Interaksjoner: 

Losartan: Rifampicin og flukonazol reduserer nivået av aktiv metabolitt. Klinisk konsekvens er ikke evaluert. Samtidig bruk av kaliumsparende diuretika (f.eks. spironolakton, triamteren, amilorid) kaliumtilskudd eller salterstatninger som inneholder kalium gir økt serumkalium og anbefales derfor ikke. Litiumekskresjonen kan bli redusert. Serumlitiumnivåene bør derfor følges nøye dersom litiumsalter skal gis sammen med angiotensin II-reseptorantagonister. Samtidig bruk av NSAIDs (inkl. COX-2-hemmere og acetylsalisylsyre i antiinflammatoriske doser) kan redusere antihypertensiv effekt. Samtidig bruk kan også medføre økt risiko for forverret nyrefunksjon, inkl. mulig akutt nyresvikt og økt serumkalium, særlig ved preeksisterende nedsatt nyrefunksjon. Kombinasjonen bør gis med forsiktighet, særlig hos eldre. Pasienten bør være tilstrekkelig hydrert, og det bør overveies å monitorere nyrefunksjonen etter oppstart av samtidig behandling og deretter periodisk. Hos noen pasienter med kompromittert nyrefunksjon som behandles med NSAIDs, inkl. COX-2-hemmere, kan samtidig behandling med angiotensin II-reseptorantagonister resultere i ytterligere forverret nyrefunksjon. Effektene er vanligvis reversible. Dobbel blokade (f.eks. ved å gi en ACE-hemmer sammen med en angiotensin II reseptorantagonist) bør begrenses til individuelt definerte kasus og følges av tett monitorering av nyrefunksjon. Hos pasienter med etablert aterosklerose, hjertesvikt eller diabetes med organkomplikasjoner, er dobbel blokade av renin-angiotensin-aldosteronsystemet assosiert med høyere frekvens av hypotensjon, synkope, hyperkalemi og endringer i nyrefunksjon (inkl. akutt nyresvikt). Samtidig bruk av andre substanser som induserer hypotensjon som trisykliske antidepressiver, antipsykotika, baklofen, amifostin kan øke risikoen for hypotensjon. Hydroklortiazid: Potensering av ortostatisk hypotensjon kan forekomme ved samtidig bruk av alkohol, barbiturater, narkotika eller antidepressiver. Behandling med tiazider kan påvirke glukosetoleransen. Dosejustering av antidiabetika kan være nødvendig. Metformin bør brukes med forsiktighet pga. risiko for laktacidose indusert av mulig funksjonell nyresvikt knyttet til hydroklortiazid. Additiv effekt kan forekomme ved samtidig bruk av andre antihypertensiver. Tilstedeværelse av anionbyttende resiner svekker absorpsjonen av hydroklortiazid. Enkeltdoser av enten kolestyramin eller kolestipolresiner binder hydroklortiazid og reduserer dets absorpsjon fra gastrointestinaltrakten med opptil hhv. 85% og 43%. Intensivert elektrolyttdeplesjon, særlig hypokalemi, kan forekomme ved samtidig bruk av kortikosteroider, ACTH. Mulig redusert respons av pressoraminer (f.eks. adrenalin), men ikke tilstrekkelig til å utelukke slik bruk. Mulig økt respons av skjelett-muskelrelakserende midler, men ikke ikke-depolariserende (f.eks. tubokurarin). Diuretika reduserer renal litiumclearance og gir høy risiko for litiumtoksisitet. Samtidig bruk er ikke anbefalt. Dosejustering av urikosuriske legemidler kan være nødvendig fordi hydroklortiazid kan øke nivået av urinsyre i serum. Økning i dosen av probenicid eller sulfinpyrason kan være nødvendig. Samtidig administrering med tiazider kan øke forekomsten av hypersensitivitetsreaksjoner overfor allopurinol. Antikolinergika (f.eks. atropin, biperiden) kan øke biotilgjengeligheten av diuretika av tiazidtypen ved å redusere gastrointestinal motilitet og magens tømmingshastighet. Tiazider kan redusere ekskresjon av cytotoksiske legemidler som f.eks. syklofosfamid, metotreksat fra nyrene og potensere deres myelosuppressive effekter. Ved høye doser salisylater kan hydroklortiazid fremme den toksiske effekten av salisylatene på sentralnervesystemet. Det har forekommet isolerte tilfeller av hemolytisk anemi ved samtidig bruk av hydroklortiazid og metyldopa. Samtidig bruk av ciklosporin kan øke risikoen for hyperurikemi og urinsyregiktlignende komplikasjoner. Tiazidindusert hypokalemi eller hypomagnesemi kan favorisere begynnende digitalisinduserte hjertearytmier (digitalisglykosider). Periodisk måling av serumkalium og EKG er anbefalt ved samtidig bruk av legemidler som påvirkes av serumkaliumforstyrrelser (f.eks. digitalisglykosider og antiarytmika) og med følgende «Torsades de pointes»-induserende legemidler, der hypokalemi er en predisponerende faktor: Klasse Ia antiarytmika (f.eks. kinidin, hydrokinidin, disopyramid), klasse III antiarytmika (f.eks. amiodaron, sotalol, dofetilid, ibutilid), noen antipsykotika (f.eks. tioridazin, klorpromazin, levomepromazin, trifluoperazin, cyamemazin, sulpirid, sultoprid, amisulprid, tiaprid, pimozid, haloperidol, droperidol) og andre (f.eks. bepridil, cisaprid, difemanil, erytromycin i.v., halofantrin, mizolastin, pentamidin, terfenadin, vinkamin i.v.). Tiaziddiuretika kan øke serumkaliumnivåene som følge av redusert ekskresjon. Dersom kalsiumsupplementer må forskrives, bør serumkalsiumnivåene følges og kalsiumdoseringen bør justeres tilsvarende. Interaksjoner med laboratorietester: Som følge av effektene på kalsiummetabolismen, kan tiazider interferere med parathyreoideafunksjonstester. Risiko for symptomgivende hyponatremi kan forekomme ved samtidig bruk av karbamazepin. Klinisk og biologisk monitorering er påkrevd. I tilfeller av diuretikaindusert dehydrering er det økt risiko for akutt nyresvikt ved samtidig bruk av kontrastmidler som inneholder jod, særlig ved høye doser av jodpreparatet. Pasienten bør være rehydrert før administrering. Hydroklortiazid kan intensivere elektrolyttubalanse, særlig hypokalemi ved samtidig bruk av amfoteracin B (parenteral), kortikosteroider, ACTH, stimulerende laksativer eller glycyrrhizin (finnes i lakris).