Forsiktighetsregler: 

Depresjon er assosiert med økt risiko for selvmordstanker, selvskading og selvmord (selvmordsrelaterte hendelser). Denne risikoen vedvarer til det oppnås signifikant bedring. Siden bedring ikke alltid oppstår i løpet av de første ukene av behandlingen, bør pasienter følges opp nøye inntil bedring inntrer. Generell klinisk erfaring viser at risikoen for selvmord kan øke i de første fasene av bedringen. Andre psykiatriske lidelser Fevarin forskrives for, kan også være assosiert med økt risiko for selvmordsrelaterte hendelser. Disse lidelsene kan dessuten opptre i forbindelse med depresjon. Det bør derfor tas samme forholdsregler ved behandling av pasienter med andre psykiatriske lidelser, som for pasienter med depresjon. Det er kjent at pasienter med en historie med selvmordsrelaterte hendelser eller som har betydelig grad av selvmordstanker før behandlingsoppstart, har større risiko for selvmordstanker og selvmordsforsøk. Disse pasientene bør derfor følges nøye under behandlingen. En metaanalyse av antidepressiver på voksne pasienter med psykiatriske lidelser, har vist økt risiko for suicidal atferd sammenlignet med placebo for pasienter <25 år. Behandling av pasienter, særlig de med høy risiko, bør ledsages av nøye oppfølging, spesielt tidlig i behandlingen og ved doseendringer. Pasienter (og pårørende) bør oppfordres til å være oppmerksomme på klinisk forverring, selvmordsrelatert atferd eller selvmordstanker, samt uvanlige endringer i oppførsel, og til å kontakte medisinsk hjelp omgående dersom disse symptomene oppstår. Barn og ungdom <18 år: Selvmordsrelatert oppførsel (selvmordsforsøk og selvmordstanker), og fiendtlighet (særlig aggresjon, opposisjonell atferd og sinne), er sett oftere i kliniske studier hos barn og ungdom behandlet med antidepressiver sammenlignet med placebo, og langtidssikkerhetsdata for vekst, modning samt kognitiv og atferdsmessig utvikling mangler. Dersom man likevel bestemmer seg for å behandle, bør pasienten overvåkes nøye mhp. suicidale symptomer. Akatisi/psykomotorisk rastløshet: Bruk av fluvoksamin er assosiert med utvikling av psykomotorisk rastløshet/akatisi, karakterisert ved en subjektiv ubehagelig eller foruroligende rastløshet, trang til å bevege seg ofte, samt manglende evne til å sitte eller stå stille. Det er mest sannsynlig at dette inntrer i løpet av de første ukers behandling. Hos pasienter som utvikler disse symptomene, kan doseøkning være ugunstig, og det kan være nødvendig å revurdere bruken av fluvoksamin. Abstinenssymptomer ved seponering: Bivirkninger ved seponering av fluvoksamin er vanlig, særlig hvis seponeringen skjer brått. Risikoen for bivirkninger ved seponering kan være avhengig av flere faktorer inkl. behandlingslengde, dosering, samt dosereduksjonshastigheten. Svimmelhet, sensoriske forstyrrelser (inkl. parestesier, synsforstyrrelser og følelse av «elektrisk sjokk»), søvnforstyrrelser (inkl. søvnløshet og intense drømmer), agitasjon og angst, irritabilitet, forvirring, emosjonell instabilitet, kvalme, oppkast, diaré, svetting og palpitasjoner, hodepine og skjelving er de vanligst rapporterte bivirkningene. Generelt er disse symptomene milde til moderate, hos noen pasienter kan de imidlertid være kraftige i intensitet. De oppstår vanligvis i løpet av de første dagene etter behandlingsslutt, men i meget sjeldne tilfeller er slike symptomer også rapportert hos pasienter under behandling som har glemt en dose. Generelt er slike symptomer selvbegrensende og går vanligvis over i løpet av 2 uker, men hos noen personer kan de vare lenger (2-3 måneder eller mer). Når behandlingen skal avsluttes, anbefales det derfor at fluvoksamin seponeres gradvis over en periode på flere uker eller måneder, avhengig av pasientens behov. Behandling med fluvoksamin har i sjeldne tilfeller vært assosiert med en stigning i leverenzymnivåer, som regel sammen med kliniske symptomer. Ved slike tilfeller bør behandlingen avsluttes. Nevrologiske sykdommer: Forsiktighet anbefales ved behandling av pasienter med tidligere tilfeller av kramper. Fluvoksamin bør unngås hos pasienter med ustabil epilepsi, og pasienter med kontrollert epilepsi bør observeres nøye. Behandling bør avsluttes ved ev. anfall eller hvis anfallsfrekvensen øker. I sjeldne tilfeller har utvikling av serotoninergt syndrom eller malignt antipsykotikasyndromlignende tilstander vært rapportert i forbindelse med behandling, spesielt gitt i kombinasjon med andre serotoninerge og/eller nevroleptiske legemidler. Fordi disse syndromene kan resultere i potensielt livstruende tilstander bør behandling opphøre hvis slike tilstander inntrer og symptomatisk terapi initieres. Metabolisme og fordøyelsesproblemer: Hyponatremi er rapportert i sjeldne tilfeller og synes å være reversibelt ved seponering. De fleste rapportene er forbundet med eldre pasienter. Blodsukkerkontroll kan forstyrres, spesielt i de tidlige stadiene av behandlingen. Doseringen av antidiabetesmidler kan måtte justeres. Hematologiske forstyrrelser: Gastrointestinal blødning, gynekologiske blødninger og blødninger fra hud eller slimhinner er rapportert ved SSRI-behandling. Forsiktighet bør utvises, spesielt hos eldre og ved samtidig bruk av preparater som har effekt på platefunksjonen (f.eks. atypiske antipsykotika og fentiaziner, de fleste trisykliske antidepressiver (TCA), acetylsalisylsyre, NSAIDs) eller legemidler som øker risikoen for blødning og hos pasienter med tidligere blødningsforstyrrelser eller predisponerte tilstander (f.eks. trombocytopeni og koagulasjonsforstyrrelser). Psykiatriske lidelser: Bør brukes med forsiktighet hos pasienter med mani/hypomani i anamnesen. Bør seponeres hvis pasienten går inn i en manisk fase. Begrenset klinisk erfaring ved samtidig bruk av elektrokonvulsiv terapi, forsiktighet er derfor tilrådelig. Hjertesykdommer: Pga. manglende klinisk erfaring tilrådes spesiell oppmerksomhet ved postakutt hjerteinfarkt. Døsighet er rapportert. Det bør utvises forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner inntil effektiv dose nås.