsentrasjonen av raltegravir, men virkningen på raltegravireffekten er ukjent. Hvis samtidig administrering med rifampicin ikke kan unngås, kan dobling av raltegravirdosen vurderes. Virkningen på UGT 1A1 av andre potente enzymindusere, som fenytoin og fenobarbital, er ukjent. Andre mindre potente indusere (f.eks. efavirenz, nevirapin, etravirin, rifabutin, glukokortikoider, johannesurt, pioglitazon) kan brukes uten justering av raltegravirdosen. Samtidig administrering av kjente potente UGT 1A1-hemmere (f.eks. atazanavir) kan øke plasmakonsentrasjonene av raltegravir. Ingen dosejustering av raltegravir er nødvendig ved samtidig bruk av atazanavir. Hos friske frivillige økte plasmakonsentrasjonen av raltegravir når det ble gitt samtidig med omeprazol. Effekten av økt gastrisk pH på raltegravirabsorpsjonen er usikker, og raltegravir skal derfor bare brukes sammen med legemidler som øker gastrisk pH (f.eks. protonpumpehemmere og H2-antagonister) dersom det ikke kan unngås.Graviditet/Amming:
Overgang i placenta: Tilstrekkelige data ved bruk hos gravide foreligger ikke. Reproduksjonstoksiske effekter er vist hos dyr. Mulig risiko for mennesker er ukjent. Bør ikke brukes under graviditet. For å overvåke det maternelle/føtale utfallet hos pasienter som ved en feiltagelse fikk raltegravir under graviditeten, er det etablert et antiretroviralt graviditetsregister. Leger oppfordres til å registrere pasientene i dette registeret. Overgang i morsmelk: Ukjent. Utskilles i melken hos rotter, og når høyere konsentrasjoner enn i morens plasma. Pasienter som bruker raltegravir bør ikke amme, også for å forhindre mulig overføring av hiv etter fødselen.Bivirkninger:
Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Oppblåst mage, abdominalsmerter, diaré, flatulens, kvalme, oppkast. Hud: Utslett. Nevrologiske: Svimmelhet, hodepine. Undersøkelser: Økt ALAT, atypiske lymfocytter, økt ASAT, økte triglyserider i blodet, økt lipase, økt nivå av pankreasamylase i blodet. Psykiske: Unormale drømmer, insomnia, mareritt. Stoffskifte/ernæring: Nedsatt appetitt. Øre: Vertigo. Øvrige: Tretthet, asteni, pyreksi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod: Anemi, jernmangelanemi, smerter i lymfeknuter, lymfadenopati, nøytropeni, trombocytopeni. Gastrointestinale: Gastritt, ubehag i abdomen, smerter i øvre del av abdomen, ømhet i abdomen, anorektalt ubehag, obstipasjon, munntørrhet, dyspepsi, ubehag i epigastriet, eroderende duodenitt, sure oppstøt, gastroøsofageal reflukssykdom, gingivitt, glossitt, smerter ved svelging, akutt pankreatitt, peptisk ulcer, rektal blødning. Hjerte/kar: Palpitasjoner, sinusbradykardi, ventrikulære ekstrasystoler, hetetokter, hypertensjon. Hud: Akne, alopesi, aknelignende dermatitt, tørr hud, erytem, avmagring i ansiktet, hyperhidrose, lipoatrofi, ervervet lipodystrofi, lipohypertrofi, svette om natten, prurigo, pruritt, generell kløe, makulært utslett, makulopapulært utslett, kløende utslett, hudlesjoner, urticaria, xeroderma, Stevens-Johnsons syndrom, legemiddelindusert utslett med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS). Immunsystemet: Immunrekonstitusjonssyndrom, overfølsomhet for legemidler, overfølsomhet. Infeksiøse: Genital herpes, follikulitt, gastroenteritt, Herpes simplex, Herpes virus-infeksjon, Herpes zoster, influensa, abscesser i lymfeknutene, molluscum contagiosum, nasofaryngitt, øvre luftveisinfeksjoner. Kjønnsorganer/bryst: Erektil dysfunksjon, gynekomasti, menopausale symptomer. Lever/galle: Hepatitt, fettavleiring i leveren, skrumplever. Luftveier: Dysfoni, neseblødning, tetthet i nesen. