Dosering:
Behandling bør initieres av lege med erfaring
innen preparatets indikasjonsområder.
10 000 IE/ml:
Symptomatisk anemi hos voksne og barn med kronisk nyresvikt: I.v. administrering foretrekkes hos pasienter med kronisk
nyresvikt hvor i.v. tilgang er etablert (hemodialysepasienter). I
tilfeller hvor i.v. tilgang ikke er etablert kan Eprex administreres
s.c. Eprex bør administreres enten s.c. eller i.v. for å øke Hb til
høyst 12 g/dl (7,5 mmol/liter). S.c. administrering anbefales for
pasienter som ikke får hemodialyse for å unngå punksjon av perifere
vener. En økning i Hb på >2 g/dl (1,25 mmol/liter) i løpet av 4 uker,
bør unngås. Dersom det skjer, bør dosen justeres iht. gitte retninglinjer.
Med tanke på målverdiene for Hb i området 10 g/dl (6,2 mmol/liter)
til 12 g/dl (7,5 mmol/liter), skal det tas hensyn til mulige variasjoner
i Hb-verdiene ved dosetjusteringen. Et vedvarende Hb-nivå >12 g/dl
(7,5 mmol/liter) bør unngås. For barn ligger anbefalte målverdier
i området 9,5-11 g/dl (5,9-6,8 mmol/liter). Pasienten bør overvåkes
nøye for å sikre at laveste godkjente dose blir brukt, for å gi tilstrekkelig
kontroll med symptomene på anemi.
Dosejustering for å opprettholde
Hb-konsentrasjon mellom 10-12 g/dl: Ved Hb-økning >2 g/dl
(1,25 mmol/liter) pr. måned, eller hvis Hb overstiger 12 g/dl (7,5
mmol/liter), skal dosen reduseres med 25%. Dersom Hb overstiger 13
g/dl (8,1 mmol/liter), må behandlingen avbrytes inntil verdien faller
<12 g/dl (7,5 mmol/liter). Deretter gjenopptas behandlingen med
dosering tilsv. 25% lavere enn tidligere gitt dose. Jernstatus må
kartlegges nøye hos alle pasienter før og under behandling og jern
må substitueres hvis nødvendig. I tillegg bør andre årsaker til anemi,
som f.eks. mangel på vitamin B
12 eller folat utelukkes
før oppstart av behandling. Manglende respons på behandlingen bør
umiddelbart medføre undersøkelser mht. underliggende årsaker: Jern-,
folat- eller vitamin B
12-mangel, aluminiumintoksikasjon,
interkurrente infeksjoner, inflammasjoner eller traumer, skjult blodtap,
hemolyse og enhver form for benmargsfibrose.
10 000
IE/ml: Voksne hemodialysepasienter: Anbefalt total
ukedose er 75-300 IE/kg. I.v. administrering foretrekkes hos hemodialysepasienter
med etablert i.v. tilgang.
Korrigeringsfase: 50 IE/kg,
3 ganger pr. uke. Nødvendige dosejusteringer foretas i intervaller
på minst 4 uker. For hvert steg bør økning eller reduksjon være på
25 IE/kg, 3 ganger pr. uke.
Vedlikeholdsfase: Dosen
justeres for å opprettholde Hb på ønsket nivå: Hb mellom 10-12 g/dl
(6,2-7,5 mmol/liter). Tilgjengelige data tyder på at pasienter som
i utgangspunktet har svært lav Hb (<6 g/dl eller <3,75 mmol/liter)
kan ha behov for høyere vedlikeholdsdoser enn de som har høyere utgangsnivå
(>8 g/dl eller >5 mmol/liter).
10 000 IE/ml: Pediatriske
hemodialysepasienter: Korrigeringsfase: 50 IE/kg 3 ganger pr. uke via i.v. administrering. Når det er behov
for dosejustering, bør dette gjøres i steg av 25 IE/kg, 3 ganger pr.
uke i intervaller på minst 4 uker inntil ønsket mål er nådd.
