Forsiktighetsregler: 

Preparatet kan forårsake lokal irritasjon og sår i slimhinnen i øvre mage-tarmkanal. Tablettene skal derfor ikke gis til pasienter som ikke kan sitte oppreist eller stå i minst ½ time. Pga. fare for forverring av grunnsykdommen, bør det utvises forsiktighet når alendronat gis til pasienter med aktivt besvær i øvre mage-tarmkanal, slik som dysfagi, sykdom i øsofagus, gastritt, duodenitt, ulcus eller med nylig (innen siste år) alvorlig mage-tarmsykdom som ulcus pepticum, aktiv mage-tarmblødning eller andre kirurgiske inngrep i øvre mage-tarmkanal enn pyloroplastikk. Ved kjent Barretts øsofagus bør nytte og potensiell risiko knyttet til alendronat vurderes individuelt. Øsofageale reaksjoner (f.eks. øsofagitt, øsofageal ulcus og erosjoner, i sjeldne tilfeller etterfulgt av øsofageal striktur) er rapportert (enkelte ganger alvorlige og med sykehusinnleggelse som konsekvens). Legen bør derfor være oppmerksom på ethvert tegn eller symptom som kan indikere en ev. øsofageal reaksjon, og pasienten bør få beskjed om å slutte å ta alendronat og oppsøke lege ved symptomer på øsofageale irritasjoner som dysfagi, smerte ved svelging eller retrosternal smerte, samt ny eller forverret halsbrann. Risikoen for alvorlige øsofageale bivirkninger synes å være større for pasienter som ikke tar alendronat som forskrevet og/eller som fortsetter å ta alendronat etter at de har fått symptomer som kan tyde på øsofageal irritasjon. Det er svært viktig at pasientene både får og forstår alle doseringsanvisningene. Pasienten bør informeres om at øsofageale problemer kan oppstå dersom anvisningene ikke følges. Omfattende kliniske studier viser ingen økt risiko, men det er kommet noen få rapporter om gastriske og duodenale sår (etter markedsføring). Noen av disse var alvorlige og medførte komplikasjoner. Osteonekrose i kjeven, hovedsakelig i forbindelse med tanntrekking og/eller lokale infeksjoner (inkl. osteomyelitt), er rapportert hos kreftpasienter. Mange av disse fikk kjemoterapi og kortikosteroider sammen med bisfosfonatene. Osteonekrose i kjeven er også rapportert hos osteoporosepasienter behandlet med orale bisfosfonater. En tannundersøkelse med egnet preventiv tannlegebehandling bør vurderes før behandling med orale bisfosfonater ved dårlig dentalstatus. Invasiv tannbehandling bør unngås. Tannkirurgi kan forverre tilstanden hos pasienter som utvikler osteonekrose i kjeven. Seponering av bisfosfonater synes ikke å redusere risikoen, og nytte/risiko bør vurderes individuelt. Ben-, ledd- og/eller muskelsmerter er rapportert. Symptomene er sjelden alvorlige og/eller fører til redusert arbeidsevne. Tiden før symptomene inntrer, varierer fra 1 dag til flere måneder etter behandlingsoppstart. Hos de fleste pasientene forsvinner symptomene etter seponering. En undergruppe fikk tilbakefall ved nytt inntak av samme preparat eller et annet bisfosfonat. Atypiske subtrokantære frakturer og diafysefrakturer i lårbenet, ofte bilaterale, er rapportert ved langtidsbehandling. Inntreffer etter lite eller intet forutgående traume. Femur på motsatt side bør undersøkes ved brudd i lårbensskaftet. Frakturene heles dårlig, og seponering av bisfosfonat anbefales inntil nytte/risiko er vurdert. Pasienter oppfordres til å rapportere enhver lår-, hofte- eller lyskesmerte for ev. evaluering med tanke på lårbensfraktur. Reduksjoner i serumkalsium og fosfat kan forekomme, spesielt hos pasienter som får glukokortikoider og hvor kalsiumabsorpsjonen er nedsatt. Reduksjonene er vanligvis små og asymptomatiske, men sjeldne tilfeller av symptomatisk hypokalsemi, av og til alvorlig, er rapportert hos predisponerte pasienter. Inneholder laktose og bør ikke brukes ved sjeldne, arvelige problemer med en spesiell form for hereditær laktasemangel (lapp-laktasemangel) eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Barn: Ikke indisert.