Captopril

Mylan

ACE-hemmer.

ATC-nr.: C09A A01

  
  Står ikke på WADAs dopingliste



TABLETTER 12,5 mg, 25 mg og 50 mg: Hver tablett inneh.: Kaptopril 12,5 mg, resp. 25 mg og 50 mg, laktose 12,5 mg, resp. 25 mg og 50 mg, hjelpestoffer.


Indikasjoner:

Hypertensjon. Hjertesvikt: Ved behandling av kronisk hjertesvikt med redusert systolisk ventrikkelfunksjon i kombinasjon med diuretika, og i tilfeller der det er aktuelt, digitalis og betablokkere. Hjerteinfarkt: Ved kortvarig behandling (4 uker) av alle klinisk stabile pasienter i løpet av de første 24 timene. Ved forebygging av symptomatisk hjertesvikt hos klinisk stabile pasienter med asymptomatisk dysfunksjon i venstre ventrikkel (ejeksjonsfraksjon ≤40%). Type I diabetisk nefropati: Ved behandling av diabetesnefropati med makroproteinuri hos pasienter med type I diabetes.

Dosering:

Individuell. Anbefalt maks. dose er 150 mg.
Hypertensjon: Initialt 25-50 mg daglig fordelt på 2 doser. Normalt doseringsområde 100-150 mg pr. dag fordelt på 2 doser, etter trinnvis økning med intervaller på minst 2 uker. Kan brukes alene eller sammen med andre antihypertensiver, særlig tiaziddiuretika. Dosering 1 gang daglig kan være hensiktsmessig ved samtidig bruk av annen antihypertensiv medisinering, som f.eks. tiaziddiuretika. Ved svært aktivt renin-angiotensin-aldosteron-system (hypovolemi, renovaskulær hypertensjon, hjertedekompensasjon) bør behandlingen begynne med en enkelt dose på 6,25 mg eller 12,5 mg, under nøye medisinsk kontroll. Deretter 2 av disse dosene pr. dag. Dosen kan gradvis økes til 50 mg (etter behovsvurdering til 100 mg) pr. dag fordelt på 1 eller 2 doser.
Hjertesvikt: Initialt 6,25-12,5 mg 2 eller 3 ganger daglig. Trinnvis opptrapping (intervaller på minst 2 uker) til vedlikeholdsdose (75-150 mg pr. dag i oppdelte doser), under nøye medisinsk kontroll.
Hjerteinfarkt, kortvarig behandling: Prøvedose på 6,25 mg så raskt som mulig etter at tegn eller symptomer oppdages hos hemodynamisk stabile pasienter. Deretter dose på 12,5 mg 2 timer senere, og så en dose på 25 mg 12 timer senere. Fra og med neste dag 100 mg kaptopril fordelt på 2 daglige doser i 4 uker, hvis det ikke er oppdaget hemodynamiske reaksjoner.
Forebyggende behandling etter hjerteinfarkt: Hvis kaptoprilbehandling ikke er påbegynt i løpet av de første 24 timene i den akutte fasen ved hjerteinfarkt, anbefales behandling igangsatt mellom 3. og 16. dag etter infarktet når nødvendige behandlingsforhold er oppnådd (hemodynamisk stabilitet og kontroll med ev. resterende iskemi). Behandling bør igangsettes på sykehus under streng medisinsk kontroll (gjelder særlig blodtrykk) til en dose på 75 mg nås. Den første dosen må være lav, særlig ved normalt eller lavt blodtrykk ved oppstart av behandling. Initialt 6,25 mg, deretter 12,5 mg 3 ganger daglig i 2 dager, og deretter 25 mg 3 ganger daglig hvis det ikke er oppdaget hemodynamiske bivirkninger. Anbefalt dose for effektiv kardioprotektiv virkning ved langvarig behandling er 75-150 mg daglig fordelt på 2 eller 3 doser. Midlertidig dosereduksjon kan være nødvendig ved hypotensive reaksjoner. Kan gis sammen med annen infarktbehandling, f.eks. trombolytika, acetylsalisylsyre og betablokkere.
Type I diabetisk nefropati: Anbefalt daglig dose er 75-100 mg i oppdelte doser. Hvis ytterligere reduksjon av blodtrykket er ønskelig, kan andre antihypertensiver legges til.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt nyrefunksjon: Når samtidig behandling med diuretika er nødvendig, er loop-diuretika (f.eks. furosemid) å anbefale fremfor tiaziddiuretika ved sterkt nedsatt nyrefunksjon. Doseringen baseres på kreatininclearance iht. tabellen:

Kreatininclearance

Daglig startdose (mg)

Daglig maks. dose (mg)

(ml/minutt/1,73 m2)

 

 

>40

25-50

150

21-40

25

100

10-20

12,5

75

<10

6,25

37,5

Barn og ungdom: Sikkerhet og effekt er ikke klarlagt. Behandling bør kun påbegynnes under grundig medisinsk kontroll. Startdose er ca. 0,3 mg/kg. For pasienter som krever spesielle forsiktighetsregler (barn med nedsatt nyrefunksjon, premature, nyfødte og spedbarn), skal startdosen være kun 0,15 mg/kg. Generelt skal kaptopril gis 3 ganger daglig, men bør tilpasses. Eldre: En lav startdose (6,25 mg 2 ganger daglig) bør vurderes ved oppstart av behandlingen. Dosen bør holdes så lav som mulig.
Administrering: Kan tas med eller uten mat. Tabletter 12,5 mg: Kan deles (delestrek). Tabletter 25 mg: Kan deles (delekors). Tabletter 50 mg: Kan deles (delestrek).

Kontraindikasjoner:

Overømfintlighet for innholdsstoffene eller andre ACE-hemmere. Tidligere angioødem i tilknytning til tidligere behandling med ACE-hemmer. Arvelig/idiopatisk angionevrotisk ødem. 2. og 3. trimester av svangerskapet. Ved diabetes mellitus eller nedsatt nyrefunksjon (GFR <30 ml/minutt/1,73 m2): Samtidig bruk av legemidler som inneholder aliskiren.

Forsiktighetsregler:

Symptomatisk hypotensjon er mer sannsynlig hos hypertensive pasienter som har ubalanse i væske- og/eller saltnivåene. Bør korrigeres før behandling med en ACE-hemmer, og lavere startdose bør vurderes. Hjertesvikt gir høyere risiko for hypotensjon, og lavere startdose anbefales. Når dosen av kaptopril eller diuretika økes ved hjertesvikt, må det utvises forsiktighet. Kaptopril kan gi økt risiko for hjerteinfarkt eller slag ved iskemisk kardiovaskulær eller cerebrovaskulær sykdom. Hvis det oppstår hypotensjon, skal pasienten plasseres i liggende stilling. Intravenøs tilførsel av fysiologisk saltvann kan være nødvendig. Det er økt risiko for hypotensjon og nedsatt nyrefunksjon når pasienter med bilateral renal arteriostenose eller stenose av arterien til én enkelt fungerende nyre behandles med ACE-hemmere. Tap av nyrefunksjon kan oppstå med bare små forandringer i serumkreatinin. Da bør behandling startes under grundig medisinsk kontroll med lavere doser, nøye titrering og overvåking av nyrefunksjon. Kalium og kreatinin bør måles regelmessig ved nedsatt nyrefunksjon. Angioødem i ekstremiteter, ansikt, lepper, slimhinner, tunge, glottis eller larynks kan forekomme når som helst under behandlingen, som da må avbrytes umiddelbart. Overvåking bør igangsettes for å sikre at symptomene har forsvunnet fullstendig før utskrivning. Der hevelser er begrenset til ansikt og lepper bedres vanligvis tilstanden uten behandling, selv om antihistaminer kan være nyttig for symptomlindring. Angioødem i tunge, glottis eller larynks kan være fatalt, akutt medisinsk behandling må startes. Observasjon ved sykehus i 12-24 timer er nødvendig, inntil alle symptomer har forsvunnet fullstendig. Det er sannsynlig at luftveisobstruksjon oppstår, og hensiktsmessig behandling som kan omfatte subkutan adrenalinoppløsning 1:1000 (0,3-0,5 ml) og/eller sikring av frie luftveier bør startes umiddelbart. Fargede som får ACE-hemmer har høyere insidens av angioødem enn ikke-fargede. Ved tidligere angioødem ikke relatert til behandling med ACE-hemmer, kan risiko for angioødem være økt under behandling. Intestinalt angioødem er sett i sjeldne tilfeller ved behandling med ACE-hemmere, med abdominalsmerter (med eller uten kvalme/oppkast), i enkelte tilfeller uten forutgående ansiktsødem, og med normale C1-esterasenivåer. Angioødem er diagnostisert bl.a. ved CT-skanning, ultralyd eller kirurgi, og symptomene går tilbake etter avsluttet behandling. Ved abdominalsmerter bør intestinalt angioødem inkluderes i differensialdiagnosen. I sjeldne tilfeller er ACE-hemmere forbundet med et syndrom som begynner med kolestatisk ikterus og som utvikler seg til fulminant hepatisk nekrose og (noen ganger) død. Ved utvikling av gulsott eller markert økning i leverenzymnivåene, må behandlingen avbrytes og annen nødvendig medisinsk behandling igangsettes. Overvåking av serumkalium anbefales hos pasienter som er i risikogruppen for å utvikle hyperkalemi, bl.a. ved nyresvikt, diabetes mellitus, ved samtidig behandling med kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd eller kaliumholdige salterstatninger, eller andre medikamenter som er knyttet til økning i serumkaliumverdiene (f.eks. heparin). Kombinasjon med tiaziddiuretika utelukker ikke hypokalemi, og kaliumnivåene bør overvåkes regelmessig. Skal brukes med forsiktighet ved venstre ventrikkelsvikt, og unngås helt i tilfeller med kardiogent sjokk og betydelig hemodynamisk obstruksjon. Nøytropeni forekommer sjelden. Skal brukes med svært stor forsiktighet ved kollagen vaskulær sykdom, pasienter som gjennomgår immunsuppressiv behandling, behandling med allopurinol eller prokainamid, eller en kombinasjon av disse, særlig hvis pasienten allerede har nedsatt nyrefunksjon. Telling av hvite blodceller og differensialtellinger bør utføres hos disse før behandlingen, hver 2. uke i løpet av de 3 første månedene, og deretter med jevne mellomrom. I behandlingsperioden må alle pasienter instrueres om å rapportere ev. tegn på infeksjon (f.eks. sår hals, feber). I slike tilfeller må differensialtelling av hvite blodceller utføres. Bruk av kaptopril og annen samtidig medisinering skal avbrytes hvis det påvises eller er mistanke om nøytropeni (nøytrofile <1000/mm3). Proteinuri forekommer særlig hos pasienter som allerede har nedsatt nyrefunksjon eller får relativt høye doser med ACE-hemmere. Ved tidligere nyresykdom må urinproteinnivået måles før behandling, og deretter med jevne mellomrom. Forsiktighet må utvises ved desensibiliseringsprosedyrer pga. fare for anafylaktiske reaksjoner. Ved anafylaktiske reaksjoner ved high flux-dialyse/eksponering for lipoprotein-aferesemembran bør bruk av annen type dialysemembran eller annen medikamentell behandling vurderes. Hypotensjon som kan forekomme ved større kirurgiske inngrep eller ved behandling med enkelte anestesipreparater kan korrigeres ved volumøkning. Glykeminivåene må overvåkes nøye hos diabetespasienter som tidligere er behandlet med perorale antidiabetika eller insulin, spesielt i den første behandlingsmåneden. Kaptopril kan ha redusert blodtrykkssenkende effekt hos fargede i forhold til ikke-fargede. Evnen til å kjøre bil og bruke maskiner kan reduseres, særlig i begynnelsen av behandlingen, når doseringen endres, eller brukt i kombinasjon med alkohol.

Interaksjoner:

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C09A A01
Samtidig bruk med angiotensin II-reseptorantagonister eller aliskiren (dobbel blokade av RAAS) gir økt risiko for hypertensjon, hyperkalemi og nedsatt nyrefunksjon (inkl. akutt nyresvikt) og anbefales derfor ikke. Hvis kombinasjonen er absolutt nødvendig må behandlingen overvåkes av spesialist, og nyrefunksjon, elektrolytter og blodtrykk følges tett og hyppig. Bør ikke brukes i kombinasjon med angiotensin II-reseptorantagonister ved diabetisk nefropati. Kaliumsparende diuretika (f.eks. spironolakton, triamteren, amilorid), kaliumtilskudd eller kaliumholdige salterstatninger kan gi betydelig økt serumkalium. Samtidig administrering bør gjøres med forsiktighet, med hyppig kontroll av serumkalium. Forsiktighet bør utvises ved samtidig bruk av diuretika eller andre antihypertensiver (f.eks. nitrater, andre vasodilatorer, trisykliske antidepressiver og antipsykotika) da det kan gi forsterket antihypertensiv effekt. Samtidig bruk av alfablokkere kan øke risikoen for ortostatisk hypertensjon. Kan gis samtidig med acetylsalisylsyre (i kardiologiske doser), trombolytika, betablokkere og/eller nitrater ved hjerteinfarkt. Kombinasjon med litium anbefales ikke, pga. økt risiko for litiumtoksisitet. Dersom kombinasjonen er nødvendig, må serumlitiumnivåene overvåkes nøye. Samtidig behandling med allopurinol, prokainamid, cytostatika eller immunsuppressiver kan gi økt risiko for leukopeni, særlig ved bruk av høyere doser ACE-hemmere enn anbefalt. Samtidig bruk av NSAIDs kan redusere antihypertensiv effekt og gi økt risiko for forverret nyrefunksjon, inkl. akutt nyresvikt og økt serumkalium, særlig ved nedsatt nyrefunksjon (som eldre og dehydrerte). Økt serumkalium og forverret nyrefunksjon er i prinsippet reversibelt. Kombinasjonen bør administreres med forsiktighet, særlig hos eldre. Pasienten bør være tilstrekkelig hydrert og overvåking av nyrefunksjon bør vurderes. Sympatomimetika kan gi redusert antihypertensiv effekt, nøye overvåking anbefales. Kaptopril kan forsterke de blodsukkersenkende virkningene av insulin og perorale antidiabetika.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet:

Se Kontraindikasjoner. Graviditet: Ikke anbefalt i 1. trimester, da økt risiko for teratogenese ikke kan utelukkes. Med mindre videre bruk anses som helt nødvendig, bør pasienter som planlegger graviditet bytte til alternativ antihypertensiv behandling med etablert sikkerhetsprofil. Ved påvist graviditet bør behandlingen med ACE-hemmere stanses umiddelbart og ev. alternativ behandling startes. Eksponering for ACE-hemmere i 2. og 3. trimester kan medføre føtotoksisitet (nedsatt nyrefunksjon, oligohydramnion og forsinket bendannelse i skallen) og neonatal toksisitet (nyresvikt, hypotensjon og hyperkalemi). Ultralydundersøkelse for å undersøke nyrefunksjon og kranium anbefales hvis fosteret er blitt eksponert for ACE-hemmere i 2.og 3. trimester. Spedbarn bør observeres nøye for hypotensjon hvis moren har brukt ACE-hemmere under svangerskapet. Amming: Ikke anbefalt ved amming av for tidlig fødte spedbarn og under de første ukene etter fødselen pga. risiko for kardiovaskulære og renale effekter samt manglende erfaring. Behandling av ammende mødre med eldre spedbarn kan vurderes, dersom dette er nødvendig og barnet observeres for bivirkninger.
Kaptopril

Bivirkninger:

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, gastriske irritasjoner, magesmerter, diaré, forstoppelse, munntørrhet. Hud: Pruritus med eller uten utslett, utslett og alopesi. Luftveier: Tørr, irriterende (ikke-produktiv) hoste og dyspné. Nevrologiske: Smaksforstyrrelser, svimmelhet. Psykiske: Søvnforstyrrelser. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Takykardi eller takyarytmi, angina pectoris, palpitasjoner, hypotensjon, Raynaudssyndrom, rødme, blekhet. Hud: Angioødem. Øvrige: Brystsmerter, tretthet, ubehag. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Gastrointestinale: Stomatitt/aftøse sår, intestinalt angioødem. Nevrologiske: Døsighet, hodepine og parestesi. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon inkl. nyresvikt, polyuri, oliguri, hyppig vannlating. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Nøytropeni/agranulocytose, pancytopeni særlig ved nedsatt nyrefunksjon, anemi (inkl. aplastisk og hemolytisk), trombocytopeni, lymfadenopati, eosinofili, autoimmune sykdommer og/eller positive ANA-titre. Gastrointestinale: Glossitt, magesår, pankreatitt. Hjerte/kar: Hjertestans, kardiogent sjokk. Hud: Urticaria, Stevens-Johnsons syndrom, erythema multiforme, fotosensitivitet, erytrodermi, pemfigoide reaksjoner og eksfoliativ dermatitt. Kjønnsorganer/bryst: Impotens, gynekomasti. Lever/galle: Nedsatt leverfunksjon og kolestase (inkl. ikterus), hepatitt med nekrose, forhøyede leverenzym- og bilirubinverdier. Luftveier: Bronkospasmer, rhinitt, allergisk alveolitt/eosinofil pneumoni. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi, artralgi. Nevrologiske: Cerebrovaskulære episoder, inkl. slag og synkope. Nyre/urinveier: Nefrotisk syndrom. Psykiske: Forvirring, depresjon. Stoffskifte/ernæring: Hyperkalemi, hypoglykemi. Øye: Uklart syn. Undersøkelser: Proteinuri, eosinofili, økning i serumkalium, reduksjon i serumnatrium, økning i BUN, serumkreatinin og serumbilirubin, reduksjon i hemoglobin, hematokrit, leukocytter, trombocytter, positive ANA-titre, forhøyet ESR. Øvrige: Feber. Kaptopril kan gi falsk positiv reaksjon på undersøkelse av aceton i urinen.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning:

Symptomer: Alvorlig hypotensjon, sjokk, sløvhet, bradykardi, elektrolyttubalanse og nyresvikt. Behandling: Ventrikkelskylling, administrering av adsorberende midler og natriumsulfat innen 30 minutter etter inntak. Hvis hypotensjon oppstår, skal pasienten plasseres i sjokkposisjon, og salt- og væskesupplement må gis raskt. Behandling med angiotensin II kan vurderes. Bradykardi eller omfattende vagale reaksjoner må behandles med atropin. Bruk av pacemaker kan vurderes. Kaptopril kan fjernes fra sirkulasjonen ved hemodialyse. Se Giftinformasjonens anbefalinger C09A A01.

Egenskaper:

Klassifisering: ACE-hemmer. Virkningsmekanisme: Spesifikk, kompetitiv hemmer av angiotensin-I-konverterende enzym. Den blodtrykksenkende effekt synes primært å skyldes hemming av renin-angiotensin-aldosteronsystemet. Blodtrykkssenkningen kan være progressiv, slik at det kan være nødvendig med flere ukers behandling for å oppnå maks. terapeutisk effekt. Det er sett en markert reduksjon i perifer arteriell motstand. Med anbefalt daglig dose opprettholdes den antihypertensive virkningen også ved langtidsbehandling. Midlertidig seponering av kaptopril fører ikke til en hurtig, kraftig blodtrykksøkning. Behandling av hypertensjon med kaptopril fører også til redusert venstre ventrikkelhypertrofi. Kaptopril reduserer perifer systemisk motstand og øker venøs kapasitet ved hjertesvikt. Dette fører til reduksjon av hjertets pre- og afterload (redusert ventrikkelfylningstrykk). I tillegg har behandling med kaptopril vist økning i hjertets minuttvolum, arbeidsindeks og aktivitetskapasitet. Absorpsjon: Gjennomsnittlig minste absorpsjon er ca. 75%. Cmax nås i løpet av 60-90 minutter. Maks. blodtrykkssenkning etter 3-4 uker. Matinntak reduserer absorpsjonen med ca. 30-40%. Proteinbinding: Ca. 25-30%. Halveringstid: Ca. 2 timer. Utskillelse: Mer enn 95% elimineres i urinen i løpet av 24 timer.