Vedlikeholdsfase: Dosen justeres for å holde Hb på ønsket
nivå: Hb mellom 9,5-11 g/dl (5,9-6,8 mmol/liter). Barn <30 kg behøver
generelt høyere vedlikeholdsdose enn barn >30 kg og voksne. Tilgjengelige
data tyder på at pasienter som i utgangspunktet har lavt Hb-nivå (<6,8
g/dl eller <4,25 mmol/liter) kan ha behov for høyere vedlikeholdsdose
enn de som har høyere utgangsnivå (>6,8 g/dl eller >4,25 mmol/liter).
10 000 IE/ml: Voksne nyresviktpasienter som ennå ikke har
påbegynt dialysebehandling: Kan administreres s.c.
hvis i.v. tilgang ikke er etablert.
Korrigeringsfase: Startdose er 50 IE/kg, 3 ganger pr. uke etterfulgt av dosejusteringer
i steg på 25 IE/kg, 3 ganger pr. uke (i intervaller på minst 4 uker)
inntil ønsket mål for Hb er nådd.
Vedlikeholdsfase: Dosen justeres for å holde Hb på ønsket nivå: Hb mellom 10-12 g/dl
(6,2-7,5 mmol/liter) med vedlikeholdsdose mellom 17-33 IE/kg, 3 ganger
pr. uke. Maksimaldosen bør ikke overstige 200 IE/kg, 3 ganger pr.
uke.
10 000 IE/ml: Voksne peritonealdialysepasienter: Kan administreres s.c. hvis i.v. tilgang ikke er etablert.
Korrigeringsfase: Startdose er 50 IE/kg, 2 ganger pr. uke.
Vedlikeholdsfase: Dosen justeres for å holde Hb på ønsket
nivå: (Hb mellom 10-12 g/dl (6,2-7,5 mmol/liter); vedlikeholdsdose
mellom 25-50 IE/kg 2 ganger pr. uke, fordelt på 2 like store injeksjoner.
10 000 IE/ml og 40 000 IE/ml: Pasienter med kjemoterapiindusert
anemi: Bør administreres s.c. til pasienter med
anemi (f.eks. Hb-konsentrasjon ≤10 g/dl (6,2 mmol/liter)). Med tanke
på målverdiene for Hb i området 10 g/dl (6,2 mmol/liter) til 12 g/dl
(7,5 mmol/liter), skal det tas hensyn til mulige variasjoner i Hb-verdiene
ved dosetilpasningen. Et vedvarende Hb-nivå >12 g/dl (7,5 mmol/liter)
bør unngås. Behandling bør pågå inntil 1 måned etter avsluttet kjemoterapi.
Startdosen er 150 IE/kg s.c. 3 ganger ukentlig, alternativt 450 IE/kg
s.c. én gang ukentlig. Dosering med 150 IE/kg 3 ganger ukentlig eller
450 IE/kg én gang ukentlig beholdes ved Hb-økning >1 g/dl (0,62 mmol/liter)
eller antall retikulocytter øker >40 000 celler/mikroliter over utgangsnivå
etter 4 ukers behandling. Dosen økes til 300 IE/kg 3 ganger ukentlig
ved Hb-økning <1g/dl (<0,62 mmol/liter) og antall retikulocytter
øker <40 000 celler/mikroliter over utgangsnivå. Dosering med 300
IE/kg 3 ganger ukentlig beholdes ved Hb-økning >1 g/dl (>0,62 mmol/liter)
og antall retikulocytter øker >40 000 celler/mikroliter etter ytterligere
4 ukers behandling. Respons er imidlertid ikke sannsynlig, og behandling
bør avbrytes ved økning i Hb <1g/dl (<0,62 mmol/liter) og økning
i antall retikulocytter <40 000 celler/mikroliter over utgangsnivå.