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, artritt, ryggsmerter, flankesmerter, muskel-skjelettsmerter, myalgi, smerter i halsen, osteopeni, smerter i ekstremitetene, tendonitt, rabdomyolyse. Nevrologiske: Amnesi, karpalt tunnelsyndrom, kognitive forstyrrelser, konsentrasjonsforstyrrelser, postural svimmelhet, smaksforstyrrelser, hypersomni, hypoestesi, letargi, hukommelsesforstyrrelser, migrene, perifer nevropati, parestesi, somnolens, tensjonshodepine, tremor. Nyre/urinveier: Nyresvikt, nefritt, nyresten, nokturi, nyrecyste, redusert nyrefunksjon, tubulointerstitiell nefritt. Psykiske: Mental sykdom, suicidalforsøk, angst, forvirringstilstander, nedtrykthet, depresjon, alvorlig depresjon, avbrutt søvnmønster, humørsvingninger, panikkanfall, søvnforstyrrelser. Stoffskifte/ernæring: Kakeksi, diabetes mellitus, dyslipidemi, hyperkolesterolemi, hyperglykemi, hyperlipidemi, hyperfagi, økt appetitt, polydipsi. Svulster/cyster: Papillomer i huden. Undersøkelser: Redusert antall absolutte nøytrofiler, økt alkalisk fosfatase, redusert albumin i blodet. Økte blodverdier av: Amylase, bilirubin, kolesterol, kreatinin, glukose, urea-nitrogen, kreatininfosfatase. Økt fastende blodsukker, glukose i urinen, økt HDL, økt INR, økt LDL, redusert antall blodplater, positiv test for blod i urinen, økt livvidde, vektøkning, redusert antall hvite blodlegemer. Øre: Tinnitus. Øye: Svekket syn. Øvrige: Utilsiktet overdose, ubehag i brystet, frysninger, ansiktsødem, økt fettvev, nervøs skjelving, utilpasshet, submandibular oppsamling, perifert ødem, smerte. Ukjent: Stevens-Johnsons syndrom, suicidale tanker, suicidal oppførsel (spesielt hos pasienter med psykiatrisk sykdom i anamnesen). Tidligere behandlede pasienter: Hhv. 2,4% og 3% av pasientene som fikk raltegravir + optimal bakgrunnsbehandling (OBB) eller placebo + OBB, seponerte behandlingen pga. bivirkninger. Behandlingsnaive pasienter: 3,2% av pasientene som fikk raltegravir + emtricitabin + tenofovir seponerte behandlingen pga. bivirkninger. Kreft er rapportert hos pasienter som startet med raltegravir i forbindelse med annen antiretroviral behandling. Type og insidens er som forventet i en svært immunsupprimert populasjon. Risikoen for å utvikle kreft er lik for gruppen som fikk raltegravir og gruppen som fikk sammenlignende behandling. Tilfeller av osteonekrose er rapportert, særlig hos pasienter med generelt kjente risikofaktorer, fremskreden hiv-sykdom eller langtidseksponering for antiretroviral kombinasjonsbehandling. Hyppigheten er ukjent. Sikkerhetsprofilen hos pasienter med samtidig kronisk hepatitt B- og/eller C-infeksjon er lik den for pasienter uten infeksjon, men forekomsten av unormal ASAT og ALAT er noe høyere i gruppen med infeksjon. Hos tidligere behandlede pasienter forekommer unormale laboratorieverdier av grad 2 eller høyere som representerer en forverring av grad i forhold til baseline for ASAT, ALAT eller total bilirubin, hos hhv. 26%, 27% og 12% av raltegravirbehandlede med samtidig hepatitt B- og/eller C-infeksjon, sammenlignet med 9%, 8% og 7% av alle andre behandlet med raltegravir. Hos behandlingsnaive pasienter forekommer unormale laboratorieverdier av grad 2 eller høyere som representerer en forverring av grad i forhold til baseline for ASAT, ALAT eller total bilirubin, hos hhv. 17%, 22% og 11% av raltegravirbehandlede med hepatitt B- og/eller C-infeksjon, sammenlignet med 4%, 5% og 3% av alle andre som ble behandlet med raltegravir. Laboratorieverdier: Unormale laboratorieverdier av grad 2-4 for kreatinkinase er sett. Myopati og rabdomyolyse er rapportert.Overdosering/Forgiftning:
Behandling: Ingen spesifikk informasjon om behandling av overdosering. Støttende tiltak som f.eks. fjerning av ikke-absorbert legemiddel fra mage-tarmkanalen, klinisk monitorering (inkl. EKG) og ev. støttende behandling bør iverksettes. Det bør tas med i vurderingen at raltegravir foreligger som kaliumsalt. Ukjent i hvilken grad raltegravir kan dialyseres. Se Giftinformasjonens anbefalinger J05A X08.Egenskaper:
Klassifisering: Integrasehemmer. Virkningsmekanisme: Hindrer integrase fra å overføre virus-DNA, og er aktiv mot hiv-1. Hemmer katalytisk aktivitet av integrase, et hiv-kodet enzym nødvendig for virusreplikasjon. Integrasehemming hindrer kovalent integrering av hiv-genomet i vertscellens genom. Hiv-genom som ikke integreres, kan ikke styre produksjonen av nye infeksiøse viruspartikler, og hemming av integrasjonen hindrer derfor spredning av virusinfeksjonen. Raltegravir i konsentrasjoner på 31±20 nM fører til 95% (IC95) hemming av hiv-1-replikasjon (i forhold til ubehandlet virusinfisert kultur) i humane T-lymfoide cellekulturer infisert med den cellelinjetilpassede hiv-1-varianten H9IIIB. I tillegg fører raltegravir til hemming av viral replikasjon i kulturer av mitogenaktiverte humane mononukleære celler i perifert blod infisert med ulike, primære kliniske isolater av hiv-1, inkl. isolater fra 5 non-B subtyper og isolater som er resistente mot revers transkriptasehemmere og proteasehemmere. I en analyse av en enkeltsyklusinfeksjon hemmet raltegravir infeksjon hos 23 hiv-isolater som representerte 5 non-B subtyper og 5 sirkulerende rekombinante former med IC50-verdier fra 5 til 12 nM. De fleste virusisolatene fra pasienter som ikke responderer på raltegravir, har høy grad av raltegravirresistens pga. forekomsten av ≥2 mutasjoner. De fleste har signaturmutasjon i aminosyre 155 (N155 endret til H), aminosyre 148 (Q148 endret til H, K eller R) eller aminosyre 143 (Y143 endret til H, C eller R) sammen med en eller flere andre integrasemutasjoner (f.eks. L74M, E92Q, T97A, E138A/K, G140A/S, V151I, G163R, S230R). Signaturmutasjonene reduserer viral raltegravirfølsomhet, og tilføyelsen av andre mutasjoner gir ytterligere reduksjon i følsomheten. Lavere virusmengde (viral load) ved baseline og bruk av andre aktive antiretrovirale legemidler reduserer sannsynligheten for å utvikle resistens. Preliminære data antyder potensiale for noen grad av kryssresistens mellom raltegravir og andre integrasehemmere. Absorpsjon: Tmax ca. 3 timer etter en enkeltdose hos fastende, friske frivillige. AUC og Cmax øker doseproporsjonalt i doseringsområdet 100-1600 mg. C12t øker doseproporsjonalt i doseringsområdet 100-800 mg og øker noe mindre enn doseproporsjonalt i doseringsområdet 100-1600 mg. Doseproporsjonaliteten er ikke fastlagt hos pasienter. Dosering 2 ganger daglig gir farmakokinetisk steady state i løpet av de 2 første dagene av behandlingen. Betydelig farmakokinetisk variasjon. Mat ser ut til å øke farmakokinetisk variabilitet. Liten til ingen akkumulering i AUC og Cmax, men tegn på svak akkumulering i C12t. Store inter- og intraindividuelle variasjoner i C12t som kan skyldes forskjeller i samtidig administrering av mat og andre legemidler. Absolutt biotilgjengelighet er ikke fastslått. Farmakokinetikken hos barn er ikke fastslått. Alder har ingen klinisk betydning på raltegravirs farmakokinetikk i aldersgruppen 16-71 år. Proteinbinding: Ca. 83% bundet til humant plasmaprotein i konsentrasjonsområdet 2-10 µM. Fordeling: Går raskt over i placenta hos rotter, men penetrerer ikke hjernen i merkbar grad. Halveringstid: Tilsynelatende terminal halveringstid er ca. 9 timer, med en kortere α-fase halveringstid (~1 time) som står for mye av AUC. Metabolisme: Raltegravir utgjør ca. 70% i plasma, resten er raltegravirglukuronid. UGT 1A1-mediert glukuronisering til raltegravirglukuronid er viktigste clearancemekanisme. Ingen dosejustering er antatt å være nødvendig ved redusert UGT 1A1 pga. genetisk polymorfisme. Utskillelse: Ca. 51% og 32% av dosen gjenfinnes i hhv. feces og urin. I feces er kun raltegravir til stede, det meste er sannsynligvis derivert fra hydrolyse av raltegravirglukuronid utskilt i gallen. Raltegravir og raltegravirglukuronid er påvist i urinen og står for hhv. ca. 9% og 23% av dosen. Det er ukjent i hvilken grad raltegravir kan dialyseres, og dosering før en dialyseøkt bør unngås.Sist endret: 13.04.2012
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)
Basert på SPC godkjent av SLV:
19.03.2012