Sist endret: 25.11.2014
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

28.10.2014

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Captopril, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
12,5 mg100 stk. (boks)
584268
Blå resept
Byttegruppe
141,40CSPC_ICON
25 mg100 stk. (boks)
584219
Blå resept
Byttegruppe
183,80CSPC_ICON
200 stk. (boks)
419754
Blå resept
Byttegruppe
334,80CSPC_ICON
50 mg100 stk. (boks)
584243
Blå resept
Byttegruppe
278,30CSPC_ICON
200 stk. (boks)
420364
Blå resept
Byttegruppe
515,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acetylsalisylsyre (asa): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

aldosteron: Hormon som produseres i binyrebarken og regulerer nivået av natrium og kalium i blodet. Aldosteron gjør at kroppen sparer på natrium, men kvitter seg med kalium. Med natrium følger vann, noe som betyr at mindre vann forsvinner fra kroppen gjennom urinen. Vannmengden i blodet øker, noe som fører til forhøyet blodtrykk.

alopesi (håravfall, hårtap, skallethet): Håravfall, mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Den vanligste årsaken til håravfall er arvelig disposisjon, men håravfall kan også forårsakes av blant annet bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): En akutt og alvorlig allergisk reaksjon. En allergisk reaksjon er når kroppens immunsystem reagerer på en relativt harmløs substans. I verste fall kan det resultere i et anafylaktisk sjokk, som innebærer pustebesvær og kraftig blodtrykksfall.

anemi (blodmangel): En reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angina pectoris (hjertekrampe): Hjertekrampe; årsaken er redusert blodstrøm i koronararteriene på grunn av innsnevringer. Symptomer er brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer, samt tretthet og kortpustethet.

angiotensin: Angiotensin er et peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (ACE: Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

angioødem: Opphovning i huden, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Angioødem kan forekomme ved allergi, men også f.eks. varme, sollys og trykk kan være utløsende faktorer. Noen ganger oppstår angioødem ved legemiddelbruk.

antihistamin: Legemiddel som forhindrer eller lindrer allergiske reaksjoner. Påvirker hovedsakelig symptomer fra nese og øyne.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

autoimmun: Autoimmun betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

bradykardi: Langsom puls. Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

dermatitt (hudbetennelse): Hudbetennelse.

diabetes mellitus: Tidligere også kalt sukkersyke. Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diabetesnefropati (diabetisk nefropati): Nyreskader forårsaket av sykdommen diabetes mellitus. Tilstanden skyldes blant annet skader på de minste blodkarene omkring nerver. Endret følelsans er vanlig, spesilet nedsatt følelse i føtter, noe som øker risikoen for sår og amputasjoner. Økt følesans som gir smerteutslag (f.eks. prikking eller brenning) eller kramper i føttene, er også vanlig.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré: Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspné: Kortpustethet eller åndenød. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte-og lungesykdommer, selv ved hvile.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofil: Type hvit blodcelle, leukocytt, som spiller en viktig rolle i allergiske reaksjoner. Eosinofiler har fått navnet pga. deres innehold av granulatkorn som kan farges røde av eosin. Eosinofilene dannes i benmargen og når de har modnet gjenfinnes de i blodet, der de bl.a. kan absorbere og ødelegge fremmede partikler. De små kornene i eosinofilene inneholder også et stoff med skadelige effekter på enkelte parasitter, men også på kroppens egne celler, særlig ved allergi.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

feber: Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

gulsott (ikterus, hyperbilirubinemi): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypovolemi: Redusert blodvolum.

immunsuppressiv: Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

impotens (ereksjonssvikt, erektil dysfunksjon): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

infeksjon: Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

intravenøs (i.v., intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kreatininclearance (clcr): Angir hvor mange milliliter plasma som renses for kreatinin per minutt. Benyttes som mål på nyrenes funksjon.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

nefrotisk syndrom (nefrose): Tilstand som kjennetegnes av store mengder protein i urinen, lavt albuminnivå i blodet og væskeansamling i kroppen. Skyldes ofte nyresykdom.

nøytropeni: Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri: Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde &lt;500 ml/døgn.

pemfigoid: Sykdom med blemmedannelse i huden.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

polyuri: Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye urin.

rhinitt: Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

stevens-johnsons syndrom (sjs): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

subkutan (s.c., subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni: Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombocytter (blodplater): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

ultralyd: Ultralyd er høyfrekvente lydbølger (over 30 000 Hz pr. sekund). Brukes både i ultralydbehandling og ultralydundersøkelse (diagnose). Under en ultralydundersøkelse sendes lydbølgene inn i kroppen, og ulike vev reflekterer lyden tilbake som ekko. Dette fanges opp av ultralydapparatet som omdanner lyden til bilder.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.