Pasienten bør overvåkes nøye for å sikre at laveste godkjente dose
blir brukt for å gi tilstrekkelig kontroll med symptomene på anemi.
Dosejustering for å opprettholde Hb-konsentrasjonen mellom 10 g/dl-12
g/dl: Ved Hb-økning >2 g/dl (1,25 mmol/liter) pr. måned,
eller hvis Hb overstiger 12 g/dl (7,5 mmol/liter), må dosen reduseres
med ca. 25-50%. Dersom Hb overstiger 13 g/dl (8,1 mmol/liter), må
behandlingen avbrytes inntil verdien faller <12 g/dl (7,5 mmol/liter).
Deretter gjenopptas behandlingen med dosering tilsv. 25% lavere enn
tidligere gitt dose.
10 000 IE/ml og 40 000 IE/ml:
Voksne, kirurgiske pasienter i et autologt predonasjonsprogram: I.v. administrering bør benyttes og gis i forbindelse med
bloddonasjonene og etter at tapping er avsluttet. Pasienter med moderat
anemi (hematokrit 33-39%) som skal donere ≥4 enheter blod,
bør behandles med 600 IE/kg 2 ganger pr. uke i 3 uker før operasjon.
Pasienten bør få jerntilskudd (f.eks. 200 mg peroralt, elementært
jern daglig) under hele behandlingsperioden. For å oppnå tilstrekkelig
høye jerndepoter før behandlingsstart, bør jerntilskudd gis så snart
som mulig, gjerne flere uker før start av donasjonsprogrammet.
10 000 IE/ml og 40 000 IE/ml: Voksne pasienter ved større
elektiv ortopedisk kirurgi: S.c. administrering
bør velges. Anbefalt dosering er 600 IE/kg én gang pr. uke i 3 påfølgende
uker (dag 21, 14, 7) før operasjonen samt på selve operasjonsdagen.
Dersom det er medisinsk nødvendig å forkorte tiden før operasjonen
til <3 uker, gis 300 IE/kg daglig i 10 påfølgende dager preoperativt,
på operasjonsdagen og i 4 dager umiddelbart etter operasjonen. Hvis
preoperative kontroller viser at Hb er ≥15 g/dl, skal behandlingen
avbrytes og ingen ytterligere doser gis. Man bør forsikre seg om at
pasienten ikke lider av jernmangel ved behandlingsstart. Pasienten
bør få tilstrekkelig jerntilskudd (f.eks. 200 mg peroralt, elementært
jern daglig) under hele behandlingen. Om mulig bør jerntilskudd gis
før behandlingsstart, for å oppnå tilstrekkelig store jerndepoter.
Administrering: Kontroller at oppløsningen
er fri for partikler og uten misfarge. I.v. injeksjon: Injiseres over
1-5 minutter. Ved hemodialyse kan en bolusinjeksjon gis under dialysen
i en egnet veneport i dialyseslangen. Alternativt kan injeksjonen
gis avslutningsvis via fistelnålen, etterfulgt av 10 ml saltvann.
Dersom influensalignende symptomer opptrer, bør injeksjonstiden ved
i.v. administrering forlenges til 5 minutter. Skal ikke gis som infusjon
eller sammen med andre legemidler. S.c. injeksjon: Maks. 1 ml oppløsning
settes på hvert injeksjonssted. Ved større volum bør dosen fordeles
med injeksjon på flere steder. Injeksjoner gis i lår, overarm eller
fremre bukvegg.
Forsiktighetsregler:
Hb bør måles jevnlig hos pasienter med kronisk
nyresvikt og kreftpasienter inntil stabilt Hb-nivå er nådd. Deretter
periodiske målinger. Hb-nivået bør overvåkes nøye hos alle pasienter
pga. økt risiko for tromboemboliske hendelser og fatalt utfall når
pasienter som har Hb-nivåer som overstiger målverdiene blir behandlet
med epoetin alfa. Blodtrykket bør følges nøye og om nødvendig behandles.
Epoetin alfa bør brukes med forsiktighet ved ubehandlet, utilfredsstillende
kontrollert eller vanskelig regulerbar hypertensjon. Hvis blodtrykket
ikke kan kontrolleres, bør behandling med epoetin alfa avbrytes. Bør
også brukes med forsiktighet ved epilepsi og kronisk leversvikt. En
moderat doseavhengig trombocyttøkning (innenfor normalområdet) kan
forekomme. Økningen går tilbake under fortsatt behandling. I tillegg
er det rapportert om trombocytemi over normalområdet. Monitorering
av trombocytter anbefales de første 8 ukene av behandlingen. Andre
årsaker til anemi (jernmangel, hemolyse, blodtap, vitamin B
12- eller folatmangel) bør undersøkes og ev. behandles før oppstart
av behandling. I de fleste tilfeller vil serumferritin synke samtidig
med økning i hematokrit. For å sikre optimal respons av epoetin alfa,
bør en forsikre seg om at pasienten har adekvate jerndepoter. Pasienter
med kronisk nyresvikt og serumferritin <100 g/ml bør få peroral
substitusjon med f.eks. 200-300 mg elementert jern pr. dag (100-200
mg/dag til barn). Alle cancerpasienter med transferrinmetning <20%
bør få peroral jernsubstitusjon med 200-300 mg/dag. Før økning av
epoetin alfa-dosen til cancerpasienter bør alle underliggende faktorer
som kan forårsake anemi vurderes grundig. Svært sjelden er det observert
utvikling eller forverring av porfyri hos epoetin alfa-behandlede
pasienter. Epoetin alfa bør brukes med forsiktighet hos pasienter
med porfyri. Antistoffmediert erytroaplasi (PRCA) er rapportert etter
måneder til år med s.c. epoetinbehandling, primært hos pasienter med
kronisk nyresvikt. Tilfeller er også rapportert hos pasienter med
hepatitt C behandlet med interferon og ribavirin, når ESA brukes samtidig.
Eprex er ikke godkjent til behandling av anemi ved hepatitt C. Hos
pasienter som plutselig utvikler terapisvikt i form av reduksjon i
Hb (1-2 g/dl pr. måned) og økende transfusjonsbehov, bør retikulocytter
telles og typiske årsaker til manglende respons utredes. Et paradoksalt
hemoglobinfall og utvikling av alvorlig anemi med lavt retikulocyttall,
bør medføre seponering av Eprex-behandling og bestemmelse av anti-erytropoietinantistoff.
En benmargsundersøkelse bør også vurderes for diagnostisering av PRCA.
Annen ESA-behandling bør ikke startes grunnet fare for kryssreaksjon.
For å bedre erytropoesestimulerende midlers (ESAs) sporbarhet, skal
preparatnavnet til administrert ESA registreres i pasientjournalen.
Pasienten skal kun bytte fra en type ESA til en annen under egnet
tilsyn. Hos
pasienter med kronisk nyresvikt bør det
tilstrebes en Hb-økning på ca. 1 g/dl (0,62 mmol/liter) pr. måned,
og for å redusere risiko for hypertensjon bør Hb-økningen ikke overstige
2 g/dl (1,25 mmol/liter) pr. måned. Det er sett økt risiko for dødsfall
og alvorlige kardiovaskulære hendelser ved bruk av erytropoiesestimulerende
legemidler (ESA) for å nå et Hb-nivå på >12 g/dl (7,5 mmol/liter).
Kontrollerte kliniske studier har ikke vist signifikante fordeler
som kan tilskrives administrering av epoetin når Hb-konsentrasjonen
ble økt ut over det nivå som er nødvendig for å kontrollere symptomer
på anemi og unngå blodoverføring. Pasienter med kronisk nyresvikt
som behandles s.c. bør monitoreres regelmessig for manglende effekt.
En slik tilstand karakteriseres av vedvarende reduksjon i Hb til tross
for økning i dose. Shunttromboser har forekommet hos hemodialysepasienter,
særlig hos de som har en tilbøyelighet for hypotensjon eller hos de
som har komplikasjoner med den arteriovenøse fistelen (f.eks. stenose,
aneurismer etc.). Det er anbefalt med tidlig kontroll av shunten og
tromboseprofylakse ved f.eks. administrering av acetylsalisylsyre
hos disse pasientene. Isolerte tilfeller av hyperkalemi er observert,
men årsakssammenheng er ikke fastlagt. Hos pasienter med kronisk nyresvikt
bør serumelektrolytter følges nøye. Ved forhøyet eller stigende kaliumnivå
må midlertidig stans i behandlingen vurderes inntil kaliumnivået er
korrigert. Grunnet økt hematokrit under behandlingen kan det være
nødvendig med hyppig justering av heparindosen under hemodialysen.
Ekstrakorporal koagulasjon i dialyseapparaturen kan forekomme hvis
heparindosen ikke er optimal. Korrigering av anemi med epoetin alfa
hos pasienter med nyresvikt, og som ennå ikke har startet med dialyse,
er ikke forbundet med akselerert utvikling av nyresvikt.
Kjemoterapiindusert
anemi: Det er en risiko for at epoetiner kan stimulere veksten
av tumorer. Epoetiner har ikke vist forbedret total overlevelse eller
redusert risiko for tumorprogresjon hos pasienter med anemi forbundet
med cancer. Det er vist redusert lokoregional kontroll hos pasienter
med avansert cancer i hode- og nakkeregionen, når erytropoiese-stimulerende
legemidler (ESA) er administrert for å nå et Hb-nivå på >14 g/dl (8,7
mmol/liter) i forbindelse med strålebehandling. Forkortet total overlevelse
og flere dødsfall som følge av sykdomsprogresjon etter 4 måneder når
ESA ble administrert for å nå et Hb-nivå på 12-14 g/dl (7,5-8,7 mmol/liter)
hos pasienter med metastaserende brystcancer som fikk kjemoterapi.
Økt risiko for død når administrert for å nå et Hb-nivå på 12 g/dl
(7,5 mmol/liter) hos pasienter med aktiv malign sykdom som verken
fikk kjemoterapi eller strålebehandling. ESA er ikke indisert for
bruk i denne pasientpopulasjonen. På bakgrunn av dette bør den foretrukne
behandling av anemi hos kreftpasienter i noen kliniske situasjoner
være blodoverføring. Avgjørelsen om å gi behandling med rekombinant
erytropoetin bør baseres på en vurdering av fordeler og ulemper, som
gjøres i samråd med pasienten og baseres på den spesifikke kliniske
sammenheng. Faktorer som bør vurderes er type tumor og det stadiet
den er i, graden av anemi, forventet levetid, omgivelsene som pasienten
behandles i og hva som foretrekkes av pasienten. Hos cancerpasienter
som får kjemoterapi (pasienter som kan trenge transfusjon), er det
viktig å ta i betraktning at behandlingseffekt av epoetin alfa ikke
kan forventes før etter 2-3 uker. Det er sett økt insidens av trombovaskulære
hendelser hos cancerpasienter som får erytropoetiske legemidler. Risikoen
skal vurderes opp mot fordelen ved behandlingen. Dette gjelder spesielt
for cancerpasienter som har økt risiko for trombovaskulære hendelser,
som f.eks. overvekt, og hos pasienter som tidligere har dyp venetrombose
eller lungeemboli i anamnesen.
Pasienter som skal gjennomgå
større elektiv ortopedisk kirurgi bør gis adekvat tromboseprofylakse
da trombotiske og vaskulære komplikasjoner kan oppstå postoperativt,
især hos pasienter med underliggende kardiovaskulær sykdom. I tillegg
skal det tas særlige forholdsregler hos pasienter disponert for utvikling
av dyp venetrombose. En kan ikke utelukke muligheten for at epoetin
alfa til pasienter med initial Hb >13 g/dl kan være forbundet med
en økt risiko for trombotiske/vaskulære komplikasjoner postoperativt.
Epoetin alfa bør derfor ikke gis til pasienter med initial Hb >13
g/dl.
For å bedre sporbarheten av ESA bør alle nødvendige
og mulige forholdsregler tas (f.eks. skal eksakt informasjon om preparatet
som er brukt dokumenteres på en skikkelig måte). Pasientene skal dessuten
bare bytte fra en type ESA til en annen under egnet tilsyn.
Bivirkninger:
Svært vanlige (≥1/10):
Gastrointestinale: Kvalme. Muskel-skjelettsystemet:
Artralgi (pasienter med kronisk nyresvikt). Nevrologiske: Hodepine
(cancerpasienter). Øvrige: Pyreksi (cancerpasienter), influensalignende
sykdom (pasienter med kronisk nyresvikt).
Vanlige (≥1/100 til <1/10):
Gastrointestinale: Diaré (cancerpasienter),
oppkast. Hjerte/kar: Dyp venetrombose (cancerpasienter), hypertensjon.
Hud: Utslett. Luftveier: Lungeemboli (cancerpasienter). Muskel-skjelettsystemet:
Artralgi (cancerpasienter). Nevrologiske: (Epileptiske) anfall (pasienter
med kronisk nyresvikt), hodepine (pasienter med kronisk nyresvikt).
Øvrige: Influensalignende sykdom (cancerpasienter), shunttrombose
(pasienter med kronisk nyresvikt).
Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100):
Blod/lymfe: Trombocytemi (cancerpasienter).
Gastrointestinale: Diaré (pasienter med kronisk nyresvikt). Muskel-skjelettsystemet:
Myalgi (cancerpasienter). Nevrologiske: Cerebral blødning, epileptiske
anfall (cancerpasienter).
Ukjent: Blod/lymfe: Erytropoetin
antistoffmediert erytroplasi (pure red cell aplasia), trombocytemi
(pasienter med kronisk nyresvikt). Hjerte/kar: Dyp venetrombose (pasienter
med kronisk nyresvikt), arteriell trombose, hypertensiv krise. Hud:
Angionevrotisk ødem, urticaria. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon,
overfølsomhet. Luftveier: Lungeemboli (pasienter med kronisk nyresvikt).
Medfødte og genetiske sykdommer: Porfyri. Muskel-skjelettsystemet:
Myalgi (pasienter med kronisk nyresvikt). Nevrologiske: Cerebrovaskulær
hendelse, hypertensiv encefalopati, transitoriske iskemiske anfall.
Undersøkelser: Anti-erytropoetin antistoff positiv. Øye: Retinal trombose.
Øvrige: Ineffektivt legemiddel, perifert ødem, pyreksi (pasienter
med kronisk nyresvikt), reaksjoner på injeksjonsstedet. Hos pasienter
med kronisk nyresvikt kan Hb-nivåer >12 g/dl være forbundet med en
høyere risiko for kardiovaskulære hendelser, inkl. dødsfall. Shunttromboser
har forekommet hos hemodialysepasienter, særlig hos de som har en
tilbøyelighet for hypotensjon eller hos de som har komplikasjoner
med den arteriovenøse fistelen (f.eks. stenose aneurismer etc.). En
økt forekomst av tromboemboliske hendelser er rapportert hos cancerpasienter.
Man kan ikke utelukke muligheten for at etter større elektiv ortopedisk
kirurgi kan epoetin alfa-behandling av pasienter med initial Hb >13
g/dl være forbundet med en økt risiko for trombotiske/vaskulære komplikasjoner
postoperativt.
Preparater A-Z
